Bokelskere.no

Ja dette er en bok flere burde få meg seg! Herlige, vittige dialoger ispedd en vakker kjærlighetshistorie og en beskrivelse av et samfunn fylt med desperasjon, tomhet og fortvilelse. Jeg kan forstå at dette er en bok som utgis på nytt med jevne mellomrom - en klassiker.

Jeg ser det er leeenge siden du har skrevet dette innlegget, men måtte svare allikevel ;-)
Jeg oppdaget ikke Jan-Erik Fjell før for et drøyt år siden, og har etter det elsket bøkene hans- selv om Anton Brekke (som jeg alltid har lyst til å kalle Asbjørn) kunne være litt for irriterende til tider. Men som du sikkert har lest, så har han blitt bedre etterhvert :-)

Denne siste boka om Carl Mørck og avdeling Q skuffer stort og føles som en lang ørkenvandring. Ganske så uspennende og alt for lang. Denne og andre bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok

Etter min mening den beste av de tre første bindene, der oppveksten på Tromøya beskrives. Har alltid synes det er veldig interessant å høre andre menneskers historier fra barndommen. Når det i tillegg skrives av en så god forfatter, må det jo bli bra! Blir spennende å se hva bind 4 har å fare med.

Dette var også min første Torgrim Eggen bok. Jeg likte den også veldig godt, men han har skrevet andre bøker som er enda bedre.

Men som deg fant jeg den veldig underholdende.

Virkelig en klassiker som det er verdt å få med seg. At en bok skrevet i 1937 kan berøre en så til de grader, er fasinerende! En fin bok som må leses!

Full fart

Tom Kristensen kom inn som spenningsforfatter som ei kule i 2001 - ja nettopp, med boka "En kule". Og siden har han vært en sikker leverandør av bøker med høy spenningsfaktor. Så også denne gang. Kristensen vet hvordan man bygger opp spenningsbøker, til man nærmest blar febrilsk de siste sidene for å få greie på slutten.
Jahn Christoffersen er soldat i Telemark bataljon, og er på sitt aller første ordentlige oppdrag - i Afghanistan. Og det går helt galt. Bestekameraten blir drept, og selv må han reise hjem med store psykiske problemer. Etter å ha kommet hjem blir han klar over at han var med i akkurat denne kampen på feil premisser. De forsvarte slett ikke det han trodde den fatale dagen da kameraten ble drept. Dette får Jahn til å ønske hevn over den/de skyldige. Og han setter i gang med sine egne undersøkelser, noe som medfører stadig større farer, og stadig mektigere fiender.
Starten av boka føles ganske så langdryg - nærmere 60 sider med detaljerte beskrivelser av kamp mellom norske styrker og lokal milits i Afghanistan. Men så drar det seg gradvis til, og spenningen øker nærmest for hver eneste side. Til det selvfølgelig kulminerer mot slutten - en slutt du som leser nok aner vil komme.
Kristensen skriver svært effektivt, noe som gjør at spenningen er sterk hele tiden. Tempoet er høyt, nærmest hesblesende. Noe som til tider gjør at undertegnede mener forfatteren med fordel kunne ha roet ned litt innimellom. Og det skjer noen ganske så usannsynlige ting - som hvordan vår helt klarer å få til å møte den brutale og totalt hensynsløse krigsherren i Afghanistan - og ikke bare en, men to ganger. Her strekker forfatteren strikken vel langt. Mer interessant er da måten han beskriver hvordan forsvarsledelsen og den politiske ledelsen her hjemme håndterer krisen som oppstår på. En nærmest panisk tilstand hvor det viktigste blir å forsøke å viske ut flest mulig spor av hva som har hendt - i nært samarbeid med, og nærmest som lydige hunder - underlagt CIA.
Som spenningsbok fungerer "Dødspakten" som bare det. Men jeg savner noe mer dybde, både hos personene i boka, og også i selve temaet. Og så er det så voldsomt macho det hele. Boka fungerer nok mye bedre på brakka i en eller annen militærleir enn i en litterær feinshmeckersetting. Bare så det er sagt. Men spennende, ja det er det så det holder.

Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok

Endelig fikk jeg les ei bok av Torgrim Eggen, og det var ikke så vanskelig å plukke ut boka, jeg tok den på tittelen "Den nye Dylan".
Her møter vi en sliten og alkoholisert middelaldrene musiker som sliter, om platebransjen og livet som rockemusiker.
Kommer også litt bak kulissene og hører oppdiktet sladder om andre navngitte kjente personligheter i underholdningsbransjen.
Det er Sæverud vi følger store deler av boka, og jeg synes Eggen tegner et godt og troverdig bilde av denne musikeren. Boka er til tider både underholdene og har gode miljøskildringer. Må si jeg ble positivt overrasket over både tema og fortellingen om en fallende stjerne.

Skyggegutten er en noir thriller fra Stockholm-miljøet. Språket og spenningen er utporsjonert med kunnskap og litterær tyngde. Rytmen er rask og historien engasjerte både hjertet og hjernen. Det er alltid noe å gruble på etter å ha lest en roman av Vallgren.

Overklassegutten Joel Klingenberg og
ungdomskriminelle Danny Katz har begge tilpasningsvansker, men også en spesiell språkteft. De blir rekruttert til den samme militære tolkeskolen. De blir nære venner, men venner som mister kontakten etter endt utdannelse.
Da Joel forsvinner noen år senere blir Danny kontaktet av hans kone for å undersøke saken. Hun blir drept og Danny blir mistenkt.

Kan Danny finne den egentlige morderen før det er for sent? Og hvem er Eva som Danny ikke kan glemme og som plutselig dukker opp?

Historien har en mørk sitrende stemning. Barn forsvinner. Fedrenes synder setter dype spor i senere generasjoner. Det er hverdagslige hemmeligheter og skjulte militære agendaer. Voodoo og dop i flere varianter. Ensomhet som ødelegger. Om å være alene i familien og i mengden. Men også kjærlighet i mange former og vennskap som varmer.

Vallgren bruker skygger, kontrastene mellom det lyse og mørke som et effektivt virkemiddel. Han viser leseren skyggesidene både i samfunnet og i menneskene. Flere av bokens personer passer til tittelen Skyggegutten. Joel blir en skygge da lillebroren blir bortført og hans foreldre ikke lenger ser han. Lillebroren, Kristoffer blir også slik en skygge over Joels liv. Danny lever i skyggene både som narkoman og som mistenkt for mordet på Joels kone. De tydelige motsatsene (som hvit/ farget, fattig/ rik, religion/overtro) skaper en spennende dynamikk i historien.

Jeg liker romanen, men jeg hadde nok for store forventninger for jeg ble skuffa over slutten. En spenningsroman trenger ikke å være realistisk eller troverdig for at jeg skal bli begeistret, men når intrigen og løsningen blir for fjollete kjeder jeg meg.

Om det kommer en bok til om Danny Katz så skal jeg lese den.

Godt skrevet, parallellhistorier som flettes inn i hverandre, spenning, gode personskildringer og blod og vold galore. Så deilig å finne bøker som er vanskelige å legge fra seg!

Jonas Malmsjö läser svenska originalet VIP-rummet, åkk det här var något av det bästa jag har läst i dekkarväg. Analytisk utan att bli trist eller långrandig, spännande utan att bli flåsig, överraskande utan att allt händer på sista sidan. Detta vill jag läsa mer av!
Särskilt kul eftersom den förra Lapidusboken som jag läste var så trist att jag la ner det läsprojektet. Båda huvudkaraktärerna är bra beskrivna åkk visar sig ha mer gemensamt än det verkade i början av uppdraget. Hoppas att det blir fler bökker med dem tillsammans!

En eldre mann blir skutt under høstjakta i Sverige. En ung mor og hustru forsvinner sporløst. Journalist Nora undersøker saken, og det ser etterhvert ut som om sakene har en viss tilknytning til hverandre. Samtidig leter Henning Juul etter den som satte fyr på leiligheten hans.

Spennende og velskrevet. Nå venter jeg bare på siste bok om Juul.

Litt nedtur denne gangen, håper han kommer sterkt tilbake neste gang

Jeg har lest Adler-Olsens 5 første bøker om Avdeling Q, men nå erfarer jeg at kilden er i ferd med å tørke ut. Stillestående, kjedelig og på tomgang vil jeg si "Den grenseløse" er. Jeg avbrøt etter circa halvgått løp.

Jeg har likt Wekre helt fra begynnelsen, og Hege Toennesen er en flott figur i boekene hans. Staa paa Eirik. Og en annen ting jeg liker godt, det er ikke bare Wekre naa som skriver godt. Mange gode norske thriller og krimforfattere for tiden.

«Helproff spenning (...) Eirik Wekre er en forfatter som så definitivt vet hva han holder på med»Sindre Hovdenakk, VG

Har lagt inn en pause etter å ha lest 15% av boken, den skjedde rett og slett like og var noe kjedelig. Skal nok gi boken sjanse til etterhvert...

En spennende del i serien om kriminalpsykologen Sebastian Bergman

Sukk, ja. Vi har så absolutt fortjent en premie, vi som har gjennomført...

Jeg har bind 2, Skytteren, liggende, enda vel seks hundre sider. Hadde jeg enda gått løs på den med en gang jeg var ferdig med bind 1. Nå kjennes det tungt å ta fatt, mange andre bøker kommer foran i køen. Men synd er det, for dette kunne ha blitt så mye bedre om bare Michelet hadde begrenset seg.

Igjen har Fjell skrevet en meget spennende krim. Den er ikke så intens og interessant som Heveren, men duger i massevis. Fjell skriver ubesværet lett og tar oss med i Oslos underverden av kokainselgere og misbrukere, dresskledde rikinger, vakre damer og biler, og kyniske narko- og andre businessfolk. Anton Brekke blir beordret til å finne ut av hva som skjedde da Fiva ble dømt, hvorfor og hvordan, og hvor Zahl har vært i alle de årene. Det ene vikler seg inn i det andre, vi kastes frem og tilbake i tid, sammenhenger og tragiske hendelser trer gradvis frem gjennom korte kapitler. Dette er en lettere krim på mange måter, selv om temaet narko er tungt nok, men det er befriende lett å lese, ikke mye utbrodering av voldsepisoder, litt lun og snerten humor og friske replikker. Den er uforutsigbar nok til å bli spennende hele veien, selv om spenningsnivået ikke er av det slaget som holder meg søvnløs om natta. Og vet du, jeg synes faktisk det var godt at det gikk an å legge fra seg boka, og lese den over flere dager. Jeg storkoste meg med Rovdyret, og gleder meg til neste Anton Brekke-krim.

Les hele min omtale HER

Nei nei nei, det kan ikke slutte nå! Det var tanken min etter å ha lest siste setning i en ny, spennende bok av Thomas Enger. Plottet og Henning Juul sin personlige historie flettes enda tettere sammen og ender med en uventet vri. Slo meg at deler av detaljene noen ganger var litt unøyaktige, men jeg synes ikke det preger historien. Det blir lenge å vente til neste bok om Henning Juul.