Bokelskere.no

Er det et ord man vanskelig kan forbinde med Thomas Hylland Eriksens person, så er det "dvelende". Heseblesende, derimot. Og her er paradokset: I "Øyeblikkets tyranni" priser Hylland Eriksen den langsomme tiden i en tekst som selv blir for lang og treg. Han har gode poeng, men de er ikke flere eller mer kompliserte enn at et essay ville gjort nytten. Eller en bok halvparten så lang som denne. Dette kunne selvsagt vært oppveid av eminent ordkunstneri, men Hylland Eriksens force er først og fremst ideene. Her er de for få og enkle.

Men sjølve tittelen er god - som uttrykk for tidsånda. Eg har forresten hørt at forfattaren har lånt svært mykje av stoffet frå anna hald.

Glitrende tittel, ja! Ellers er det vel med denne som med de fleste av Thomas Hylland Eriksens bøker: Det er ikke det han skriver som er nytt, men at det er han som skriver det...

Boken begynner, også litt ironisk, å bli utdatert. Men som i det meste jeg har lest av Hylland Eriksen (hvilket begynner å bli en del), så er det hovedsaklig refleksjoner rundt andres materiale i en kontemporær, norsk kontekst som står i søkelyset. Og dette setter jo litt preg på at bokens innhold har gått over sin besøkelsestid. Det vil imidlertid ikke si at den ikke kan nytes.... Langsomt...

Når det gjelder andre kommentarer om å lære nytt fremfor å bli påminnet ting man visste fra før, så er det ofte nødvendig med påminnelsen fordi man tar mye for gitt. Av og til klarer sågar andre å forklare noe man ikke kunne ha klart å formulere selv også, hvilket i utgangspunktet er en bekreftelse av antagelser og intuisjon, som i bunn og grunn er viktig for å vite at man kan noe i det hele tatt i form av selvstendighet - noe som jeg anser som like viktig som å lære noe nytt. Og det er vel både antropologiens og filosofiens oppgave - primært skape refleksjoner rundt noe som er innlysende dog oversett, sekundært å sette dette i nye perspektiver slik at det nye kan bli primært, med ny sekundærinnsikt i neste ledd ad infinitum.

Til dels enig i dette...det samme gjelder vel Storeulvsyndromet, en del elementære selvfølgeligheter i den, men kanskje OK å bli påminnet slikt....

Tja. All repetisjon er ikke å forakte, men generelt vil jeg heller lære nytt enn å bli påminnet det jeg kan...

Siden historien er god, har jeg ikke sjekket den, men Hylland Eriksen skal etter sigende en gang ha publisert hele fire bøker på ett år. Det var Bård Tufte Johansen som sa det i et eller annet TV-program, hvor han kalte det "et rop om hjelp". :-)

Har sansen for Hylland Eriksen både som forfatter av populærvitenskapelig litteratur og som fagperson. Han er en av de få norske akademikerne som har lykkes med å sole seg i søkelyset uten å miste kredibilitet fra sitt eget fagmiljø. Dette var den første boken jeg leste av ham, og den gav umiddelbart mersmak.