Bokelskere.no

Skjønner ingen ting, leste til side 122, der ga jeg opp. Beklager.

Jeg har så sansen for Vigdis Hjorth! Hun kan være morsom, frekk, dyp, filosofisk og underfundig. Og hun har en innsikt i alle irrganger som finnes mennesker som nesten er skummel. Det kommer særlig til syne i Arv og miljø, men også i denne som er i samme genre.

Johanna har ikke hatt kontakt med familien på 30 år, hun har bodd i USA, blitt anerkjent kunstner og funnet sin egen måte å leve på. Det ble for mye for far, mor og søster, hun ble ikke jurist som far, hun ble ikke kone til en jurist som mor, og hun ble ikke lydig datter som søsteren. Nå er hun tilbake i Oslo i forbindelse med en separatutstilling, og minner og behov fra barndommen kommer til overflaten.

Johanna nærmer seg ikke problemene på noen rasjonell måte, hun spionerer, krever, forfølger og trenger seg på. Men leseren skjønner jo at hun neppe ville hatt mer suksess med noen annen metode. I denne familien er skylden fordelt og alt ligger hos Johanna. Så det er til pass for henne.

Det er noe med den lengselen etter å bli sett for hvem en er, spesialt av de nærmeste, som skjærer i meg i denne fortellingen. Akkurat som i Arv og miljø. Å få sin opplevelse anerkjent, selv om den skiller seg fra den vedtatte familiefortellingen er et grunnleggende behov hos mange, tror jeg. Det er ikke nødvendig å være en del av så dysfunksjonelle familier som i disse romanene for å føle at en ikke får gehør for sin versjon av sannheten. Vi er mennesker med feil og mangler alle sammen.

Jeg hørte denne på lydbok, lest av forfatteren. Vigdis Hjorth leser sine egne tekster med intensitet og nerve. Det kan anbefales.

[Har man først begynt er det umulig å slutte med å lese Sæterbakken]

KNAUSGÅRD GOES NETFLIX: Morgenstjernen er konstruert som en tv-serie hvor vi følger flere karakter i parallelle scener. Det kunne vært et godt grep, men fungerer mindre bra. Stemmeleiet og stilen er svært lik fra karakter til karakter, selv om de har både ulikt kjønn, alder og livssituasjon. KOK har ikke ønsket eller tatt seg til tid til å gi karakterene distinkt språklig preg.

UFULLENDT SYMFONI: Den episodiske strukturen gjør at vi kastes inn i mange ulike situasjoner og noen av de medrivende og godt skrevet. men samtidig også formelbasert. Morgenstjernen dukker selvsagt opp hos alle og i hver episode kommer det uforklarlige hendelser fra dyreriket. Dette kunne blitt fint, som i en symfonier, hver temaet blir gjentatt på nye måter, men problemet i en roman er at vi forventer at dette til slutt bindes sammen, men KOK har ikke det som ambisjon tydeligvis.

FOR MYE, FOR FORT Romanen rommer mange elementer og et utgjør et rikt villniss av temaer og interessante spørsmål, særlig framtredende er kanskje forholdet mellom foreldre og barn, men også religiøse og filosofiske spørsmål. Problemet er at det vanskelig å se KOK faktisk klarer å håndtere dette på en måte som leseren større innsikt eller grunn til å stoppe og reflektere. Han evner ikke å gi tilstrekkelig dybde eller vekke nok interesse. Det skjer verken en forandring eller en avklaring som sitter igjen. I stedet blir vi sittende igjen med spørsmålet: Var dette alt? Er det ikke en, nei mange, episoder til?

Historisk krim av den makabre sorten, men det er miljø- og personskildringene som setter seg. En kan si mye om verden av i dag, men vi som lever i Skandinavia nå, har hatt flaks med både tid og sted!

Samfunnsbærerne er hederlig håndverk fra den anerkjente svenske krimbokforfatteren, Leif GW Person. Ikke en krimbok, dette, men mer en samfunnssatirisk politiroman. Boka og handlingen er fra 1980-tallets Stockholm, altså begynner ting å dra solid på åra, men Samfunnsbærerne føles ikke utdatert. Tvert i mot, det er tidløst aktuelt stoff mye av det vi leser i romanen. Eneste er fraværet av internett og mobiltelefoner, men det gjør ingenting.

Vel, hvor bra er Samfunnsbærerne? Det holder til en firer på terningen. På min terning. Det blir aldri veldig spennende, men det hele er godt skrevet med velkjent GW Person humor i hver linje. Og du blir interessert nok til å lure på hvordan det hele ender. Sidene går unna selv om du antagelig ikke sitter oppe hele natta pgra denne boken.

Jeg har hatt Samfunnsbærerne lenge i bokhylla. Minst et par år siden jeg fant den billig på loppis. Nå er den lest og jeg angrer ikke på kjøpet og tiden jeg brukte på den. Altså ikke en suveren «høydare» dette, men som sagt, grei skuring og brukbar underholdning om du kommer over boka.

Jeg registrerer at mange som har omtalt denne boka her inne, er skuffet. De savner humoren i de tidligere bøkene om Elling og synes denne boka er ubehagelig. Det synes jeg er litt underlig: Er ikke alle bøkene ubehagelige? Jeg skjønner at det kan være morsomt å lese om Ellings tilnærming til diverse situasjoner, men er det humor? Gjennom alle bøkene får vi innblikk i en person som ikke mestrer tilværelsen, vi får skildringer av situasjoner der Elling mister grepet og utagerer - hva venter vi oss egentlig av fortsettelsen? At alt skal gå bra? At Elling skal bli "frisk"?

Ingvar Ambjørnsen skildrer en person som ønsker å bli elsket, men som samtidig ikke tåler at folk kommer han for nær. Noen "diagnose" blir aldri antydet, men alle lesere har vel fått med seg at dette ikke er en A4-personlighet. Får han den hjelp han trenger? Nytter det?

Brødre i blodet antyder kanskje en viss optimisme, men likevel er det åpenbart at utviklingen kan gå begge veger, - og i denne boka har altså Ambjørnsen valgt den negative. Dette burde ingen bli overrasket over. God, urovekkende bok!

Fantastisk bra!

Ved en innsjø utenfor Berlin, bygger en arkitekt et sommerhus til sin kone. Det er et nydelig og forseggjort hus, med en fantastisk hage, takket være stedets gartner. På dette stedet skal man hvile, og nyte late dager, men det henger mørke skygger over landskapet. En ung, lokal kvinne, druknet seg i innsjøen, de jødiske naboene forsvinner, før den røde armé kommer for å rasere. I krigens siste dager, gjemmer en ung kvinne seg i et hemmelig rom i huset, en østtysk student prøver å svømme til frihet i vest, og et ektepar returnerer etter et brutalt eksil i Sibir.

Fascinerende, men såpass ujevn og til tider uklar, at den havner under middels for min del.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i at denne boken er et stort litterært verk gjennom språk, psykologiske skildringer og og dybde i handlingen. Da jeg er en som stort sett leser litt på sengen før jeg legger meg, ble det tidvis vanskelig å holde rede på et nokså stort persongalleri. Det hjelper lite at forfatteren benytter flere navn på samme person, som visstnok er av russisk art. Dette gjorde at jeg noen ganger slet litt med å følge historien, og da sank underholdningsverdien noe.
Til tross for at jeg ender på terningkast 4 (rent underholdningsmessig for min del), vil allikevel dette gå inn som en favorittbok for meg på grunn av verkets storhet!

Dikt som slår meg i bakken

Denne romanen hørte jeg ulike meninger om før jeg omsider leste den selv. Siste side lest for et par dager siden. Hadde ventet på lydbokversjonen ganske lenge, men den kommer visst ikke.

Uansett, her har vi en historie som byr på noe annerledes enn det meste jeg leser. Jeg blir i grunnen såpass utfordret at det holdt på å bli permanent stans. Det overrasket meg, for jeg har ellers ikke så store betenkeligheter med metafysiske innslag i romaner. Her tipper det litt over, og det tipper etter hvert likevel ikke over. Jeg har aldri vært borti ingredienser som dette i en roman før. Der hvor denne boka slutter, etterlater den noen vesentlige spørsmål. Jeg håper svarene kommer i bok 2, og håper absolutt biblioteket melder den innkommet før jul.

Det ligger for meg en litterær gevinst i å lese Drapet på Kommandanten. Historien som fortelles ærlig og godt. Handlingen stimulerer fantasien og strekker seg like mye mot lesersjelen, som mot hjertet.
Det høyst sannsynlige i et menneskeliv blandes med det helt usannsynlige i romanen. Der er Murakami en mester.

Ikke uventet byr denne boken på fantastiske skildringer og språk. Her blir de minste ting i natur og sinn beskrevet nøysomt og presist, samtidig som de mest dramatiske øyeblikk i boken underdrives kraftig.
Tommel opp til Lt. Glahn fra meg!