Sekser i VG??? Jeg synes denne boka ble kjedelig med det samme gjentatte trikset: Nei, skal han dra det kortet enda en gang, tenkte jeg alt for ofte. Tror at jeg holder på å utvikle en fobi mot krim der familie og venner blir involvert i forbrytelsen. Hver gang??? Vær så snill: Alle krimforfattere: Slutt med det! Jeg går over til Kampen om jerntronen nå. George R. Martin har nok skjønt hva vi trenger etter overdosering av smarte politifolk med familietrøbbel. Skal vise dem hva familiebråk innebærer, tenkte George R. Martin.

Jeg glemte å avbestille boka og fikk den i posten i går. Det var en bra ting å glemme å avbestille, for denne boka er noe av det mest fornøyelige jeg har lest på veldig lenge.Denne litt eksentriske Ove som har sterke meninger om det meste. Men du verden for en fyr det viser seg å være. Ufrivillig varm - kan han kalles det?
Jeg lo høyt og tørket tårer med få siders mellomrom.
Denne var fantastisk!

Jeg synes at boka var litt ujevn. I begynnelsen ble det etter min smak litt for mye wikipedia, men den tok seg opp på slutten. Selv om denne mursteinen ikke hører til mine favoritter, hygget jeg meg med boka.

Jeg tørker tårene etter å ha lest siste side i "En mann ved navn Ove". En fornøyelig og rørende litt dypere feelgood om den 59-årige grinebiteren Ove, som temmelig motvillig holdes i vigør av naboene. Ove vil bare at det skal være litt orden på sakene. Til tross for at han er kranglete og vanskelig, kan man ikke la være å verdsette Oves mange god egenskaper og helstøpte natur - som kommer til uttrykk gjennom store og små situasjoner. Mange vil nok kjenne igjen trekk fra seg selv eller noen de kjenner. Veldig veldig fin bok! Denne kan leses av mange - og kan også verdsettes av svigerfedre som normalt holder seg til krim og krigslitteratur. Spent på å høre om andre også liker den!

Bind 6 ble også min kamp og jeg har brukt mange måneder på å lese den. Avbrutt av andre bøker og andre sysler. Essayet om Hitler kjempet jeg meg igjennom. Ønsket å bare bla meg over alle sidene, men når lest, veldig glad for at jeg motstod fristelsen. For hva er sant og hva er fakta og hva er ens egen livshistorie?
For et verk!
Alle bøkene sett under ett: det har vært en stor leseopplevelse og det at teksten konfronterer meg og mitt liv har gitt lesingen en viktig dimensjon som har vært utfordrende, slitsom og også befriende og betydningsfullt.

Den siste pilegrimen er en veldig god krimdebut som skiller seg ut fra andre bøker i samme sjanger.

(...) Den siste pilegrimen er en ambisiøs krimroman. I motsetning til flere krimromaner som har et mord med en påfølgende etterforskning og konklusjon, har Sveens debut også en innholdsrik historie som er plassert i fortiden. Jeg skal ikke røpe for mye for ikke å ødelegge handlingen for deg som ikke har lest, men stikkordene er nazister, spionasje og motstandsbevegelse. Sveen har blant annet basert boken på det virkelige dødsfallet til motstandsmannen Kai Holst.Det har lenge vært spekulert i om Holst tok sitt eget liv, eller om han faktisk ble drept. Den fortidige handlingen er så spennende og mangesidig at den alene kunne stått fint som spionroman. Sveen skriver med god selvtillit, og har et godt grep på historiske detaljer fra tiden før, under og etter krigen. Han har også en god penn generelt. Noen klisjeer er det her og der, i tillegg til enkelte gjentakelser i teksten, men ikke for mye at det skjemmer historien.

To av Sveens sterkeste sider som forfatter er oppbyggingen av historien og karakterene. Boken starter med at vi tas rett med til åstedet for drapet på motstandsmannen. Så pensles handlingen tilbake til 1945, før vi igjen befinner oss i nåtiden. Alterneringen mellom de ulike tidsperiodene skaper et driv i teksten, og ofte avsluttes et kapittel med en cliffhanger slik at man får følelsen av at man må lese videre for å få vite hva som skjer. Sveen er også god på å porsjonere ut ledetråder om drapet og menneskene i boken, og ofte byr han på overraskelser og vendepunkter i handlingen som jeg ikke så komme. Den siste pilegrimen er en tykk bok, på over 500 sider, men bokens oppbygging og tekstens driv gjør at det aldri blir kjedelig. De siste 200 sidene leste jeg ut på en kveld fordi jeg ikke klarte å legge boken fra meg.

Det er mange interessante og godt skapte karakterer i romanen. Hovedpersonen, Tommy Bergmann, skiller seg litt fra andre krimhelter. Da jeg først ble introdusert for ham, likte jeg ham ikke i det hele tatt. Bergmann har et brutt forhold bak seg, som følge av at han har slått kjæresten. I teksten legges det opp til at han har enkelte psykopatiske trekk. Det er et interessant grep av forfatteren å skape en usympatisk karakter, det kan fort føre til at leseren blir frastøtt og ender med å ikke like fortellingen i det hele tatt. I dette tilfellet synes jeg det fungerer godt, for utover i boken blir bildet av Bergmann mer nyansert og vi får små drypp rundt hvorfor han er blitt som han er. Det skaper nysgjerrighet hos leseren. Portrettet av Agnes Gerner er også veldig godt. Måten Sveen skildrer henne på, gjør at jeg som leser kom godt under huden på henne. Jeg kunne fint lest en bok som handlet bare om henne. For meg var hun romanens hovedperson.

Boken har flere temaer. Et av dem er kjærlighet og svik. Det handler også om valg, spesielt umulige valg. Et annet underliggende tema er forskjellen mellom rett eller galt, og hvor grensen mellom disse to størrelsene går, gjerne i sammenheng med nettopp valg. Hva sier de valgene man gjør om en som menneske? Hva er det egentlig som definerer en som person? Det handler også om å være kvinne i et mannsdominert miljø.

Den siste pilegrimen har, som nevnt, en veldig god oppbygging, men enkelte steder har Sveen tydd til litt lettvinte løsninger. Jeg opplevde det ikke som troverdig hvor fort Bergmann koblet funnet av beinrestene i Nordmarka med drapet på motstandsmannen. Han hopper litt for lett til konklusjoner.

Noe av det jeg liker best med å lese bøker, er å lese en virkelig god bok av en debutant, og vite at jeg har oppdaget en ny forfatter jeg gleder meg til å følge med på fremover. Slik føler jeg det med Gard Sveen og Den siste pilegrimen. Det blir veldig spennende å se hva Sveen kan komme med etter dette. Hvis du skal lese krim i påsken, bør du forsøke deg på denne. Romanen passer ekstra godt for deg som både liker spionthrillere og krim. Jeg håper også at det en gang i tiden blir snakk om en filmatisering av boken, for her har man mange ingredienser til å skape en veldig spennende film eller TV-serie.

Hentet fra bloggomtalen min her

Jeg har vel aldri lest et så ambisiøst verk som Knausgårds min kamp. Denne boka er den klart tyngste og til tider er det en kraftprøve å komme gjennom enkelte av kapitlene. På sitt beste er det her også fantastisk lesing og for meg er det ingen andre norske forfattere som har ett høyere toppnivå enn Knausgård.

Utrolig avslutning av trilogien Traktaten! Hongset kan virkelig det han skriver om! Dette er spennende og herlig!

Som jeg har skrevet til de to første bøkene i trilogien, er det helt utrolig hvor slepphendte norske politikere er med de enorme mulighetene vi har fra Nordsjøen. Oljeselskapene styrer det meste, og påvirker politikerne slik at de får det som de vil. De bruker, ganske sikkert også i virkeligheten, både lovlige og mindre lovlige midler. I og med at det er pengene som rår, settes alle virkemidler inn for at løsningene skal bli best mulig for oljeselskapene, ikke minst de utenlandske.

Norge har vært veldig heldig med grenselinjen i Nordsjøen, og det gir oss store muligheter. Det er veldig synd at vi ikke utnytter dette godt nok. Stortinget har enda ikke kommet med gassmeldingen, som de selv bestilte for mange år siden. Tre fire statsråder har kommet og gått, uten at noe skjer. Ola Borten Moe, som var med og bestilte dette for mange år siden, er nå den sittende ministeren med ansvaret for dette, men arbeidet med meldingen er fortsatt ikke kommet i gang! Utrolig!

Norges olje- og gasseventyr er spennende lesning, og veldig interessant. Det er flere forfattere som har skrevet krim- og spenningsromaner fra dette området, og det er helt klart at det har skjedd mye opp igjennom årene som ikke burde skjedd. Hongset beskriver dette veldig bra, og klarer å lage flotte spenningsbøker om dette, med både virkelige og oppdiktede personer. En herlig blanding, som virkelig gjør at jeg tror det kan ha skjedd på denne måten.

Det er ikke så mange som følger disse tre bøkene fra Hongset, og de aner ikke hva de går glipp av! Dette er virkelig noe å få med seg for alle som liker krim og spenning, og som synes det er spennende med Norges olje- og gassaventyr.

Bøkene er vanskelig å legge i fra seg, og må nesten leses i ett fra perm til perm. Det er veldig viktig, synes jeg, at disse tre bøkene leses i kronologisk rekkefølge. Skal en forstå alt i den siste boka, må en ha med seg historikken fra de to første. Alt henger sammen, og det er egentlig en sammenhengende historie.

Nei, personane i denne romanen er definitivt ikkje særleg truverdige. Mange av dei framstår meir som lærebøker enn som menneske. Handlinga har også temmeleg varierande kvalitet. Mykje av det som hender, hender berre for at forfattaren skal få ein sjanse til å fortelja oss eitkvart av alt han har lært om verda og historien. Likevel har boka sine gylne augneblink med spenning og nerve, og det historiske stoffet er dessutan så interessant at boka trass alt var verd å lesa.

Øystein Wiiks bøker bare må høres! Han leser bøkene selv, og dette er ikke bare opplesing! Han er en flott skuespiller, han synger, og han gjør så jeg er med i handlinga. En stor lytteropplevelse!

Denne tredje boka fortsetter på den gode forfatterjobben Wiik har gjort tidligere, og forventningene mine (som var skyhøye), ble innfridd! Det er spenning, mange fine parallelle historier, veldig bra opplesning, god oppbygging av spenninga, få dødpunkter, og en intens og spennende slutt!

Jeg har litt problem med å se hva Tom Hartmann kan komme borti neste gang! Det blir vanskelig å overgå disse tre bøkene! Håper Wiik klarer å holde seg relativt nøkternt med de neste bøkene (som jeg virkelig håper kommer), slik at det ikke blir for urealistisk handling. Internasjonal terror på oljetankere, store kjøttetende øgler, hva kan overgå dette?

Privatlivet til Tom og Katrine er også artig å følge med på, og det beskrives godt i bøkene. Det er også mye vittig underveis, og mange ganger bryter jeg ut i latter når jeg sitter i bilen og hører på Wiik! Det vittige har helt klart noe med Wiiks fremførelse å gjøre også, det bare er så bra!

Igjen, dette er en stor lytteropplevelse, og det er vanskelig å komme i gang med noe annet etter å ha avsluttet en av Wiiks bøker. Det blir et tomrom en stund.

Ingen spenning, ingen driv i fortelling. Det var mye rart og "out there" som ikke fanget meg. Jeg ser at den fanget mange andre. Det er jo bra :-)

Jeg ønsker meg en måte å søke etter bøker med ca tittel. At den ikke må ha akkurat den nøyaktige tittelen....
At det f.eks. kommer opp forslag eller en liste med tittler som inneholder de ordene jeg har skrevet i søkefeltet. Husker ofte ord av titler uten å huske hele tittelen. Veldig irriterende å ikke finne bøkene pga det...

Herlig oppfølger av Verdensmestrene!

Henrik H. Langeland utga i 2010 boka "Verdensmestrene", som var starten på en bokserie som i det alt vesentlige skulle handle om guttene Lars (Laurentius Michael Meltzer) og Hauk (Henrik August Eriksen) fra Oslos beste vestkant, med skimiljøet i Hemingland i fokus. I denne boka ble vi dessuten introdusert for raddis-jenta Simone, Tveita-gjengmedlemmet Amir og arbeiderklassegutten Remi fra Oppsal. "Hauk og due" er andre bok i denne triologien, og også her er det Lars og Hauk og deres forhold som står i fokus. Vi hører ikke noe mer verken om Amir eller Remi, noe som i begynnelsen skuffet meg stort, inntil jeg atter ble oppslukt av romanens handling.

Mens handlingen i "Verdensmestrene" foregikk i 1982, og startet med da Oddvar Brå brakk staven, er handlingen i "Hauk og due" lagt til 1992. Forholdet mellom Lars og Hauk ble i sin tid ødelagt, uten at Lars egentlig har skjønt hvorfor. At dette har hatt noe å gjøre med at Hauks søster Sunniva druknet syv år tidligere da guttene badet i Sognsvann, får vi imidlertid vite etter hvert. Også at Hauk ikke bare bebreider Lars for drukningsulykken, men faktisk mener at han var skyld i søsterens død.

Lars har i mellomtiden blitt en svært vellykket jusstudent som hanker inn den ene lauden etter den andre. Dessuten har han kapret den flotteste jenta i jussmiljøet: lekre Bettina. Men så opptatt har han vært av å kapre dette troféet at han glemte det viktigste av alt, nemlig kjærligheten. For Lars elsker ikke Bettina, men han får seg likevel ikke til å gjøre det slutt med henne. Stadig er det nemlig en ferie eller et selskap han nødig vil gå glipp av, og foreldrene hennes betyr forbindelser med dem som virkelig betyr noe. Nå nærmer det seg dessuten premiere på kabareten han og en del andre jusstudenter har øvd på i månedsvis, i tett samarbeid med kjendisadvokat Hestenes. Advokaten som bokstavelig talt røkte med begge hender og hvis hostekuler og skrallende latter er viden kjent, selv den dag i dag. Lars orker heller ikke all støyen som vil følge med et brudd. Samtidig er han en damenes Jens, som elsker å nedlegge det ene byttet etter det andre - inntil han avstandsforelsker seg i Simone, ei jente det ikke er helt enkelt å komme inn på ... Ja, kanskje nettopp derfor!

Hauk er fremdeles en rebell, og han er stort sett veldig sint på alt og alle. Hvorfor får vi vite litt etter litt. Det hele topper seg under en påsketur, hvor Lars, Hauk og barndomsvennene bestemmer seg for å overnatte i telt i Jotunheimen, og hvor høydepunktet er det såkalte påskehopprennet i Gjendebu. Og som i bok nr. 1 går mysteriet rundt hvor det egentlig ble av den avbrukne staven til Oddvar Brå, gjennom boka som en rød tråd.

Rent bortsett fra at jeg som sagt gjerne skulle ha truffet Amir og Remi igjen i "Hauk og due", og faktisk hører blant dem som synes at denne andre boka ble for tynn, storkoste jeg meg med den. Jeg har humret og ledd meg gjennom boka, som beskriver livet på beste vestkant med både snert og litt småondskapsfull humor. Og at det "er noe" i alle familier, uansett klassetilhørighet, beskriver Langeland både elegant og meget humoristisk. Som for eksempel på side 268:

"Under desserten i Mikkels femtiårsdag hadde grandonkel Didrik virkelig satt en ny standard i udannet konversasjonskunst ved plutselig å brøle Bla bla bla bla! til borddamen midt i hennes taleflom. ... Selv om stemningen unektelig var blitt temmelig anspent, hadde grandonkelens utbrudd i det minste vært uhyre effektivt, den stakkars damen hadde snurpet munnen igjen og ikke sagt ett ord resten av kvelden."

Kanskje er boka først og fremst morsom, men den har også et dypere alvor i seg. Dette fremkommer særlig i beskrivelsen av forholdet mellom Lars og Hauk, som skar seg flere år tilbake, og hvor det ligger mye uforløst og ubearbeidet konfliktstoff. Jeg opplevde boka som meget godt skrevet. Bokas styrke ligger etter mitt syn først og fremst på skildringen av miljøet, og her er jeg langt på vei enig med NRKs anmelder Leif Ekle, når han i sin anmeldelse av 10.09.2012 skriver: " ... men Langeland skriver så godt og malende om borgerligheten at jeg i blant opplever det samme ubehaget ved lesingen som når jeg står overfor virkelighetens varianter. Det har nok noe med klasse å gjøre." Beskrivelsen av jussmiljøet slik dette fortonet for godt og vel 20 år siden, er også meget lett gjenkjennelig, og dette gjorde at boka for mitt vedkommende fikk en ekstra dimmensjon. Alt i alt synes jeg boka fortjener terningkast fem!

Kjære Jon Michelet!Du er en morsom, fin fyr, men dialoger kan du overhodet ikke skrive, i hvert fall ikke i denne boka. Det er de mest oppstylta og kunstige samtalene jeg noensinne har lest.Nå er jeg halvveis og kommer til å lese resten, men det er kun av historieinteresse, ikke av litterær.

Øystein Wiik har overgått seg selv! Virkelig en bra bok. Boka begynner bra og spenningen øker mer og mer jo lengre utover i boka du kommer. Boken utspiller seg med voldsom dramatikk og mørke hemmeligheter avdekkes. Den tar oss også med på en berikende reise fra Afrikas Horn, over Rødehavet, og gjennom Suez kanalen og inn i Middelhavet med kurs for Pireás, en av vendens største havner. Den beste av Wiik hittil!

Var på en bokanmeldelse på biblioteket før jul og hørte på et utdrag av Tom Kristensens siste bok Korsbæreren med forfatteren selv som oppleser. Fikk virkelig sansen for hans tolkning på bøkene han skriver og hva han er i stand til å få ut av forskjellige typer temaer. Jeg bestemte meg derfor å begynne på skratch og lese hans første deby mens jeg ventet på "korsbæreren" skulle bli ledig.
Har egentlig hørt mye bra om Tom Kristensen men det har desverre bare blitt med det.
Angrer ikke nå. "En kule" var en kraftsalve av første sort. Spenning fra begynnelse til slutt. Temaet fra finansverdenen kan i stor grad virke virkelig, men korrupsjon og mye pengeflyt mellom firmaer, samt overføringer til store og mange skatteparadiser. Personskildringene og handlingen i boken synes jeg Tom Kristensen virkelig har fått til. Dette er god thriller, anbefales på det sterkeste. Nå er det bare å fortsette og lese mer av Tom Kristensen, det fengte virkelig!

Jeg liker krim, har lest masse god krim. Men den her falt ikke i smak sånn sett. Språket er så enkelt at et barn kunne skrevet den. Følte som sagt jeg leste en barnebok for voksne. Historien fenget greit nok den, men jeg hadde forventet langt mer. Kanskje fordi alle skryter Nesbø så langt oppi skyene at jeg hadde for høye forventninger, jeg vet ikke. Favorittene mine er vel Henning Mankell og Robin Cook

Lesedato.

Vi kan legge inn lesedato på våre bøker. Men en bok leses jo ikke på én spesifikk dato, Den leses i en periode. Og legger jeg inn kun år og måned så setter systemet 01 i dag. Her må det gjøres en endring. Endre Lesedato til Leseperiode og gi mulighet for å angi start- og slutttidspunkt men ikke nødvendigvis med full dato. Kun måned eller kun år bør også gå bra (uten at systemet legger inn 01 som default)

Jeg ble ikke skuffet over denne boka! Lot meg rive med av handlingen, slik jeg også ble av de to forrige, Vindens skygge og Engelens spill. Kan nesten driste meg til å si at disse bøkene er mine absolutte favoritter. Jeg digger språket i bøkene og måten de er skrevet på. Godt driv hele veien, ikke ett kjedelig parti i noen av dem. Det er nå min mening.

Når man finner en bok her på bokelskere.no så vises den ofte flere ganger med ulike formater (paperback, hardback, lydbok, e-bok). Det virker litt underlig. Det er jo bokens innhold man leser, ikke formatet.
Selv leser jeg kun bøker på E-format (via lesebrett) så strengt talt kan jeg ikke velge de som ligger i basen her med format heftet eller hardback.
Så det hadde kanskje vært nok å liste en bok én gang i basen uavhengig av format?

Forøvrig savner jeg mer diskusjon ang. e-bøker vs p-bøker (papir-bøker). Selv leser jeg ufattelig flere bøker nå med e-bøker enn jeg gjorde med p-bøker.