Tekst som har fått en stjerne av Bjørn Bakken:
Viser 81 til 100 av 360:
Lewismannen er bok nummer to i en trilogi. Selvstendige historier, men likevel en rød tråd, en sammenheng. Derfor er det lurt å lese bøkene i rekkefølge. Bøkene er:
- Svarthuset
- Lewismannen
- Lewisbrikkene
Jeg har lest de to første, begge er...superbe! Terningkast 6! Absolutt. Jeg kosa meg glugg med Lewismannen. Det hele, originalt, eksotisk, fascinerende og spennende. Det hele foregår på Hebridene. Og handlingen er dramatisk så det holder! Hehe, likevel er det troverdig. Godt gjort når vi vet at krimstatistikken på Hebridene er omtrent helt flat. Tryggere der enn i Andeby!
For egen del legger jeg til at jeg leste Lewismannen i mars, 2020. En merkelig tid. Norge i unntakstilstand pgra Korona-viruset. En vår vi vil huske lenge. Uansett, jeg anbefaler varmt Lewismannen. Bedre krim blir vanskelig å finne!:)
Boken er en studie i ensomhet. Den er trist, men samtidig full av håp. Språket i boken er fantastisk, og Ambjørnsen klarer virkelig å gjøre historien levende for meg. Man blir veldig opphengt i Elling og hans verden, og jeg brukte flere dager på å lese boken. For jeg leste sakte for å få med meg alt. Og jeg lo, og jeg gråt (nesten) ✨
Jeg ante ikke hva som ventet meg når jeg åpnet denne, og nå sitter jeg igjen og føler at jeg har lest en av de sterkeste bøkene på lenge!
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀ ⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Jeg har lest et par andre romaner av Fredrik Backman, og det var vel derfor jeg startet på denne selvom tittelen var grusomt kjedelig. MEN man skal ikke skue hunden på hårene, ei heller en bok på sitt omslag (og tittel).
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀ ⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Bjørnstad er et lite sted med store drømmer. Hockeybyen med et juniorlag som drømmer om å bli best, helst i verden. Bjørnstad er også stedet hvor en forbrytelse blir forsøkt skjult, for hva er vel igjen av byen om en skandale skal rive den fra hverandre?
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀ ⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Historien minner egentlig litt om Netflix-serien «13 reasons why» kombinert med NRK-serien «Heimebane». Jeg ble revet med, og vil virkelig anbefale den!!
Utrolig bra skrevet, det er som om du sitter på i bilen og kjører gjennom det nordsvenske landskapet. Beskrivelsen av den desperate og sorgtunge faren er veldig, veldig bra. Plutselig var halve boka lest, og det er et meget godt tegn. Gleder meg til neste bok av denne forfatteren!
Min favorittforfatter! Jeg mister tid og sted, jeg er blank i øya da jeg leser. Jeg håper inderlig at dette ikke er hans siste verk, men hvis det er det, er det en verdig og mektig avslutning.
Hvis du skal begynne å lese bøkene til LSC, så ikke begynn med trilogien «Byens spor». Du får så mye mer ut av denne siste boka om du har lest det andre først. Spesielt «Beatles».
En spennende og stort sett godt konstruert krim, bevares. Men det tar litt av etter hvert. Ikke minst på slutten, hvor drapsmannen er avslørt og skjulestedet hans invaderes av den ene politibetjenten, etter den andre. Som ofte i krimmens verden har da alle mobiltelefoner sluttet å virke, vær og vind er på sitt mest ufyselige og var det ikke for heltens grenseløse oppfinnsomhet og utholdenhet, ville både han diverse andre av aktørene på den rette siden av loven brent i helvete, bokstavelig talt. Når en bok blir preget av litt for mange slike u-logiske handlinger, blir fortellingen vanskelig å tro på og det hele virker konstruert. Da detter spenningen for mitt vedkommende.
Jeg hadde likevel strukket meg til en femmer, for det er mye bra i boka også.
Men oversettelsen, "da mann"? Den synes jeg virkelig det er en del å trekke for.
Merkelige setningsoppbygning-er, skrivefeil, snodige ord i en ellers litt røff skrivestil; hvem visste for eks. hva Mesén er?
Ikke jeg i hvert fall. Og hvorfor bruke et slikt ord når det finnes gode helnorske alternativer?
Mye annet jeg kunne si, også, men jeg stopper der og nøyer meg med en firer.
Et vakkert gjensyn med Elling. Har savnet ham.
Klarte nesten ikke å legge den i fra meg. Ikke en typisk krim men kanskje akkurat derfor en roman som klarte å fenge meg som ikke mange krimbøker klarer. Beskrivelser av menneskene og naturen skapte en egen mørk stemning.
«F for fang.
F for fange.
F for fanget.
F for Fangeleir.
F for fortiden som fremdeles finnes, og for fascismen som fortsatt vokser, som en svulst i kulturen.»
Den har stått i bokhylla mi lenge, denne. Men det var til slutt min søster @bkbitas som sa at jeg burde lese den. Og det er jeg glad for, tross alt. Den ble både vanskeligere og finere enn jeg hadde tenkt. Jeg har aldri tenkt at jeg har hatt lyst til å lese noe særlig om Henry Rinnan. Det måtte jeg her. Og det var ganske uutholdelig i noen sekvenser i boken. Da bare skummet jeg fort forbi, de verste grusomhetene som ble begått i det beryktede Bandeklosteret i Trondheim. Men så er det alt det andre som er så viktig og nødvendig å lese, og prøve å forstå. Jødeutryddelsen, krigens redsler, de ekstreme handlingene. Simon Stranger har gjort en mesterlig og krevende jobb med å skrive denne boken. Så glad for at den finnes, så glad for at jeg har lest den. Det jeg kanskje hadde håpet på var mer av lyset, for i det store og hele syns jeg det ble mye mørke. Men det lyset som var der var ekstra sterkt. Den må leses av mange. «S for snublesteiner. Det finnes flere måter å forsøke å nå inn til det ordløse på. Måter å ta innover seg hendelser som er så ufattelige og bestialske at tankene og følelsene blir avhengig av en form for krykker for i det hele tatt å forsøke. Et av disse hjelpemidlene er snublesteinene. Foreløpig er det lagt ned om lag 67 000 støpte bronsesteiner i forskjellige europeiske byer, med navnene på avdøde. »
Har hørt om denne bokserien en stund.
En bok for hvert bud. Første: "Du skal ikke ha andre Guder enn meg". Dette ble en bra start. Jørgen Brekke har skrevet en bok med korte lettleste kapitler, som teller ned til en finale, men samtidig øker spenningen.
Denne boken har økt forventningen til neste bok i serien.
Nok et tiår med Ketil Bjørnstad. SYTTITALLET, avgjørende menneskemøter der han folder seg ut som både som musiker og forfatter. Ole Paus blir et av hans store forbilder- og hans nære venn. Paus er faktisk også ett av mine store idol, min beundring for han slo inn på tidlig nittitall, men også gjennom storebrødres spilling av «Paus-posten» på syttitallet. Det er sterkt å lese om hvordan Bjørnstad opplever hans diktning og den enorme beundring og respekt han føler overfor Paus. Jeg kjenner igjen begeistringen og nærheten til tekstene hans, han beskriver det så levende og oppriktig, hvordan han opplever ham både som kunstner og god venn. En uforglemmelig scene fra boken er da Paus spiller på Prelaten i Tromsø, der han synger om en svært upopulær nynazist… Publikum buer og vil ikke høre, men Paus står fjellstøtt og synger: «Ingenting skiller meg fra ham./kanskje han frøs litt mere./ Det er også alt,/for frosten er i oss alle./Det er kaldt./ Å bror, stig inn./Finnes her varme, er den din./Du mest forhatte/er meg likevel mest nær./Få lys på deg, bror!/La meg se meg som jeg er.» Denne boken har blitt en intens og spennende studietur,det er sterk og rørende lesning. Jeg har skrevet ned minst 30 steder i boken som er viktige. Alle som ønsker noe fra ham, steinerskolen og Lindholm, AKP-ml og de politiske strømningene, den klassiske musikken.. Som Finn Alnæs sier: «Du må velge, Ketil! Du må velge!» Og: «Det var denne merkelige spenningen blant de unge akkurat da. De som var innenfor, og de som var utenfor.» Vendepunktet da han begynner å lese Hans Jæger. Så kommer «Leve Patagonia» Veldig fascinerende å lese om de skapende prosessene frem til plateutgivelsen. Som at «Sommernatt ved fjorden» ble liggende i søppelbøtta et helt døgn…. «Men plutselig får jeg ideen til et mellomspill, en bølgende bevegelse i Dess-dur som legger seg horisontalt mellom alle de vertikale svingningene, og dermed får melodien en helt annen styrke. Den stiger opp av noe, og legger seg ned igjen. Jeg hører alt med nye ører og tenker at ok, jeg får kanskje gi denne sangen en sjanse likevel.» og bra var det
For en lesefest, for en reise. Sekstiallet, «det store og det lille, smeltet sammen til én erindring», som han skriver selv. Det er så mye jeg kunne sitert, alle de historiske hendelsene, dramatikken ute i verden, sekstiåtteopprøret.. og midt i alt dette Ketil Bjørnstads oppvekst og utvikling, på godt og vondt. Barndom og ungdom, veien frem til pianist og kunstner. Den er STAPPFULL av historie, vår nære historie. Jeg er svak for biografier, de har så mye. Du får så mye av å lese de. Bjørnstad deler uforglemmelige øyeblikk med oss, vonde og såre, magiske og fantastiske. Som da han står på Valdresflya og en flokk villrein kommer løpende mot han. «Stå rolig! Uansett! Helt rolig» roper Svein Bruun til han. «Det er energien jeg kjenner. Det voldsomme livet i disse kroppene. Viljen til å eksistere. Komme videre. Fortsette. Leve. For guds skyld, leve. Og i det samme er det som om lammelsen slipper. Jeg kan løfte armene. Jeg kommer borti ett av dyrene. Et kort sekunds berøring. Det flyktende dyrets varme. Dampen. Som om det koker inne i dem alle. Som om det er hjerteslagene jeg hører. Fjelldåpen, tenker jeg. Jeg døpes til noe annet enn å være en lydig disippel i Guds navn. Dåp til frihet. Kanskje villskap. Trass.»
LES DEN! Mye av boken har jeg «lydboklyttet» meg gjennom. Det har vært superfint.
Førjulstiden, jula og de første dagene over nyttår ble tilbrakt sammen med Hillevågsgjengen. Dette er den siste boka i en trilogi om denne gjengen som lever på siden av det vellykkede livet i oljebyen Stavanger. Noen år før trilogien ble skrevet utga Renberg dessuten kortromanen «Videogutten», hvor vi finner igjen noen av hovedpersonene i de tre bøkene som ble utgitt i tidsrommet 2013-2017.
Det er vanskelig å beskrive denne boka. Ved hjelp av spenning, groteske episoder, forviklinger og en avvæpnende humor blir jeg dratt inn i historien som rett og slett er veldig underholdende. Samtidig får Renberg vist oss noe om hvordan oppvekstforholdene former oss som mennesker. Det er en ømhet i måten han beskriver flere av personene, på tross av at de gjør forferdelige ting og kan ha et språk som gir deg bakoversveis. Det siste gjelder spesielt Rudi. Både Jan Inge, søsteren Cecilie og hennes kjæreste Rudi bærer sterkt preg av at de mangler både økonomisk, kulturell og sosial kapital. Når de skal omgås folk utenfor gjengen, vet de ikke hvordan de skal oppføre seg eller hva de skal snakke om. Dette gir opphav til mange herlig komiske episoder, og ganske rørende når Cecilie/Chessi en stund får bo i en normal leilighet og jobbe i en frisørsalong. Det virker som Renberg koser seg sammen med dette persongalleriet og lar fantasien få fritt utløp!
Renberg benytter mange triks for å holde på leserens interesse. Det er relativt korte kapitler - ofte med cliffhangere på slutten. Det er flere parallelle handlingsløp knyttet til de ulike hovedpersonene, og det kan derfor gå flere kapitler før du får fortsettelsen for hver enkelt. Det er mye humor - jeg satt flere ganger og lo høyt. Selvinnsikten hos denne gjengen er ikke alltid på høyden. De har jo sine prinsipper, som at de ikke liker vold, de er for familieverdier, mener alle burde stemme Kristelig folkeparti og de driver ikke med narkotika. Men for å tjene til livets opphold tar de på seg bl.a. torpedo-oppdrag, de stjeler og før hvert oppdrag liker de å ta seg en stripe for å kvikke seg opp.
I denne tredje boka rykker gjengen litt opp i divisjonene på flere områder. Det blir mer penger, mer vold og mer narkotika. I starten av boka står det da også dette:
ADVARSEL:
EKSPLISITT SPRÅKBRUK
USØMMELIG INNHOLD
FORNEDRING AV MANNSKROPPEN
OBJEKTIVISERING AV KVINNEKROPPEN
ET VITNESBYRD FRA VÅR BAROKKE ENDETID
GRUFULLE OG SKJØNNE HISTORIER OM
DET VOLDELIGE ...
DET GRIPENDE ...
DET LATTERLIGE ...
MENNESKELIVET
FØR OLJEKRISEN
Handlingen blir mer og mer vanvittig og horror-aktig. En av scenene på slutten er faktisk også identisk med handlingen i en av horrorfilmene til Jan Inge i «Videogutten». Jeg synes det blir umulig å prøve å beskrive handlingen i denne boka. Her tar man det helt ut og passerer terskelen for hva som er sannsynlig. På merkelig vises fungerer det likevel. Dette er stor underholdning samtidig som Renberg får sagt en god del om hvordan parallellsamfunn kan eksistere side om side med det normale. Selv om han tegner et karikert bilde av de tre hovedpersonene, får vi i denne boka vite litt mer enn i de to andre bøkene hvorfor de har blitt slik de er. Jan Inges stemme kommer tydeligere fram gjennom at vi får innblikk i hans tanker og skriverier. Som for eksempel i ett kapittel hvor han skal skrive om horrorfilmer, men ender med å skrive om sin barndom. Da han oppdager det, skriver han:
Mye, synes jeg selv, fikk jeg sagt om det å være barn i en slamrende
og grusom verden.
(s. 182)
Det blir både sårt og komisk når Jan Inge sitter og filosoferer på sitt høytidelige vis og lurer på om han skal trekke tilbake en ordre om et grusomt oppdrag han har gitt den skruppelløse Bjørn Stanley:
Hva er det som skjer her? funderte Hillevågsgjengens leder, hvilken
tid i verdenshistorien er dette? Paradiset? Er dette målet vi
mennesker har strebet mot siden den gang Herren sådde oss ut over
jorden og kalte oss menneskebarn, oppdratt til å dyrke og ære jorden?
Hva skjer med disse menneskene jeg har foran meg? De har fått mer og
mer penger mellom hendene og de elsker å bruke dem, mens vi, de
kriminelle sakker akterut.
Ja, du Dostojevskij, hva har du å si til det?
(s. 242)
Ikke så greit å være småkjeltring når alle omkring har så mye penger at de ikke vil kjøpe tyvgods lenger - da må man gå for større og farligere oppdrag!
Det er også Jan Inge som i et fortvilet øyeblikk sier til sin søster:
Verden er ikke et sted for skada gods som oss, hvisket Jan Inge. Vi
har ikke noen plass her på jorden, Chessi. Vi fungerer ikke.
(s. 376)
Det siste kapittelet i boka er veldig kort - kanskje en avslutning på en trilogi, eller er det en liten cliffhanger som åpner for en fjerde bok?
En varm skildring av etterkrigstidens Oslo - konsentrert om Fagerborg/Majorstua. Persongalleriet er begrenset og forfatteren lar oss komme nær både barn og voksne i ulik alder. Det er det daglige livet som beskrives, og vi ser hvor store forandringer som har skjedd i løpet av disse 75 årene etter krigen. Det går på forholdet mellom kjønnsroller, skole, fritid, ferie, kommunikasjon (den første telefonen i blokka/ i hjemmet) og hva som «passet seg» - hva man sa og gjorde og hva man i hvert fall ikke burde si/gjøre!
Gjennom spaserturer og trikketurer gjennom Oslo blir Oslo på tidlig 50-tallet malt for oss. Dette er en bok full av kjærlighet til byen Oslo!
Vi blir kjent med et persongalleri på en måte som berører oss. Jeg kjenner at jeg blir både glad i og nysgjerrig på disse menneskene og får lyst til å følge de videre. Noen av dem er «annerledes» på ulike måter. Vi aner at dette er personer som kan komme til å berike andre i årene framover, men klarer de å overleve?
Jeg er allerede i gang med bok nr 2 i serien; Maj!
Jeg vil nødig fornærme Erlend Loe, men jeg kan ikke helt skjule min skuffelse etter å ha lest om himmel og helvete i denne boken. Jeg har lest et sted at Loe skriver mange av bøkene sine på ren intuisjon og at han sjelden har veldig peiling på hvor han skal. Dette ligger åpenbart til grunn for denne boken. Jeg aner ikke hvor eller hva han vil med denne boken, og lurer egentlig på om han vet det selv. Den gir meg lite eller ingenting, som å se en film uten spenningstopp og med irriterende slutt. De første 20 sidene virket lovende, men så blir det intetsigende. Den er ikke spesielt av noe. Den er ikke morsom, underfundig, provoserende, spennende eller original. Om noe, så kan den sies å være gjenkjennelig for alle dem som har opplevd ekte kjærlighet og tap av den.
Nok en god og spennende bok fra Schepp.
Godt driv fra de første sider og, til tider, meget spennende. Særlig mot slutten må jeg innrømme at sidene forsvant fort.
Deler av historien blir likevel nokså forutsigbar, ikke minst fordi mønsteret gjentar seg fra hennes tidligere bøker.
Jeg merker også at jeg begynner å bli litt lei denne stillingskrigen mellom Danillo og Jana.
Jana har tilsynelatende overtaket og full kontroll, men selv som fengslet greier Danillo å manipulere seg til akkurat det han selv ønsker og slipper unna.
Synes nok også at deler av persongalleriet nesten blir som for karikaturer å regne;
Her har vi den i utgangspunktet velmenende fengselsbetjenten som i grenseløs beundring og naivitet blir Danillos budbringer ut til hans kriminelle hjelpere.
Også har vi dette "offeret" da, hvis kone blir drept og sønn kidnappet. Han opptrer med komplett hysteri, ikke bare i de første åpenbart grufulle øyeblikk, men i hele boka igjennom! Ikke en eneste relevant opplysning til etterforskerne. Og disse på side evner aldri å gi han inntrykk av at de faktisk leter etter sønnen. Voldsomt hemmelig dette her.
For meg ødelegger dette litt, den viktige troverdigheten skranter og spenningen blir litt…skal vi si overfladisk?
På den annen side er beskrivelsene av politibetjent Mia Bolander en ren fornøyelse å lese. Og faktisk ganske morsomt til tider. Det aller beste er da kanskje at i denne boka er nettopp Mia viet ganske stor oppmerksomhet. Både som politikvinne, og privat.
Det er særlig i det private, hvor hun nå søker lykken på sitt sedvanlige overfladiske vis, og har et forhold til en meget velstående herremann, Hr. Silverskjøld eller noe sånn het han visst. Mia nyter de luksuriøse settingene og fire-retterne, og gulper gladelig ned både sin egen pils og gjerne også det halvtomme glasset til hr. Silverskiøld. Men denne jævla dattera hans, hun med egen fucking hest, kunne hun gjerne vært foruten.
Et betydelig positivt innslag i boka.
Oppgjørets time, dvs. de siste sidene, synes jeg faktisk funket meget bra.
En solid firer
Frode Eie Larsen og Dag Otto Lauritzen "Tåkedis"
Mord & Mysterier bok 1
Her har en tidligere toppsyklist og en krimforfatter slått seg sammen og skrevet krim i Hardy- guttenes ånd. Kan det bli bra? Det ble det. Denne boka innfridde til de grader. Jeg fikk tilbake følelsen jeg hadde når jeg leste Hardyguttene i mine yngre år.
Boka starter med Dag Ottos «mot-regler.» I tillegg er det et eget kapittel i slutten av boka med Dag Ottos motivasjonstips.
Hovedpersonene i boka er Hannah og Einar og hunden Turbo. Hannah er datter av den lokale politisjefen og har en nese for hemmeligheter. Samtidig satser hun knallhardt som syklist, og er uredd og modig.. En dag finner hun en jakke i fjæra, og føler straks at noe ikke er som det skal. Det blir snart klart at Hannah og kompisen Einar står overfor et mysterium. Amerikanske luksusbåter, falske penger og personer som forsvinner sporløst er ikke hverdagskost i Lillehavn - men Hannah og Einar følger sporene og nekter å gi opp. Sammen med hunden Turbo havner de i nervepirrende situasjoner og løser spennende mysterier. I Turbo har nok Frode brukt sin egen hund som inspirasjon. Vi får både humor, forelskelse, såre følelser og vennskap, og boka har et fint driv fra start til mål, med en uventa slutt..
Dag Otto er sterk bidragsyter med sin erfaring fra en flott karriere som syklist, og Frode nøster trådene i selve krimplottet. De utfyller hverandre godt.
Boka er så spennende at det fort kan bli sene kvelder på både ungene og de voksne, for det er vondt å stoppe underveis. Boka er beregnet på barn fra ni år, men den kan også passe til voksne som vil lese noe lettere krim. Norsk ungdomslitteratur er ofte veldig bra, selv om de er skrevet med litt enklere språk en voksenbøkene. Så denne boka anbefaler jeg sterkt videre til både små og voksne. Sidene fløy like fort unna, som Dag Otto kjørte på sykkelen i sine glansdager.
Jeg ser frem til å lese neste bok ført i pennen av dette radarparet, og gir «Tåkedis» en meget sterk femmer.
Boka er et lese-eksemplar fra Gloria Forlag
Jenny Dahl Bakken om Eleanor Oliphant is completely fine av Gail Honeyman:
19:00, 11. november 2019*
Denne boka lå veldig lenge på hylla og i "skal leses"-lista før jeg faktisk leste den. Den var solgt inn via blurb osv. som en lettbeint, litt humoristisk bok. Den er alt annet enn dette. Det er en sterk bok, en bok om ei kvinne som lever mot alle odds, men som på sitt vis er redd for livet og alt det innebærer. En liten hendelse skjer som får henne til å gjøre noe uventet og plutselig begynner ballen å rulle.
Boka handler om å overleve traumer, om forskjellen på å leve og å overleve og hvor viktig det er rett og slett å være snill. Når andre begynner å vise Eleanor vennlighet innser hun at det går an å møte mennesker som bryr seg om deg, er glad i deg og faktisk interessert i å bli kjent med deg. Denne opplevelsen får store konsekvenser.
Ikke tro på alt snakket om at boka er så morsom eller at den er forsøkt solgt inn så lettbeint - dette er en oppriktig god bok. Da jeg først begynte syns jeg den var enten oversatt eller skrevet veldig gammeldags, men jeg forsto raskt at det var meninga. Fordi Eleanor er litt eksentrisk.
Akkurat dette er bokas store styrke - den går inn i hodet på en person som fra utsiden kan se latterlig eller patetisk ut, og viser med varme hvordan Eleanor tenker. Og ikke minst hvorfor. Kanskje sitter man også igjen med litt mer forståelse for dem som er litt annerledes og ikke passer helt inn i formen samfunnet har skapt?
Sist sett
