Bokelskere.no

En fin historie pakket inn i et absolutt nydelig språk. Denne romanen var en fryd å lese.

I morgen, torsdag 6.oktober annonseres det hvem som får årets Nobelpris i litteratur. Kjenner at jeg gleder meg, og en artikkel i Aftenposten i går trigget meg til å fundere på hvem årets vinner blir. Ifølge Aftenposten blir det trolig en lyriker, eller kanskje Haruki Murakami...

Med fare for å gå på trynet, lanserer jeg min egen kandidat for årets Nobelpris, den Canadiske forfatteren Margaret Atwood, her representert ved boka Røverbruden. Grunnen til at jeg tror på Margaret, er at hun er rimelig aktuell med sin bok fra i fjor, Flommens år, samt at hun er knakende god. Skriver ofte dystrostofiske (uhyggelige fremtidsvisjoner) romaner som skiller henne ut fra mengden.

Det som taler mot henne er vel at hun er en lang og tro tjener, og fjorårets vinner, Mario Vargas Llosa var også en rimelig aktuell, lang og tro tjener, så når jeg tenker på det...

...så blir det vel en lyriker jeg ikke kjenner :-)

Douglas Adams ville helt sikkert elsket ideen! Han sitter vel i himmelsen sin og humrer og ergrer seg over at han ikke "fant på" det først. Og nei, hvis jeg så en som leste en Adams bok opp-ned, så ville jeg absolitt ikke tenkt at det var noe i veien med leseren.

Jeg skulle ta bybanen hjem, men kom på at jeg verken hadde mp3-spiller med ladet batteri eller noen ulest bok i sekken, så jeg spurtet inn på biblioteket og lånte den første og beste diktsamlingen jeg så, og det er jeg kjempeglad for at jeg gjorde. Jeg liker Bukowski, men jeg har aldri lest noen av diktene hans (jeg har bare lest korttekstene og novellene hans), ikke før denne lille tilfeldigheten, og jeg er så gald for det for jeg digget Mockingbird Wish Me Luck. Jeg digger tilogmed tittelen! Jeg brettet innmari mange eselører og er helt nødt til å EIE denne boka, jeg som hater å eie bøker. Jeg må ha denne og lese i den alltid. Spesielt et av diktene, the shower, er noe av det fineste jeg har lest noen gang! Å, herregud, så fint, jeg leste det for femtende gang og fikk fortsatt gåsehud!

Jeg har alltid trodd at jeg har lest denne før. Det er i hvertfall det jeg har innbilt meg selv (og sagt til andre når jeg har disset empirewaist-litteratur). Jeg tror kanskje jeg har tatt feil. For da jeg leste denne nå igjen, i anledning pensum, kunne jeg ikke huske noenting. Jeg trodde jeg visste hva som kom til å skje med Catherine og Heathcliff. Jeg satt og ventet på at ting skulle skje som aldri skjedde, og jeg tror jeg har forvekslet disse to med et annet berømt kjærestepar innenfor engelsk litteratur, kanskje Jane Eyre og typen hennes, men jeg skal ikke si noe sikkert, for som sagt, jeg har jo trodd feil før. For alt jeg vet har jeg kanskje ikke lest Jane Eyre heller. Kanskje har jeg ikke lest alle bøkene til Jane Austen. (Jo, det har jeg og de handler alle sammen om det samme.) Kanskje har jeg ikke lest Ringenes Herre, jeg bare tror jeg har gjort det! Kanskje jeg ikke har lest Nabokovs Lolita heller, jeg bare går rundt og sier at det er yndlingsboka mi! Kanskje har jeg egentlig ikke lest noenting, jeg bare går rundt og innbiller meg det? Hjelp!

Neida.

Jeg har i hvertfall lest Wuthering Heights nå da, og jeg ble overrasket. For den gir meg merkelige vibber og jeg venter hele tiden på at noe skal skje, men det skjer ikke, og så er boka over og så... å. Men? Og det er det som er overraskende, at den bare går slik som den gjør uten at den kommer til et punkt. For jeg tenkte på forhånd at den kom til å være veldig typisk. Jeg hadde tenkt at den kom til å være Jane Eyre-ish (seriøst: jeg har faktisk lest den). Noe den ikke var i det hele tatt. (Og så kunne jeg sikkert skrevet en haug mer, men jeg tror kanskje jeg sparer det til eksamen.)

Første store bok jeg leser på engelsk, og jeg fengsles først av språket: tre nivåer historie, tre språklige uttrykk. Dernest fanger strukturen oppmerksomheten, hvordan Danielewsky forbereder leseren på hva som skal fortelles med å reflektere over myter eller fakta (særlig kapitlene om ekkoet og det om Minotauren). Ingen enkel spenning, men desto mer fascinerende. Slutten var litt rar, og uventet, noen hull som leseren selv må fylle, men det gjør og at boken ikke slipper taket på leseren selv når den lukkes etter siste kapittel.

Common(er) har jo en mer dobbelt betydning i dette tilfellet da, siden leseren tross alt er dronningen, som ikke er en "commoner", ergo en uncommon, og sikkert også en litt uvanlig leser, ja.

Fint at dere har prøvd å ta inn mer smale utgivelser, og synd at de ikke har gått så bra! En ting jeg har lurt på er i hvor stor grad bøker bokhandleren selv trekker frem i lyset selger bedre. Hvis det f.eks. står et par bøker på et bord som er det første du ser når du kommer inn (kanskje sammen med en plakat "Anbefalinger fra våre ansatte" eller en mer kreativ tekst) eller noe sånt, kan de selge bra selv om de er ukjente? (Spørsmålet går egentlig til alle som jobber i bokhandel)

En liste over sommerbøker som jeg trygt kan anbefale men som like gjerne kan leses i andre årstider.

...kunne fungert i en tegneserie. Eller... Lærer'n kommer inn på toaletten og ser seg mistenksomt rundt i lokale. - Alle ut av rummet, sier han med myndig tone... lener seg mot veggen og tar opp en pakke Marlborou...

Husker jeg var på et loppemarked en gang og måtte gi kr. 100,- for boka fordi han som solgte den syntes den var SÅ bra. Det var jo også en måte å prissette boka på tenkte jeg, men ga ham hundrelappen. Og så viste det seg sannelig, den var verdt hver eneste krone. :-))))

Han er helt klart en av karakterene jeg likte best og koste meg mest med. Synes han kom inn på akkurat riktig tidspunkt, hadde han vært med fra starten tror jeg han lett kunne ha overskygget de andre karakterene og blitt hovedrollen i boka. Likte hvordan vi ble kjent med de andre først også kom han inn som en fargeklatt litt lenger uti :-)