Bokelskere.no

Denne boka er virkelig fantastisk. Blandingen av stiler, fortellerpersoner og historier stimulerer mange "sanser" hos leseren. Det skaper en følelse av at boka går fremover.
Jeg liker veldig godt kunnskapen som ligger i boka. Her er celler, nihilisme, determinisme, tulipanens historie og det som er fortalt om og forklart.
Om det er noe jeg ikke likte ved boka er det de mange frempekene som går igjen, men det er tross alt en så liten detalj i det store bildet at det ikke rokker ved den soleklare sekseren den får fra meg.. En favoritt! :-)

Her kommer en urangert liste over kvalitetsbøker enhver skeptiker bør lese.

Jada, den er vemmelig, og slutten... vel,vel,vel...!

Men samtidig, for en bok, for et sinn, jeg mener, mannen er fremdeles på stø kollisjonskurs med resten av verden (som han forøvrig ikke har noe som helst til overs for), og ellers de fleste verdier vi mennesker anser som universelle og ønsker å hegne om .

Anarkistisk ekstremunivers, men om man har sansen for det som ligger et godt stykke bortenfor det vanlige, eller en annen type leseopplevelse, kan det være verdt et forsøk.

Hallusinatorisk realisme. Skremmende klarhet. Skrekkelige forhold. Brutale tilværelser. Sylskarpe setninger jager deg inn i en verden du egentlig ikke ønsker å se fra innsiden. Et litterært mesterverk. En lett ubegripelig prestasjon, disse fortellingene fra en outsiders hyperrealitet.

Ha ha. Den boka er så lattervekkende, sykt bra.

Er det et ord man vanskelig kan forbinde med Thomas Hylland Eriksens person, så er det "dvelende". Heseblesende, derimot. Og her er paradokset: I "Øyeblikkets tyranni" priser Hylland Eriksen den langsomme tiden i en tekst som selv blir for lang og treg. Han har gode poeng, men de er ikke flere eller mer kompliserte enn at et essay ville gjort nytten. Eller en bok halvparten så lang som denne. Dette kunne selvsagt vært oppveid av eminent ordkunstneri, men Hylland Eriksens force er først og fremst ideene. Her er de for få og enkle.

Varg Vikernes rykket jo ut i media for å uttrykke sin misnøye med boka i sin helhet og det han mente var han rekke faktafeil. Jeg har selv lest boken, foruten at Varg Vikernes neppe hadde vært fornøyd med noe mindre enn en hagiografi, og at mannen har vært upåliteligheten selv gjennom flere år, så gir jeg norsk black metals svar på Knut Hamsun langt på vei rett i dette tilfellet. Håvard Rem nyanserte riktignok bildet ved å vekselvis se på noen av innvendingene mot boken som bagatellmessige, komme med innrømmelser, avvise noen av påstandene og regelrett ignorere andre. Faktum er likefullt at boken også inneholder andre feil enn bare de Vikernes peker på. Han sammenblander det brasilianske bandet Sarcófago med like brasilianske Sepultura, han sammenblander satanisten Anton LaVey med okkultisten Aleister Crowley(den siste står bak utsagnet "Do what thou wilt shall be the whole of the law", ikke omvendt), han forveksler death metal - vokalisten Glen Benton(Deicide) med death metal - vokalisten David Vincent(Morbid Angel), han tar feil av datoen for historiens første vikingraid(8. juni ikke 6. juni som han påstår for å forsøke å forklare ildpåsettelsen av Fantoft Stavkirke) osv. Synd fordi forfatteren virker genuint interessert i å forstå emnet og ellers er kildematerialet paradoksalt nok omfattende og imponerende. Enig i at boken burde vært utstyrt med bilder, men tror ikke boken hadde blitt bedre om han hadde gått dypere inn i musikken, med mindre han hadde skaffet seg en medforfatter med greie på den biten(Cornelius Jakhelln kunne vært et alternativ), det er nok først og fremst det å trekke relevante kulturhistoriske paraleller og denslags som er Rems styrke, selv om jeg synes det også tidvis tippet over i det tendensiøse. Språket var bra, bortsett fra når poeten stakk hodet frem, da skar jeg noen grimaser. I det hele tatt, jo mer jeg tenker på det så hadde boken en rekke svakheter, men også en del kvaliteter som veier en del opp, bl.a. dokumentasjonen av den nokså omfattende rasismen i miljøet som det har blitt brukt lite trykksverte på tidligere, når Vikernes ikke har blitt omtalt. Skulle ikke forundre meg om det er det siste som forårsaket at mange sentrale aktører ikke ville la seg intervjue.

Fransk science fiction om klonene Daniel24 og Daniel25 som studerer livshistorien til originalen Daniel i et forsøk på å finne ut hva kjærlighet er.

Stand up-komikeren Daniel har blitt rik på å vitse med folks fordommer. På tross av rikdommen lever ikke Daniel noe godt liv. Han betrakter menneskeheten med misantropiske øyne og har nesten mistet troen på kjærligheten, og har egentlig ingenting å leve for. Daniels liv tar en brå vending da han blir med i en ufo-kult, som tror at menneskene ble skapt av avanserte romvesener. Daniel er skeptiker og deler ikke kultens overbevisninger, men han fascineres av dens indre liv, dens ledelse og ikke minst dens ultimate mål: Å gjøre menneskene udødelige gjennom kloning.

Noen tusen år senere sitter Daniels klone nummer 24 (og senere nummer 25) og leser Daniels livshistorie. Sekten lyktes nemlig med sitt store prosjekt, for et menneske er, som de sier, "ikke noe annet enn materie og informasjon". Klonene lever trygge og skjermede liv i inngjerdede festninger, mens verden utenfor har gått til helvete. Klonene er ikke bare kloner, men også oppgraderte mennesker. Fysiologisk livnærer de seg på solenergi og psykologisk er de tilpasset et liv i ensomhet. Klonene har også mistet evnen til kjærlighet, og når de leser Daniels livshistorie, blir de fascinert av alt snakket hans om kjærlighet, og de ønsker å vite hva det egentlig er.

Et gjennomgående tema i Daniels livshistorie er nemlig kjærlighet og spesielt kjærlighetens vilkår i den vestlige individualismen. Daniel elsker to kvinner i løpet av livet. Den første kvinnen han elsker, den vakre og klassisk dannede Isabelle, møter han mens de begge er unge og ettertraktede. I mange år elsker han henne og hun elsker ham. Men for vakre kvinner er den tiden den største fiende, og det gjelder også Isabelle. Kroppen hennes eldes og forfaller og mister interessen for sex. Daniel fortsetter egentlig å elske Isabelle, men han klarer seg ikke uten sex, og til slutt velger han å forlate henne.

Daniel er en middelaldrende mann da han møter den andre kvinnen han lærer å elske, Esther. Esther er ung og deilig og ettertraktet, og Daniel elsker henne nettopp for hennes ungdommelighet og frilynthet. Men i motsetning til den klassisk dannede Isabelle, som kjente til og verdsatte kjærlighet, er Esther et produkt av en ekstremt individualistiske kultur: Hun er hedonistisk, seksuelt frisluppen og ute av stand til å elske. Daniel elsker Esther, men hun ønsker bare fysiske forhold, og til slutt velger hun å forlate Daniel, paradoksalt nok av samme grunn som han forlot Isabelle: Hun syns Daniel er for gammel og dårlig i senga.

Et annet gjennomgående tema i denne boka er spenningen mellom arv og miljø, mellom menneskenatur og kultur. Stand up-komikeren Daniel ser ut til å ha et toholdig syn på mennesket. På den ene siden betrakter han menneskene som enkle dyr hvis liv til syvende sist dreier rundt den brutale kampen om overlevelse og reproduksjon. På den andre siden betrakter han menneskene som kulturvesener, og han har lite til overs for vår individualistiske vestlige kultur. Daniel mener at folk i vesten – hvor det store idealet er å dyrke seg selv – har mistet interessen for og evnen til kjærlighet – som, i følge Daniel, handler om å overgi seg selv og dyrke en annen.

Med "Muligheten av en øy" har Houellebecq skrevet en tankevekkende og (for noen) lite politisk korrekt og provoserende fremtidsfabel, som virkelig er verdt å lese.

Fengslande, fascinerande, kjelde til undring og til innsikt om kva histore ER, og ei påminning om at det aller meste som vi tek for naturgitt er menneskeskapt gjennom forhandlingar, tvistar, kompromiss frametter hundreåra.

Boka gir meg tru på at fragment av mine eigne si historie kan skrivast fram.

Forfriskende som en dobbel absinth i såfall! Dette river og røsker så brutalt og respektløst som var det en rasende teenager fra diverse barnevernsinstitusjoner som skrek det ut! Og i dette ligger verkets verdi; det er hensynsløst, fordomsfullt, unyansert og ærlig - dog uten å bli spekulativt. Perverst uten å ville selge. En drøy dose uansett, dette her!

Jeg tror Forlaget Manifest har skjønt noe viktig om sakprosa i dagens samfunn - man må skrive kort dersom man skal bli lest av over 10.

Driver og leser boka nå - kanskje ikke noe grensesprengende nytt, men mange interessante betraktninger. Kunne godt tenkt meg å høre flere av 15-20-åringene reflektere over hvorfor de gjør det de gjør enn boka gir plass til.

Dette er "Asimov's fifteen", en liste komponert av mannen selv, som en pekepinn til de viktigste bøkene og hvilken rekkefølge de skulle leses i (trass i at de ikke nødvendigvis var utgitt slik kronologisk).

Ehrenreich er mer vitenskapelig og litt mindre politisk når hun her spinner videre på et av de mest interessante temaene fra "Bait&Switch" - kulten rundt "Positiv tenkning". Hun er grundig og kommer med vitenskapelig dokumentasjon som motviser "The Secret"-galskapen samtidig som hun skriver godt og menneskeliggjør det hele ved å vise til en rekke eksempler.

Det mest skremmende her er hvordan "positiv-tenkning"-ideologien individualiserer alt ansvar for din egen situasjon ned på deg. Er du fattig/arbeidsledig etc. er det du som ikke har tenkt positivt nok. Slik sett er den nyliberalismens ideologiske forsvar mot forsøk på å mobilisere motstand gjennom kollektiv organisering, sammen med "the american dream".

Gå aldri glipp av en Ehrenreich-bok. De er alltid verdt et par ettermiddager.

For de som ikke vil overgi seg til allverdens overtro, undertro, kvakksalveri, svindel og bedrag av ymse slag, her er ting du kan lese i dag.

Jeg har lagt til boka som kan sies å ha innledet den moderne skeptikerbevegelsen, Martin Gardners klassiske "Fads and Fallacies in the name of Science". Ellers lar jeg Dawkins stå, selv om det faller enkelte rettroende tungt for brystet, men utelater andre ateisme-bøker, de får få sin egen liste en annen dag.

Nokre av mine favorittar.