Bortsett fra god nettskikk, vanlig høfflighet og å unngå personangrep er vel ingen her inne for å lage "spilleregler". Det er vanskelig å svare på hva som er en god diskusjon, men det finnes likevel noen objektive kriterier tror jeg. jeg skal prøve:)
Jeg tror mange vil mene det er en god diskusjon når en ikke legger ord i munnen/ pennen på andre. I dette tilfellet oppfatta jeg at noen ønsket kritisk meningsutveksling om en bestemt type bøker, men endte opp med å måtte forsvare at intensjonen ikke var å angripe noens lesesmak.
Jeg tror mange vil mene det er en god diskusjon når det ikke kveruleres (sier ikke det er gjort her), men fortrinnsvis postes innlegg som bringer samtalen videre.
Jeg tror mange vil mene det er en god diskusjon når ingen blir beskyldt for å være for "lett" eller for "tung".
Hvis det er vanskelig å forstå det jeg skriver så beklager jeg det, men det er vanskelig å skrive. Jeg tenker grundig igjennom før jeg poster om jeg får klart nok frem hva jeg mener. Noen ganger bommer jeg. De gangene mener jeg en bidrar til en god diskusjon om en spør hva den andre mener, istedet for å beskrive det som "synd" at jeg deltar i diskusjonene.
Jeg synes også det er temmelig håpløst om den som kan minst ("kan minst" er da en tenkt størrelse, fordi vi vet selvsagt aldri hvem som kan minst), eller har tenkt minst om et tema, legges til grunn og så si fy fy til alle innlegg som avviker fra denne standarden. Som læringsideal er det for meg absurd. Hvis jeg ikke kunne lære noe av andre her inne hadde jeg jo ikke giddet å være her.
AnjaE og Co skrev forleden ting om Dvergen som jeg fortsatt ikke helt kan gripe, men det fikk meg til å lese boka i helga. Og jeg posta innlegg i deres tråd selv om jeg antagelig hadde reflektert minst over verket. Enhver tråd må inneholde det beste og det dårligste innlegget, for å si det banalt, alle innlegg kan jo ikke være begge dele med mindre det står det samme.
I et innlegg om Volvo Lastvagnar spurte jeg hva metakommentarer er for noe, fordi det vet jeg ikke. Skulle jeg istedet kritisert vedkommende for å være faglig eller bruke et uttrykk jeg ikke forstår.....
Det som skjer når enhver som skriver noe en annen ikke forstår blir angrepet for å være ekskluderende, er jo at vi potensielt ekskluderer viten fra forumet. Og det er det jeg mener med at det fører til færre gode diskusjoner enn forumet har potensial til.
Hjort er en av de mest undervurderte forfatteren i Norge. Har begynt å lese henne igjen etter at jeg blei lei av sexbøkene hennes for tjue år siden. Oppdaga at hun tydeligvis gikk like lei. dette er ei bok om det eskistensielt vanskeligste spørsmålet for den vestlige middelklassen. Hvordan være menneske i vår tid, hvordan være menneske i en verden der privilegiene dine følger deg inn i kjærligheten og inn i senga. Kan man velge det bort? Kan man luke øynene? Kan man se seg sjøl utenfra og la det stå til? Og så er det ei bok om skam. Skam og heminger, å velge ikke kommunikasjon framfor de beskjedene man frykter. Hjorts kvinner skulle vært gift med solstads menn. De kunne ikke blitt ensommere enn de er aleine i alle fall.
Løp og kjøp, løp og lån, løp og les. I alle fall, bare få den lest. verdt å vente på. Den er skrevet i 65 tror jeg, men likner på det han skriver 40 år seinere. Han er rett og slett veldig konsistent.
Hehe, ja, det synes å ha blitt mitt kjennemerke eller signatur her på forumet å slukke ild med røyk. Noen må forsvare populærlitteraturen, du har helt rett, og jeg bukker for deg og din standhaftighet. (jeg mener ikke dette ironisk, det er bare min måte å uttrykke meg på, jeg er besudlet av gammel litteratur, eller om man vil, *beriket inntil det upraktiske). Jeg er likedan, det er vel derfor vi så ofte havner i disse feidene. Ærbødigste fiende! Hvis noen har skrevet noe om Hamsun som jeg er uenig i, vil jeg - hvis jeg da legger merke til det - ta til motmæle og forsvare ham, ikke fordi han så og si er 'min smak', men fordi han står mitt hjerte nær. Vi elsker det vi elsker, og vi forsvarer dem gjerne. Det er i vår natur og jeg er glad det er slik.
Uansett, jeg tror ikke vi er uenige. Ingen av oss er imot populær litteratur. Det jeg viser ryggen er kommersielle bøker, og jeg følger her ordboksdefinisjonen ("som er styrt av forretningsmessige interesser"), og - hvis vi kan tillate oss litt polemikk - vil denne definisjonen si at å være stolt av å lese kommersielle bøker (ikke populære, ikke de som selger, men de kommersielle ...) blir det samme som å være stolt av å bli lurt. Ringenes herre er et eksempel på et verk som er så ubegripelig lite kommersielt, så uendelig langtekkelig og omstendelig, så deilig lite proft, men som likevel er en av verdens aller mest solgte og folkekjære bøker; dette er i motsetning til alle de utallige som har prøvd å etterape Tolkien og som bare melker alt de kan ut av alv-dverg-orke-kua, f.eks. Eragon som i mine øyne bare er en stuing av stereotyper, tilberedt etter 'Den rutete kokebok'. Ringenes herre har integritet - den utstråler ren skaperglede. Jeg elsker den for det. Det samme kan jeg dog ikke si om det jeg kaller kommersielt.
Sakte og sikker vekst er sikkert å foretrekke. I den grad man kan velge sånt. Da blir liksom ikke forandringene så brå og uoversiktlige.
Jeg synes jeg ser merkbart mer aktivitet i diskusjoner nå enn for et år siden. Så det er ikke bare fler som har registrert seg, fler er aktive også. Og det er jo storveis. Men som du sier, det blir spennende å se utviklingen. Vokser treet inn i himmelen? Kanskje?
Eit knippe bokomslag frå boksamlinga mi som eg har hatt sansen for og likt. Enjoy!
Mellom 445 og 772 nye bokelsker i mnd. siden august ifjor er mektig imponerende egentlig.
Etter at jeg ble medlem her inne, har en helt ny litteraturverden åpenbart seg for meg. Dette er en liste over bøker jeg har lest som følge av påvirkning fra andre bokelskere. Noen bøker er bokelskere jeg følgers favoritter, enkelte bøker/forfattere har jeg fattet interesse for etter å ha lest bokomtaler, og atter andre er verker jeg fått konkrete tips om. Tusen takk til alle dere som skriver om bøkene dere har lest eller leser, det er nettopp dette som gjør denne siden helt unik og verdifull for alle oss som virkelig elsker bøker og det skrevne ord!
Har akkurat blitt meg bevisst at reklamebanneret helt øverst på bokelsker-sidene har blitt borte - og det er blitt så fint her inne igjen! Som rett etter vårrengjøringen, liksom - men det kan godt være at det har vært slik en stund uten at jeg har tatt det innover meg.
Jeg har STOR forståelse for at nettstedet behøver inntekter for å få prosjektet til å gå rundt, for all del - men det var nå deilig å slippe de der "digre" McDonalds-reklamene (som så ut til å dominere spot'en) der oppe på toppen, lell!
Jeg kondolerer, det er alltid vondt å miste noen man er glad i uansett menneske eller dyr.
Hva med å begynner på en bokserie? Den må så klart fenge, men hvis du finner en serie du liker, så har du jo noe du kan følge over en lang periode, og som samtidig forandrer seg litt fra bok til bok så det slipper å bli kjedelig. Hadde tenkt å foreslå Twilight-serien...men den så jeg at du allerede hadde lest. Er ikke så stor serie-leser selv så vet ikke helt hva jeg skal gi som forslag. Men noen jeg selv skal begynner på er; "Helten av redwall"++ av Brian Jacques og "Magiens farge"++ av Terry Pratchett. Hvis du er interessert i mitt forslag, så er det en diskusjon her inne hvor man skriver sin yndlings bok-serie, så kanskje du kan få noen flere forslag der.
It's never over, my kingdom for a kiss upon her shoulders. It's never over, all my riches for her smiles when I slept so soft against her. It's never over, all my blood for the sweetness of her laughter. It's never over, she's a tear that hangs inside my soul forever.
Sjølv om det kanskje høyrest teit ut, er det faktisk veldig godt å lese bøker som får ein til å le når ein har det trist. Kva som får deg til å le er vanskeleg å spå, men sjølv ler eg mykje av bøkene til David Sedaris.
Eg lo òg godt av boka "Frank Lande", skrive av Frank Lande. Ein annan flott bok er "1964" av Ragnar Hovland.
Elles finst det nokre fantastiske svenske bøker som er skrive av Eric Ericson, der han skriv tullete brev til forskjellige organisasjonar, bedriftar og lignande, og i boka kan du lese både breva han skreiv og svara han fikk. Eg trur aldri eg har ledd så mykje av noko som eg gjorde av dei bøkene!
Når det gjeld bøker som sluker deg opp, er det kanskje kjekt å finne noko som er veldig handlingsdrive og spanande, som til dømes ein serie?
Jeg lot meg rive med fra første side og leste nesten uten stopp(i den grad det lar seg gjøre når man har to små barn ;)). Jeg levde meg inn i verdenen Ruth Lillegraven her har skapt, man kommer inn under huden til personene i boken og man blir knyttet til dem. Det at Lillegraven klarer den bragden det er å skape mennesker som leseren tenker på lenge etter å ha lagt fra seg boken er for meg et tegn på kvalitet. Jeg leser mye og det er ganske langt i mellom forfatterne som har den egenskapen.
Lillegraven skriver så fint om forholdet mellom mennesker som står hverandre nær, eller mennesker som i teorien burde stå hverandre nære. Alle hemmelighetene som finnes i denne familien gjør båndene mellom de forskjellige personene noe anstrengt. I de fleste familier finnes det vel en og annen hemmelighet, i noen familier finnes det mange, enkelte familier har uskrevne regler om ting som ikke skal snakkes om. Jeg må si at for min del gjør denne romanen meg litt ekstra oppmerksom på at jeg skal være glad og takknemlig for at jeg har et godt forhold til alle i min nærmeste familie. Ingen store hemmeligheter som skaper avstand mellom oss, ikke alle er så heldige.
Min fullstendige anmeldelse finner du i bokbloggen min Flukten fra virkeligheten.
Jo, alt for mye egentlig. Derfor blir jeg sittende å prokrastinere. Hvem har vel lyst til å gjøre de tingene man bare må? Man er aldri så effektiv og flink til å gjøre andre ting enn når man har noe annet og viktigere å gjøre som man egentlig ikke har lyst til, vet du. ;) Sant skal sies, at det var faktisk noe jeg tenkte over på min tur i bokhandelen i dag. Er på ingen måte meningen å poste bare for å poste. :)
O Attic shape! fair attitude! with brede
Of marble men and maidens overwrought,
With forest branches and the trodden weed;
Thou, silent form! dost tease us out of though
As doth eternity: Cold Pastoral!
When old age shall this generation waste,
Thou shalt remain, in midst of other woe
Than ours, a friend to man, to whom thou say'st,
'Beauty is truth, truth beauty,—that is all
Ye know on earth, and all ye need to know.'
,,Man kunne si hva man ville om tiden, men gikk gjorde den i hvert fall''
I'll never get used to anything. Anybody that does, they might as well be dead.
It’s hard to imagine these men feeling sad about death. Attila the Hun died young. He was still in his forties. Did he feel sorry for himself, succumb to self-pity and depression? He was the King of the Huns, the Invader of Europe, the Scourge of God. I want to believe he lay in his tent, wrapped in animal skins, as in some internationally financed movie epic, and said brave cruel things to his aides and retainers. No weakening of the spirit. No sense of the irony of human existence, that we are the highest form of life on earth and yet ineffably sad because we know what no other animal knows, that we must die. Attila did not look through the opening in his tent and gesture at some lame dog standing at the edge of the fire waiting to be thrown a scrap of meat. He did not say, “That pathetic flea-ridden beast is better off than the greatest ruler of men. It doesn’t know what we know, it doesn’t feel what we feel, it can’t be sad as we are sad.”
I want to believe he was not afraid. He accepted death as an experience that flows naturally from life, a wild ride through the forest, as would befit someone known as the Scourge of God. This is how it ended for him, with his attendants cutting off their hair and disfiguring their own faces in barbarian tribute, as the camera pulls back out of the tent and pans across the night sky of the fifth century A.D., clear and uncontaminated, bright-banded with shimmering worlds.
[S]å begynte fruen å lære meg tegnsetting.
For å være gussens ærlig brydde jeg meg ikke en frisluppen fjert om punktum og alt det der. Jeg synes min side så fin ut mens hennes side så ut som den var full av geitelort så mange små prikker og klatter var det der.
Skill lys fra dunst.
Husk, det å leve er en kunst.