Bokelskere.no

Noe av det beste jeg har lest på lang tid. Boken burde hett «Et stort liv», ikke et lite. Bevegende, grusom, øm, varm, morsom og lærerik. Om levde liv, kjærlighet, vennskap, usikkerhet og frykt. Kan varmt anbefales.

Dette er en av de vakreste, sterkeste, mest magiske bøker jeg vet om. Jeg leste den første gangen da jeg var 18 og jeg husker at jeg gråt meg gjennom den. Jeg leste den igjen nylig, 35 år senere, og jeg gråt meg gjennom den igjen.

Denne var jeg spent på! Dels på grunn av at den fikk voldsomt mye skryt og dels fordi flere plutselig sa at de var skuffet og syntes den var oppskrytt. Jeg synes ikke den skuffet! Faglig ang. psykiatri har jeg ikke peiling (men det er helt sikkert ting der man kan sette fingeren på), men boka er drivende godt skrevet, handlingen fyker fremover og spenningen blir større og større. Mange skjønte sikkert sammenhengen tidligere enn meg, men jeg er bare fornøyd med at jeg skjønte det før på siste side! haha Anbefales!

Trass i lengden klarer forfatteren å holde spenningen oppe til siste slutt. Selv om utgangspunktet er en forsvunnet småjente, viser det seg raskt å være en rekke sammenknyttete mysterier å rydde opp i. Mens vesentlige deler av dramaet utfolder seg i Ålesund, er det kanskje typisk norsk at det er politiet i Kristiansund som får sakene på bordet.

Det er flere fortellerstemmer. Best tegnet er hovedpersonen Liv som har en utviklet evne til å omskape seg. En annen sentral person er politietterforskeren Roe som har en kompleks og tragisk forhistorie å bære på.

Ulstein skriver godt og flytende.

Dette var et gledelig gjensyn!

Selv om Elling på mange måter kan oppfattes som eksentrisk sammenlignet med mange andre, får han meg til å reflektere over hvordan vi tenker om oss selv - hvordan vi liker å fremstå -, og hvordan andre oppfatter oss. Når Elling tar i bruk Facebook blir denne kontrasten forsterket. Ellers synes jeg at boken gir et godt bilde av ensomhet, noe Elling egentlig ser ut til å ha akseptert og tilpasset seg.

Her opplever jeg at forfatteren har klart å fange «det moderne mennesket». Tittelen kommer virkelig til sin rett. Med en gang jeg begynte på boka, tenkte jeg tanker som smålig og egoistisk, helt til jeg stoppet opp «og så meg selv i speilet». Denne boka fikk meg virkelig til å reflektere om livet.

Den kom seg noe mot slutten - og det ble en fin avrunding, kanskje litt klisjé-betont.

Dette var en bok som jeg ikke hadde hørt om før jeg leste at den hadde vunnet en godt skjult bokkåring og ble kåret til tiårets beste norske roman (en bokkåring jeg ALDRI hadde fått med meg hvis ikke Torill hadde laget en tråd med lenke til kåringen her inne). Jeg stemte på «Når landet mørknar» og «Leksikon om lys og mørke»; begge to meget! gode bøker, men etter å ha lest denne, skjønner jeg godt at den vant.

Jeg hadde nok stemt på den selv hvis jeg hadde lest den tidligere, og dette viser vel litt av svakheten ved slike konkurranser når de som stemmer bare har lest noen få av bøkene. Det blir vel som om at man skal kåre vinneren av en idrettskonkurranse etter å ha sett noen få av deltakerne i aksjon: «Sorry, Petter Northug. Du trenger ikke fullføre. Vi har allerede kåret en vinner.»

Jeg grubler litt over hvor urettferdig det er at slike bokskatter som dette kan ligge skjult i gresset uten at man oppdager dem; at det nærmest må tilfeldigheter til før man kommer over dem (samtidig som jeg ser at dette kanskje også er, paradoksalt nok, litt av sjarmen). Greit nok, jeg skal ta litt av skylden selv, men generelt sett er det for lite fokus på litteratur i Norge, synes jeg. Mens dårlige filmer, serier og stupide realityprogrammer ikke er til å unngå å vite om, forsvinner altså romaner som dette i skyggen av reklamene for disse.

Ok, dette ble kanskje noe litt annet enn en bokomtale. Uansett, for å oppsummere helt kort: Les denne! Terningkast 6!

Sommerboka mi i år, dette. Covid19-sommeren, 2020. Jeg kosa meg, bra saker, selv om kritikkene/ omtalene, er litt delt. De fleste roser Buzz og triller terningen til solide femmere og seksere. Kritikeren i NRK, som er en dyktige anmelder av litteratur, not so much.

Vel, jeg anbefaler Buzz Aldrin, hvor ble det av blablabla... handlingen er fascinerende, språket nærmest brilliant og helheten holder plenty. Sidene fyker unna. Boka er på over 600 sider, men det gjør ingenting. Dette er en bok du trives i selskap med.

Ok, en del, ganske mye, egentlig, henger ikke helt på greip. Det som skjer er i grunn temmelig rare greier, urealistisk og litt uakseptabelt gåtefullt, men det gjør ikke så mye fordi helheten ...er bra nok. Og selv om jeg ikke tror på alt herr Harstad juger ihop, er det likevel plenty med såre gjenkjennbare saker i romanen. Ensomhet, fremmedgjorthet, svik og annet av triste greier som rammer hovedpersonen og andre karakterer... joda, de fleste har nok følt litt på det.

Vel, boka er verdt penga, i hvert fall det pocketutgaven koster. Selv kjøpte jeg Buzz for ca 10-20 kroner på loppis noen år tilbake. Boka er absolutt verdt de penga og mer til:)

Litt av en røverhistorie! I denne boka blir en gjeng helt forskjellige mennesker stengt inne i en visningsleilighet. Den desperate gisseltakeren er mislykket bankraner, på flukt fra politiet. Det er også historien om en ung politimann og hans far og deres sorg over å ha mistet mor og hustru. Det er også historien om en mann som hoppet fra en bro og alle ringvirkningene det hadde. Denne boka er, i likhet med tidligere bøker av Backman, full av nydelige overdrivelser og latterfremkallende kommentarer og fine sitater fra forfattere og filmer. En humoristisk feel good til ren underholdning.

Nettopp lest ut boka. Ambjørnsen skriver strålende, som alltid. Men jeg sitter her og griner. Over min venn Elling. Som er så begavet og interessant, men så ensom, så ensom og utrolig, utrolig syk. For det er det han er. Ikke "en artig liten kar som vi alle kan kjenne oss litt igjen i". Nei! Elling er syk. Hadde vi alle kunnet kjenne oss igjen i ham, hadde Norge hatt flere psykiatriske institusjoner enn boligblokker. Hva Ambjørnsen vil, tenker jeg? Det er å få oss lesere til å leve oss inn i hvordan det er å ha en alvorlig psykisk sykdom. At det er levende, begavete, men bunnløst plagete mennesker. Ikke sirkusklovner. Ambjørnsen vil få oss til å le, joda. Men også å grine. Og ta stilling. Til å innlemme mennesker i nød, ta dem i vår favn, klappe dem mykt på hodet og si: Jeg liker deg akkurat sånn som du er. Kom inn i varmen, da vel! Det er plass til deg her.

Denne boka har alt! Det er en oppveksthistorie om Marsklandsjenta Kya som vokser opp alene i sumpen i North Carolina på 50-tallet. Det er en kjærlighetshistorie mellom henne og Tate som lærer henne å lese. Det er en mordetterforskning som holder på spenningen gjennom hele fortellingen. Kya blir etter hvert en slags ekspert på dyre og planteliv i sumpområdene, og det er nydelige naturskildringer gjennom Kyas forskning og kjærlighet til villmarka. Det er også innslag av dikt som lager en magisk stemning til fortellingen. Vi hopper mellom Kya, politietterforskeren, Tate og andre personer som blir viklet inn i historien. Ikke rart at denne boka har blitt så populær! Glimrende underholdning. Drøm deg bort og bli fascinert av Kya og menneskene som krysser hennes vei.

Enig i din omtale, den er bedre enn de fleste krimbøker jeg har lest i det siste. En som jeg lånte samtidig, Sofie Sarenbrandt eller no ga jeg opp etter omtrent 10 sider, og kommer ikke til å lese mer av den forfatteren. McKinty prøver jeg gjerne en gang til. Fordi det er mange dager man ikke gidder å anstrenge seg, og da er en middels god krim helt supert. Som Harlan Coben, min favoritt for late dager.

Jeg har ikke lest boka, og tenker heller ikke å gjøre det, spesielt ikke etter din omtale. De tre første bøkene fra Hebridene syntes jeg var gode, - kanskje mest på grunn av miljø- og kulturbeskrivelser fra et område jeg hadde lite kjennskap til (?). Så kom Coffin Road, som ble litt for anmassende etter min smak, og nå sist har jeg slitt meg gjennom en langdryg beretning fra ei "øde øy" utenfor Canada, med parallellhistorie fra fortidig tilværelse på ei øy i Hebridene. Søkt plott og unødvendig detaljerte fortidsminner. Jeg tenker at Peter May begynner å gå tom for gode ideer.

For en fantastisk avslutning på denne trilogien.

Altså, boka er jo spennende, og man vil ikke legge den fra seg, så da er jo mye av misjonen med en krim oppnådd. Men likevel: Jeg syns det er mye slurv, både i språket og i handlingen, det er mange ting jeg ikke får til å stemme og som bare blir irriterende faktorer underveis. Og så syns jeg det sjongleres litt vel mange historier, det blir mer hektisk og uoversiktlig enn elegant.

Ååå, - dette var et kinderegg av en bok! For det første er det jo en kriminalroman, for det andre er det en mesterlig skildring av et forblåst øysamfunn i Canada og av landskap og liv på Ytre Hebridene og for det tredje, er det en fascinerende reise i tid som viser båndene mellom fortid og nåtid og betydningen av slektshistorie, - deilig! Hvis jeg ville, var det nok noe jeg kunne pirket på, men det vil jeg ikke, - kinderegget var fullkomment!

Lybokversjonen lest av Cassandra Campbell er et underverk! Dette er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge. Det er sårt, trisk, underholdende og spennende i et herlig tempo, som både får pulsen opp og ned. Dette er en som ikke går i glemmeboka. Alltid et godt tegn når jeg begynner å sitere fra lydbøker :)

For et avsindig vakkert språk, jeg måtte lese en del av den høyt, bare for å høre ordene uttalt for meg selv. og handlingen er ikke mindre nydelig, så tett på kjærligheten, sorgen, frykten, ensomheten, lykken, livet, døden.

Jack er fire år, da han og moren, Alice, reiser fra Toronto for å lete etter faren, William. William er kirkeorganist, og han har forlatt Alice. Alice er tatoveringskunstner, og William samler på noter i form av tatoveringer. Drømmen hans er å fylle kroppen helt.

Reisen til Alice og Jack, går først til København, så Oslo, Stockholm, Helsinki og Amsterdam. I alle byene oppsøker de andre tatovører som kjenner til William. Kanskje en av dem kan avsløre hvor han gjemmer seg, for det hele utvikler seg til en katt-og-mus-lek.

Oppi alt dette får vi Jacks betraktninger, og det er både rørende, komisk og interessant. Det er en uvanlig oppvekst, og det blir vel så selsomt da de er tilbake i Canada. Jack begynner nemlig på en jenteskole, som har lempet på inntaket, så noen gutter også har adgang. Men, det er de eldre jentene som fanger Jacks interesse.

Etterhvert blir Jack både beryktet og berømt som skuespiller i Hollywood. Hans forhold til eldre kvinner former ham, og når han står på scenen, er det alltid faren han spiller for.

En stor roman om oppvekst, jakt på en far, svik, og kjærlighet. Irving skriver drivende godt, og historien er fengende og medrivende.