Bokelskere.no

Vi som jobber i Store norske leksikon leser mye bøker og bruker Bokelskere aktivt. Derfor har vi laget oss en felleskonto der vi tenkte vi skulle dele alt vi leser på jobb - og en del vi leser på fritiden, også. Som leksikon holder vi oss både oppdatert på fagfeltene våre, på hva som skjer i boknorge og på hva som skjer på teknologifronten, siden papirleksikonet er dødt.

Men vi lurer på hva dere bokelskere kunne likt å se fra en redaksjonskonto?

Er det at vi lager lister med ulike bokanbefalinger innen ulike sære fag?

Er det at vi kaster oss inn i diskusjonene her?

Er det at vi skriver litt om en bok på bokelskere når noen har skrevet om det i leksikonet?

Vi er supertakknemlig for respons!

• Ida Jackson aka Virrvarr, på vegne av leksikonfolket

Seth er ein teikneserieskapar frå Canada. Seth hatar moderniteten, han lengtar etter ei nostalgisk fortid, ei tid då alt var annleis og betre - ei tid han ikkje ville levd i sjølv, når det kjem til stykket - men like fullt lengtar han. Etter ei tid då alt var enklare, lettare. Difor kler Seth seg i 50-tals klede, komplett med dress og slips, frakk og hatt.

Ein dag, i eit antikvariat, på jakt etter gamle teikneserieblader, finn han eit gammalt nummer av The New Yorker med ei vitseteikning signert "Kalo". Frå no av vert det nærast å ei livsoppgåve for han å finna ut kven denne obskure Kalo eigentleg var. Det til dei gradar at alt anna nærast vert ubetydeleg for han. Til og med kjærasten.

Boka er teikna i duse grønfargar og er ei hyllest til 50-talets teikneseriar. Det er ei stille verd me rører oss i, ei verd av lengt etter noko som ein gong var, men som eigentleg aldri var der. Som hovudpersonen Seth seier det: "Det er rart. Det er noe ved gamle tings forfall som inngir et dypt vemod over den forsvunne fortiden. (-) Det er forskjellen mellom en forsømt gammel bondegård og en plettfri art deco-lobby. På en måte overbeviser ikke lobbyen deg om gårsdagens virkelighet eller skjønnhet."

Denne boka er ein del av ei større historie i serien "Palookaville". Eg les gjerne resten.

Mest sannsynlig et evigvarende prosjekt i å grave opp denne type litteratur på norsk. Planen er også å lage noen klare definisjoner på P-A og dystopia med kriterier som må oppfylles for å bli karakterisert som dette.
Jeg kommer ikke til å ha lest alle bøkene som legges til her til enhver tid da den er ment som huskeliste og for research (i mangel av et bedre norsk ord).

Leiegården er en flott bok, jeg har særlig sansen for prosjektet til den første leietakeren, Johannes M. Tror det er mye av Lund selv i han, med et prosjekt om å skrive så intrikat og vanskelig at kun de ytterst få orker å lese gjennom boka. Men Leoegården er sammen med Elvestengfolket og Tanger de "enkleste" bøkene å lese fra start til slutt. Unngå boka Inn til å begynen med, og jeg anbefaler deg på det sterkeste å lese en eller to av essaysamlingene hans, særlig Om naturen og Forgreininger. TEL er kanskje Norges beste essayist, sammen med Knausgård.

Uansett, lykke til, tror du har mye å glede deg til

Peter Bagge er kongen av amerikanske undergrunnsserier - eller i alle fall neste fyrste i arverekken etter Robert Crumb. Seriene om Buddy Bradley regnes vel som et slags hovedverk i en lang og brokete produksjon, med slackeren og hedonisten Bradley som en komisk og misantropisk gjennomgangsfigur.

Her får vi møte figuren i Seattle midt under grungeeksplosjonen, uten at dette føles spesielt datert av den grunn. Vi møter blant annet hans kollektivsamboere, kjæreste og et møte med en bror med så ekstreme meninger at man må grøsse, spesielt i disse tider. Bagge har en komisk timing som få serietegnere klarer å gjøre han etter i lengre historier - det er rett og slett hylende morsomt, men også ettertenksomt innimellom.

Kan ikke annet enn å tvinge deg til å lese dette om du vil eller ikke. Kom igjen!

Misantropisk og komisk. Skildringen av Bardot og Landbruksdepartemenet er onde og virker likevel sannferdige. Dette sa Morgenbladet 5/8 om forfatteren: «Sannheten er at jeg når jeg leser Breivik, synes jeg at jeg har møtt denne sinte mannen før. I litteraturen er vi vant med ensomme sinn som spyr edder og galle utover samfunnet. Det er vanskelig å la være å se visse likheter med litteraturens moderne kjellermennesker, fra Michel Houellebecqs misantroper som legger skylden for sin egen tilkortkommenhet på 68-ere, og (ja) islam - til forbrukersamfunnets privilegerte på vrangen hos Bret Easton Ellis. Det betyr ikke at jeg mener Behring Breiviks dokument er litteratur, det er det ikke.

Det er derimot slående hvordan litteratur som Houllebecqs har fungert som en detektor som har gitt utslag på ideer, strømninger og følelser som ellers helst har eksistert i marginene i den offentlige debatt. Houellebecqs beskrivelse av samfunnets som en «kampsone», de marginales hevnlyst over den dominerende og vellykkede majoriteten, er spesielt relevant her, særlig slik den kommer til uttrykk i romanene Utvidelse av kampsonen, De grunnleggende bestanddeler og Plattform.»

Bøker som har gitt meg uforutsigbare, høylydte latterutbrudd, enten humoren var intendert eller ikke. Tegneserier er ikke med her, for de ler jeg så ofte av. Med ett unntak: Jan Stenmark, fordi han er så utypisk. Ellers er det stort sett skjønnlitteratur, med et par unntak: Kon-Tiki (Heyerdahl viser seg å være veldig vittig, spesielt når han underdriver), og Knakk (hva er det for slags sjanger egentlig?). OBS: Tilfeldig rekkefølge. Knakk er nok aller morsomst.

Boken beskriver hvordan vi er fengslet av og i forventningssamfunnet - et sted forfatteren har gitt navnet Nextopia. Det er et ganske godt påfunn, og utvilsomt bokens beste.

Denne boken minner meg om noen av Thomas Hylland Eriksens bøker, og da særlig i det at hvis man trekker fra det man allerede vet, subtraherer det som er helt selvsagt og gjør fradrag for det man lett kan slutte seg til, så sitter man igjen med et ganske godt essay av cirka et kapittels lengde. Men mens Eriksen forutsetter at leseren kan tenke og har et vokabular utover barneskolenivå, legger Dahlén listen så lavt at man ikke kan unngå å snuble over den.

Etter å ha brukt det meste av boken til å innprente at vi på darwinistisk sett er utviklet til alltid å se lyst på morgendagen, konkluderes det brått og uten videre diskusjon at slik må det nødvendigvis være. Alltid. Her skiller forfatteren lag med betydelig større darwinister (og tenkere). For eksempel Richard Dawkins, som i flere av sine bøker påpeker at kombinasjonen av kunnskap, bevissthet og fri vilje gjør oss i stand til å gjøre andre valg enn de våre gener til enhver tid måtte foretrekke.

"Nextopia" er kort skrevet, kort tenkt og en naturlig bestselger innenfor ledelsesfaget.

This Thing of Darkness er en rimelig fantastisk roman om pionerer innen naturvitenskapen og deres forhold til den religionen de "forkastet". Anbefales.

Noe av den samme problemstillingen, men med en annen religion, dukker opp i flere av Chaim Potok sine bøker. Jeg er spesielt glad i The Book of Lights, The Chosen og The Promise, de to siste hører sammen. Potok anbefales i sin helhet på det aller varmeste.

Ellers kommer jeg på Richard Russos The Thin Man, som handler om akademiske miljø, men ikke om naturvitenskap vs. humaniora. Men en bra bok, det er det.

Ikke akkurat skjønnlitteratur, men Per Arne Bjørkums "Annerledestenkerene" gir et godt innblikk i arbeid og liv til noen store innenfor naturvitenskap., Dessuten gir Brenda Maddox's biografi om Rosalin Franklin ("The dark lady of dna)" et fasinerende innblikk i hvor dårlig en fremstående kvinnelig forsker ble behandlet av sine kolleger på 40-50 tallet. Boka er ganske kjølig og nøytral i formen, men desto mer berørt (les: rasende) blir man av å lese boka.

Da Nietszche gråt - av Irvin D Yalom (tror jeg det var). Denne er strålende! Henrik Langelands Francis Meyers bekjennelser er kanskje nær nok...

Ja, den er morsom! Men ikke akkurat om "naturvitenskapens flaggbærere". Har lest andre bøker fra universitetsmiljøer, men ikke noen som oppfyller ephorias krav tror jeg. Kanskje om man går litt tilbake i tid? Men da er kanskje forholdet til teknologi litt vanskelig å dekke. Skal tenke på det...

Jeg fikk nettopp en mail fra Wangsmo Antikvariat i Trondheim med beskjed om at de gir bort ca 1000 bøker - kun en bærepose pr. kunde pr. dag. Gratisbøkene er fra alle kategorier, skjønnlitteratur, fag etc.

Ingen krav er forbundet med gratisbøkene - kun en oppfordring om å gi penger til sultkatastrofen i Afrika.

Det vert skrive mykje bra sci-fi og fantasy her til lands. På denne lista har eg samla nokre personlege favorittar av arten. Fleire av dei kunne ha hevda seg i verdstoppen om språk og forfattar hadde vore engelsk/amerikansk.

Aftenposten gjengir i dag 15. juni 2011 den britiske avisen The Guardians liste over verdens 100 beste sakprosabøker. Listen er gruppert i ulike kategorier: kunst, biografier, kultur, miljø(vern), historie, journalistikk, litteraturvitenskap, matematikk, erindringslitteratur, psykologi, musikk, filosofi, politikk, religion, naturvitenskap, samfunnsvitenskap og reisebeskrivelser - et bredt spekter, med andre ord! For min del har jeg lest et par av bøkene, har noen til "på lager", hørt om enda noen fler - og en god del av bøkene har jeg ingen assosiasjoner til i det hele tatt. Lyst til å sjekke hvilke bøker du kjenner igjen? Her er listen gjengitt på aftenposten.no - derfra kan du også klikke deg videre til "originallisten" på www.guardian.co.uk.

Bagge med post-apokalypsen som tema denne gangen. Hvordan takler helt vanlige mennesker et massivt atomangrep? Våre ikke spesielt sympatiske «venner» Perry og Gordo er på vei hjem fra en felles utflukt da det utenkelige skjer - Nord-Korea har bombet Seattle tilbake til steinalderen! Som vanlig er det diverse utskudd og en gjeng heller usympatiske individer som blir presentert, her er det liten grunn til optimisme på vegne av menneskeheten. En absurd og ganske morsom historie badet i svart humor og noe som ligner litt på romantikk. Klassisk dialogbasert seriehumor slik vi kjenner den fra Bagges hånd, men ikke for den sarte eller den ekstremt politisk korrekte kanskje.

Denne samlingen består av journalistiske serier Bagge tegnet for bladet Reason på 2000-tallet. Reason framstiller seg selv som et libertariansk blad «for free minds and free markets», og det politiske budskapet i disse ordrike snuttene er deretter.

Det er ingenting å si på utførelsen, her sitter både humoren og de sedvanlig karikerte figurene og hendelsene som knott i ost. Men jeg deler vel kun deler av det verdensbildet han gjør seg til talsmann for. Selv om jeg oppfatter meg selv som relativt liberal er jeg vel for eksempel ikke helt enig med Bagge i at privatpersoner bør ha muligheten til å eie en stridsvogn (!). Og til tider er han virkelig usmakelig kynisk.

På den annen side er det adskillig morsommere å lese Bagge enn Ayn Rand, og sleivsparkene går virkelig i alle retninger. Noe av det handler om helt spesifikke amerikanske forhold, da finner jeg det bare delvis interessant. Mens andre ganger er han mer prinsipiell og dermed på sitt beste. Hvis du liker Penn and Tellers Bullshit og South Park er dette i samme gata og med en del av de samme temaene og med samme politiske grunnsyn - på godt og vondt.

Bøker som drar deg med utenfor alfarvei, vel verdt en utflukt. Erotikken er tilstede, men pornografien er nok vel så betegnende. Og, må det vedgås, det som er bortenfor der... nedenfor stupet. Bøkene kan leses som en spennende inngang til irrganger i menneskes sinn og beretninger om usedvanlige erfaringer, eller som et filosofisk forsvar av frihet og retten til selvbestemmelse...