Bokelskere.no

"Lyden av asfalt", Yngve Kveine

Wow. Endelig ei bok om rock, Oslo, gutters følte harde press om å måtte svare til krava. Krava om å pase inn, kle seg, gre seg, måle seg, kunne komme med de morsomme replikkene, være villig til å være morsom på andres beskostning for å få plass - og ikke bli den som puler sist av alle i guttegjengen.
For ei fantastisk bok. En oppvekstroman. En oppvekstroman om å vokse opp i et miljø som ikke liker det glatte, det "vellykkede" og kanskje ikke de som er vellykket heller - helt sikkert ikke de som bare later som at de er det, for å smigre seg inn for å omgåes de som er det. Denne boka tar rock på alvor, ved å følge, antar veldig selvbiografisk, en guttegjeng som digger Jokke & Valentinerne. Lidenskapen til poeten Jokke og tekstene hans følger guttene gjenom oppveksten. Guttene blir fjortiser, umgdommer, unge menn, og digger Jokke livet ut - ja etter hans død også. Ei bok om samhold og utforskningstrang/tvang.
Veldig gode skildringer om det å være gutt litt uttafor de mest populære guttenes konforme gjenger. Beskriver hjerteskjærende hvor rått det kan være å se litt ustrigla ut. Å ikke verken klare eller ville leve opp til idealnormen skapt av den glossye klassens idealer. Hvis dere tror det er bare jentene som må slite for å ha de riktige bulene, kurvene, musklene, vennene og hår på de riktige stedene - les denne boka.

Likte veldig godt at forfatteren tar opp at tekst i musikk også er stor poesi. Han mener også som meg at språket i ei bok kan flyte som en god låt, til en god tekst. Særlig godt likte jeg side 90, hvor han beskriver den usikre guttens møte med et bibliotek - hvor han oppdager skattene, livet ine i bøkene. Vakkert, jeg hadde det også sånn. Fantastisk.

Håper denne boka slår an og får sin fortjente plass i media og i bokhyllene. Han er faktisk også i boka inne på disse mekanismene som er både i musikk og bokbransjen. Det er ikke bare gode tekster som er felles der. Begge bransjene lider av pop-fokusering. Man må kjenne de riktige folka, mingle med de rette miljøene, lage det fork vil ha nå, det som er på moten akkurat nå, skal man få plass. Gi denne mannen plass - og Yngve; gi full gass.

Ja takk, slike bøker vil jeg gjerne ha fler av. Også var det såpass mye lese stoff mellom permene at den varte litt mer enn en kveld.

Fantastisk bra bok som handler om noe veldig spennende. Klarte ikke legge den fra meg :)

Fjell innfrir! "pageturner", ble oppslukt hele veien. God krim. les den!

Dette er en herlig spenningsbok. Handlingen er god, spennende og troverdig, og selv om boka er litt lang så synes jeg ikke den ble for lang. Jeg likte karakterene i boka, og også måten den er skrevet på. Det er en del informasjon i starten, og jeg har derfor forståelse for de som synes den er litt treg å komme i gang med. Men det er bare å holde ut, for det blir virkelig verdt det etter hvert, og da vil man heller ikke være foruten denne "tunge" starten. Når man er godt inne i historien blir det veldig vanskelig å legge fra seg boka! :)

Nok en gnistrende god bok av Lapidus. Ny krimserie og nye karakterer, og den umiddelbare tanken etter ferdiglest bok, er at disse personene vil jeg lese mye mer om. Anbefales på det varmeste.

Kjempespennende. Lettlest og vanskelig å legge fra seg. Hadde straks lyst tiil å lese mer av denne forfatteren. Kanskje litt urealistisk, forutsigbar og lett å glemme, som trekker ned. Anbefales elskere av Jussi Adler Olsen, Lars Kepler og Jo Nesbø.

Av og til er det delvis som å lese om seg selv ...

Hovedpersonen er fra Oslos østkant. Han har aldri vært populær, han og broren er totalt forskjellige og hovedpersonen føler ingen særlig tilhørighet noe sted. Vi blir kjent med hovedpersonen fra han er smågutt til voksen alder. Men etter hvert kommer han inn i den rette vennegjengen da de kommer over et band som en av fedrene deres presenterer for dem og livet blir aldri det samme. Gjennom musikken fra bandet Jokke & Valentinerne, blir denne guttegjengen sammensveiset for livet og de deler hverandres oppturer og nedturer. Vi følger hovedpersonens glød til bandets musikk, vennskapet til de få vennene han har, mobbingen fra andre, militærtiden og hans sjenanse til kvinner.

Etter russetiden vet han ikke hva han skal gjøre med livet sitt. Alt er helt rotløs. Han er skuffet over seg selv og føler han skuffer sine nærmeste. Dagene bare flyter forbi, og siden han er så interessert i favorittbandet sitt, begynner han selv å skrive for å få tiden til å gå. Det blir hans terapi mens han prøver å "snekre" sammen livet/fremtiden. Vil han noen gang finne fotfeste i livet eller kommer det bare til å fare forbi? Boka er løselig basert på forfatterens eget liv/scener og hvordan livet var på Oslos østkant på 80/90 - tallet. Debutant Yngve Kveine skriver med sylskarpt språk.

Har alltid vært skeptisk til debutanter. Aner ikke hvorfor. Jeg er ikke redd for å lese noe av forfattere jeg ikke har hørt om før og nye forfattere, men er vel skeptisk av gammel vane. Men som leser liker jeg å utvide horisonten, og jeg angrer ikke. Selv om jeg aldri hadde noen forhold til bandet Jokke & Valentinerne selv, var dette en underholdende og vemodig bok å lese. Jeg var veldig ung da bandet var populært (jeg er 83-modell), men kjenner til musikken og husker noen biter av den gjennom min bror som hørte en del på dem. Ellers har jeg ingen forhold til bandet. Jeg liker litt hardere og mørkere variant (black metal osv ... det er mer min gate), men selv om jeg ikke hadde eller hatt spesielt forhold til Jokke & Valentinerne, var boka vel verdt å lese på mange måter.

Det var mange måter å kjenne seg igjen i bokas innhold. Jeg levde ikke et liv på fylla og var ikke i samme miljø som hovedpersonen, men likevel kjente jeg meg selv i hovedpersonen på så mange andre måter. Han opplever motgang etter motgang, og den ene skuffelsen etter den andre, håpløsheten og tomheten. Hvordan komme seg videre i livet når man ikke har konkrete planer. Akkurat sånn har jeg det selv. Har vært sykmeldt over i ett år nå og føler at hele livet har gått rett i dass, møtet med kjedsommelige dager er en real tålmodighetstest og føler at hele fremtiden allerede er over og forbi. Føler meg like ødelagt som hovedpersonen i boka, og følte at jeg leste boka på riktig tidspunkt. Godt å lese om andre som strever også for nå til dags skal alle være så flinke til alt, være så positive og lykkelige at det er til å bli kvalm av, så det var godt å lese om livets mørke sider og om personer som sliter også, til tross for at det er oppdiktede personer det er snakk om, i alle fall de fleste.

Lyden av asfalt er en hard og brutal oppvekstroman om livets positive og negative sider. Og det var mye å kjenne seg selv igjen i selv om man ikke er fra samme miljø, og man trenger ikke å være fan av Jokke & Valentinerne for å like boka, og det er jeg et levende bevis på!

Her er min anmeldelse av "Lyden av asfalt" (ekstern lenke)

Meget overbevisende debutbok. En fabelaktig oppvekstskildring fra Oslo øst. Boka er til tider meget morsom, men også hjerteskjærende sår der den bør være det. Boka vekker minner i et hvert mannehjerte og kanskje særlig for oss som i likhet med hovedpersonen har - eller har hatt et nært forhold til musikken og tekstene til Joachim Nielsen. Les, les.

Joda, det basker seg til i den tredje boka, og spenningen tar seg opp igjen synst jeg. En verdig avslutning paa en flott norsk trilogi. Jeg ender opp med en 5 paa terningen for denne, og helt enig - de maa leses i rekkefoelge !

Om du noen gang vil prøve deg på Min Kamp-bøkene, vil jeg anbefale deg å starte med nummer tre. Der får du grunnlaget hans, om barndommen og oppveksten på Sørlandet. Etter min mening den boka som ga meg mest, kanskje fordi jeg bodde i dette området nettopp på den tida, og kjente meg igjen i mye av det han skrev om. Men også fordi det var en barndom med mye frykt, på grunn av en meget dominerende far.

Jeg ser det annerledes. Mitt fokus er på språk og litterære kvaliteter. Hans fortellerevne er unik. Dessuten er det bare å erkjenne at Knausgård ikke er som oss (ihvertfall ikke som meg) når det gjelder intuitive evner, det skarpe blikket, evnen til å reflektere over små og store ting i hverdagen, hans refleksjoner når det gjelder litteratur, kunst, natur, musikk m.m.....men bevares, det er også mye røyk, fyll, erotikk og grums. Men det handler om LIVET, hans og vårt, og jeg unngår å tenke "krafsing" i folks privatliv når jeg leser. Mye er gjenkjennelig. Men jeg skal ærlig innrømme at det kan bli mye til tider, han beskriver det meste ned til den minste detalj, ingen ting blir oversett. Det er en studie i hverdagens og livets trivialiteter, også livets ytterpunkter og store hendelser, men mest av alt setter han ord på det du og jeg tenker, men ikke våger eller ønsker å snakke høyt om. Det er befriende.
Jeg er overrasket over din dom over bøkene før du, i det hele tatt, har lest noe i dem.

Det ble litt for mange sarkasmer for min smak. Tittelen var litt på viddene, historien var heller tam, og oversetteren/korrekturleseren (?) har ikke gjort jobben sin godt nok. Persson har heldigvis skrevet bedre bøker etter dette.

Helt enig. Samvittighetskvalene journalisten gaar igjennom er godt beskrevet og jeg likte historien. Har alle tre paa lesebrett, saa jeg er godt i gang med nummer 2 allerede

Litt snobbete som eg truleg er, styrer eg som regel langt unna alle bestsellarar og andre litterære motefenomen, i overtyding om at det massane likar truleg er av liten interesse for meg. Så også med fenomenet Karl Ove Knausgård. Eg opna inga bok av han før alle andre hadde slutta å gjera det. Men så las eg første avsnitt av Min kamp 1 - og vart hekta.
No er eg halvveges i Min kamp 5, der eg også er på heimebane i og med at kulissane er Bergen og handlar om eit miljø eg har eit visst kjennskap til.

Det er berre å ta av seg hatten for dette prosjektet. Knausgård har ei eiga evne til å dra lesaren inn i boka, det er som ein sit der og seier "meir, meir" - eg klarar ikkje å leggja desse bøkene frå meg. Eg har heldigvis Min kamp 6 igjen, deretter dei to første bøkene og "Sjelens Amerika", som eg les litt i no.

Men kva kunstar er det Knausgård nyttar seg av? Først og fremst dette at han er personleg, og at skrivinga hans handlar om noko verkeleg - dette er ikkje noko som er oppdikta og kunstig (jo, sikkert noko oppdikta her og der). Stilen er enkel og rett fram, på den same måten som eg i si tid beundra hos ein del amerikanske forfattarar, t.d. Henry Miller. Og det er ein nerve der, ein desperat dirrande nerve som treffer dei fleste. Fritt for litterært jåleri og oppstylta ord. Ja, eg er seld.

Gi mannen en fjærpenn!

All ære til Jon Michelet for at han forteller krigsseilernes historie. Det er på tide. Men – jeg er tilbøyelig til å være enig med Sven Egil Omdals: «et forsøk på å omskrive Wikipedia til en roman». Hver eneste liten detalj i boken skal utbroderes, forklares med leksikalske opplysninger, ut på viddene. Jeg nøyer meg med ett eksempel: M/S Tomar møter et skip som heter Trondheim. Hvorfor ikke Trondhjem, spør en av gutta, og dermed er forfatteren i gang med en omstendelig forklaring om navnestriden i Trondheim. Sukk. Og sånn holder han det gående.

Enn om alt det utenforliggende hadde vært kuttet ut, og boken strammet betydelig inn. Det er virkelig synd at ikke forfatteren og forlaget har jobbet mer med stoffet. Michelet er på sitt beste en god forteller, og krigsseilerne hadde «fortjent» bedre enn dette.

Jeg nærmer meg halvveis i de nesten 800 sidene. Når jeg leser videre er det av interesse for teamet. Måtte bare ha denne utblåsningen i kveld!

En periode i boka som var litt tung å lese, men det ble fort glemt når en tenkte på bokens innhold i sin helhet :-) !!

Helt enig!! Dette er en av mine aller beste leseropplevelser.