Bokelskere.no

Nydelig roman!

Det mest oppskrytte boka på lenge. Den er ikke dårlig, men den er middelmådig. Og den har ingenting med Edouard Louis å gjøre - som er en helt annen liga.

I noen dager har jeg storkost meg med en ny bok ført i pennen av Per Schreiner og det har vært høy flirefaktor underveis i lesingen selv om fortellingene strengt tatt ikke var hysterisk morsomme. Det er vel noe med at mye er gjenkjennelig. Samlingen består av 44 korte og litt lengre fortellinger. Schreiner er dyktig på å fortelle mye med få ord.

Om ønskelig kan bokomtalen leses her.

Det er helt tydelig at hun skriver med innsikt, hun treffer flere menneskelige ømme punkt.

Denne klarer jeg ikke å sette noe terningkast på, men det er jo deperimerende lesing da. Har Brynjulf virkelig hatt en barndom som har vært så nitrist og preget av rasisme, uvitenhet og mangel på kjærlighet som det kan virke som i disse diktene? I så fall er det jo tragisk.

Denne boken har et spennende plot og byr på noen spennende hypoteser, men er litt ujevn. Min oppfatning er at forfatteren ikke klarer å få ut det potensiale som det legges opp til i den første delen av boken. Å følge ulike karakterer mot bokens slutt blir fort kjedelig.

Denne overrasket meg så til de grader! Jeg hadde lave forventninger til boka da jeg hadde noe bange anelser om at dette var noe opphypede greier med mye fjas. Tvert i mot! Jeg ble grepet fra første stund! Måten Knausgård skildrer enkelthendelser, følelser, tanker og what not, er svært fengslende, og det b l i r a l d r i k j e d e l i g !
Jeg tok meg i å tenke på boka hele tiden, og jeg ble vel egentlig litt betatt av hele greia! Gleder meg til bind 2!

Gjestene synes jeg er morsom og spennende. Ikke til å legge fra seg. Jeg fikk opp pulsen flere ganger. Det er det ikke alltid jeg får av bøker som kategoriseres som spenningsbøker. Ser at anmeldere kategoriserer romanen som et kammerspill (et skuespill som er skrevet for en liten, intim scene). Helt klart at handlingen i romanen hadde passet som et skuespill

For en bok! Nesten uhyggelig å si det, men sjeldent har jeg lest beskrivelser hvor jeg i større grad kan identifisere meg med hovedpersonen!

Nei, nå tar jeg et glass vodka og setter på samovaren (som jeg var ved å pantsette).

En nydelig historie om relasjoner, hvor problematikken ikke er overdramatisert - anbefales!

Det er vanskelig å finne ord for å beskrive dette. Jeg opplever en blanding av humor, samfunnskritikk, perversitet og enda mer humor. Loe skriver godt, som han har gjort i alt jeg har lest av han. Han får meg alltid til å lure på hva som foregår i hodet hans. Jeg synes det er utrolig mye morsomt i denne boka, med samfunnskritiske aspekter (mine favoritter er dommedagstegnene) og surrealistisk handling. Må allikevel påpeke at jeg kan jo bli litt lei av å lese om kjønnsorganet til Doppler, selv om det oppleves som et poeng med det hele. Alt i alt, veldig artig!

Dette må være det beste jeg har lest! Fant boka hos en brukthandel, og lenge har den stått og ventet på tur. Ikke visste jeg at en av tidenes beste romaner? stod stille og tålomodig i bokhylla mi i et par år uten at jeg visste om det! Liker at Tiller skriver på nynorsk, det gir historien en helt annen opplevelse enn det ville gjort på bokmål. Basert på leseropplevelsen av denne boka, har jeg nå handlet inn alt fra forfatteren, og denne gangen skal de ikke stå lenge før de blir lest!

Dette er en bok som gir inntrykk av å ikke ha vært gjennomgått av profesjonell redaktør og språkvasker før den ble lagt ut for salg. Uten at jeg kan vite om den har det.
Det som er store, viktige hendelser i karakterenes liv, blir bare oppsummert, da forfatteren hopper over dem og går inn i historien etter at de har hendt. Leseren får ikke være med på noe av det. Dette gjelder for eksempel hvordan hovedpersonen ble gravid, (plutselig er hun det bare, vi får aldri treffe barnefaren eller oppleve selve akten), og flere slike episoder gjennom hele boken.
Den har svære og gjennomgående synsvinkelproblemer (historien hopper fra hode til hode konstant og helt tilfeldig), og den har bare såvidt et snev av narrativ struktur; alt som driver historien fremover, er at tiden går. "Så skjedde det, og så skjedde det og så skjedde det". Hovedpersonene har ikke noe overordnet mål i historien, så hver gang deres små og store problemer på mirakuløst vis order seg av seg selv (som de nesten alltid gjør), er det egentlig ingen grunn til å lese videre.
Flere steder er karakterenes motivasjon uklar eller usannsynlig, det er ulogiske hopp i tid, og tilfeldige sammentreff som er for tilfeldige til at de er realistiske.
Hele boken er en oppsummering, der alt blir forklart, nesten ingenting vist. Den har er et generisk og flatt språk, der vi blir foret alt med teskje.
Alt dette er ting som får meg til å stusse hvis den faktisk har vært gjennomgått at profesjonell redaktør.
Det innholdsmessige og strukturelle er jo det mest alvorlige, og som det tar lengst tid å mestre, men boken har også mange språklige problemer.
Den trenger en språkvask, eller eventuelt en språkvask til, i tillegg til den boken må ha hatt fra før, da teksten har gjennomgående store problemer, blant annet ord som blir brukt feil, for eksempel "avmakt" når forfatteren mener "ærefrykt", eller "strakk" når hun mener "strakte". Ordet "noe" foran adjektiver opptrådte så ofte at man kunne blir sprø. "Hun ble noe overrasket", "hun kjente seg noe beskjemmet"; etc. Generelt sett var setningene alt for tungt ladet med adjektiver. Noe en språkvasker burde ryddet bort. I tillegg var det mange og/å-feil, forfatter blandet "hans" og "sin", og "hverandres" og "sine", og noen steder stod det "ham" når det skulle stått "henne". Legg til at flere setninger manglet punktum, mens andre hadde liten bokstav etter punktum, feil plassering av anførselstegn, særskriving av ord, og kaoset er komplett.
Man kan undres på hva som gjør at boken har fått såpass mye oppmerksomhet, men det aner meg at det har noe med tema å gjøre. Forfatter ble blant annet intervjuet i BT, der det ironisk nok ble fremhevet hvor bra det er å gi ut selv etter at boken hadde blitt refusert av alle forlag.
Så kan man jo komme med at det også finnes forlagsutgitte bøker som har store problemer. Og det gjør det. Forskjellen er at det er vanskelig å finne selvpubliserte bøker som IKKE har det. Selv har jeg ikke lest en eneste norsk selvpublisert bok som ikke har store problemer (Bortsett fra en som er utgitt av en erfaren forfatter som i mange år før har gitt ut på forlag). Og jeg fortsetter å lete. Skal være den første til å applaudere når jeg finner det.
Boken får to stjerner av meg, istedenfor én, fordi flere av enkeltscenene var fengende nok til at jeg ville bla videre, i hvert fall til enden av kapittelet.

Og vinnerne var:

Beste bok-avstemningen ble avsluttet 15. mars 2022 ved midnatt.
Flest stemmer og klar vinner:
Markens grøde (1917) — Knut Hamsun

På delt annen plass kom:
1Q84 (2009-10) — Haruki Murakami
Hundre års ensomhet (1967) — Gabriel Garcia Márquez
Mengele zoo (1989) — Gert Nygårdshaug
Nattens brød (1940-59) — Johan Falkberget
To the Lighthouse / Til fyret (1927) — Virginia Woolf
Verden av i går (1941) — Stefan Zweig

(Utgivelsesdato for originalutgave; norsk oversettelse kan ha kommet ut flere år seinere).

En varm takk til alle som foreslo bøker og stemte over kandidater til beste bok siste 125 år.

Ja, ut med ham ❗️

Sakprosabøker som indikerer at det er all grunn til å være pessimistisk. Kall dem gjerne faktabaserte dystopier.