Bokelskere.no

Et skarpt, forfriskende debattinnlegg og en diagnose av den vestlige verden jeg sjelden har lest maken til. Som roman fungerer den ikke alltid like godt, poengene hamres inn i leseren gjennom side på side av hedonisme og narsissisme. Det hele avrundes av et svært elegant etterord som plasserer helhetsvurderingen klart på plussiden.

Dere er noen ordentlige tølpere som fikk meg til å lese denne boka! (For å bruke et språk som ville passet i tråden "ord som har gått av moten")Jeg vet rett og slett ikke om jeg skal forbanne dere eller takke dere for å ha vekket min nysgjerrighet med denne tråden, men heller i mot det første;-) Underveis fikk jeg samme følelse som da jeg forsøkte å lese "American psycho": hva f...er det med noen forfattere som bare må skape slike rå, destruktive og totalt livsødeleggende samfunn?!? Tenk om noen tok dem på ordet?!? Parterte spedbarn og bestemødre med åpne øyehuler til tross, denne gangen fullførte jeg. Og litt spesielt føltes det da jeg i dag så på Dagbladet nett at forskere har klart å fremstille mus ved hjelp av to hannmus, og at noen derfor forespeiler at man i framtiden vil kunne fremstille barn ved hjelp av genene til to menn. Houellebeq er ikke alltid like lett å tolke, men forstår han dithen at han mener Vesten vil ødelegge seg selv ved å frigjøre forplantningen fra den seksuelle biologien. Litt mer utydelig for meg er det som ser ut som et angrep på rasjonalitet uten moral eller religion. Mannen er jo samtidig kjent for sine angrep på Islam og det han mener er mangel på rasjonalitet. Ikke helt sikker på hvor han vil, men for meg ser det ut som han forsøker å beskrive en kultur uten forankring og at dette vil føre til ulykkelige liv og ekstremiteter. Altså mer usikker på hva han mener denne forankring burde være. Noen som vil supplere, forklare eller forkaste min tolkning?

Beklager at jeg ikke har svart på dette tidligere. Jeg forsøker å mane frem et bilde av denne boka jeg leste for et år siden, og tenker at du har rett i mye av det du skriver. Min kloke samboer, som er en større Houllebebecq-fan enn meg, sa en gang at Houellebecq nok er en "desillusjonert idealist". Og sant nok, når man gjør litt research finner man ut at han vokste opp blant venstreradikale og var aktiv på ytre venstre som ung mann. Derfor tenker jeg at rasjonalitetstematikken boka tar opp rammer 68-generasjonen mer enn noen annen gruppering i samfunnet, noe som jeg gjetter skyldes en enorm skuffelse over hulheten i verdiene til den samfunnsgruppen som burde være den mest vitale: de radikale opposisjonelle.

Kloningstematikken fremstår som mer utydelig for meg, ett år senere. Advarer Houllebecq mot denne utviklingen, eller ikke? Å fjerne følelser fra forplantningsprosessen kan vel hevdes å være rasjonelt, og er ikke Houllebecq en forkjemper for rasjonalitet?

Takk for svar!

Spør du meg så spør.....Det var nettopp forsvaret av rasjonalitet som ble uklart for meg.

For i etterordet kommer også en erkjennelse av at "intet samfunn kan overleve uten en eller annen form for religion som forener menneskene". En forening av det rasjonelle og New Age (som oppgis og tross alt ha vilje til å forkaste det 20. århundre med "dets moralske forfall, individualisme og alt som var frigjort og usosialt"), er kompromisset som oppgis å være nødvendig for at " seksualitet skulle opphøre å eksistere som forplantningsform".

Hovedpersonene i boka kan sies å representere hver sin ytterlighet, den ene kun rasjonell, den andre styrt av drifter. Ingen av livsførslene gir lykke.

Etterordet er skrevet svært ironisk. Så kanskje det som sies er: "Nåja, det beste ville være gjennomført rasjonalitet, der avkom ikke lenger er knyttet til et opphav av kjøtt og blod (foreldreskap gir jo bare tragedie i boka), men skal ordningen ha oppslutning blant de svake og åndelige menneskene, må de også tillates en dæsj av noe som kan ligne religion"? Boka gir jo det glatte lag til total normløshet også. De menneskene som praktiserer det går jo til grunne.

Så, ja, desillusjonert tror jeg må være den beste beskrivelsen. Ikke et klart forsvar av noe, men en slags avvisning av alt. I beste fall et forsvar for en slags gyllen middelvei. Kanskje den gamle raddisen rett og slett er en slags sosialdemokrat? I såfall er det hele ganske kjedelig......

Jeg tror det er på tide at fansen uttaler seg. Jeg ser mange superlativer i omtalene her, men ikke så mye om bokas faktiske innhold. Kom igjen folkens, hva er det som løfter De grunnleggende bestanddeler opp fra å bare være morsom/provoserende/skarp til å bli en klassiker?

Hvis den er en klassiker så er det i kraft av sine mange hestekrefter, sitt dreiemoment, selve sin snerrende rå motorkraft. Her er det lite finesse og lite dybde, men derimot mye rendyrket hat. Hat mot det livet som ikke var slik man forestillte seg det ville være. Hat mot alt det hyklerske man er nødt til å forholde seg til. Og ikke minst hat mot livet selv, dets forgjengelighet og endeløse meningsløshet. Michel H. er en av de store misantropene i litteraturen.

Enig! Frykter selv å være på viddene.....

Forfriskende som en dobbel absinth i såfall! Dette river og røsker så brutalt og respektløst som var det en rasende teenager fra diverse barnevernsinstitusjoner som skrek det ut! Og i dette ligger verkets verdi; det er hensynsløst, fordomsfullt, unyansert og ærlig - dog uten å bli spekulativt. Perverst uten å ville selge. En drøy dose uansett, dette her!

En strålende bok. Definitivt blant Houellebecqs beste. Har lagt merke til at mange kritiserer språkføringen hans, men personlig mener jeg at stilen kler tematikken perfekt.

Mener du har rett om språket og tematikken. Jeg kan følge kritikerne i at språket er litt flatt, men som du er inne på må det ses i sammenheng med tematikken.