Kjøp inn mat, avlys alle avtaler, lås døra og kast nøkkelen! Denne greier du ikke legge fra deg...

jeg må være rar, likte denne også jeg ;-) Liker måten Erlendur "jobber " på, nøster opp gåter og lar ting likvel ligge "dødt"

Jeg var i utgangspunktet VELDIG skeptisk til hele finans og poker-delen ved denne boka. Men det tok seg opp. Det tok seg opp til de grader! Full av cliffhangers som tvinger deg til å fortsette, korte kapitler som aldri skuffer og flere gåter som gjør det omtrent umulig å prøve å løse dem selv. Helt til siste side (og da mener jeg den aller siste) så er spenningen der og den slutter på et så høyt punkt at det kun er å glede seg til oppfølgeren! Min skepsis ble snudd, jeg ble overbevist; dette er en utrolig bra krimbok.

Bøkene til Monica Kristensen er uhyggelige å lese. Endelig en forfatter som klarer å få frem en skremmende, men likevel pirrende stemning som fanger leseren og gjør det vanskelig å legge fra seg boken. Jeg liker båndet mellom personene i boken og dialogene dem imellom. Skildringen av landskapet rundt, kulden og mørket som aldri forsvinner eller lyset som aldri slukker er med på å gjøre fortellingen mer reell. Jeg får lyst til å besøke Svalbard og føler nesten at jeg kjenner plassen etter jeg har lest bøkene. Jeg gleder meg til neste bok kommer!

Dette er en lavmælt, men intens roman om taushet. Taushet som tilbaketrekning i nære relasjoner. Tilbaketrekning dels som forsvar, dels som straff. En undertone av smerte er der hele tiden, mer skjult i begynnelsen av romanen. Rystende er beretningen om hovedpersonen Evas sønn. Han var ikke ønsket og Evas taushet og forsømmelse i forhold til ham er hjerteskjærende. Det er som nemesis møter Eva etterhvert som hun nærmer seg alderdommen. Døtrene straffer henne (og mannen) med sine fravær. Så trekker ektemannen seg bort fra henne og inn i tausheten. Så stille det blir. Dette er en bok som sakte kryper inn under huden og blir. Godt gjort.

Ei bok med et persongalleri som blir levende i aller høyeste grad mens man leser og blir kjent med dem. Mange forskjellige personer med alle sine positive og negative sider, feil og mangler, både privat og på jobb. Og ikke minst den arrogante, usympatiske, men intelligente kriminalpsykologen Sebastian Bergman, som alltid har sin egen agenda for å si og utføre det han gjør.

Så ja, jeg er enig i det du skriver om "Mannen som ikke var morder". Dette var et nytt og interessant bekjentskap, og jeg vil gjerne lese ei bok til fra disse forfatterne.
Meget bra.

Likte den også veldig godt. Har hørt andre kritisere boken fordi den er bygget opp som en monolog og derfor urealistisk (man forventer en svarstemme fra tid til annen...). Men jeg synes nettopp dette virkemiddelet er noe av bokens styrke. Det gjør at oppmerksomheten er rettet mot kjernen i boken - det er ingen eller få forstyrrende elementer. Facinerende og annerledes.

Så hyggelig at du likte boken min og så flott at du deler det! Takk!! Vennlig hilsen Anne Cecilie Remen

Helt uenig mht krimplottet, dette er den mest spennende krimhistorien jeg har lest på flere år! Mange gode handlingstråder som veves sammen, to tidsplan som sakte nærmer seg hverandre, glimrende persontegning av begge kjønn (sjelden i krimbøker) som får ihvertfall meg til å virkelig føle med og håpe for karakterene. I tillegg er det mye interessant info om lokale forhold som gruvedrift og hvordan redde en reketråler i storm. At jeg har vært på Svalbard hjalp sikkert på livaktigheten, men jeg tror skildringene av miljø og folkeliv er gode nok til at også folk som er ukjente med stedet kan leve seg inn.

Synes absolutt ikke det skal holdes mot en forfatter at hun også har en annen jobb, tvert imot, det har de fleste forfattere, forskjellen er at mange jobber ufaglår og/eller har kortere utdanning enn Monica Kristensen som er glasiolog, meteorolog og polfarer. Ønsker meg flere forfattere som bruker fagkunnskaper i skjønnlitteratur, og i krim passer dette ekstra godt.

Har bare én innvending: Forlaget burde spandert et skikkelig kart (eller flere) som faktisk viste stedene som nevnes i boka. Det kartet som finnes er altfor lite og viser knapt landskapet rundt Longyearbyen.

Anbefaler «Kullunge» helhjertet. Terningkast 6 innen sjangeren! Gleder meg allerede til å lese de øvrige krimbøkene hennes fra Svalbard.

Ja, nok en fantastisk bok om Jarle Klepp. Dette er en veldig annerledes bok enn de forgående, i allefall første del av boka, men den gir meg like god leseropplevelse. Det er helt utrolig hvordan Renberg skriver på en måte som klarer å berøre så mange sider ved meg som menneske.I hver eneste bok klarer han å fremkalle både latter og tårer. Det er lett å kjenne seg igjen i både oppturer og nedturer i livet, det er lett å kjenne seg igjen i forhold til egne barn og døde foreldre og det er lett å danne seg bilder av de ulike scnene som skildres. Håper ikke dette er det siste vi hører om Jarle.

Renbergs beste bok etter min mening! Minner om Knausern til tider,ja - men det gjør ingenting. Rørende hvordan han skriver om barna og sitt forhold til dem, det er minst like sterkt å lese som det opprivende og vanskelige forholdet han har til faren. Far og sønn-forhold er en trend i norsk litteratur for tiden. Det har kommet flere gode bøker bare i høst. De fleste ganske vonde og triste å lese, men det er jo et interessant tema som engasjerer. Renbergs bok er en av høstens store leseopplevelser for meg ihvertfall.

Jeg legger meg inn i den første tråden om boka. Det har jo gått inflasjon i å åpne nye innlegg om bøker. Skjerpings, folkens. Det er mye mer oversiktelig om alle legger inn sine kommentarer i samme tråd. Hva er poenget med å starte ørten diskusjoner om samme bok?

Vel, nok om det. Tilbake til Jarle Klepp. Jeg har stått på barikadene tidligere og forsvart det faktum at Renbergs hovedperson, som vi alle elsker, at han naturlig nok forandrer seg, vokser opp, blir pappa, blir eldre, blir familiefar. På samme måte må bøkene til Renberg endre karakter. Likevel ønsker vi oss noe av det samme. Hva er det som gjør Jarle Klepp til en av våre kjæreste romanfigurer? Jo, det at han er så fordømt menneskelig. Han tar feil. Han driter seg ut. Og vi skjemmer oss sammen med ham, for vi kjenner oss så inderlig godt igjen. Derfor likte jeg ikke bare Yngve-boka og Kompani Orheim, men også og like fullt Charlotte Isabel Hansen og Pixley Mapogo.

Men så ble jeg altså skuffet da jeg tok fatt på Dette er mine gamle dager. Først skjønte jeg ikke en gang at det handlet om Jarle Klepp. Jeg trodde, som enkelte anmeldere har påstått, at Renberg hadde tatt en "Knausgård". Han skriver romanen i første person. Dette er et regelrett brudd i forhold til de tidligere bøken. Og det går faktisk ikke opp for meg at jeg-personen er Jarle Klepp før etter 50-60 sider. Hele den første delen av boka ble for meg en sutring over gamle dager og et godt stykke unna det jeg mener er styrken ved de tidligere bøkene om Jarle Klepp.

Men så tar det av. Møtet med "jenta fra fortiden" er en høydare. Hvorfor startet du ikke med dette, Renberg? Da hadde du hatt meg som leser i lomma fra side én. Og videre framover koser jeg meg. Jarle skildres utmerket i grenseland mellom det etablerte og lengselen etter noe annet, noe ekstraordinært. Renberg flørter med motsetningen mellom natur og kultur. Vi kjenner oss igjen i alderens fascinasjon over ting vi tidligere ikke la merke til. Og forfatteren stortrives åpenbart i skildringen av Jarles forhold til sine egne barn. Renbergs beskrivelse av de små er noe av det mest levende jeg har lest i nyere norsk litteratur.

Men likevel ble høydepunktet for meg Jarles andre møte med "jenta fra fortiden". Her ble jeg bergtatt. Det er noe Kjell Askildensk over skildringen av dette møtet. Spenningen. Det vi aner. Det vi lurer på. Jarles opplevelse av å være nærme sin egen far gjennom sitt eget begjær. Dette er glimrende fortalt.

Så kjære Tore Renberg, hvorfor måtte du skrive i første person? Og hvorfor måtte du dra meg gjennom side opp og side ned med "Pappa, hvordan kunne du?" når dette likevel faller naturlig på plass som traume og som tydelig nok problemstilling senere i boka? For denne tunge starten på min leseropplevelse ga en ripe i lakken på noe som kunne vært skinnende blankt fra ende til annen.

Enig med deg. Jeg synes nok fortsatt at eneren var best, kanskje på grunn av også litt slitsomme gjentakelser i bok tre. Men toeren var jeg direkte skuffet over. Ikke at den var uten verdi, men den var da så veldig tynn og endimensjonal og snever. Både bok en og tre hadde veldig gode person og miljøskildringer. Til å leve seg inn i, til tross for fremmedheten. Og spennende som krim. Jeg er glad jeg ikke ga meg etter toeren, men fullførte, hadde virkelig glede av denne også.

I Karin Fossums nye roman er det ikke en av de pleietrengende som sykest. I hvert fall ikke psykisk.

Karin Fossum er en modig kvinne. Det er mulig hun hisser på seg en stor og viktig yrkesgruppe når hennes nye roman, Jeg kan se i mørket, blir lest at tusenvis av nordmenn i begynnelsen av august.

Fossum har nemlig valgt å bruke en sykepleier som hovedperson i Jeg kan se i mørket. Men Riktor, som sykepleieren heter, er en avstumpet og ganske avskyelig representant for yrkesgruppen. Han står nærmere Hannibal the Cannibal enn Florence Nightingale, selv om han ikke er noen kannibal eller direkte aggressiv gjerningsmann – egentlig. Men en diagnose kan man gi ham, og det får han etter hvert av en rettsmedisiner. At han er en av de galeste personene gjennom hele forfatterskapet til Fossum, er det ingen tvil om. Og det sier jo litt. Kanskje minner han litt om hennes tidligere figur Jonas Eckel, bare noen hakk ondere.

Jeg tror faktisk ikke at sykepleiere kommer til å skrike opp og fortelle at virkeligheten ikke er slik Karin Fossum skildrer den. For ingen som leser Jeg kan se i mørket bør oppfatte det som et angrep på helsevesenets ansatte. Men det er en litt vond påminnelse om hva som faktisk kan skje når vergeløse mennesker må belage seg på omsorg fra helt feil mennesker. For som Fossum selv sier, det kreves en helt egen omsorgsevne om man skal klare å stelle gamle og syke på best mulig måte.

Karin Fossums forfatterskap er unikt. Hun har skrevet en lang rekke med krim som ikke ligner på noen andre norske krimromaner. Det er ikke selve hendelsen som pensles ut. Heller er det ikke etterforskningen. Det som vies plass er det som kan ha ført til at noen har begått drap. Det er skildringer av sinn som ikke fungerer helt normalt, mennesker som ikke fikser selv de vanligste sosiale settinger. Fossum er selv temmelig kriminell litterært sett, i den forstand at hun ofte bryter krimlitteraturens lover. Hun bryr seg ikke plagsomt mye om krimlitteraturen tradisjonelle plotutvikling. Hun legger ofte inn spenningen på helt andre måter enn at leseren går og lurer på “hvem har gjort det?” Selv om det også forekommer i forfatterskapet hennes. Etter Elskede Poona har jeg til den dag i dag ventet på en oppfølger, da det er temmelig tydelig at det gode menneske Konrad Sejer går litt langt i å tyne ut en tilståelse av en mistenkt, ung mann.

Fossum berører alltid noen ubehagelig fra vanlig menneskeliv, enten det er ensomhet, sorg eller dysfunksjonelt familieliv. Denne gangen vil hun også vise oss noe om det vanskelig forholdet moderne mennesker har til døden:

Vi er nok ikke så veldig flinke med døden når vi står overfor den, og det er et fåtall som dør på et sted der det finnes folk som virkelig kan forholde seg til det. De fleste dør jo på en vanlig avdeling eller hjemme. Riktor opptatt av det å dø i seg selv. Folk tror det går stille for seg, men slik er det ikke alltid. Det har jeg prøvd å si noe om.

Vil du ha krim som er nærmere et psykologisk portrett enn tradisjonell krim, kan jeg knapt tenke meg noe riktigere å lese enn Jeg kan se i mørket

Eg les ofte lydbøker, og er kresen til opplesarar. Desse er mine favorittar:

Ivar Nergaard, høyr han i Minnesota-trilogien (Vidar Sundstøl). Utruleg bra.

Yngve Berven, fin i En helt annen historie (Håkan Nesser). Andrine Sæther har ei behageleg røyst, høyr gjerne 'Svalen, katten, rosen, døden' (Nesser)

Finn Schau er dyktig, han har lese inn mange ulike bøker, anbefalar 'Nådens omkrets' (Jørgen Brekke)

Espen Reboli Bjerke er flink, det same er kjende skodespelarstemmer som Nils Ole Oftebro og Ivar Nørve.

Men best av alle: Den intense og mørke røysta til Nils Nordberg. Høyr Nordberg lese 'Hypnotisøren' (Lars Kepler), det er verkeleg ei sanseoppleving!

Om jeg skulle savne noe (jeg er også veldig fornøyd med konseptet!) så er det å kunne legge inn personlige kommentarer om bøkene man har lest. Det at det startes en ny "diskusjon" for hver gang noen skriver er litt dumt.

Fornøyelig surrealisme!

Søsknene Peter, Tilte og Hans Finø - for ikke å glemme hunden Basker - vokser opp under ekstraordinære forhold på prestegården Finø i Danmark. Foreldrene deres - presten og hans frue - er nemlig langt fra som andres foreldre! Ved hjelp av lurerier og svindel med såkalte mirakler, svinger de seg opp økonomisk, så pass at de plutselig har råd til en flott Maserati. Inntil de blir avslørt som de svindlerne de er ... Men apetitten på suksess og penger er vekket, og foreldrene finner det vanskelig å vende tilbake til et helt ordinært liv.

I bokas åpningsscene er barnas foreldre søkk vekk, og dette er ikke første gang. De har angivelig reist til La Gomera på Kanariøyene, men det avsløres raskt at dette kun har vært en dekkoperasjon. Foreldrenes forsvinning får imidlertid det offentlige til å dukke opp, og barna plassereres i mellomtiden på et behandlingshjem. Hvorfra de selvfølgelig klarer å rømme, og deretter starter jakten på foreldrene. Gjennom Peters øyne, bokas 14 årige jeg-person, følger vi barnas jakt. I hælene følger Grenå Stifts biskop Anaflabia Borderrud, professor Thorkild Thorlacius-Drøbert og politiet. Den ene pussige skikkelsen etter den andre kommer på banen - som Leonora Ganefryd, Pallas Athene og Bister Finkeblod. Innimellom er det også noen gode hjelpere - som Grev Rickardt Tre Løver ... Spørsmålet er hva i all verden det er som har fått presten og fruen til å forsvinne. Hva er i gjære? Finner barna foreldrene sine til slutt?

Tro ikke at dette er en spenningsroman, for da er jeg redd man kan bli skuffet. Hele romanen bæres derimot av et språk så blomstrende og så fullt av vidd at det bare er å gi seg fullstendig hen! Selvfølgelig er det overhode ikke troverdig at en 14 åring er i stand til å avføde så mange originale tanker som jeg-personen Peter. Hendelsesforløpet står heller ikke til troende. Personene i boka grenser til det karikerte, og boka bugner over av overdrivelser. Like fullt er dette en helt herlig bok, som mye godt bæres av digresjoner og metaforer - skapt som et helt eget univers av forfatteren. Tidvis er tankespinnet til Peter nærmest akademisk, der han drodler rundt de store religionenes betydning, kjærlighetens plass i livet etc. - alt fiffig og humoristisk formulert. I stedet for å irritere seg over det som er lite troverdig i boka, mener jeg at man bør akseptere bokas premisser: et surrealistisk og magisk hendelsesforløp uten rot i virkelighetens verden! ;-)

Underveis angret jeg litt på at jeg ikke leste boka "på ordentlig", fordi jeg da kunne ha moret meg med å lese de beste språklige formuleringene om og om igjen. På den annen side fungerte Haakon Strøm utmerket som oppleser! En dag kommer jeg helt klart til å kjøpe boka, slik at jeg kan lese den om igjen! Dette er en av Peter Høegs beste romaner, synes jeg - og jeg har lest dem alle. Her blir det terningkast fem!

Boka handler om den tretten år gamle Johnny. Et år før handlinga tar til, forsvant tvillingsøstera hans, Alyssa, sporløst. Man antar at hun er kidnappet. Dette var et hardt slag for Johnny som var svært knyttet til søstera, Han klarer ikke å gi opp håpet om at hun skal komme tilbake og leter utrettelig etter henne. Men også andre fryktelige ting har skjedd i Johnnys liv i året som har gått. Faren som har følt stor skyld fordi han ikke hentet Alyssa da han skulle, har forlatt familien. I hans sted har en annen mann dukket opp (en rik forretningsmann og eiendomsbesitter som også eier huset der Johnny bor). Denne stefaren er brutal overfor både Johnny og moren. Denne siste har mistet all sin motstandskraft og lar seg hylle inn i en tilværelse med piller, dop og alkohol. Men det er heldigvis en annen som heller ikke har glemt Alyssa. Nemlig politimannen Hunt som har ledet etterforskningen og som har lovet at han skal finne henne. Men Hunt har også et annet motiv her. Han er svært tiltrukket av Johnnys mor, i hvert fall slik hun var før….. Og mens Johnny og Hunt leter på hver sin kant, forsvinner nok ei jente. Som man ser, her er det duket for masse dramatikk og sterke følelser. Boka pendler mellom svart håpløshet der brutalitet er noe dagligdags og lyspunkter som når alt kommer til alt viser seg å være sterkere enn det mørke. Som lesere kommer vi tett inn på personene Johnny og politimannen, Hunt. Handlinga er bygd opp rundt disse to der de opererer på hver sin kant. Det fortelles på en sakte, men intens, urovekkende måte. Her er det rom for masse grøss. Boka handler om langt mer enn en forbrytelse. Vi ser hvordan hendelsene griper inn i hverandre i en lang kjede. Hadde ikke det og det hendt først, ville ikke det og det skjedd etterpå. Slutten er langt mer overraskende enn i de fleste kriminalromaner. Det som vi tror har skjedd, har slett ikke skjedd, men oe helt annet. Boka kan anbefales på det varmeste!

Jeg slutter meg 100% til alt du sier her!Ei fantastisk bok fra Alvtegen-etter min mening den beste hun har skrevet til nå.Ja,man må bruke god tid på den og gjerne lese den flere ganger,for her er det mange tanker man bør reflektere nøye over.For en psykologisk innsikt den dama må ha! Kjmpeflotte personkarakteristikker-og Verner gikk jo rett inn i hjerterota mi da! Heia Karin Alvtegen-ser allerede fram til neste bok fra deg!