Krig er vanskelig og det første som dør er sannheten, sies det. De "frie valg" skrumper inn og beslutninger må ofte tas på tynt grunnlag. Tilgjengelig dokumentasjon for ettertiden kan være mangelfull og preget av både sikkerhets problematikk og datidens tankesett og talemåte.
Tror derfor man skal være litt varsom med å trekke for bastante konklusjoner eller dømme kvinner og menn for datidens handlinger basert på nåtidens normer, moral og kunnskap.
En skal ikke ha lest mange kapittel før det synes klart at denne "varsomheten" ikke er noe M.M har brydd seg særlig om.
Motstandsmenn, politimestere, kirkeledelsen, flere kjente personer fra hjemmefronten og ikke minst eksilregjeringen får alle sine uttalelser, handlinger og valg, veiet og dømt av M.M.
Hennes "bevisførsel" bygger for en stor del på antagelser og tolkninger av gamle intervjuer og dokumenter. Og indisiene blir fort til bevis i denne boka. Er det tvil om hva som faktisk ble sagt, virker det for meg som hun ofte velger det som "passer" hennes agenda, heller enn å la spørsmålet stå ubesvart.
Ordvalgene sier også mye om hennes "sympatier":
• Man "lefler" med høyre siden…,
• Takket være "kommunistenes store innsats"….. osv.
Etter hvert synes jeg hennes "konklusjoner" blir såpass spekulative og tendensiøse at de i liten grad blir egnet til å bevise at hjemmefronten ganske så bevisst unnlot å informere jødene om Nazistenes planer om deportering.
De mest sentrale i hjemmefronten visste sikkert mer enn folk flest, men hva skulle de gjøre egentlig?
Avbryte sine egne operasjoner slik at det for okkupasjonsmakten ble "fritt frem"?
Hjemmefrontens oppgave var jo, slik jeg forstår det, satt opp med to hovedmål:
• Aktivt motarbeide nazistenes og deres sympatisører's okkupasjons apparat.
• Redde de som ble avslørt med å rømme til Sverige, slik at ikke deler av motstands apparatet ble blåst under press og tortur.
M.M nevner som et eksempel på hvor antijødiske motstandsbevegelsen var, en situasjon hvor en gruppe sabotører og motstandsfolk pluss to jøder, var satt opp på en fluktrute til Sverige.
I siste liten ankom to motstandsfolk til, og jødene måtte vike plassen. (De ble riktignok reddet ut et par dager senere)
Dette mener M.M beviste hvor dårlig behandling jødene fikk.
Jeg mener at under de rådende omstendigheter var dette helt rett.
Etter hvert ble det satt opp fluktruter også for sivilbefolkningen, hvor en stor del jøder selvfølgelig fikk plass. Her kom kostnader inn i bildet og de som flyktet ble bedt om å bidra etter evne. M.M feil siterer her (bevisst?) en kilde og skriver i forbindelse med en flukt av noen jøder at "jeg fikk betalt"…, slik at leseren får inntrykk av at betalingen gikk til egen berikelse, hvilket hun ønsker å bevise.
Mens det som var fakta var at "vi fikk betalt"…, noe som bare bekrefter at organisasjonen som drev denne flyktning ruta fikk betaling slik de oppfordret til, for derved å kunne hjelpe flere.
Trass i slike mer eller mindre bevisste feil og tendensiøse stil har boka likevel en viss historisk interesse. Det er bare så synd at nøytraliteten glipper og man ender opp med å tvile på det meste av det som forsøkes bevist. Selv om noe av det sikkert medfører riktighet.
Jeg strekker meg til en 3 er.
Viser 2 svar.
Langt på vei enig i dine betraktninger om innholdet i denne boka.
Nå ser det ut til at det kan bli litt "oppvask" om innholdet og påstandene hennes også. Familiene til grenselosene og medlemmer av hjemmefronten, og de få som er igjen av de som var med på los-trafikken, liker selvsagt ikke å bli mistenkeliggjort og hengt ut som krigsprofitører og jødehatere.
Jeg leste for ikke så lenge sida Grenselosene av Hege Kofstad, som jeg syns gir et veldig godt innblikk i hvor slitsomt og vanskelig los-arbeidet virkelig var under krigen.
Hvis du ikke har lest den, kan jeg varmt anbefale boka.
Takk for fint tips, Norah! Tar en tur til bokhandleren i dag og da står den på lista.
Sist sett
