Bokelskere.no

Men skulle ventet med mitt utsagn , dessverre ble slutten for kort . En hel bok , uten en ende som forklarer.! Men jeg er fremdeles en ivrig leser av forfatteren.

Du sier noe. Jeg gikk fem på og kjøpte "Postcard Killers" etter sterk anbefaling fra Bokklubben. Snakk om nedtur. Men lærte jeg? Neida. Kort etter takket jeg ja til "Snøstorm og mandelduft".

Lærdom? Ikke stol på omslaget og i hvertfall ikke å Bokklubbens omtale.

Akkurat som de andre bøkene om avdeling Q så var også denne boken utrolig spennende og nesten umulig å legge fra seg. For å si det slik så ble nettene veldig lange da jeg leste bøkene av Jussi Adler-Olsen.

Igjen synes jeg forfatteren presenterte et spennende og psykologisk rystende tema, og jeg er spent på hvilke tema han vil ta opp i de kommende bøkene. I Flaskepost fra P synes jeg det var særlig skremmende å få innblikk i hvordan relegiøs fanatisme og sekter kan ødelegge menneskeliv. Det er utrolig hva enkelte kan tillate seg å gjøre i guds navn - uten å føle skyld eller forstå rekkevidden av det som forfektes.

Jeg anbefaler denne boken på det sterkeste, og den fortjener helt klart terningkast 5.

Jeg har virkelig fått opp øynene for Jussi Adler-Olssens bøker, og har lest alle tre bøkene som er kommet ut på norsk om Carl Mørk og avdeling Q. Kvinnen i buret synes jeg er den beste av disse. Den var utrolig spennende fra begynnelse til slutt, og jeg greide nesten ikke å legge den fra meg, selv om jeg var på ferie da jeg leste den. Hadde den med meg uansett hvor jeg gikk og snek meg til å lese i den over et glass vin innimnellom shopping og severdigheter, mens jeg ventet på de andre i reisefølget.

Hovedpersonen Carl Mørk er fornøyelig type som følger sine egne innfall og metoder med suksess, med god hjelp av den syriske medhjelperen sin som også er en underlig, men herlig, "skrue". Den mørke undertonen og det psykologiske spillet som skisseres i boken er rett og slett fasinerende, og jeg synes det er helt utrolig at forfatteren har kommet på å skrive om akkurat dette temaet. Anbefaler boken på det sterkeste til alle som liker finurlige, psykologiske "grøssere". Den balanserer det alvorlige med det humoristiske på en god måte, og gjør den til en fantastisk leseropplevelse.

Ser at jeg egentlig ikke fikk frem det virkelig orginale ved boka: Hovedtemaet er vel det statlige militærets grusomheter mot de innfødte (samt paranoia), men disse står det aldri noenting om, med unntak av kanskje 15 små setninger de innfødte har sagt som så flettes inn i teksten. Som for eksempel "hvem skal begrave meg når jeg dør". Slike aforismer er det som gjør at boka treffer meg så hardt. Man setter seg på en ny måte inn i en lidende befolknings situasjon. Aforismene fordrer en viss refleksjon som gjør de innfødtes følelser mer levende; lettere å leve seg inn i.

Pedro Carmona-Alvarez skrev i Klassekampen i fjor at dette var en av de beste og viktigste bøkene han hadde lest noengang, og dette ansporet i tur meg til å kjøpe den. For meg har de viktigste bøkene jeg har lest gjerne vært dem som på en usentimental måte minner oss om hvilket blodbad av en planet vi lever på. Disse gjør meg sakte men sikkert til et bedre menneske. Vanvidd er en slik bok. Roberto Bolaño omtalte Moya som "den eneste forfatteren i min generasjon som vet hvordan man kan fortelle grusomhetene; det hemmelige Vietnam som Latin-Amerika var en lang stund".

Protagonisten i boka befinner seg i Mellom-Amerika, og skal redigere og språkvaske en kommende rapport om militærets nedslaktning av sivile innfødte. Det skal være mulig å lese mellom linjene at landet i boken er Gualemala. I Guatemala ble i hvert fall 200.000 mennesker drept i en trettiseks år lang borgerkrig; 500 landsbyer ble massakrert. En rapport slo fast at det statlige militæret sto bak 93% av drapene. Rapporten hovedpersonen skal bearbeide er i hvert fall 1100 sider med grusomheter. Selv om han er relativt usympatisk og kynisk , blir han på flere vis veldig preget av det han leser. Han blir også grepet av kvaliteten på tekstene. Rapporten blir vi bare kjent med gjennom små, poetiske, forferdelige drypp.

At Moya gjerne skriver en hel side uten avsnitt eller punktum bekymret meg og min konsentrasjonsevne i begynnelsen, men det viste seg at det skulle være relativt enkelt å henge med. Han har et ukomplisert språk, til tider gjentagende og stream-of-conciousness-lignende, men handlingen skrider elegant fremover. Man blir ikke akkurat slått i bakken av språk eller bildebruk, men jeg tror forfatteren har gått for noe effektivt fremfor noe vakkert eller imponerende. Boken er i hvert fall et hammerslag i tinningen. Den inneholder også en ubetalelig sexscene (mye av boken handler om vår helts omgang med det annet kjønn), som er verdt prisen i seg selv. Det morsomste jeg har lest på lenge.

Det er nok den kunstneriske kvaliteten og det usentimentale uttrykket som gjør at jeg blir så beveget av denne boken. Man føler at man leser den rene, rå sannheten om deler av verden og enkelte mennesker. En VG-forside om flom på Haiti gjør av en eller annen grunn ikke samme inntrykk. (En kuriositet: Den VG-siden som har solgt mest gjennom tidene er Norge-Brasil 2-1; den som har solgt minst var om en sultkatastrofe i Afrika.)

Dette er også en bok om (nødvendig) paranoia. Jeg leste et intervju med forfatteren der han beretter om hvordan han som barn kunne spille fotball i gatene, mens barna i dag er for redde til å gjøre det samme, av gode grunner.

En god og viktig bok. Anbefales.

Camorraland av Mariangela Cacace har vært en leseropplevelse.
Cacace som er halvt norsk og halvt italiensk skriver drivende godt om Camorra som er Italias største mafiaorganisasjon. Camorra kontrollerer Napoli fra gateplan og opp til politikere.

Forfatteren som har bodd deler av sitt liv i nettopp Napoli og har famile der kjenner godt til hvordan folk lever side om side med mafiaen. Forfatteren har møtt og snakket med medlemmer av mafiaen, politiet, journalister, drapstruete samt flere, noe som gjør at vi får et bredt innblikk i hvordan mafiaen opptrer. Det var skremmende lesing samtidig som det var opplysende og interessant.

Jeg anbefaler virkelig denne boken.

Det er så dumt at det kommer så mange diskusjoner om samme bok.... Jeg pløyde igjennom, og DITT innlegg fanget meg. Kan bare si meg enig i den gode og reflekterte beskrivelsen du gir. Jeg er nettop ferdig med boka, har akkurat vært inne på nettet og søkt på Vél d´Hiv. Utrolig sterkt å lese der! Jeg har lest endel om det som skjedde i Frankrike under 2. verdenskrig, og dette er sterk kost. Det er så godt at dette kommer fram, det har jo blitt forsøkt holdt skjult på grunn av all skammen. Vi har noe å lære, tenk hvordan vi mennesker kan behandle hverandre? Hva med menneskeverd og integritet? Hva fører oss SÅ langt? Boka er kanskje en lettvekter, men hva så? Den formidler et viktig budskap, og vi behøver vel ikke være SÅÅÅ høykulturelle? Jeg anbefaler gjerne boka!

Leses på et par kvelder - og godt er det, for den er vanskelig å legge fra seg! Veldig godt skrevet, drivende og ikke minst provoserende. Nå som Italia har forbudt plastposer, burde man kanskje begynne å tenke på hva man gjør med de nær 5000 illegale søppelfyllingene? Når man leser boken, vil mange sikkert stille seg tvilende til om dette kan være 100% sant, eller om man dramatiserer noe for leseren. Fakta er at sannheten overgår fiksjonen! Napoli er NØYAKTIG som beskrevet av forfatteren. Jeg er ingen ekspert, men har personlig kjenneskap til Napoli og dets mange "utfordringer". Det er omtent umulig for oss her i Norge å forstå at et slikt samfunn eksisterer i Europa, og blir tolerert og tildels også akseptert. Fangarmene til Camorra strekker seg sørover til det afrikanske kontintinent og nordover til Norge og tørrfisk. Boken gir et fascinerende innblikk i en mentalitet og virkelighetsoppfattelse som er helt hinsides vår fatteevne. Vi vil garantert høre mer om Camorra i årene fremover, og jeg anbefaler virkelig alle på det vameste å lese boken. Du tror det ikke før du får lest det!!!!!

Pakistaneren Changez befinner seg i Lahore og sitter vis a vis en amerikaner på en restaurant. I løpet av en kveld forteller han sin historie i form av en monolog fra bokas begynnelse til slutt. Underveis flettes amerikanerens reaksjoner inn i hans enetale.

Changez har vokst opp i en pakistansk familie som en gang var blant de velstående i landet. Nå står i grunnen kun familiens fordums kulturelle arv tilbake, og forfallet i hans barndomshjem er påtakelig. Med denne bakgrunnen reiser han til USA på stipend for å studere på det presisjefylte universitetet Princeton, som en av svært få utvalgte med muslimsk bakgrunn.

Changez er arbeidssom og gjør det meget godt. Han oppnår resultater helt i toppsjiktet og er en stjerneelev. Da han senere skal ut i arbeidslivet, blir han plukket ut blant flere hundre søkere til en ettertraktet jobb som analytiker. Konkurransen er meget skarp, men også her utmerker han seg. Fremtiden ligger lys foran ham. Han forelsker seg i Erika, som nesten er gjennomsiktig i sin sorg etter å ha mistet sin frem til da eneste kjærelste Chris som døde av kreft året før. Changez beskriver sine følelser overfor Erika på en meget rørende måte.

Da Changez så smått begynner å føle seg som en amerikaner, skjer det fatale. Terrorangrepene som bl.a. rammet Twin Towers 11. september 2001 inntreffer, og plutselig blir alle som til forveksling kan ligne arabere mistenkeliggjort som potensielle fundamentalister og terrorister. Changez er pakistaner, ikke araber, men det spiller ingen rolle. Alle skjæres over en kam. Uten å være spesielt religiøs anlegger Changez skjegg - mer som en protest enn noe annet. Han anser det som skjer mer som et spørsmål om makt enn et spørsmål om religion. Amerikanere flest synes å anse skjegg som noe som kan forbindes med religiøs fundamentalisme, og plutselig kommer skjegget i veien for deres bedømmelse av Changez, som strengt tatt fremdeles er den samme lysende stjernen som tidligere. Dette blir innledningen til nedturen til Changez´ liv og den fremtiden han trodde han var i ferd med å få i Amerika ... Bokas store moralske dilemma er hvem som egentlig er fundamentalist når det kommer til stykket .... Changez eller amerikaneren han sitter overfor?

Denne lille boka er noe av det mest overraskende og tankevekkende jeg har lest på lenge! Jeg ble svært fascinert mens jeg leste Changez´lille monolog av en forsvarstale. Han er den fødte gentleman og innehar æreskodekser som i vår moderne kultur kanskje anses som litt gammelmodige. Med dette som bakteppe blir det som skjer etter 11. september 2001 helt surrealistisk. Paranoiaen som oppstår gjør faktisk at frykten blir en slags selvoppfyllende profeti, noe som i seg selv kan fremkalle fundamentalisme. Boka er godt skrevet og burde faktisk inngått som pensum på videregående skoler i den vestlige verden! Terningkast fem fra meg.

Spennende idé med å legge bakgrunnen og løsningen så langt tilbake i tid. Ikke noe underveis i handlingen som pekte mot løsningen for tidlig heller. Perfekt :)

FOR en flott bok! Utrolig interessant å lese om forholdet mellom mor og sønn. Forfatteren avslører de bakenforliggende årsaker til forholdets utvikling på en imponerende smidig måte; sakte, men sikkert. Spesielt godt skildret er Evelyns tanker og følelser. Jeg kjente på både medfølelse og forakt overfor henne etter hvert som historiens detaljer kom frem i lyset.

En spennende og fengende historie som gjorde at jeg mot slutten ikke klarte å legge fra meg boken (leste mens jeg gikk til/fra jobb)! Anbefales i høstmørket......

I den krimlitterære verdenen har man lett febrilsk etter Stig Larsson etterfølger. Forfatterne bak pseudonymet Lars Kepler fikk føle det da de ga ut sin førsteroman, Hypnotisøren. Det spilte jo sterkt inn at spekulasjonene haglet rundt hvem som sto bak pseudonymet. Med Paganinikontrakten mener jeg at Lars Kepler er på god vei til å bli den neste virkelig store fra Norden. Etterforskeren Joona Linna trer tydeligere fram, det er ingen hypnotisører her som stjeler oppmerksomheten. Plotet beveger seg på mange nivåer, også opp i høyere lag, og ikke minst er det er et særpreget rollegalleri. Her er figurer som du neppe glemmer med det første. Og så er det noen temmelig imponerende musikk-kunnskap som skal til for at et vesentlig bevismateriale kan få sin fulle betydning. Ut fra et bilde av en strykekvartett kan en person med absolutt gehør, også visuelt, fortelle hva kvartetten spiller.

Det kanskje viktigste for at Lars Kepler skal vokse til et stabilt, internasjonalt krimnavn, er likevel: Den sugende og intense spenningen fra Hypnotisøren er videreført i Paganinikontrakten. I mellom skildringene av etterforskernes og bipersoners virke, foregår det fra begynnelse til slutt en kamp for å overleve som gjør fortellingen helt umulig å legge fra seg. Rett og slett dyktig håndverk.

Så Hilde hvorfor tester du ikke ut selv, ved å høre på en lydbokutgave av en bok du liker og en du ikke liker :)

Jeg for min del tror at en god oppleser kan løfte en helt ok bok opp et hakk men det er det hele.

Menneskene har igjennom mesteparten av sin eksistens lyttet til historier; ikke lest dem.
Så tror at hvis man legger litt av fordommene sine til side vil det å lytte til en historie føles veldig naturlig for de fleste

Spøkelseskrim vil jeg kalle dette - og den var hærlig skummel! Jeg hørte for meg knaking i eldgammelt treverk og så for meg mørke skygger der de ikke burde være. Denne anbefales, men kansje ikke for engstelige enslige?

Besettende bra! En av de beste krimromanene jeg har lest i år. Det skal bli spennende å følge dette forfatterskapet videre.

Har nettopp ferdiglest Charlotte Isabel Hansen. Synes den var praktfull! Kanskje har det med selv å være mor til voksne gutter, farmor til .... For altså, jeg fant boka varm og herlig ironisk til et studentmiljø hvor teoriene florerer i utkanten av livet. Og så kommer livet i all sin kraft. Og jammen meg tar de imot det, hver på sin måte. Tilogmed herr professor Göteborg! Jeg elsker boka.

I bokas åpningsscene befinner vi oss i landsbyen Ein Hod i Palestina i 1941. Det har allerede en stund bosatt seg jøder på flukt fra Hitlers terrorregime i området, og disse lever i fredfull sameksistens med palestinerne. Hasan er sønn av en etter forholdene tilstrekkelig velstående familie, som livnærer seg av det jorden kan gi dem. Med sitt gode hode skulle han nok i likhet med sin jødiske kamerat Ari gjerne ha studert ved universitetet, men det tillater ikke faren, som er redd for at sønnen skal gli bort fra familien og jorden han en dag skal arve.

Så skjer det som vi kjenner så godt til i historien. Israel blir opprettet som en følge av et vedtak i FN, og i 1948 ankommer mengder med soldater som bl.a. jager alle beboerne i Ein Hod på flukt. Dermed må Hasan og hele hans familie forlate landsbyen hvor slekten har bodd i førti generasjoner. Hasans unge kone, beduinkvinnen Dalia, og deres to barn Yehya og Ismael går sammen med de øvrige flyktningene til fots til det som etter hvert er kjent som flyktningleiren i Jenin. Under flukten mister Dalia Ismael., noe hun aldri kommer over. Senere viser det seg at barnet er stjålet av en barnløs israelsk familie. Ismael oppdras i den jødiske tro og har fått navnet David. Et svært gjenkjennelig arr i ansiktet samt en voldsom likhet med broren Yehya, gjør at de begge skjønner at likhet neppe kan være tilfeldig den dagen de støter på hverandre - Yehya som gryende PLO-aktivist og David som israelsk soldat.

Årene som flyktningene tilbringer i Jenin skal etter hvert fylle mange tiår. Hasan og Dalia får datteren Amal, og etter hvert er det hun som stort sett forteller historien om sin familie. Det er en historie om det palestinske folkets lidelser menneskeliggjort gjennom enkeltskjebnene i hennes familie og blant deres venner. Det er en historie om ufattelige lidelser og store tap, fortalt med korrekt gjengitte historiske hendelser som bakteppe.

Jeg bokstavelig talt slukte boka. På slutten klarte jeg rett og slett ikke å legge den fra meg. Historien grep meg med en slik kraft at jeg nesten ble helt satt ut. Først da jeg hadde lest den ferdig og kunne tre tilbake og betrakte den på litt avstand, oppdaget jeg noen av bokas svakheter som bare vagt plaget meg mens jeg leste den. Noe av dette handler om en noe ensidig og svart-hvitt-fremstilling av det palestinske folket kontra det jødiske folket. Med svært få unntak tegnes et bilde av et palestinsk folk som utelukkende består av gode mennesker, mens israelerne nesten kun er onde. Slikt er irriterende fordi det ikke stemmer med virkeligheten. Når det er sagt er det klart at det palestinske folket har lidd mye, og har betalt en svært høy pris for Vestens behov for å reparere skadene etter jødenes Holocaust.

Når jeg likevel vil trykke boka til mitt bryst som en av få som virkelig har berørt meg i den senere tid, er det fordi historien som fortelles er uhyggelig viktig. Noe av det mest vellykkede ved boka er historien om hva det har gjort med et helt folk å være på flukt, samt hva som gjør at noen faktisk kan velge å bli selvmordsbomber. For det hatet som har vokst mellom palestinere og israelere i tiden etter 1948 – det hatet forstår man etter å ha blitt presentert for en SÅ sterk historie! Så får det heller være at det språklige ikke helt holdt mål hele tiden. Den er ikke dårlig skrevet heller.

Jeg leste i en anmeldelse av boka at forfatteren ikke akkurat kan sies å være en ordkunstner. Det stemmer absolutt. Og forsøk på å bruke metaforer blir vel ofte for banalt. Enkelte ganger lurte jeg også på hvorfor forfatteren nesten heller over til dokumentarromanen når enkelte historiske hendelser beskrives. Det er ikke helt vellykket. Likevel er det langt mellom såkalt kiosklitteratur og denne boka! Ikke uten grunn har den blitt en bestselger i hele den vestlige verden, kanskje med USA som et hederlig unntak. Der ties nemlig boka etter sigende i hjel. Forfatteren Susan Abulhawa har gjennom å skrive en slik bok, oppnådd mye mer enn noen politiker noen sinne kan drømme om å oppnå gjennom en livslang politikerkarriere. Denne boka kommer nemlig til å endre mange menneskers holdninger til Palestina-problematikken. Ikke helt få myter avkles nemlig. Som at israelerne overtok et land bestående av ørken, og fikk det til å blomstre og bli frodig. Det er beviselig feil. Palestinerne hadde nemlig dyrket jorden i flere titalls generasjoner da Israel ble opprettet.

Jeg kan ikke få anbefalt denne boka nok!

Leste den ferdig i natt. Skikkelig spennende. Har også kommet meg halvveis i Skumringstimen. Prøvde å lese disse bøkene samtidig. Skumringstimen når jeg reiser med bussen og venter på forelesning og leste Nattefokk i nattetimene før jeg sovnet. Må si at Skumringstimen er også virkelig bra så langt. Det er betryggende å vite at Johan Theorin skal gi ut to bøker til:)

Jeg leser den igjen og igjen. Og igjen. Jeg gråter like mye hver gang, jeg får like mye gåsehud hver gang, og hver gang blir jeg like overrasket over at en bok kan være så fullkommen.