Bokelskere.no

Litt snobbete som eg truleg er, styrer eg som regel langt unna alle bestsellarar og andre litterære motefenomen, i overtyding om at det massane likar truleg er av liten interesse for meg. Så også med fenomenet Karl Ove Knausgård. Eg opna inga bok av han før alle andre hadde slutta å gjera det. Men så las eg første avsnitt av Min kamp 1 - og vart hekta.
No er eg halvveges i Min kamp 5, der eg også er på heimebane i og med at kulissane er Bergen og handlar om eit miljø eg har eit visst kjennskap til.

Det er berre å ta av seg hatten for dette prosjektet. Knausgård har ei eiga evne til å dra lesaren inn i boka, det er som ein sit der og seier "meir, meir" - eg klarar ikkje å leggja desse bøkene frå meg. Eg har heldigvis Min kamp 6 igjen, deretter dei to første bøkene og "Sjelens Amerika", som eg les litt i no.

Men kva kunstar er det Knausgård nyttar seg av? Først og fremst dette at han er personleg, og at skrivinga hans handlar om noko verkeleg - dette er ikkje noko som er oppdikta og kunstig (jo, sikkert noko oppdikta her og der). Stilen er enkel og rett fram, på den same måten som eg i si tid beundra hos ein del amerikanske forfattarar, t.d. Henry Miller. Og det er ein nerve der, ein desperat dirrande nerve som treffer dei fleste. Fritt for litterært jåleri og oppstylta ord. Ja, eg er seld.

Gi mannen en fjærpenn!

All ære til Jon Michelet for at han forteller krigsseilernes historie. Det er på tide. Men – jeg er tilbøyelig til å være enig med Sven Egil Omdals: «et forsøk på å omskrive Wikipedia til en roman». Hver eneste liten detalj i boken skal utbroderes, forklares med leksikalske opplysninger, ut på viddene. Jeg nøyer meg med ett eksempel: M/S Tomar møter et skip som heter Trondheim. Hvorfor ikke Trondhjem, spør en av gutta, og dermed er forfatteren i gang med en omstendelig forklaring om navnestriden i Trondheim. Sukk. Og sånn holder han det gående.

Enn om alt det utenforliggende hadde vært kuttet ut, og boken strammet betydelig inn. Det er virkelig synd at ikke forfatteren og forlaget har jobbet mer med stoffet. Michelet er på sitt beste en god forteller, og krigsseilerne hadde «fortjent» bedre enn dette.

Jeg nærmer meg halvveis i de nesten 800 sidene. Når jeg leser videre er det av interesse for teamet. Måtte bare ha denne utblåsningen i kveld!

Helt enig!! Dette er en av mine aller beste leseropplevelser.

Detta var den hittills bästa deckaren om Jonfinn Valman som jag har läst. Det blev mer en personlig och privat kriminalhistoria än det man hade kunnat vänta sig, men med säker hand lotsas läsaren runt i den stundtals våldsamma miljön i Marbella. Vissa händelser kan jag ana mig till alldeles i början medan andra kommer helt plötsligt och utan förvarning. Jag ser med glädje fram till nästa bok!

Meget god bok! Glimrende fortelling om kamp, smerte, motgang, medgang, glede og kjærlighet. Romanen har fanget opp viktige historiske hendelser fra middelalderen; Europas fødsel, kirkens betydning, inkvisisjonen, svartedauen, adelsamfunnet.

Tom Egeland er flink til å skape interesse for arkeologi. Men Bjørn Beltø har tapt seg synes jeg, språket er for gjentagende, handlingen går lite framover, klarer ikke å skape spenning og det hele blir for fantastisk. Egelands "misjon" for å avkle religionene skinner igjennom.

Nok en gang havner Tom Hartmann i trøbbel.
Handlingen utspiller seg delvis i Oslo, der Toms ekskone Cathrine prøver å løse en mordsak, og delvis ombord i en oljetanker i Afrika hvor Tom jages av pirater.

Spennende og intrikat sammensatt krim!

Har ikke før nå fått stifte bekjentskap med forfatteren Stein Morten Lier, men den første boka hans "Catch" er virkelig en bra thriller. Godt språk, handling og oppbygging av boken. Kanskje til tider litt voldelig, men karakterene og spenningen i boken gjør den til en interessant og spennende lesning. Foruten drap, dreier det seg også om gjengoppgjør og narkotikavirksomhet. Hovedpersonen i boken er om politiførstebetjent Anne-Cathrine Volden, også kalt Anka. Anka jobber på Volds- og sedelighetsavdelingen i Oslo politiet. "Catch" er benevnelsen på en opprettet innsatsgruppe som skal knuse organisert kriminalitet i Oslo området. Boken har korte kapitler og gjør boken lettlest. Ser frem til å lese nr.2 Mafiya.

Kvinden i buret var en veldig spennende og god krimithriller, som danskene kaller det.
Jeg leste boka over noen kveldstimer spredt over flere dager. Det var ingen pageturner jeg bare måtte lese ferdig, noe som kanskje kan forklares av at jeg leste den på dansk. Jeg synes vanligvis det er helt greit å lese danske bøker, men denne var litt mer tidkrevende enn annet jeg har lest på dansk. Språket her krevde at jeg leste flere ganger for å få med meg slang og uttrykk. Jeg tror ikke det var negativt å bruke tid på en slik bok. På norsk kan det hende jeg hadde rast fort avgårde..
Jeg føler jeg har lagt et godt grunnlag for å lese videre på serien, som jeg har i hylla på norsk, samt den siste på dansk.
Under lesingen måtte jeg stoppe opp og spekulere på en del ord og uttrykk, og det synes jeg forsåvidt var ganske interessant. Som : "..han ble kvalt i sit eget bræk" , feks. - Bræk, for et ord.. Man forstår jo sammenhengen selv om en del av de danske ordene er litt rare..

Jeg synes det var fælt å lese om Meretes bror Uffe, om Merete i trykkammeret, hvor mye kan et menneske tåle under slike forhold, i isolasjon og tortur.
Jeg måtte fortelle meg selv underveis at i vet at mennesker kan tåle mye. Vi har fått kunnskap om det gjennom flere store mediasaker de siste årene, som Natasha Kampushsaken, blant annet.

Kvinden i buret var en original og meget velskrevet krimithriller med gode karakterskildringer. Boka er godt komponert, ikke for mange sider, ikke for lite. Jeg tenkte ikke noen gang at det var noe her som ikke hørte hjemme, eller som var for mye. Alt i alt synes jeg boka var ganske perfekt skrudd sammen. Jeg tenker at dette må være en intelligent krim.

I kveld skal jeg på Trondheim kino og se filmen. Jeg forventer at den ikke får med alt som i boka, med sine drøye en og en halv time. Jeg synes likevel det er interessant å se hvordan de løser oppgaven, og er ganske sikker på at den blir spennende selv om jeg nå vet utfallet. Hva jeg synes skal dere få vite senere.
Her er min blogganmeldelse

Jeg synes denne var helt grei. Det blir litt for mye action, og for lite fokus på selve pengeflyttingen mot slutten, noe jeg synes svekker boka en del. Forfatteren er best til å skrive om den finansielle delen og er ikke en like god klassisk krimforfatter. Synes bok 2 er den beste i serien.

Men dette er en viktig bokserie som burde fått langt mer oppmerksomhet. Ikke på grunn av kvalitet eller innhold, men for temaet som tas opp. Forfatteren har jobbet nært med Trygve Hegnar og synet på hvordan Oljefondet skal forvaltes styres nok av dette, men de ( sammen med Stray Spetalen og andre) at hva er det egengtlig vi får for de 4 mrd vi bruker på aktiv forvaltning per år, og kunne indeksforvaltning av maskiner vært like bra? Jeg er som forfatteren overbevist om at det er miljøer som i hvertfall beriker seg på informasjonen som genereres rundt oljefondet.

Konklusjonen min på triologeien er at den er underholdene, og viktig.

En virkelig god leseropplevelse. Språket er godt og det er mange humoristiske formuleringer. Fortellerstemmen er 10 år gamle Finn, og gjennom ham får leserne skildret en oppvekst sammen med mor og en halvsøster. i en drabantby i Oslo på 1960 tallet. Jacobsen klarer å skrive på en måte som gir leseren et godt inntrykk av samfunnsforholdene på den tiden, og hvordan barneårene danner grunnlag for videre identitetsutvikling. Videre klarer forfatteren å legge opp handlingen på en slik måte at leseren holdes engasjert hele veien, det er god flyt. Synes boka minner litt om Tove Nilsens barndomsskildringer fra sin oppvekst på Bøler i Oslo.

Engasjerende, irriterende, overveldende, interessant osv osv osv. Det er sjelden jeg har blitt SÅ engasjert av en bok! Jeg anbefaler alle å lese denne for å få et innblikk i en verden de fleste av oss etnisk norske ikke kjenner til.

Ser at jeg uttrykt meg klønete. Er helt enig med deg i at boken var underholdene og bra, og at uttrykket transportetappe ikke var helt bra å bruke. Synes ikke at den var like bra som Vindens Skygge, men absolutt en veldig bra bok, som oppklarte flere tråder og ga oss nye. Jeg synes til og med at boka har fått for mye kritikk.

Det jeg mente å si med transportetappe, var i min oppfatning så var historien mindre omfattende og skulle forberede den store finalen. Jeg mente ikke at det var en dårlig bok i det hele tatt. Jeg er veldig glad i denne bokserien, og skal lese alle på nytt igjen når siste bok har kommet.

Håper dette var litt oppklarende.

For øvrig så ligger Norges svar på de "De glemte bøkers kirkegård" i min hjemkommune Drangedal, og heter Halfdan's bokhus og innholder ca 80 000 - 100 000 bøker

Jeg foreslo for deg at du kunne la være å stille spørsmålene. Deretter foreslo du for meg at jeg kunne la være å svare på dem. Dermed skulle vi vel være omtrent like arrogante.

Jeg er gift med en person jeg har respektert i bortimot 50 år. Han leser aldri skjønnlitteratur. Jeg møter ham med forståelse både titt og ofte, og medlidenhet iblant, men aldri på grunn av lesevanene hans.

Hva du er ute etter her, er jeg ikke helt sikker på, men var det ikke en ide at du snart begynte å bruke Bokelskere til noe annet enn å stille merkelige spørsmål? Legge inn bøker, for eksempel? Du står oppført med null bøker lest - det virker ganske eiendommelig for en bokelsker som brifer med Dickens og Turgenjev og etterlyser "en viss standard".

Er i grunn enig med deg. Den eneste grunnen til at jeg faktisk ga den en toer er fordi jeg klarte å lese den ferdig. Jeg er nemlig en av de som hater å begynne på en bok uten å lese den ferdig, og jeg har tidligere opplevd med å gi opp med en gang. Riktignok skal den ALDRI leses igjen, og det er slettes ikke en sterk toer.

Er temmelig enig med din beskrivelse. Det blir for mye etter hvert. Ble litt sliten av å irritere meg over hovedpersonene, men ideen til boka er ikke dum.

Dette er den tredje boken i triologien om Lindemann & Sachs.

Triologien handler om norsk økonomisk utvikling siden 60 tallet og frem til i dag.

Det var med stor forventning jeg gikk til innkjøp av denne boken, da jeg likte bok 1 og 2 veldig godt. Jeg har studert en del økonomisk historie og synes forfatterne skildret utviklingen fra 60-tallet og gjennom dot-com bølgen, med påfølgende økning i spekulasjon, på en god måte. Der bok en var saklig, var bok to mer underholdene, fikk frem flere fargerike sidesprang.

Dessverre ble denne boken en skuffelse. Jeg opplever at forfatteren nesten glemmer utgangspunktet for prosjektet, og synes enkelt personene blir mer interessante enn den overgripende historien. Boka er ikke dårlig, men den tar vendinger som ikke falt i smak hos meg.

Enkelt deler av boka er til tider gode, men som helhet blir det ikke bra nok. Som økonom skjønner jeg at det kan være vanskelig å skrive om samtiden, men man burde i det minste prøve.

Forfatteren har sagt at han prøver å skildre individualiseringen av samfunnet, men jeg er dessverre ikke overbevist.

Nå er det jo mulig at jeg ikke skjønner handlingen, men som en avslutning om en triologi om norsk økonomisk utvikling, er dette dessverre en nedtur.

Terningkast 3

Denne var spennende!! Lest de to foregående, god stigning siden bok nr. 1. Blitt kjent med personengalleriet og liker dem godt!! Handlingen i boka er lett å følge, selv om det hopper mellom land og personer. Er enig med deg at plottet er orginalt, men jeg velger å bli med inn i det. Og hvorfor kan det ikke skje her... Litt mye flaks i opprullingen , kanskje, men absolutt en god krim!!!

Nå skal det sies at før jeg leste denne boken, hadde jeg gjort meg ferdig med Hole-serien. Stor fallhøyde, med andre ord. Men det er ikke bare den ubevisste sammenligningen med Hole som gjør denne boken dårlig. Det klarer den fint selv også.

For det første er sråkbruken dårlig. Dialogene virker konstruerte, de flyter ikke. Samhandlingen mellom personene er merkelige. Bruken av følelsesord som ikke står i stil med det man har opplevd.
Selvfølgeligheter blir kommentert, man får ikke mulighet til å tenke selv.

Jeg synes ikke boken er spennende. Det går i alle fall 320 sider før jeg får en antydning til høyere puls, men vet ikke om det var fordi jeg byttet sittestilling.

Jeg merker at jeg leser sidene, men innholdet fester seg ikke, noe som fører til at jeg må lese mye på nytt igjen. Svakthetstegn.

Så er det jo mange ting som skurrer i historien. Slutten er brukt tusen ganger før. Hadde en sterk mistanke mot gjerningsmannen tidlig.

Det som er positivt er at jeg får fornyet optimisme om at min egen krimbok skal bli utgitt, når jeg ser at noe sånt som dette blir utgitt.

Dette er nok det siste jeg leser av Hanssen, i alle fall i denne serien.