Bokelskere.no

En særdeles god roman, selv for en ihuga nynorskskeptiker. Språket er bare en nytelse og handlingen, personskildringer og ikke minst naturskildringer er imponerende. Mastefiskens historie er utrolig kreativ fortellerkunst. Jeg er historieinteressert, og dette var som å bli tatt med på en tidsreise tilbake til middelalderens karrige utpost på Grønland. Slukte 150 sider av gangen. Anbefales.

Denne boka er et venterom. Den er en kjedelig plass hvor man sitter og venter på at noen skal komme og rope navnet ditt. I mellomtiden sitter man og observerer og lurer på hva som foregår inni hodene til folkene som går forbi. Når du endelig tror det er din tur, får du beskjed om at det er stengt og at du må gå hjem.

Boken gir en god beskrivelse av menneskene som levde før og parallelt med homo sapiens og hva som kan ha ført til at disse mennesketypene døde ut. Forfatterne klarer å skape et nyansert og rikt bilde av disse menneskene, herunder likheter og ulikheter med vår mennesketype og hvordan klimaendringer over mange tusen år har påvirket levevilkårene deres. Kunnskapen formidles lettfattelig og med stor innlevelse!

Etter mer eller mindre tilfeldig å ha lest flere dystopier, har jeg fått øynene opp for denne sjangeren.

Goodreads er inspirerende og er vel noe i nærheten av bokelskere :-)

Goodreads? Tror det er noe lignende bokelskere.

Jeg har lest High fidelity 3-4 ganger de siste 25 årene. Den første gangen, da jeg var 19, framsto platebutikk-eieren Robs liv som noe av en drømmesituasjon. Han har masse kjærester bak seg, utsikter til flere, selger plater og slipper unna med å være en ganske kjip fyr.

Nå er jeg ni år eldre (45) enn Rob (36) er i boka, og da jeg leste boka igjen i anledning min gjennomgang av hele Nick Hornbys forfatterskap, skjedde det samme som sist jeg leste den. Jeg plukket boka litt motvillig ned fra hylla, og hadde anklagene klare: Ja vel, 90-tallet, så var det oss igjen. Denne boka om en fyr som ikke vil bli voksen. Jeg er på et annet sted enn dette nå.

Den lange innledningen av romanen, med gjennomgangen av alle Robs eks-kjærester, er en av de svakere delene av High fidelity, etter min mening. Det er en seig start. Men så er jo hele boka også seig, men den er samtidig oppslukende. Mange snakker om hvor morsom High fidelity er. Den er det, men mindre og mindre for hver gang jeg leser den. Forfatteren utleverer aldri Rob til leserens latter. Han blir aldri karikert.

Og Hornby er en listig forfatter. Boka kan på overflaten virke vimsete, men det er underliggende tråder og dramaturgi som selvsagt ikke er tilfeldig.

High fidelity er en dypt alvorlig bok om livets tyngde, og har ingenting med 90-tallets ironi-stempel å gjøre. Du har selvsagt lest den før, les den igjen. Filmen trenger du ikke se.

Skjønner ingen ting, leste til side 122, der ga jeg opp. Beklager.

Jeg har så sansen for Vigdis Hjorth! Hun kan være morsom, frekk, dyp, filosofisk og underfundig. Og hun har en innsikt i alle irrganger som finnes mennesker som nesten er skummel. Det kommer særlig til syne i Arv og miljø, men også i denne som er i samme genre.

Johanna har ikke hatt kontakt med familien på 30 år, hun har bodd i USA, blitt anerkjent kunstner og funnet sin egen måte å leve på. Det ble for mye for far, mor og søster, hun ble ikke jurist som far, hun ble ikke kone til en jurist som mor, og hun ble ikke lydig datter som søsteren. Nå er hun tilbake i Oslo i forbindelse med en separatutstilling, og minner og behov fra barndommen kommer til overflaten.

Johanna nærmer seg ikke problemene på noen rasjonell måte, hun spionerer, krever, forfølger og trenger seg på. Men leseren skjønner jo at hun neppe ville hatt mer suksess med noen annen metode. I denne familien er skylden fordelt og alt ligger hos Johanna. Så det er til pass for henne.

Det er noe med den lengselen etter å bli sett for hvem en er, spesialt av de nærmeste, som skjærer i meg i denne fortellingen. Akkurat som i Arv og miljø. Å få sin opplevelse anerkjent, selv om den skiller seg fra den vedtatte familiefortellingen er et grunnleggende behov hos mange, tror jeg. Det er ikke nødvendig å være en del av så dysfunksjonelle familier som i disse romanene for å føle at en ikke får gehør for sin versjon av sannheten. Vi er mennesker med feil og mangler alle sammen.

Jeg hørte denne på lydbok, lest av forfatteren. Vigdis Hjorth leser sine egne tekster med intensitet og nerve. Det kan anbefales.

[Har man først begynt er det umulig å slutte med å lese Sæterbakken]

KNAUSGÅRD GOES NETFLIX: Morgenstjernen er konstruert som en tv-serie hvor vi følger flere karakter i parallelle scener. Det kunne vært et godt grep, men fungerer mindre bra. Stemmeleiet og stilen er svært lik fra karakter til karakter, selv om de har både ulikt kjønn, alder og livssituasjon. KOK har ikke ønsket eller tatt seg til tid til å gi karakterene distinkt språklig preg.

UFULLENDT SYMFONI: Den episodiske strukturen gjør at vi kastes inn i mange ulike situasjoner og noen av de medrivende og godt skrevet. men samtidig også formelbasert. Morgenstjernen dukker selvsagt opp hos alle og i hver episode kommer det uforklarlige hendelser fra dyreriket. Dette kunne blitt fint, som i en symfonier, hver temaet blir gjentatt på nye måter, men problemet i en roman er at vi forventer at dette til slutt bindes sammen, men KOK har ikke det som ambisjon tydeligvis.

FOR MYE, FOR FORT Romanen rommer mange elementer og et utgjør et rikt villniss av temaer og interessante spørsmål, særlig framtredende er kanskje forholdet mellom foreldre og barn, men også religiøse og filosofiske spørsmål. Problemet er at det vanskelig å se KOK faktisk klarer å håndtere dette på en måte som leseren større innsikt eller grunn til å stoppe og reflektere. Han evner ikke å gi tilstrekkelig dybde eller vekke nok interesse. Det skjer verken en forandring eller en avklaring som sitter igjen. I stedet blir vi sittende igjen med spørsmålet: Var dette alt? Er det ikke en, nei mange, episoder til?

Historisk krim av den makabre sorten, men det er miljø- og personskildringene som setter seg. En kan si mye om verden av i dag, men vi som lever i Skandinavia nå, har hatt flaks med både tid og sted!