Bokelskere.no

Dette er en bok som gir inntrykk av å ikke ha vært gjennomgått av profesjonell redaktør og språkvasker før den ble lagt ut for salg. Uten at jeg kan vite om den har det.
Det som er store, viktige hendelser i karakterenes liv, blir bare oppsummert, da forfatteren hopper over dem og går inn i historien etter at de har hendt. Leseren får ikke være med på noe av det. Dette gjelder for eksempel hvordan hovedpersonen ble gravid, (plutselig er hun det bare, vi får aldri treffe barnefaren eller oppleve selve akten), og flere slike episoder gjennom hele boken.
Den har svære og gjennomgående synsvinkelproblemer (historien hopper fra hode til hode konstant og helt tilfeldig), og den har bare såvidt et snev av narrativ struktur; alt som driver historien fremover, er at tiden går. "Så skjedde det, og så skjedde det og så skjedde det". Hovedpersonene har ikke noe overordnet mål i historien, så hver gang deres små og store problemer på mirakuløst vis order seg av seg selv (som de nesten alltid gjør), er det egentlig ingen grunn til å lese videre.
Flere steder er karakterenes motivasjon uklar eller usannsynlig, det er ulogiske hopp i tid, og tilfeldige sammentreff som er for tilfeldige til at de er realistiske.
Hele boken er en oppsummering, der alt blir forklart, nesten ingenting vist. Den har er et generisk og flatt språk, der vi blir foret alt med teskje.
Alt dette er ting som får meg til å stusse hvis den faktisk har vært gjennomgått at profesjonell redaktør.
Det innholdsmessige og strukturelle er jo det mest alvorlige, og som det tar lengst tid å mestre, men boken har også mange språklige problemer.
Den trenger en språkvask, eller eventuelt en språkvask til, i tillegg til den boken må ha hatt fra før, da teksten har gjennomgående store problemer, blant annet ord som blir brukt feil, for eksempel "avmakt" når forfatteren mener "ærefrykt", eller "strakk" når hun mener "strakte". Ordet "noe" foran adjektiver opptrådte så ofte at man kunne blir sprø. "Hun ble noe overrasket", "hun kjente seg noe beskjemmet"; etc. Generelt sett var setningene alt for tungt ladet med adjektiver. Noe en språkvasker burde ryddet bort. I tillegg var det mange og/å-feil, forfatter blandet "hans" og "sin", og "hverandres" og "sine", og noen steder stod det "ham" når det skulle stått "henne". Legg til at flere setninger manglet punktum, mens andre hadde liten bokstav etter punktum, feil plassering av anførselstegn, særskriving av ord, og kaoset er komplett.
Man kan undres på hva som gjør at boken har fått såpass mye oppmerksomhet, men det aner meg at det har noe med tema å gjøre. Forfatter ble blant annet intervjuet i BT, der det ironisk nok ble fremhevet hvor bra det er å gi ut selv etter at boken hadde blitt refusert av alle forlag.
Så kan man jo komme med at det også finnes forlagsutgitte bøker som har store problemer. Og det gjør det. Forskjellen er at det er vanskelig å finne selvpubliserte bøker som IKKE har det. Selv har jeg ikke lest en eneste norsk selvpublisert bok som ikke har store problemer (Bortsett fra en som er utgitt av en erfaren forfatter som i mange år før har gitt ut på forlag). Og jeg fortsetter å lete. Skal være den første til å applaudere når jeg finner det.
Boken får to stjerner av meg, istedenfor én, fordi flere av enkeltscenene var fengende nok til at jeg ville bla videre, i hvert fall til enden av kapittelet.

Og vinnerne var:

Beste bok-avstemningen ble avsluttet 15. mars 2022 ved midnatt.
Flest stemmer og klar vinner:
Markens grøde (1917) — Knut Hamsun

På delt annen plass kom:
1Q84 (2009-10) — Haruki Murakami
Hundre års ensomhet (1967) — Gabriel Garcia Márquez
Mengele zoo (1989) — Gert Nygårdshaug
Nattens brød (1940-59) — Johan Falkberget
To the Lighthouse / Til fyret (1927) — Virginia Woolf
Verden av i går (1941) — Stefan Zweig

(Utgivelsesdato for originalutgave; norsk oversettelse kan ha kommet ut flere år seinere).

En varm takk til alle som foreslo bøker og stemte over kandidater til beste bok siste 125 år.

Ja, ut med ham ❗️

Sakprosabøker som indikerer at det er all grunn til å være pessimistisk. Kall dem gjerne faktabaserte dystopier.

Min oppfatning av boka:
- skarpsindig
- til en viss grad navlebeskuende
- nådeløst ærlig både mht. forfatteren selv og de omtalte kunstnere
- elegant og godt språk, nydelig å lese
- interessant lesing, og gav meg innsikt i kunstnere jeg kjente og ikke kjente fra før.

Forsidebildet er interessant, detaljert. Sokker på gulvet, en snusboks på bordet, mopsen i sofaen, mot kunsten på veggen bak. Jeg blir ikke lei av å se på det.

God observasjon. For egen del forstår jeg intuitivt hva som menes: teksten har en underliggende smerte som ikke nødvendigvis tematiseres, men som bidrar til å sette igang følelser hos leseren. For å si det på dårlig «ny-norsk», romanen «dosen’t tell, but show» en vond opplevelse, følelse eller stemning. Jeg klarer ikke å komme på konkrete eksempler akkurat nå (men det kan kanskje andre?), men kan helt klart bruke begrepet om en bok.

VILJE OG EVNE: Dag O. Hessen har en god penn og særs kunnskapsrik, men han lykkes ikke helt i denne boka. Hva er liv? eller snarere: Hvordan oppstod livet? er et veldig fascinerende spørsmål og Hessen argumenterer godt for at det faktisk ikke er så usannsynlig at det eksisterer både levende og komplekse organismer. Viljen til liv og evolusjonen gjør at livet over tid sprenger seg fram overalt. Dessverre fortaper Hessen seg i til tider i kjemiske detaljer og svært tungrodde resonnementer som sikkert er gangbar mynt i korridorene på Blindern, men gjør at allminnelige lesere mister gnisten.

VITENSKAP OG EVOLUSJON De partiene i boka som fungerer best er når Hessen kombinerer konkret vitenskapshistorie og interessante biologiske perspektiv, og viser hvordan vitenskapens også er gjenstand for evolusjon. Mot slutten av boka løfter han også hodet litt opp fra formelboka og anlegger et bredere syn, som knytter tilbake dagens aktuelle debatter slik han gjorde i forrige bok. Det gjør at boka lander stødig og godt, selv om det har vært litt formel-turbulens på turen.

I januar leste jeg Skjebnesteinen og ble ikke altfor imponert dessverre, men liker å gi forfattere flere sjanser. Er fremdeles ikke i ekstase, har dog fått litt mer sansen for forfatterskapet hans.

En mann med mange baller i lufta
Skyldig er tredje bok om førstebetjent Harinder Singh. Han har datteren Savi og moren hennes er sammen med en annen mann og skal bli mamma igjen. Savi pendler litt frem og tilbake når det gjelder bosted. Singh selv er for tiden sykmeldt, og imellomtiden får han et oppdrag. Et forespørsel av noen om han er interessert i å ta en kikk på noen gamle beviser som gjelder en sak som skjedde for mange år siden. En såkalt cold case. Helene Waaler har sonet mange år i fengsel etter drapet på hennes mor og stefar, men har aldri innrømmet noe som helst. Hun skal ha dratt hjem etter en konsert med metalbandet sitt. Etter konserten skal hun ha kommet hjem på gården og drept moren og stefaren sin. På veien hjem skal det også ha oppstått en heftig krangel mellom henne og bandmedlemmene. Nå som hun er satt fri, og vanker i sitt kjente miljø, er det ikke alle som er like begeistret for det. Ikke alle tror hun er uskyldig og mange er usikre på henne og har sine meninger. Ting blir ikke bedre da et lik dukker opp ikke lenge etter hun har nytt friheten i kort tid. Vil hun noen gang få være i fred, og gidder Singh å grave i fortiden hennes?

Personlig syntes jeg at Skyldig hadde en bedre og en mer engasjerende sak enn det Skjebnesteienen. Skjebnesteinen for meg ble noe komedieaktig og for lett mot slutten. Det var ikke vanskelig å gjette seg frem i denne boka heller, men syntes den hadde en bedre og mer engasjerende sak. Det var lettere å leve seg inn i denne boka enn den forrige. Synes også at Singh har vokst som karakter og liker forholdet mellom ham og datteren Savi. Det er komplisert, men det er ikke typisk full opprør mellom datter og en far som jobber med krimsaker.

Endelig litt metal i krimverdenen
Liker også Helene Waaler en smule, for har alltid likt karakterer i bøker og filmer, som aldri påstår om de er skyldige eller ikke. Nesten som de leker katt og mus med både systemet og alle rundt seg. De har en uhygge ved seg som man aldri blir helt klok på. Det Næss også skal ha pluss for er at det endelig er skrevet en krimbok med metalband som bakgrunnsteppe. Norge er jo kjent for sin metalband historie, men det skrives altfor lite om det. En musikksjanger som er min favoritt og det hadde vært spennnende om det dukket opp i flere krimbøker med litt metal. Metalbandet har ikke stor fokus i boka. Det er mest småsnakk om Helene Waaler og bandet hun spilte i for mange år siden, så det er ingen historiske fakta eller metalband som eksisterer, så ikke forvent det. Men håper at noen følger etter å skriver inn litt mer metal i krimbøker, samme om det er virkelige band eller oppdiktet. Det hadde gledet meg.

Skyldig er ikke spesielt kreativ eller nyskapende, og det skal godt gjøres i krimsjangeren, men byr på realistisk krim, hvis man foretrekker det. Selv foretrekker jeg noe mørkere.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg skulle ønske jeg var i live og leste boken på 60-, 70- eller 80-tallet, da ville den nok gjort enda større inntrykk. Teknologien virker utdatert, men karakterene er tidløse. Toppscoren uteblir kun på grunn av noen (få) langtekkelige partier som fikk meg til å ville skumme og komme til poenget.

“Neanderthals cared deeply about death and the dead: burials were deliberately placed in dug graves, and bodies were sometimes accompanied by grave goods and red ochre – a natural powder-based mineral paint. They took considerable care over the burial of children and older, physically disabled people, who would not have been able to survive outside what must have been a small, robust but nonetheless caring community. Sadly, as we will see shortly, our Neanderthal cousins were to learn that small, caring communities don’t last long when the competition for survival begins to hot up. […] When feeling depressed, I sometimes wonder whether the ability and instinct to carry out genocide isn’t one of the defining characteristics of Homo sapiens. The ruthless use of force against the last real competitor we’ve ever had to face up to gave us the edge to survive in the Later Ice Age world. Without it, who knows – we may well have perished. Seen in the crudest Darwinian terms, it may have been legitimate thirty thousand years ago; but we still can’t shake the habit off.”

Tillat meg å starte omtalen av «Neandertal» med et sitat av feltarkeolog Francis Pryor, forfatter av “Britain BC” (2003). Det var nemlig den boken som gjorde at jeg umiddelbart grep fatt i «Neandertal» da jeg oppdaget den i bokhandelen. Pryors ord hadde ligget og gnagd i bakhodet mitt ett års tid, men så dukker en hel bok om neandertalerne opp, på norsk! Skrevet av to forfattere som virkelig kan formidling og skriver så lettfattelig at det er en fryd! Når historikere skriver bøker klarer de ofte ikke å begrense seg eller holde seg til èn historie. Men forfatterne av «Neandertal» er ikke historikere. Temaene er nennsomt velsortert og informasjonen er strukturert og porsjonert ut, alltid med en gjennomgående rød tråd. Jeg savner stadig vekk bilder da, underveis, for boken er helt bildefri, med unntak av på innsiden av permene. Dette medførte litt Googling.

Men, til min smule forundring går de ganske langt i å omtrent frikjenne Homo sapiens for folkemord på neandertalerne. Det bringes i hvert fall til torgs en lang rekke ulike hypoteser for hvorfor neandertalerne forsvant, for ca. 35.000 år siden, og Homo sapiens kan ikke lastes for alle, i hvert fall ikke for f.eks. klimaet. Den gang da. Apropos klima; boken vier allerede kapittel 2 til en innføring i klimaendringer i istidene som har vært. Det er virkelig interessant. Men så må jeg skrape bort en fet prikk fra terningen, for den naive kommentaren på side 51 om nåtidens klimaendringer «[Temperatur]Økningen skal ha vært spesielt bratt de siste 60 årene, hvilket nok har noe med våre aktiviteter å gjøre, men […]»! Jeg skjønner at klimaendringene i 2021 ikke virker like truende etter å undersøkt temperatursvingningene i Pleistocene, men altså man kan ikke avfeie alvoret i klimaendringene vi står overfor på en så lettvint måte. På samme måte som neandertalerne gikk dukken blant annet på grunn av klimaendringer, kan – om ikke Homo sapiens forgår så lett – så i hvert fall veldig mange dyrearter forsvinne i et mye varmere fremtidig klima. Et klima som blir så hurtig varmere at arter raskt vil falle fra. Dette har stor betydning for diversiteten av dyrelivet som kommer ut i den nye «mellomistiden» en gang i en veldig fjern fremtid. Forfatterne refererer flere ganger til Brian Fagans bøker – men da er det rart de ikke har fundert mer over konsekvensene av tørke, som Fagan diskuterer i det vide og brede i bøkene sine.

Men det er ellers så mye bra informasjon om neandertalerne og deres liv og virke i denne boka, så jeg anbefaler den virkelig til alle. Og som en god bok skal, så sitter man igjen med flere og nye spørsmål etter å ha lest den.

En særdeles god roman, selv for en ihuga nynorskskeptiker. Språket er bare en nytelse og handlingen, personskildringer og ikke minst naturskildringer er imponerende. Mastefiskens historie er utrolig kreativ fortellerkunst. Jeg er historieinteressert, og dette var som å bli tatt med på en tidsreise tilbake til middelalderens karrige utpost på Grønland. Slukte 150 sider av gangen. Anbefales.

Denne boka er et venterom. Den er en kjedelig plass hvor man sitter og venter på at noen skal komme og rope navnet ditt. I mellomtiden sitter man og observerer og lurer på hva som foregår inni hodene til folkene som går forbi. Når du endelig tror det er din tur, får du beskjed om at det er stengt og at du må gå hjem.

Boken gir en god beskrivelse av menneskene som levde før og parallelt med homo sapiens og hva som kan ha ført til at disse mennesketypene døde ut. Forfatterne klarer å skape et nyansert og rikt bilde av disse menneskene, herunder likheter og ulikheter med vår mennesketype og hvordan klimaendringer over mange tusen år har påvirket levevilkårene deres. Kunnskapen formidles lettfattelig og med stor innlevelse!

Etter mer eller mindre tilfeldig å ha lest flere dystopier, har jeg fått øynene opp for denne sjangeren.