Bokelskere.no

Viktig og vond bok om alt et barn ikke skal oppleve. Formidlingen trekker ned, da jeg ikke opplever fortellerstemmen som fullstendig troverdig. Men tema er på sin rette plass, og anbefales å lese om!

Dette er ekte påskekrim for meg.

Jeg koser meg fra start til slutt. Retro-krim spekket med nostalgi, humor og god gammeldags mystikk, kodenavn og gåter. Jeg synes bøkene i serien om K2 så langt har vært i stigende kurve. Denne har jeg likt best til nå.

Dette er Tine Melk-påskekrim for voksne med herlige assosiasjoner til Olsen-Banden. i bok nr. 3 gav også henvisningene til historiske personer og hendelser en ekstra styrke til historien, da det malte opp et stemningsbilde fra norsk politikk i brytningen mellom 60- og 70-tallet. Det ble et godt fungerende bakteppe for handlingen.

Jeg er klar for mer!

Herta Müller bruker akkurat det samme motivet en av sine bøker om livet i Romania i kommunisttiden. Hos henne dreier det seg om et par som ikke har klart å komme seg over grenseelva til Jugoslavia.

Herlig nok av Lenth. Hakket bedre enn den forrige. Både spennende og morsom på en gang. Utrolig mange herlige sitater, og generelt et fargerikt språk. Bare å vente på neste.

Det siste kalendaråret har eg dagleg jobba med digitalisering av Grønlands historiske minnesmerker 1-3 på heimskringla.no, dvs. ei bortimot komplett samling av tekstar og dokument med kommentarar og fotnotar relatert til det norrøne Grønland, samt at eg elles har lese mykje om emnet i tillegg - så då var det kanskje ikkje så rart at eg kasta meg over Tore Kvæven si bok "Når landet mørknar", ein roman som handlar om det norrøne Grønland seint på 1200-talet, då landet var på veg inn ei krisetid. Kvalrossen som gjorde grønlendingane rike er mest ikkje å sjå meir, og handelsskipa frå Noreg og Island uteblir. Folk spør seg om dette er dei siste tider.

I sentrum for forteljinga står den unge Arnar Vilhjalmson. Han drøymer om å sigla mot landa i vest, der det finst både jarn og tømmer. Og han drøymer om den unge kvinna Eir. Og for å realisera draumane må han trossa både sine eigne gudar, hovdingar og lover i landet.

Dei historiske skildringane er så detaljerte og byggjer på så mykje kunnskap at det er beint fram imponerande. Aldri er vel historia til dei norrøne grønlendarane blitt fortald meir inngåande, sjeldan ser ein så mykje presis kunnskap formidla i ein historisk roman. For det andre er det spent opp eit breitt lerret med svært mange personar og dels parallelle handlingar, for det tredje yrar det av skjønnlitterære perler og betraktningar, og overraskande tekniske grep. Forfattaren gir seg god tid gjennom dei 450 sidene. Kort sagt - terningkast 6 og eit must for alle med interesse for norrøn kultur!

For meg også - jeg pleide å få en ny i serien av mamma om jeg var syk. Har et vagt minne om at ikke alle sykedagene var like reelle må jeg innrømme... ;o)

Begynte på 4 (!) krimbøker, men ingen falt i smak så i påvente av at noe skal dukke opp gikk jeg løs på noen gamle ungdomsbøker fra egen hylle. Elsket denne serien da jeg var barn (ca. 40 år siden...), kan vel ikke skryte av at den har tålt tidens tann aldeles utmerket, men jeg koser meg med den fremdeles. :o)

Utrolig godt gjort å skrive om 22. juli uten å skrive om 22. juli. Det er så mye som er godr tenkt om norsk politikk, rettsvesen, media- og forlagsliv at det bare er å bli imponert. Godt grep å dele boka i tre med ulike synsvinkler. Likte nok de to første delene best, men alle funker!

Eg vil vone det gjeng an å bli profesjonell fotballspelar utan at ein blir slik ein møkkasabb som Lundekvam må ha vært i ei periode. Det var rystande å lese om korleis han let fest, sprit og dop take over livet sitt, og måten det gjekk utover familia på. Jaudå, eg er klar over at dette ikkje er laster som er eineståande for fotballspelarar, men det er vondt når ein blir klar over at ein hardtarbeidande landslagshelt har vært så langt nede, og dratt andre med seg. Og i følge boka havnar ein fjerdedel av toppidrettsfolk i liknande problem etter karriereslutt. Får vone at fleirtalet ikkje har fått det så tøft som Lundekvam.

Men det er ikkje berre ugreie og elende i boka. Det var artig å lese om Lundekvam sin veg frå ei lita øy i Austevoll, via ein periode i Brann, og så over til ei lang og innhaldsrik karriere i Southampton. Her er det mykje å glede seg over, både av anekdoter og av høgdepunkt. Sjølv om landslagskarriera stogga på 40 kampar, så har han hatt ei proffkarriere som få andre norske fotballspelarar kan matche. Det er til dømes ikkje så mange andre som kan skilte med testimonial-kampar ved karriereslutt.

Boka er velskriva. Kapitla vekslar mellom forskjellige epoker i livet hans, men det er aldri vanskeleg å henge med på. Som krydder er det tatt med eit knippe bilete frå livet og karriera hans. Triveleg. På den minre trivelege sida; det kan ikkje ha vært lett å legge fram dei mørkaste sidene av livet sitt i eit bokmanuskript, men det virkar ikkje som om Lundekvam legg fingrane imellom her. All gørra kjem fram, utan at han legg skulda på nokon andre enn seg sjølv.

Takk, Lundekvam, for at du har latt lesaren kome nær innpå ei fantastisk fotballkarriere, og måtte du makte å halde styringa over livet vidare.

Forbrukssamfunnet er i ferd med å gå i metning. Byane er fulle. Den økonomiske voksteren har stogga. Ein mann ser teikna i tida før dei fleste andre, og tek med seg kona og sonen ut av byen og til den einaste staden i nærleiken der det er rikeleg med ressursar for å livberge seg: byen sin søppelfylling.

Den fiktive byen i boka heiter Sweetwater, ut frå dei sparsame hinta om geografi forestiller eg meg at det er ein storby på austkysten av USA. Etter som bysamfunnet gradvis kollapsar veks det fram eit mindre samfunn på søppelfyllinga, eit samfunn som nok har mykje til felles med jeger- og samlesamfunna til dei fjerne forfedrene våre. Hovudpersonen Allan har berre eit mål for auge; å overleve. Derfor gjeng han ikkje av vegen for noko for å auke sjansane sine. Det handlar om kven som får vere med, og kven som ikkje får vere med, i flokken hans.

Det er internasjonalt format over denne boka, er det lov å seie det? Hadde eg lest denne boka på slutten av 70-talet eller byrjinga på 80-talet, og hugs at denne perioda var ei endelaus rekke av audmjukingar med Tor Røste Fossen som landslagssjef i fotball og hyppige sisteplassar i Melodi Grand Prix, og at det mentalt sett var det lysår igjen til Gro Harlem Bruntland sitt forløysande «Det er typisk norsk å være god» i 1992, så ville eg ha tenkt «kan ein norsk forfattar verkeleg skrive så bra?». No nøyer eg meg med å slå fast: Faldbakken skreiv verkeleg bra på starten av 70-talet. Eg har ikkje lest nyare bøker av han, så eg veit ikkje korvidt han heldt fram med det.

Naivistisk og småmorosam forteljing om ein vellukka familiefar frå Oslo som finn ut at han heller skal bli einebuar i skogen. Hovudpersonen, Andreas Doppler, fortel i første person. Han har samla opp ein god del frustrasjon over A4-livet han lever, og dødsfallet til faren i kombinasjon med ein smell i hovudet under ein sykkeltur i marka er det som skal til for at han vinkar farvel til sivilisasjonen. Men heilt farvel blir det likevel ikkje, det er trass alt ein del ting han treng som han ikkje kan finne i skogen. Skumma mjølk, til dømes.

Det er ikkje godt å vite kor djup Loe ynskjer å vere i denne boka. Er det berre overfladisk fjas og løyer, eller prøver han å seie noko grunnleggjande om framandgjeringa av menneske i urbane strok, og om lengten attende til naturen? Sjølv høyrer eg til dei som meiner at natur er best på TV, og dermed har eg naturlegvis litt tungt for å tru på hovudpersonen sine val. For ikkje å snakke om at det finnest såpass tålmodige koner som det Doppler har.

Det har kome to bøker til om Andreas Doppler. Men i den grad eg kjem til å lese fleire bøker av Loe, og det kjem eg nok ganske sikkert til å gjere, så vil eg nok i første omgang satse på to av dei tidlegaste bøkene hans, Tatt av kvinnen og Naiv. Super.. Dette er bøker eg har tenkt å lese i over 20 år no, og før eller seinare må eg vel gjere alvor av det.

Det er umogleg å lese denne boka utan å sjå for seg Bør i Rolf Wesenlund sin tolking frå musikkspelfilmen frå 1974. Og dermed er det uråd å unngå å kome i godt humør. Eg trur nok fort at denne mentale koblinga kan ha bidratt til minst eit halvt auge ekstra på terningen.

I denne stutte romanen raljerer Falkberget over sjølvhøgtidlege oppkomlingar, det var sikkert ein del av dei rundt 1920 også. Ein møter unge Bør Børson jr. medan han er på veg heim frå Trondheim, orsak, Trondhjem for å åpne landhandel på faren sin gard i Olderdalen. Junior har plukka opp mykje i byen, både språk og fakter, og legg planar for å slå seg fram i verda. Så kan det også hende at verda finn på å slå attende.

Det er litt av nokre sprell lesaren får vere med på, både innanfor bygda sine ramer, i det meir urbane sosietetslivet samt i pengespekulasjonar. Bør jr. er ein forfengelig jålebukk og opptatt av pengar og makt, men på botnen er han likevel godhjarta. Godhjarta var nok Falkberget også, som skreiv han ut av den eine knipa etter den andre og sørga for at alt ordnar seg til slutt.

Eg gjeng ut frå at «Feelgood-roman» er eit omgrep som er nyare enn Falkberget sin forfattarskap, men denne boka kan kanskje passe i kategorien? Eg kjende meg i allefall både glad og nøgd medan eg las, og etterpå også. Så dersom nokon treng å muntre seg opp litt nokre kveldstimar, så er det berre å finne fram denne boka.

Boka starter veldig bra, gripende og fengslende. Språket er oppstykket og gjentagende, men det gjør at historien og følelsene forsterkes. Midt i boka kjente jeg at det begynte å bli tungt, litt langtrukket og lite framgang. Det løsnet heldigvis etter kort tid og jeg ble igjen svært interessert.

Som vanlig er Varges bøker meget underholdende og også veldig innviklede. Det er ikke lett å finne noen morder, men Adamsberg og kollegene hans har sine meget utradisjonelle metoder til å finne frem i jungelen av vitneforhør og mangel på bevis. Det er spennende å følge den røde tråden, samtidig som jeg alltid føler jeg lærer noe i disse bøkene. Denne gangen om Frankrikes historie. Bøkene til Fred Vargas anbefales!

Kalde gufs fra fortiden ...

Dette er en bok som ble mye omtalt i fjor, og som vanlig ble skeptisismen min bare enda større. Derfor ville jeg ikke lese den mens "alle andre" leste den. Jeg blir mer nysgjerrig på bøker som ikke er likt, og som får mange delte meninger, enn de som kun får ros. Bøker som kun får ros venter jeg med å lese til hysteriet har lagt seg hvis interessen fremdeles er der. Av og til lønner det seg å vente og det gjorde det med denne.

Svarthuset er første bok i Lewis - trilogien. Jeg hadde hverken lest noe eller hørt om Peter May tidligere, men det er spennende å utforske ukjente forfatterskap for man vet aldri hva man kommer over. Trodde dette ville bli en tørr krimbok, men det var det heldigvis ikke. Svarthuset er en veldig lettlest thriller til tross for at den er bestialsk, mørk og dyster. Opplevde underveis at lesingen gikk nesten av seg selv.

Stemningsfull førstebok i en trilogi
Første bok i Lewis - trilogien er om Fin Macleod som plages av mareritt og forholdet til kona skranter. For en månedstid siden mistet de en sønn, og Fin føler seg ikke klar til å jobbe. Likevel blir han satt opp på et oppdrag. Han må dra tilbake til barndomsstedet Isle of Lewis i Ytre Hebdridene på grunn av et bestialsk drap. En mann som Fin husker fra barndommen er offeret, og det var en mann som ikke er spesielt godt likt. Han var en bølle som sjeldent lot andre være i fred. Til tross for offerets upopularitet, er det Fins jobb å finne morderen. Et lignende mord skjedde i Edinburgh for ikke lenge siden. Har det en sammenheng, er det en copycat som står bak, eller er det ren tilfeldighet? Det er Fins jobb å finne ut av, og under oppholdet på et sted hvor han ikke har vært på atten år, støtter han på mange spøkelser fra fortiden. Mye er forandret på de atten årene, men samtidig ikke. Klarer Fin å finne morderen eller blir det for mye for ham bare å være på øya som består av så mange minner?

Bedre sent enn aldri
Svarthuset ble opprinnelig utgitt i 2009, så det tok sin tid før den ble utgitt på norsk, og Svarthuset fortjener et stort publikum. Svarthuset er en veldig troverdig og stemningsfull start på en lovende trilogi. Den byr på noen overraskelser underveis (som riktignok ikke var overraskende for min del), og Peter May skiller seg ut fra mange av dagens krim og thriller forfattere, siden han fokuserer på en god historie istedet for de store overraskelsesene. Mange forfattere er ute etter å overraske eller sjokkere noe voldsomt mot slutten, men her byr Peter May istedet på små "overraskelser" underveis, og samtidig klarer han å skape realistisk og levende persongalleri, god historie og samtidig skape stemningsfull atmosfære. Av og til er det nesten som å være der og føle både vennligheten og fiendligheten Fin blir møtt med under etterforskningen. Det er nesten som å stå rett ved siden av ham. Mange forfattere ødelegger en god historie fordi de vil så gjerne sjokkere leseren at de glemmer å la oss bli kjent med persongallerie,t og historien blir bare sånn halvveis, men her har Peter May funnet en fin balanse mellom alle disse bindeleddene.

For oss som har lest mye krim og thrillere fra før av, så er nok dette en "vanlig" krim som ikke byr på så mye nytt.. Den er heller ikke så grotesk om man har lest mange morbide krimbøker fra før av. Så vi blir ikke så sjokkerte eller kvalme. De som ikke har lest så mange mørke bøker tidligere, skjønner jeg godt hvorfor de blir heftig og begeistret over denne boka.

Det som imponerte mest med boka var den fine overgangen mellom nåtid og fortid som forfatteren gjør på en ryddig og oversiktelig måte. Det ødelegger heller ikke flyten. Likte også en god del av sarkasmen som oppstår, spesielt mellom Fin og Artair. Det kommer noen replikker som man bare er nødt til å humre litt av. Man blir kjent med mange karakterer på godt og vondt.

Dette var ikke for meg en overraskende eller original krimbok, men den er stilfull og byr på en god og troverdig historie. Svarthuset er både småmørk, kald og stemningsfull bok om et sted hvor tiden står stille. Selv om en del var forutsgibart og dette ikke ble en av mine favoritter, var dette en oppslukende og fascinerene krimbok, og jeg vil svært gjerne lese resten av trilogien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Spennende plot og noen overraskende vendinger, men det hele faller flatt likevel, trolig grunnet manglende beskrivelser og forklaringer.

Tempoet er på en måte journalistisk slik vi forstår moderne journalistikk og dens krav til tempo og nye vinklinger, og det gjør at leseren aldri får tid og mulighet til å føle sympati og empati med karakterene. Selv hovedpersonens sykdom, et sidespor uten betydning for historien ellers, blir ikke utbrodert på en måte som skaper forståelse og knytter leseren mer til Kajsa Coren.

Fryktelig synd at det gode plottet ikke ble utnyttet fullt ut ved å skape flere troverdige og utbygde skikkelser, i stedet føles de fleste som tegneseriefigurer som passerer flyktig forbi uten å bli ordentlig forklart. I en bok som handler så mye om psykatri, er det rart at forfatteren ikke sier eller spekulerer mer om hvorfor karakterene handler som de gjør.

Takket være Edvard Hoem (takk Edvard!) ble en Carl Frode Tiller med meg hjem forleden dag. Den observante leser av bokanmeldelser har muligens fått med seg at jeg inntil svært nylig hadde et særdeles anstrengt forhold til nynorsk. Det er det definitivt slutt på nå. Møtet med en Tiller ble nervepirrende og lettere ekstatisk, som munnet ut i en avslutning jeg ikke finner ord for. (Det er sjelden!)
Skal forsiktig skissere litt av historien, uten å rasere lesergleden for noen som helst: Altså, Terje er en kar som kan mye om blomstene, biene og jorda og sånn. Historien om ham starter med slutten, der han ligger og kjemper for livet sitt på sykehuset etter å ha kjørt inn i en trailer med vilje. Det blir klart at han plages psykisk, men hva er det som har skjedd? Hvordan ble han som han ble? Er han egentlig en drittsekk?
Langsomt, men ulidelig spennende forteller han historien om seg selv ved å bakover i tid. Frynsete familierelasjoner og historien rundt rulles opp på en mesterlig måte. Jeg tok meg i å tenke litt på Vigdis Hjorth og hennes familie da jeg pløyde meg gjennom sidene, uten en eneste sammenligning forøvrig, da begge forfattere glitrer på ulikt vis. Det er imidlertid i dialogene den godeste Carl Frode Tiller briljerer. Har ikke lest noen forfatter som kommer slik innpå personene og det uutalte i samtalene som han gjør. Et pluss er jo også at han skriver om steder i Trondheim og omegn jeg kan kjenne meg igjen i, noe som gjør historien og karakterene ekstra levende for meg som leser. Når forfatteren i tillegg spekker historien med fagkunnskap om naturens tilstand en biolog og klimaforsker verdig, ja, da er jeg solgt.
Bokas budskap er mangefasettert etter min mening. Hvorfor gjør vi som vi gjør? Hvor mye har egentlig rollemodellene å si for personen som formes? Er det sånn at Terje egentlig burde redde seg selv, og ha større forståelse for både eget liv, i tillegg til de ulike "menneskeartene" rundt seg, heller enn å prøve å redde elvemuslinger og andre småkryp?
Kjære Carl Frode Tiller, for ei bok du har skrevet! For en kunnskap, - om menneskesinnet og naturen og alt i mellom. Takk for at du presenterer et nydelig nynorsk språk, som er lett forståelig og flyter som honning over sidene. Jeg kommer til å tenke lenge på historien om Terje, og alle andre Terjefigurer blant oss.
På en vindfylt aften i de midtre delene av landet blåser terningen lett over snøskavlene mens den hutrende skjelver og vekselvis viser meg fem og seks øyne. Et siste avgjørende vindkast plasserer den imidlertid på en meget, meget sterk femmer.