Persson har utviklet et språk og en rollebesetning man ikke kan la vær med å heie på. Sjelden krim gjør meg i så godt humør, litt urovekkende kanskje. Språklig konfekt etter min smak.
Spennend historier, småhumring og en god latter innimellom er garantert.

Kjempemorsom!

En fryd å lese, på alle mulige måter. Stilsikkert språk, som rammer inn de tre forskjellige stemmene på en troverdig, mesterlig måte. Det er stor kunst å nærme seg dette temaet på den måten Kjærstad gjør det. Nok en gang viser han at litteraturen trenger ham. Man blir oppslukt, engasjert og trollbundet - slik stor litteratur gjør. Høstens utgivelse er så absolutt på høyde med Jonas Wergeland-triologien!

Første halvdel fengslende, men fortsettelsen var rotete og langdryg

Knausgård og Munch

Jeg har fulgt Karl Ove Knausgårds forfatterskap helt fra våren 2010, da jeg leste den første boka i Min kamp-sekstetten. Selv om min begeistring har variert noe underveis, er jeg like fullt av den oppfatning at han er en av Norges aller beste forfattere i dag. Jeg har lest - og omtalt på bloggen min - i alt 14 av hans bøker så langt. Denne siste - "Så mye lengsel på så liten flate" - blir den femtende ... I alt har han utgitt 17 bøker siden debuten i 1998 ("Ute av verden").

Da nyheten kom om at Karl Ove Knausgård skulle kuratere en Munch-utstilling på Munch-museet, og at det atpåtil skulle bli bok av det, sto begeistringen i taket hos meg! Ikke at jeg kan skryte på meg noen dyptpløyende kunsthistoriske kunnskaper om Munch, men jeg har alltid interessert meg for hans kunstnerskap og bilder. Så pass at jeg har samlet noen bøker om ham i årenes løp. Uansett - med Knausgårds inngang til Munch og med et drøyt 200 siders essay fra hans hånd, var dette en mulighet for å dypdykke inn i Munchs kunst.

Det spesielle med Edvard Munch (f. 1863 d. 1944) er at han ble så gammel og at han malte hele sitt liv. Han etterlot seg enormt mange arbeider; oljemalerier, grafiske tresnitt og litografier, tegninger m.m. Mesterverkene hans - Skrik, Melankoli, Vampyr, Madonna, Pubertet, Døden i sykeværelset, Sjalusi og Aften på Karl Johan - er velkjente for de aller fleste. Vi har sett dem utallige ganger, så mange ganger at vi nærmest har sluttet å "se" dem, påpeker Knausgård. Da han fikk oppdraget med å kuratere en utstilling med Munchs bilder, svarte han ja uten å tenke seg om. Siden kjente han på prestasjonsangsten. Hva om bildene han valgte ut ikke var gode nok? Han bestemte seg tidlig for å konsentrere seg om mer ukjente bilder av Munch, slik at vi som kom på utstillingen skulle få anledning til å møte hans bilder for første gang - slik bildene en gang ble møtt av sitt aller første publikum for mer eller mindre hundre år siden. Han delte også bildene inn i fire ulike faser.

Knausgård trekker inn sitt eget forfatterskap og skriveprosessen, der skrivingen ikke bare handler om å gjenskape et øyeblikk, men at den selv må være et øyeblikk. Bare da er den i kontakt med verden, gjennom at det er så liten avstand mellom tanke og følelse og språk som mulig. Slik kan det også være å male. Når kunsten blir til i en bevegelse, i en strøm - uten tid for tanker, slik at det uttrykte oppstår som noe i seg selv ... Der samtiden så slurv og uferdige bilder fra Munchs hånd, handlet det kanskje om nettopp dette? Og bare for å ha nevnt det: Munch var en helt eminent tegner, så han malte ikke lite detaljert fordi han "ikke kunne tegne en hånd".

Mens Knausgård planla utstillingen fikk han tilgang til Munch-museets indre gemakker - magasinet - der svært få har sluppet inn før ham. Å se bildene i virkeligheten var noe helt annet enn å se dem fotografert i kunstbøkene. Mens han gjennomgikk samlingen med bilder som aldri har vært vist frem for noe publikum i vår tid, la han merke til at mange av bildene var svært harmoniske, og ikke ladet med angst og mørke. Dette fikk ham til å ønske å starte utstillingen med et rom fylt av harmoniske menneskemotiver, og over til et rom der bildene var tømt for mennesker, for så å fylles opp med mennesker igjen.

For meg var det en sann lykke å lese om Munch og hans kunst. Ikke bare skriver Karl Ove Knausgård usedvanlig godt, men det finnes nesten ikke den dør han ikke åpner underveis i boka. Han beveger seg ut og inn av hovedtemaet, som er Munch, og over i digresjoner som ytterligere bidrar til å utvide det rommet og de preferansene vi har om Munch og hans kunst. Her er det ikke først og fremst de tekniske sidene ved malekunsten vi presenteres for, men betrakterens blikk og de følelsene Munchs bilder trigger hos oss. Hva sier Munchs kunst oss? Hvilken betydning har Munchs eget levde liv for det han presterte på lerretet? Og ikke minst - noe selve utstillingen forsterket inntrykket av - får vi et innblikk i den delen av Munchs kunst som ikke handler om angst, sjalusi eller melankoli, følelser som vi vanligvis forbinder ham med. Det jeg sitter tilbake med er en mye mer menneskelig og helhetlig Munch enn den jeg kjente fra før av. Dette gjør det enda mer spennende å lese mer om Munch!

Karl Ove Knausgård er en essayist av ypperste klasse, og jeg anbefaler derfor denne boka på det aller varmeste!

Her kan du lese resten av min bokomtale.

Her har vi en lettbeint, men grundig fagbok om menneskenes jakt på udødelighet. Vi begynner med greske, egyptiske og mesopotamske guder som hadde udødelige kropper og kunne ha samkvem med vanlige dødelige, ofte til stor fare for de utvalgte menneskene. Noen få utvalgte kunne gjøres udødelige, eller de kunne gjøres guddommelige og deretter dødelige igjen, eller de kunne først dø og deretter hentes til evig liv av gudene. For å oppnå evig liv kunne man reise langt og til spesielle steder eller innta spesielle ting, som epler fra Edens hage eller alkymistenes mystiske drikk. Noen ble dømt til evig vandring og var udødelige mot sin vilje, som den evige jøde eller den flyvende hollender. Med kristendommen kom dessuten noe nytt: alle troende ble lovet evig liv, ikke bare noen få utvalgte. Vi får høre om frykten for hva som kunne skje under gjenoppstandelsen hvis kroppen din hadde blitt ødelagt på noe vis. Vi får beskrivelser av norrøne dauinger og middelalderens alkymister, hele veien til vår dagers zombier, vampyrer og kyborger. Og vi kan lese om dem som håpefullt fryser ned seg selv i håp om at framtidas vitenskapsfolk kan hjelpe dem å leve videre.

Litteratur og sagn, film, TV og vitenskap –rikholdige kilder flettes sømløst inn i teksten og gjør dette til en veldig interessant vandring gjennom flere tusen års kulturhistorie. Tonen kan kanskje virke litt uærbødig, men jeg synes det passer bra. Og forfatteren er ikke uten sympati for denne fellesmenneskelige streben, selv om man neppe får større tro på evig liv etter å ha lest Udødelighetens historie.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Igjen overbeviser GW stort med sine beskrivelser av hvordan politiet arbeider. Det er detaljert, kunnskapsrikt og interessant. Her er han rett og slett imponerende.

Han overrasker stadig, han der Tore. Når flere av oss sitter spent og venter på mer galskap fra den spinnville Hillevågs-gjengen vi møtte i de to siste bøkene hans gir han oss noe helt annet. Noe mørkere. Noe viktigere.

Det er absolutt ingen behagelig roman. Den krypende uhyggen sprer seg fra den første setningen og samler seg i en klump i magen. Selv om han gir oss et rikt persongalleri fullt av fascinerende karakterer ulmer det av nervøs uforløst spenning.

Jeg registrerer at at anmeldelsene er jevnt over stabile, men som vanlig er det viktige elementer litteraturanmelderne hopper over. For her er det nemlig en hel del banebrytende saker å ta fatt i, sånn ganske langt utenfor det som er bokens tema. (Og Tore er heldigvis smart nok til å legge inn nok sjarm og humor og obskure referanser slik at det dypt alvorlige budskapet aldri føles kvelende.) Jeg er ingen litteraturviter, men dette er garantert den første gangen lyrikken til det legendariske Sandnes-hiphop-orkesteret Skolekorps blir sitert i en norsk roman. Jeg tipper også at det er første gang i norsk litteraturhistorie at vi møter en fortellerstemme som er West Ham-fan. Og som ikke det var nok: Å namedroppe det undervurderte Dire Straits-albumet "Communique" har sannsynligvis heller ingen andre norske forfattere gjort.

Dersom denne boken var en sang ville den vært Tom Waits-låten "What's He Building In There". Renberg har skrevet en bok som sier uhyggelig mye om hva som kan skjule seg bak de beskyttede fasadene våre.

Pretensiøst pjatt.

Har aldri vært så glad for å bli ferdig med en bok som denne, leste videre i håp om en åpenbaring/avsløring/forklaring, noe som aldri kom. Kanskje funker dette bedre på originalspråket tysk? I norsk oversettelse ble for meg alle bisetningene, kommaene til hundebæsj i skisporet.

Pelikanen forlag har i det minste gjort seg flid med bokdesign og kvalitetsutførelse på selve boken.

Etter å ha kost meg, forundret meg, ledd og engasjert meg i "Fjords" liv og virke gjennom bokas mange og tettskrevne sider, må jeg neste starte med å konstatere to forhold:

• Jeg skjønner nå, etter denne lesning, at Dag Solstad regnes som en av Skandinavias store nålevende forfattere.
• Boka er på sett og vis såpass komplisert, i alle fall tidvis, og med lange tankerekker, gjerne av argumenterende art, (ser dere; jeg har tilogmed begynt å etterligne hans skrivemåte med utallige innskutte presiseringer), at jeg jeg ikke føler meg sikker på om jeg helt har forstått hva han faktisk mener, her og der, og at jeg derved nok ikke er den rette, eller "verdig" til å ytre meg noe særlig om denne boka i det hele tatt.
  En solid femmer, nei -en sekser, står det meg likevel fritt og slenge ut. Så det gjør jeg, trass i at noen av bokas poeng sikkert har gått meg hus forbi. Lysten til å ta fatt på boka om igjen er også tilstede, så kanskje blir det en senere utdypning. Kommer i så fall tilbake med en revisjon av denne "omtalen".