Bokelskere.no

Oisann...

Du har faktisk klart å målbinde meg. Noe mange har påstått er vanskelig å gjøre.

Og nå kjennes det som uansett hva jeg skriver her, så blir det feil i en eller annen retning. Men...

Jeg leste hele drageløper-diskusjonen. Og selv om jeg ser den sporet av, så ser jeg ingenting der en moderator skulle ha grepet fatt i. Spesielt sånn som dette forumet er bygget opp, med tråder som "lever sitt eget liv" og det tydelig fremkommer om du kommenterer hovedinnlegget eller en av de andre kommentarene. Det må nesten være større spillerom for å kommentere en kommentar enn for å kommentere hovedspørsmålet som en lesende sjel har stilt til hele forumet.

Min erfaring med forum både innenfor og utenfor Norges grenser, er at de beste forumene er de hvor moderatorene ikke synes. Det kan være jeg har blitt avstumpet etter å ha vært for mye eksponert for forum-vold, men jeg har så langt ikke sett NOE her på bokelskere.no som skulle trenge moderatorer.

(Ja, jeg leste noe om sex-orienterte brukernavn og generelt tull, men jeg tror de forsvant(?) tydeligvis før jeg fikk sett dem. Og jeg tilstår, jeg lette ikke så veldig hardt heller)

For sånn sett så HAR vi en moderator. André (pluss evt andre jeg ikke har identifisert) fjerner de personene eller innleggene som ikke er passende, etter at de vanlige brukerne har klaget (det var forøvrig en interessant post her et eller annet sted om hvilke kriterier man brukte for å vurdere om en post skulle fjernes eller ikke).

Når det gjelder ressurspersoner som har forlatt forumet, så vet du mer enn meg. Jeg føler jeg knapt nok har vært her så lenge at jeg har fått noen oversikt over selve forumet, og langt ifra fått noen oversikt over nye og gamle bidragsytere. Kanskje har jeg kommet for sent igjen, og de beste har dratt? Men jeg tror egentlig ikke det, for jeg tror man må være et grunnleggende godt menneske for å kunne kalle seg bokelsker.

Eg tenker kanskje spesielt på den tidvis ufine tonen, eg opplever at har utvikla seg her. Kan hende eg tar feil, men eg synest det er ein aggressiv tone i måten folk svarer på. Og det synest eg er med på å gjere det mindre hyggeleg å bruke fritida mi her.

Trådar utan svar, mange trådar om same emne og liknande er ikkje så farleg, for min del. Men eg reagerer på måten folk snakkar til kvarandre. Og så lenge det er snakk om at folk skal våge å poste her inne, er det litt viktig at det er ein god tone og at det er rom for ulike meininger. Sjølv kom eg inn her for tre veker sidan og fekk denne velkomsten. Hadde det ikkje vore for stjernefuksjonen som gav meg positiv feedback i tillegg til den øredøvande negative responsen (på første innlegget på to år), hadde eg meldt meg ut same dagen. Og eg reagerer generelt på den skarpe tonen og dei stadige personangrepa i diskusjonane.

I andre fora med tydeleg moderering, veit eg at debattar som er i ferd med å spore av frå ein sakleg debatt til eit utriveleg munnhuggeri av typen over blir stoppa med moderatorinnlegg av typen "Her er vi da ikke så selvhøytidelige", eller liknande. Det er svært effektivt, og det er med på å skape ei positiv stemning i forumet. At ein slik kommentar skal ha ein effekt, krever jo sjølvsagt at moderatorar er litt ydmyke og at alle veit kven dei er.

Denne tendensen til personangrep som stadig gjentek seg i diskusjonar, som sporar fullstendig av, har eg sett i andre fora uten tydeleg moderering. Derfor kallar eg det barnesjukdom.

Eg seier ikkje dette for å vere ufyseleg, eller for å henge ut nokon, men eg seier dette fordi eg liker konseptet bokelskere.no, og fordi eg har sett andre fora gå til grunne på grunn av mykje av det same som skjer her. Eg ser og at mange av dei som var aktive for eit år sidan, ikkje er aktive nå lenger. Det kan jo ha ulike forklaringar, men når ein ser at ressurspersonar trekker seg ut av eit forum, samtidig som det blir mykje negativitet, er det symptomer på at noko kanskje ikkje er slik det kunne ha vore.

Kva les du om litteratur? Og kva synest du om dei ulike magasina og tidsskrifta som er på marknaden? Eg tenker kanskje det kan komme spennande innspel og gode tips til nye magasiner og liknande av ein slik tråd.

Eg abonnerer på Bøygen og Poetry Foundation. Elles les eg The New York Review of books på nett. Eg kjøper også Vagant av og til, og har vurdert om eg skal begynne å abonnere på det, men det er litt varierande kvalitet på artiklane der. Vinduet er også tidvis veldig interessant, men sidan dei køyrer temanummer er det stor variasjon med tanke på kor spennande dei ulike temaa er. Eg er også ein ivrig lesar av bokbloggar. Det er mange amatørskribentar som har mykje godt å komme med.

Jeg mener at det er vesensforskjell mellom Facebook og Bokelskere. Ja, de fleste av oss (som er medlemmer) legger ut en del personlig informasjon på førstnevnte… Samtidig er det sånn at man kan reservere seg mot at folk en ikke har godkjent/kjenner leser det en skriver. Her inne kan alle lese/se alt.. På fb opptrer jeg med fullt navn, rett og slett fordi jeg bare inviterer dem jeg kjenner personlig til å se det jeg skriver.. Og; jeg legger ikke ut bilder av andre enn meg selv, forteller ikke om fester, skriver ikke om når eller med hvem jeg nyter en kaffekopp... Det finnes faktisk sobre fb-brukere, også.

Jeg er kvinne, heterofil, medlem av et politisk parti, lærer på ungdomsskole, tidligere speider, spiller bedriftsvolleyball, er medlem av et leseselskap, liker fargen lilla, setter spesielt pris på kunstneren Matisse og bandet Band of Horses, har tre yngre søsken, har ikke barn, kjører ikke bil, hater slaps… Jeg kan godt skjønne at en statistikk over hva vi her inne leser/liker kan være interessant, samtidig setter jeg også pris på å ytre meg uten at det jeg skriver havner øverst på google search…

Jeg har, i likhet med Andrè tror jeg, utrolig moro av tall. Hva med å utvide profilen litt. Uten at det skal skremme liv av folk... Faste karakteristikker som yrke, sivilstand, (religion kan være et noget dodgy område) og andre hobbyer. Hvor mange her inne har strikkedilla eller tråkker i skog og mark?...

Tips mottas med takk!

Wired om Myhrvold-boka. 22,7 kilo: http://www.wired.com/magazine/2011/02/ff_myhrvold/

4 av 6 står jeg for, jeg har ikke katt, men en hund som lever i villfarelse å mener han er av katteslekt,... og jeg drømmer definitvt ikke om å kysse Vidar Lønn Arnesen...Johnny Depp derimot....(sukk), jeg har oppført meg selv som kvinne, men kunne godt være fruentimmer, jente, kvinnfolk, hespetre, gudinne, heks, hulder, volve og havfrue. :o)

Kan du ikke bare skifte navn på hylla? Hvis du trekker musepilen bort til den hylla du vil skifte navn på dukker det opp en blyant i en snakkeboble. Trykk på den så får du spørsmål om du vil skifte navn.

Som jeg nevnte i bloggposten jeg linket til over, så tror jeg heller lesegleden og deling av opplevelsene kan styrkes gjennom å legge tilrette for å dele bøker fysisk. Når deling av omtaler av bøker her på nett gjør det, hvorfor skulle ikke det å møtes og dele den faktiske boken gjøre det samme? Hvor mange vil vel ikke fortelle henrykt om boka når noen kommer for å låne den, eller prate ivrig om opplevelsen og diskutere iherdig de forskjellige karakterene i og aspektene av boka når de går for å levere den tilbake?

Hvis det gjøres på riktig måte (f.eks. at fokuset på nettsidene alltid er på lesing og opplevelsen og gleden ved det, mens låne-aspektet ligger litt mer som en fin bonus man oppdager av seg selv litt etterhvert (ikke blir hovedargumentet for å bli medlem), kanskje?), så tror jeg det kan bli veldig bra.

I går svarte jeg Adas i hennes tråd "Litterære måltider". Senere på dagen så jeg at innlegget lå der, og Ada har fått meldig om det - grønn snakkeboble.

Men borte er det!

Kan et innlegg bare forsvinne av seg selv? Jeg kan garantere at det ikke fantes noe upassende i det! Kan noe forklare hva som kan ha skjedd?

(Har lagt det inn på nytt på.)

Har vært en hektisk tid egentlig. Som jeg nevnte i et innlegg her for et par måneder siden, har jeg valgt å publisere min første bok helt på egenhånd - uten et forlag i ryggen. Boken er trykket i et opplagg på 1000, og allerede på forhånd var drøyt 100 solgt!

Lørdag for en snau uke siden var offisiell lansering, og responsen har rett og slett vært overveldende... Nå - en ukes tid senere, nærmer jeg meg 300 solgte. For en bok som egentlig KUN er tilgjengelig i en liten by som Larvik, er jeg veldig glad for hvor bredt jeg allerede har nådd ut :) Før helgen fikk jeg avtale med de 2 ARK butikkene i Larvik, og nå i dag ville Norli i byen også ha boken.

Mye spennende som skjer, og jeg angrer ikke et øyeblikk for at jeg valgte å forfølge drømmen og realsiere dette prosjektet :)

Er du nysgjerrig og/eller har lyst til å bestille boken - se på http://www.eielarsen.com Jeg sender med post i hele Norge :)

Ha en riktig flott dag alle sammen!

Frode :)

Her var det mange flotte svar.

Eg må innrømme at eg har blitt litt lunken når det kjem til bruken av ein bokmerkefunksjon, sjølv om eg trur det kunne vore nyttig når det kjem til lesing av verk som ein skal bruke lang tid på, som til dømes diktsamlingar.

Etter å ha lese gjennom svara har eg ikkje fått meir lyst til å nytte ekte bokmerker, men eg har i alle fall fått bekrefta at argument nr.2 ikkje var så heilt feil ;) Eg erfaktisk litt overraska over kor raske mange av damene på forumet har vore til å setje seg sjølv i båsen "kjerring".

Min gamle norsklærar på vidaregåande var glad i etymologi og kom stadig med timelange forklaringar på enkeltord. Ordet kjerring var eit av desse, og dette er det eg hugsar:

"Ordet kjerring kjem frå det norrøne ordet kerling som tyder liten mann."

Eg har sjølv tenkt litt på denne skildringa og kome frem til at viss ein skal kunne kalle ei dame for ei kjerring, altså ein "liten mann", så må ho i alle fall ha synleg bart.

Eirik la ut lista over redaktørenes valg - her er tilsvarende liste over lesernes preferanser. Noe er likt, men ulikhetene er spektakulære. Rimeligvis er det engelskspråklige lesere som har gitt sine stemmer her - noen av de mest populære forfatterne har jeg aldri hørt om! Jeg har lest 37 av disse og har ingen ambisjoner om å lese hele lista!

Man tror ofte at livet er tøft og det er lett å synes synd på seg selv, men det er alltid noen i verden som har det verre, mye verre på en eller annen måte og livet er ikke bare en dans på roser. Winter’s Bone er et godt eksempel på akkurat det.

Ree er en jente på 16 år, men man skulle tro hun var mye eldre med tanke på alle pliktoppgavene hun har og hvor modent hun oppfører seg. Men så har hun heller ingen annet valg enn å være voksen siden hun er den eneste som er i stand til å ta seg av hjemmet. Hun bor i et hus som ble bygget i 1914, så huset er ikke i tipp topp stand, men det går an å bo der. Hun har en mor som hun må ta seg av og to yngre brødre. Moren hennes har vært fjern i mange år og er stort sett i sin egen verden. Derfor er det ingen hjelp å få fra henne. Og brødrene hennes er unge og hver dag må Ree sørge for at de kommer seg på skolen. Faren hennes har hun ikke sett på lenge. Han har ikke vært hjemme på lenge. Så det er ikke mye hjelp å få. Derfor må Ree forsørge seg selv, moren hennes og småsøsknene hennes. Noen må jo sørge for at ting går som normalt.

En dag dukker sheriffen opp på et uventet besøk. Han gir henne beskjed om at faren hennes må møte opp i retten neste uke – hvis ikke kommer huset til å bli solgt. Ree skjønner alvoret fordi hvis de mister huset – har de ingen steder å dra. Hun må ha det for å kunne passe på mora og småsøsknene. Huset er den eneste tryggheten hun har. Hun kan ikke miste det. Hun må finne faren hennes, men problemet er at hun vet ikke hvor han er. Hun må sørge for at han møter opp i retten uka etterpå slik at hun og de andre ikke mister huset og eiendommen. Ree finner fort ut at det er ikke bare, bare å finne faren hennes og hun oppdager det er vanskelig å få svar fra folk i bygda. Hun må gå til Uncle Teardrop. En fyr med tre dråper ved/under øyet (les boka hvis du ønsker å finne ut hvorfor) og han har et øre mindre. Kanskje han vet hvor faren hennes oppholder seg eller hjelpe henne å finne ham? Vil hun finne faren hennes i tide eller vil hun miste alt?

Jeg hadde ikke hørt om boka Winter’s Bone før den allerede var filmatisert og Oscarnominert. Så jeg tenkte jeg måtte lese boka før jeg ser filmen. Jeg hadde heller ikke hørt om forfatteren Daniel Woodrell, selv om dette er hans åttende roman, men bedre sent enn aldri. Jeg rakk i det minste å lese boka før jeg ser filmen. Jeg må lese boka før jeg ser filmen – i hvert fall når jeg vet at filmen er basert på en bok. Det er ikke alltid like greit å holde oversikten siden det er så mange filmer der ute som er baserte på bøker.

Men tilbake til selve boka. Jeg visste ikke helt hva Winter’s Bone (selv om jeg hadde sett traileren). Syntes den var litt diffus. Rees kamp om å finne faren hennes var rett og slett fascinerende. Dette er ei jente med bein i nesa, bokstavelig talt! Jeg elsket væremåten. Hun er ganske rett på sak og vet hva hun vil for å ordne opp i ting. Og hun tar ikke et nei for et nei når det er noe hun vil finne ut av. Hun er veldig voksen for alderen. Som leser må man bare bli imponert over henne.

Da jeg først begynte å lese Winter’s Bone, tenkte jeg at denne ville vel ikke ta så lang tid til å lese ut. Det er en ganske tynn flis på bare 193 sider. Men innholdet er lettlest, men tungt fordøyet. Jeg trengte litt tid til å fordøye boka innimellom og jeg ville ikke at den skulle ta slutt med det første. Jeg ville bruke tid på den og dermed gjorde jeg det. For den er ganske brutal og voldelig (noe jeg elsket), men samtidig hjerteskjærende og man ville bare Rees og hennes nærmeste det beste.

Winter’s Bone er mitt første møte med Daniel Woodrell, men definitivt ikke det siste. Han skriver rått og brutalt. Han bruker ikke mange ord for å beskrive intense situasjoner. Der minner han meg veldig mye om Cormac McCarthy. Har Daniel Woodrell en liten Cormac McCarthy i magen? Uansett om boka er på få sider, og fortalt på få sider, er den tungfordøyelig og en fornøyelse å lese. En bok jeg aldri kommer til å glemme. Og skal jeg se filmatiseringen? Selvfølgelig! Anbefaler også boka for dere som allerede har sett filmen.

Boken må bare leses fordi den er i bunn og grunn meget underholdende. Om samme forfatter hadde skrevet boken for 10 år siden så er jeg sikker på problematikken hadde vært annerledes, om ikke nyansert på et annet plan.

I løpet av mine 30 år har jeg innsett at det alltid vil være meninger og fordommer omkring alt som angår oss mennesker. Så kan man selv velge hvordan man ønsker å angripe disse mishagsytringene. Kanskje er jeg naiv i min tenkemåte, men man har jo alltid et valg. Dersom noen skulle kalle meg "Jævla pakkis" så er tryggheten såpass stor nå at man går videre uten å ha behov for å forsvare meg. Jo mer man responderer, jo mer vil jo man gi næring til ord som tidligere virket sårende. Pakistaner er bare en merkelapp, men i det dypeste eksistensielle er man jo mye mer. Og det kan man bruke som en selvutviklende aspekt på sin livsvei.

Mine tanker omkring dette :)

God lesning, Ingri E. :)

PS: Takk for boktipset.

Er "Pakkisen" død?

Den første gangen jeg leste denne boka var jeg omtrent 15 år. Boken var høyaktuell den gang og det er utrolig flott å se hvilken utvikling samfunnet har hatt siden den gang de første pakistanerne ankom Norge. Som barn av innvandrere med fødsel og oppvekst i Norge er mine subjektive følelser rundt tematikken blandede. Det er innlysende at min generasjon nyter fruktene av det arbeidet foreldregenerasjonen la til grunn.

Boken tar for seg temaer som førstegenerasjonsinnvandrerne opplevde sterkt på kroppen. Å komme til et fremmed land uten sosial støtte og nettverk er ganske tøft. De må ha følt seg fremmede, til og med uønskede. Hvor skulle man starte? Hva kunne man gjøre? Disse og flere spørsmål av samme kaliber må førstegangsinnvandrerne ha stilt seg mens de prøvde å fortolke de mange inntrykkene som møtte de.

Videre har man egne tradisjoner, mat og klesstil som ofte kan kollidere med storsamfunnets uskrevne regler. De første pakistanerne opplevde dette sterkt og rasismen man den gang opplevde er meget trist lesning. Men som Noman Mubashir skriver i en kronikk hos Aftenposten så er "pakkisen" mer eller mindre død. Norge har på mange måter akseptert pakistanere og mange pakistanere er deltakere i viktige norske arenaer. Kontrasten til den tiden boken ble skrevet kontra situasjonen i dag er stor, og man ser hvorledes Norge har forandret seg.

Hovedpersonen opplever ting som den gang var horrible, men som i dag er mer aksepterte. Hvitløk er noe som mange forbandt med pakistanere og det ofte i negativ retning. Men i dag er nordmenn åpne for kulinariske matopplevelser. Matbutikkene bugner av kinensisk mat, indisk tandoori og ikke minst meksikansk salsa. Mange steder danser man etter latinske toner og atter andre steder deltar man i bryllupsfeiringer. Internett har således gjort verden mindre slik at man har fått større åpenhet for mat fra andre land. Det er dessuten gledelig å se nordmenn besøke innvandrerbutikker i søken etter nye ingredienser til en inspirerende matrett. "Garam masala" er blitt en krydderblanding like naturlig for mange nordmenn som salt og pepper på kjøkkenbordet.

På den tiden boken ble skrevet var det lite trolig at en innvandrerfamilie hadde overlevd livet i "bygdene". I dag ser vi med en viss glede at en liten minoritet velger å bosette seg andre steder enn Oslo. Om det skulle være rasistiske undertoner blant de innfødte, er den nok mer usynlig enn før i tiden. Nå skal jeg ikke gå inn på alle mekanismene som kan være under aktivitet da dette er en bokanmeldelse, og ikke en hovedoppgave om integrasjonsmønstre.

Likeså er det enkelte steder inngått partnerskap mellom nordmenn og pakistanere med blandet hell. I de forholdene der for eksempel religion og kultur ikke er så altfor fremadstormende, kan det også se ut som at disse forholdene også er de som er mest suksessrike. Men så har man de tilfeller der ting ikke går helt slik de bør gjøre. I boken opplevde for eksempel hovedpersonen å bli kastet ut av sin venninnes hus grunnet farens misnøye overfor de nye landsmennene. Samme situasjon er muligens uhørt i dag da man får stadig nære bånd til innvandrere i form av naboskap, skole og ikke minst barn.

Tidene har forandret seg og boken er god lektyre om den store forandringen som tross alt har funnet sted i det norske samfunnet.

Kronikk i Aftenposten av Noman Mubashir

Så flott at du følger med og gir beskjed!

Ser at det er kommet medlemmer som har havn som er av en seksuell art. Her i dette forumet er det mange barn, og andre bla. jeg som synes dette er forkastelig, og det har ingen ting med litteratur å gjøre. Det er to som er blitt medlemmer i dag, som jeg mener helt klart går over en grense her.

Høsten 2010 fikk jeg en liten folder fra bokhandelen libris; "Våre 101 favoritter, stemt frem av bokelskere for bokelskere" Listen inneholder noe for enhver smak og er oppført alfabetisk med romaner fra 1-80, deretter krim.
Fordi en liste ikke kan inneholde mer enn 100 bøker, så kom ikke Skumringstimen med Johan Theorin som nr 101 med.