Bokelskere.no

Bok 3 kom ut på engelsk for et par dager siden! Har allerede begynt å lese.

Nå leste jeg nettopp at det skal komme en bok3, det er godt, for jeg føler meg bare helt ødelagt etter bok2.

Sånn nysgjerrig er jeg også! Mange bra leseopplevelser som har kommet min vei på den måten...

Hyggelig at det finnes noen som skjønner min jakt på eldre utgaver av bøker jeg har fra før - jeg synes som oftest at når folk uttaler seg om gamle kontra nye utgaver, forteller de at de unngår de gamle. (Sånn går de glipp av mye sjarm, gitt! ;-) ) Ad Rølvåg har jeg vaklet litt mellom om jeg burde lese ham på norsk eller engelsk, men nå har jeg funnet ut at han skrev på norsk, så da skal de leses på norsk også. Fant en sjarmerende firebindsutgave i en misjonsbutikk i fjor, så da sender jeg den nye jeg hadde fra før, videre på loppis... Som du sier: det tar som regel bare noen sider før man er "inne i" uvante språkformer. Og hvilken forfatter av i dag ville likt at noen "besserwissere" gikk inn og endret på bøkene deres etter at de var sluppet på markedet? (Tenker det kan være tøft nok for Solstad, Ørstavik og Knausgård å bli enig med forlagsredaktørene, jeg, om ikke vilt fremmede mennesker etter slippdatoen skulle kaste seg over babyene deres og starte omfattende skjønnhetskirurgi helt uten opphavets tillatelse...)

For å runde av: på juleaften insisterer jeg på å synge "Her kommer dine arme små...", uansett hvor mange av den øvrige kirkelyden som følger teksten i de utdelte sangarkene og synger "Her kommer, Jesus, dine små...". Så dét så. (Har jeg sporet av igjen, nå?)

Det er greit å av og til sjå "seg sjølv" utanfrå. Her var det ei dame med skarpt blikk,ein god porsjon humor og eit varmt hjarte for landet ho har fått på-godt-og-vondt-erfaring med.

Jeg ble også dratt med inn i historien, men begeistringen uteble. Selv tidsånden tatt i betraktning, forble både miljøet og hovedpersonene uvirkelige for meg. Og Fanny var jo ikke sann! Et persilleblad når det gjaldt helse, en stygg andunge som utviklet seg til svane, et neglisjert og nesten usynlig tyende som plutselig ble hele familiens yndling, Askepott som helt uforskyldt danket ut stesøstrene sine og fortsatt beholdt den gamle uskyldigheten - nei, for meg hang ikke dette på greip.

Dette er faktisk det første jeg har lest av Jane Austen, og jeg kommer nok til å prøve meg på mer med tid og stunder. Historien er godt fortalt, språket er innimellom herlig spissfindig, og moralen er jo utvetydig: De som oppfører seg skikkelig, får sin belønning - de andre får sin velfortjente straff.

Enig.
Karin Fossum er på sitt beste når hun lar oss lesere få innsikt i gjerningspersonenes psyke, slik at vi dermed også får følge deres handlinger. Hun er flink til å vise oss menneskesinnet på godt og vondt, hvor komplisert det kan være, og hvordan våre gjerninger ofte er preget av mange forskjellige blandede følelser og motiver.

I grunnen ingen vits i å skrive noe, for jeg er enig i alt du har skrevet om boka, Bjørg. Men ettersom det er et år siden, så kan jeg jo anbefale den likevel. Nesten skremmende at man får såpass sympati for drapsmannen.

Du har helt klart et poeng når du skriver at det blir håpløst dersom man ikke er rimelig god i engelsk. Det er også riktig at det å få med seg alt i et Dickenstykke er en utfordring og det er ikke sikkert at alt går som varm kniv i smør. Du skriver at du er god i engelsk og motivert for å forsøke. Da ville jeg gjordt et forsøk! Får du dette til, og liker det, åpenbares en fabelaktig "Dickensk" verden som ganske sikkert er best når den ikke er prisgitt en mer eller mindre god oversetter. Men det krever en innsats! Jeg har alltid en ordbok for hånden, og enkelte avsnitt kan jeg ta to ganger. Det er også slik at ting går lettere med øvelse, også Dickens på orginalspråket.

Jeg synes det nettopp er hans utrolig formfullendte språk som er noe av det største ved Dickens. Hans mesterlige, lange setninger som man av og til lurer om han skal komme seg velberget igjennom. Det gjør han alltid. Suser ut fra hoppkanten til 20 i stil og lander fjellstøtt langt nede i unnarennet. Tror ikke dette kan oppleves på samme måte i en norsk oversettelse. Hans suverene bruk av en nokså gammelmodig språkform er bare en fest å lese. Lydbøker er også å anbefale her, da det er noen av Englands beste Dickenstolkere som mer spiller enn leser de forskjellige rollene i de ulike stykkene hans.

Catherine og Heathcliff er nå ikke ment å være likandes personer. De oppfører seg dårlig og tar de gale valgene gjennom hele boka, men det er jo det som gjør boka så fascinerende. Fordi de ikke er de typiske "gode" og "rene" menneskene, men fulle av feil.

Spoiler Catherine er bortskjemt, selvsentrert, hensynsløs og innbilsk. Hun forventer at alle skal følge hennes ønsker. Måten hun utnytter og leker med Edgar på henspiller på dette. Hun tror at han skal være villig til å forsørge Heathcliff og heve hans stand, bare fordi hun vil det, men ødelegger seg selv totalt som resultat.

Heathcliff er ødelagt av hat og hevnlyst, og evner ikke lenger (etter Catherines svik) å ta hensyn til andre. Hans mål er å ødelegge de som har gjort ham vondt, særlig etter å ha mistet sin eneste kjærlighet. Hevnprosjektet hans gir ham åpenbart liten glede, han forblir bitter og slem til han dør.

Jeg synes boka er et glimrende eksempel på hvordan omstendigheter og lettsindige handlinger kan ødelegge både for en selv, ens forhold og omgivelsene. Catherine og Heathcliff har mye seg selv å takke for at ting ble som de ble. Men når det er sagt, ville nok aldri et reelt forhold/ekteskap mellom de to ha fungert. Boka er satt til slutten av 1700-tallet, og Heathcliff er og blir en underkaste i kraft av sin opprinnelse og mørkere hudfarge. Catherine ville alltid ha blitt stigmatisert gjennom et liv med ham, og hun ville aldri kunne ha levd et så komfortabelt liv hun ønsket - noe hun også var klar over.

Jeg liker Toril Brekkes bøker veldig godt (har vel lest fem-seks; den første Brekke-boken jeg leste var vel "Granitt", den var jeg glødende begeistret for, anbefaler å ta en titt på den om du ikke har lest den alt). Men Bojer er større for meg - mulig at det har mye å gjøre med at jeg falt pladask for nettopp fortellerstilen hans. Han er så lun og underfundig - mannen MÅ ha hatt en velutviklet humoristisk sans! Jeg leter ham opp på loppemarkeder og i bruktbutikker, og nå har jeg begynt å bytte ut moderniserte utgaver med eldre bøker der jeg kan lese historiene i akkurat den språkdrakten han ga dem. (M-hm, jeg er nok litt rar, ja.) Uansett om man foretrekker Brekke eller Bojer, så er det interessant å lese begges utvandrer-bøker, og fundere litt over forskjellene. Jeg har utvandrerbøkene til Ole Rølvåg på "fjernlager"; når jeg får hentet frem dem, blir det spennende å sammenligne dem med Brekke og Bojer.

Det er veldig flott å høre at jeg har vekket nysgjerrigheten din, Illuminert! Jeg er en nysgjerrigper selv, og liker at det er flere i denne nysgjerrigper-klubben.... :-D

Jeg legger meg inn i den første tråden om boka. Det har jo gått inflasjon i å åpne nye innlegg om bøker. Skjerpings, folkens. Det er mye mer oversiktelig om alle legger inn sine kommentarer i samme tråd. Hva er poenget med å starte ørten diskusjoner om samme bok?

Vel, nok om det. Tilbake til Jarle Klepp. Jeg har stått på barikadene tidligere og forsvart det faktum at Renbergs hovedperson, som vi alle elsker, at han naturlig nok forandrer seg, vokser opp, blir pappa, blir eldre, blir familiefar. På samme måte må bøkene til Renberg endre karakter. Likevel ønsker vi oss noe av det samme. Hva er det som gjør Jarle Klepp til en av våre kjæreste romanfigurer? Jo, det at han er så fordømt menneskelig. Han tar feil. Han driter seg ut. Og vi skjemmer oss sammen med ham, for vi kjenner oss så inderlig godt igjen. Derfor likte jeg ikke bare Yngve-boka og Kompani Orheim, men også og like fullt Charlotte Isabel Hansen og Pixley Mapogo.

Men så ble jeg altså skuffet da jeg tok fatt på Dette er mine gamle dager. Først skjønte jeg ikke en gang at det handlet om Jarle Klepp. Jeg trodde, som enkelte anmeldere har påstått, at Renberg hadde tatt en "Knausgård". Han skriver romanen i første person. Dette er et regelrett brudd i forhold til de tidligere bøken. Og det går faktisk ikke opp for meg at jeg-personen er Jarle Klepp før etter 50-60 sider. Hele den første delen av boka ble for meg en sutring over gamle dager og et godt stykke unna det jeg mener er styrken ved de tidligere bøkene om Jarle Klepp.

Men så tar det av. Møtet med "jenta fra fortiden" er en høydare. Hvorfor startet du ikke med dette, Renberg? Da hadde du hatt meg som leser i lomma fra side én. Og videre framover koser jeg meg. Jarle skildres utmerket i grenseland mellom det etablerte og lengselen etter noe annet, noe ekstraordinært. Renberg flørter med motsetningen mellom natur og kultur. Vi kjenner oss igjen i alderens fascinasjon over ting vi tidligere ikke la merke til. Og forfatteren stortrives åpenbart i skildringen av Jarles forhold til sine egne barn. Renbergs beskrivelse av de små er noe av det mest levende jeg har lest i nyere norsk litteratur.

Men likevel ble høydepunktet for meg Jarles andre møte med "jenta fra fortiden". Her ble jeg bergtatt. Det er noe Kjell Askildensk over skildringen av dette møtet. Spenningen. Det vi aner. Det vi lurer på. Jarles opplevelse av å være nærme sin egen far gjennom sitt eget begjær. Dette er glimrende fortalt.

Så kjære Tore Renberg, hvorfor måtte du skrive i første person? Og hvorfor måtte du dra meg gjennom side opp og side ned med "Pappa, hvordan kunne du?" når dette likevel faller naturlig på plass som traume og som tydelig nok problemstilling senere i boka? For denne tunge starten på min leseropplevelse ga en ripe i lakken på noe som kunne vært skinnende blankt fra ende til annen.

kabalmysteriet er ei fantastisk bok! Etter min smak er den flere hakk over maya. men det er subjektivt. maya er mye mer ei rein voksenbok. men jeg tror ikke du vil angre på rekkefølgen du leser i! Du får hilse den gamle bakeren!

Jeg har kjøpt meg en digispiller og "Siste natt i Twisted River" på digikort + et 30-dagerskort til banen, så nå skal jeg bli miljøvennlig og kose meg med å reise kollektivt;)

Jeg bor i Encino, en forstad til Los Angeles, hvor det er sommer hele året slik at katten kan gå barfot og huset står ute om natten.