Bokelskere.no

Denne romanen hørte jeg ulike meninger om før jeg omsider leste den selv. Siste side lest for et par dager siden. Hadde ventet på lydbokversjonen ganske lenge, men den kommer visst ikke.

Uansett, her har vi en historie som byr på noe annerledes enn det meste jeg leser. Jeg blir i grunnen såpass utfordret at det holdt på å bli permanent stans. Det overrasket meg, for jeg har ellers ikke så store betenkeligheter med metafysiske innslag i romaner. Her tipper det litt over, og det tipper etter hvert likevel ikke over. Jeg har aldri vært borti ingredienser som dette i en roman før. Der hvor denne boka slutter, etterlater den noen vesentlige spørsmål. Jeg håper svarene kommer i bok 2, og håper absolutt biblioteket melder den innkommet før jul.

Det ligger for meg en litterær gevinst i å lese Drapet på Kommandanten. Historien som fortelles ærlig og godt. Handlingen stimulerer fantasien og strekker seg like mye mot lesersjelen, som mot hjertet.
Det høyst sannsynlige i et menneskeliv blandes med det helt usannsynlige i romanen. Der er Murakami en mester.

Ikke uventet byr denne boken på fantastiske skildringer og språk. Her blir de minste ting i natur og sinn beskrevet nøysomt og presist, samtidig som de mest dramatiske øyeblikk i boken underdrives kraftig.
Tommel opp til Lt. Glahn fra meg!

Jeg kan ikke helt huske denne boken, men tror jeg leste den...

En biografi om Marie Hamsun som naturlig nok også forteller mye om Knut Hamsun, fremstilt som ektemann og medmenneske, ikke bare som forfatter. Det er ingen av disse ektefellene som slår meg som spesielt sympatiske. Makan til drama og elende i et ekteskap.. Det er veldig interessant å høre om! Boka gir mange innblikk i brevvekslinger mellom Marie og venninner og mellom Marie og Knut, noe som også gir et bilde av kvinners liv og hverdag i starten av 1900-tallet.

HBO-serien «Tsjernobyl» gir en spennende, dramatisert versjon av atomkraftulykken 1986 og ga meg lyst til å finne ut mer. Denne boka med den treffende undertittelen «a documentary story» kom ut på russisk og ukrainsk det samme året. Den synes da også å være satt sammen i all hast. Resultatet er likevel svært åpenhjertig og levende. Intervjuene med leger, brannfolk og annet redningspersonell avslører hvor uforberedt Sovjetunionen var på atomulykker. Det er rystende lesning.

Atomfysikeren Legasov som har en hovedrolle i HBO-serien, er også en sentral person i denne framstillingen. Hans filosofisk-litterære betraktninger kan virke merkverdige for en norsk leser, men han peker på at den personlige svikten som utløste katastrofen hadde utspring i det han betraktet som en moralsk samfunnssvikt. Shcherbak selv nøyer seg med å rette fingeren mot informasjonsarbeidet som var enten misvisende eller fraværende i de mest kritiske dagene. Alt i alt blir boka indirekte en krass kritikk av sovjetsystemet i en periode der Gorbatsjovs glasnost nylig hadde tillatt større åpenhet om politiske spørsmål.

Synsvinkelen i denne boka er gjennomgående ukrainsk. Neste bok på hylla mi er nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj: «Bønn for Tsjernobyl» fra 2005 som ser på konsekvensene av ulykken fra hviterussisk side.

Vel, det er mye politikk i slike priser og konkurranser. Mer av det enn objektive kvalitetskriterier. En annen ting er at bedømmelse av kunst og litteratur alltid er en oppvisning i subjektivitet. Du vet, dette med mora og dattera... noen liker ditt andre datt. Men likevel mener jeg at Houellececq er en bauta det er umulig å komme forbi.

Etter å lest denne boken, må jeg lese alle andre bøker av Dostojevskijs på nytt.

Dette en leseopplevelse utenom det vanlige. En reise i en velduftende rosehage med en melodi av lyriske ord som eneste reisefrende. En absolutt nytelse fra ende til annen.

Øyvind Berg er lyriker, noe som trer tydelig frem i teksten. Språket, flyten og ordlyden vitner om en forfatter som kan kunsten å smi ord. Han skriver så vakkert. Hele teksten har en melodi som bare triller av tungen. En melodi som holder deg i et jerngrep (eller nærmere bestemt rosegrep) gjennom det hele.

Gjennom hele romanen forteller hovedpersonen om roser. Om forskjellige arter, om deres opphav. Vekstvilkår, dufter og utseende. Rosene tar opp en stor del av historien og er en flott metafor for hovedpersonens liv.

Dette er en person som treffer motgang gang på gang, men som ikke gir opp. Akkurat som utvikling av roser kan være. Noen ganger blir de nye artene store og flotte. Velduftende, kraftige og vakre. Andre ganger blir de skjøre, stinkende, unnselige og sterile. Noen ser flotte ut, men visner med en gang. Andre ser ikke bra ut til å begynne med, men ender opp som overraskende skjønnheter. Parallellene til det virkelige liv er mange å ta av. Og symbolikken er vakker og velskreven.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Roseromanen

Selvfølgelig er dette subjektivt. Andre må selvfølgelig få mene noe annet. Men stort opplag må ikke nødvendigvis bety at jeg vurderer en bok som god.

En mørk og dyster bok. Kim Leine får virkelig frem noen av de utfordringene menneskene på slutten av 1700-tallet kunne møte.

Jeg likte først ikke at boka var skrevet i presens, men dette gikk seg til etter hvert. Det kan hende boka passer best i denne verbformen.

Boka er lang, men ikke tung. Anbefales!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
I utgangspunktet kan dette høres deprimerende tungt ut. Og er det på mange måter også.
Men det romanen først og fremst er, er strålende litteratur.
Sara Stridsberg skriver vakkert godt om det grufullt vonde.
I et språk så vârt og skjørt, samtidig så intenst og skrikende nakent.
En slik «kunstnerisk» måte å skrive på kan være en hårfin balansegang mellom det som føles ekte og stilsikkert og det som virker platt og tilgjort.
Sara Stridsberg etterlater ingen tvil. Dette er stor skrivekunst.