Bokelskere.no

Jeg kan ikke helt huske denne boken, men tror jeg leste den...

En biografi om Marie Hamsun som naturlig nok også forteller mye om Knut Hamsun, fremstilt som ektemann og medmenneske, ikke bare som forfatter. Det er ingen av disse ektefellene som slår meg som spesielt sympatiske. Makan til drama og elende i et ekteskap.. Det er veldig interessant å høre om! Boka gir mange innblikk i brevvekslinger mellom Marie og venninner og mellom Marie og Knut, noe som også gir et bilde av kvinners liv og hverdag i starten av 1900-tallet.

HBO-serien «Tsjernobyl» gir en spennende, dramatisert versjon av atomkraftulykken 1986 og ga meg lyst til å finne ut mer. Denne boka med den treffende undertittelen «a documentary story» kom ut på russisk og ukrainsk det samme året. Den synes da også å være satt sammen i all hast. Resultatet er likevel svært åpenhjertig og levende. Intervjuene med leger, brannfolk og annet redningspersonell avslører hvor uforberedt Sovjetunionen var på atomulykker. Det er rystende lesning.

Atomfysikeren Legasov som har en hovedrolle i HBO-serien, er også en sentral person i denne framstillingen. Hans filosofisk-litterære betraktninger kan virke merkverdige for en norsk leser, men han peker på at den personlige svikten som utløste katastrofen hadde utspring i det han betraktet som en moralsk samfunnssvikt. Shcherbak selv nøyer seg med å rette fingeren mot informasjonsarbeidet som var enten misvisende eller fraværende i de mest kritiske dagene. Alt i alt blir boka indirekte en krass kritikk av sovjetsystemet i en periode der Gorbatsjovs glasnost nylig hadde tillatt større åpenhet om politiske spørsmål.

Synsvinkelen i denne boka er gjennomgående ukrainsk. Neste bok på hylla mi er nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj: «Bønn for Tsjernobyl» fra 2005 som ser på konsekvensene av ulykken fra hviterussisk side.

Vel, det er mye politikk i slike priser og konkurranser. Mer av det enn objektive kvalitetskriterier. En annen ting er at bedømmelse av kunst og litteratur alltid er en oppvisning i subjektivitet. Du vet, dette med mora og dattera... noen liker ditt andre datt. Men likevel mener jeg at Houellececq er en bauta det er umulig å komme forbi.

Etter å lest denne boken, må jeg lese alle andre bøker av Dostojevskijs på nytt.

Dette en leseopplevelse utenom det vanlige. En reise i en velduftende rosehage med en melodi av lyriske ord som eneste reisefrende. En absolutt nytelse fra ende til annen.

Øyvind Berg er lyriker, noe som trer tydelig frem i teksten. Språket, flyten og ordlyden vitner om en forfatter som kan kunsten å smi ord. Han skriver så vakkert. Hele teksten har en melodi som bare triller av tungen. En melodi som holder deg i et jerngrep (eller nærmere bestemt rosegrep) gjennom det hele.

Gjennom hele romanen forteller hovedpersonen om roser. Om forskjellige arter, om deres opphav. Vekstvilkår, dufter og utseende. Rosene tar opp en stor del av historien og er en flott metafor for hovedpersonens liv.

Dette er en person som treffer motgang gang på gang, men som ikke gir opp. Akkurat som utvikling av roser kan være. Noen ganger blir de nye artene store og flotte. Velduftende, kraftige og vakre. Andre ganger blir de skjøre, stinkende, unnselige og sterile. Noen ser flotte ut, men visner med en gang. Andre ser ikke bra ut til å begynne med, men ender opp som overraskende skjønnheter. Parallellene til det virkelige liv er mange å ta av. Og symbolikken er vakker og velskreven.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Roseromanen

Selvfølgelig er dette subjektivt. Andre må selvfølgelig få mene noe annet. Men stort opplag må ikke nødvendigvis bety at jeg vurderer en bok som god.

En mørk og dyster bok. Kim Leine får virkelig frem noen av de utfordringene menneskene på slutten av 1700-tallet kunne møte.

Jeg likte først ikke at boka var skrevet i presens, men dette gikk seg til etter hvert. Det kan hende boka passer best i denne verbformen.

Boka er lang, men ikke tung. Anbefales!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
I utgangspunktet kan dette høres deprimerende tungt ut. Og er det på mange måter også.
Men det romanen først og fremst er, er strålende litteratur.
Sara Stridsberg skriver vakkert godt om det grufullt vonde.
I et språk så vârt og skjørt, samtidig så intenst og skrikende nakent.
En slik «kunstnerisk» måte å skrive på kan være en hårfin balansegang mellom det som føles ekte og stilsikkert og det som virker platt og tilgjort.
Sara Stridsberg etterlater ingen tvil. Dette er stor skrivekunst.

Viktig og vond bok om alt et barn ikke skal oppleve. Formidlingen trekker ned, da jeg ikke opplever fortellerstemmen som fullstendig troverdig. Men tema er på sin rette plass, og anbefales å lese om!

Dette er ekte påskekrim for meg.

Jeg koser meg fra start til slutt. Retro-krim spekket med nostalgi, humor og god gammeldags mystikk, kodenavn og gåter. Jeg synes bøkene i serien om K2 så langt har vært i stigende kurve. Denne har jeg likt best til nå.

Dette er Tine Melk-påskekrim for voksne med herlige assosiasjoner til Olsen-Banden. i bok nr. 3 gav også henvisningene til historiske personer og hendelser en ekstra styrke til historien, da det malte opp et stemningsbilde fra norsk politikk i brytningen mellom 60- og 70-tallet. Det ble et godt fungerende bakteppe for handlingen.

Jeg er klar for mer!

Herta Müller bruker akkurat det samme motivet en av sine bøker om livet i Romania i kommunisttiden. Hos henne dreier det seg om et par som ikke har klart å komme seg over grenseelva til Jugoslavia.