Jeg anbefaler "Hva føder de nå?" av Anne. B. Ragde. Det er en samling av ting vordende mødre og fedre har sagt under svangerskapet, under fødselen, til jordmor i telefonen osv. Jeg lo meg skakk av denne når jeg leste den da jeg var gravid. Det morsomste er at man kjenner seg igjen i så mye av det som står der.

Kanskje en dårlig formulering fra min side. Det jeg mente er at han tørr å vise følelser i denne boka, ofte er han heller en person som heller legger humor i de seriøse tingene han snakker om. Og den almenne tolkningen er at han er splitter pine gal. Her ser vi "en mer menneskelig side" av han. Skjønner?

Er helt enig i det du sier altså.

Jeg synes det til tider kan være fint å se filmen, før jeg leser boka. Jeg begynte å lese : Vann til elefantene, når den kom ut. Avbrøt da boka. Har nå sett filmen. Begynt på boka igjen, og får nå mye mere ut av boka. Boka styrker også opplevelsen av filmen.

Bra bok! En verdig etterfølger av City Of Glass. Vi møter igjen Clary og Jace, og nei: selv om det var rykter om at Simon skulle ha mest å si, ble det like jevnt fordelt som alltid. Men det handlet litt mer om Simon og hvordan hans liv utvikler seg.

Grunnen til at den fikk 5 og ikke 6 var fordi jeg savnet hvordan ting var mellom Jace og Clary. De får det litt vanskelig, og om dere leser boka skjønner dere hvorfor ; )

Jeg gleder meg sånn til den neste boka! Argh... Men se lyst på det: På denne tiden av året i 2012 har jeg boka i hånda, hehe.

Feelgood bøker. Gjerne sammen med et glass hvitvin, under et epletre , i en kurvstol. Hadde jeg bodd i nærheten av sjøen , ville jeg gjerne hatt litt bølgeskvulp som bakrunnsmusikk også . Der er jeg nå, men om noen uker er det vel tilbake til krim og spenning .

Miraklene i Santo Fico fikk meg til å føle meg bra. Ellers kan du sjekke min bokhylle med slike bøker her

Jeg har også en blogg for dette i tilknytning til min vanlige bokblogg: http://pyrenting.blogspot.com/

"Krim frister ikke, tror jeg tar en russisk klassiker i stedet" (Litt unøyaktig sitat). Facinerende hvor forskjellig folk kan være - hadde jeg uttalt noe sånt i fullt alvor, hadde jeg blitt medisinert og lagt til sengs..

Jeg er så enig med deg. Ble faktisk misunnelig på henne og ønsket at jeg var 85 og like sprudlende :)

Jeg holder meg veldig til bokmål. Det skal jo sies at det er stor forskjell på nynorsk også - noen ganger merker jeg (nesten) ikke at det er nynorsk jeg leser mens det andre ganger er veldig tungt og unaturlig for meg å lese den skriftformen. Jeg opplever ofte når jeg en sjelden gang leser nynorsk at jeg simultanoversetter mens jeg leser slik at mange spesielle ord og uttrykk har blitt til bokmål idet de kommer inn i mitt hode. Jeg liker også et godt språk, men opplever altså, i motsetning til deg, at nynorsk ofte står i veien for meg.

Mine problemer med nynorsk går nok helt tilbake til skoledagene da jeg syntes det var både lettere og falt meg mer naturlig å lære både engelsk og fransk enn nynorsk.

Tja, det er vel slik at en bok enten treffer deg eller ikke gjør det. Denne traff meg rett i hjertet, og jeg likte den kjempegodt...

Da er jeg ferdig med boka, og her er min omtale:

Jentene som ble strengere straffet enn selv den verste morder ...

Alle har vi vel en slags oppfatning av at de såkalte tyskertøsene ikke ble levnet mye ære da okkupasjonen av Norge tonet ut og frihetsrusen overtok i begynnelsen av mai i 1945. Om jenter som ble skamklippet av tilfeldig "mobb", om barn som vokste opp, stemplet som "tyskerunger" etc. Men hva vet vi egentlig om omfanget? Om hva som skjedde med jentene etter dette, og ikke minst om hvordan det gikk med barna? Slå opp i en nær sagt hvilken som helst historiebok, og det står omtrent ingenting om dette. Problemet er rett og slett tiet ihjel, og kvinnene dette gjaldt har levd videre med skammen som de for enhver pris har forsøkt å skjule. Til og med overfor sine barn som de fikk med tyskere ...

I boka "Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt" har journalisten Helle Aarnes intervjuet et lite knippe av kvinner som hadde forhold med tyskere under andre verdenskrig. Hun kaller disse kvinnene konsekvent "tyskerjentene", fordi det rett og slett ikke handlet så mye om "tøser", lettlivede kvinner med dårlig moral, horer eller prostituerte. Bildet er atskillig mer nyansert enn som så. Dette handlet derimot mye om kvinner som rett og slett forelsket seg i fiendens menn, uten at det lå noe som helst politisk i dette. Soldatene selv var utsendt av et regime, uten at de var nazister i ordets egentlige betydning. De hadde ikke noe valg. Mest sannsynlig visste de lite om hvilke grusomheter deres egen nasjon sto bak, og ble like rystet over det som kom frem etter krigen som resten av verden.

Det er antatt at det ble født ca. 10 - 12 000 krigsbarn under den andre verdenskrig. Dersom man går ut fra at en av tre tyskerjenter fikk barn, dreier det seg om anslagsvis 30 000 kvinner som hadde et forhold til tyske soldater, men mest sannsynlig var det atskillig flere. I Nord-Norge hvor bygdene gjerne hadde to-tre ganger så mange tyske soldater som norske borgere, levde disse tett integrert med hverandre i årevis og i nokså fredelig sameksistens inntil den velkjente brente jords taktikk førte til en massiv flyktningestrøm sørover. At det kunne oppstå følelser mellom norske kvinner og tyske soldater, som ikke alltid en gang bar uniformer, er strengt tatt ikke til å undres over. Og det gjorde det også til gangs.

Men så kom freden, og det var da problemene startet for disse kvinnene. Det er sjokkerende å lese om hvor rettsløse kvinnene var i tiden etter krigen. De hadde faktisk ikke brutt en eneste lovparagraf, men likevel ble de straffet verre enn mordere. Og straffen som ble dem til del var i høyeste grad kvinnediskriminerende. For hva med alle mennene som tjente seg rike på handel med tyskerne? Der bestemte myndighetene at "neida, man kunne jo ikke straffe nærmest et helt folk". Men kvinnene som ble lynsjet på åpen gate av hvem som helst - da så man en annen vei. Og det var ingen som brydde seg mye om akkurat hvor langt disse kvinnene rent faktisk hadde gått. På en interneringsleir på Hovedøya utenfor Oslo ble alle kvinnene med påståtte forbindelser med tyskere som ble innbrakt der, undersøkt grundig. Det var visstnok ikke få jomfruer blant dem. Men når mobben herjet, var det ikke dette de var opptatt av. For så stort var raseriet at om en kvinne bare hadde smilt til en tysker en gang, så var hun for landssviker å regne. Og måtte skamklippes som straff.

Selv i den offentlige debatten som oppsto etter krigen, ble det spekulert på om kvinnene som hadde innledet et forhold med tyske soldater var mindre begavet eller åndssvake. Og det var nærmest umulig å få bortadoptert krigsbarn, fordi man fryktet at de var degenererte ... At kvinnene mistet jobbene de hadde den 8. mai 1945, var det faktisk ingen som stilte spørsmål ved. Folk forlangte jo dette!

Mange kvinner valgte å følge sine tyske menn til Tyskland etter krigen. De mistet for øvrig automatiske sine norske statsborgerskap når de giftet seg med tyskere. Og i hele Norge hersket det et ønske om å kvitte seg med disse skamplettene som man anså kvinnene som. Lover ble i strid med Grunnlovens prinsipp gitt tilbakevirkende kraft, og selv opp til vår tid har krigsenker med en plettet vandel fra andre verdenskrig blitt nektet krigspensjon etter sine norske ektemenn ... Forskriftsbestemmelsene ble fjernet i 2005, 60 år etter krigen ...

Jeg kan selvsagt ikke helt forstå det raseriet som oppsto etter andre verdenskrig, fordi jeg ikke var der og opplevde det selv. Men det må like fullt være lov å bli kraftig rystet over disse historiene som forfatteren Helle Aarnes forteller i sin bok om tyskerjentene. Mange av dem gikk det heldigvis bra for, selv om de valgte å følge sine menn tilbake til et fullstendig ødelagt Tyskland som manglet det meste i mange år etter krigen. Og det gjør noe med meg som leser når de forteller at de ville ha gjort nøyaktig det samme igjen, ganske enkelt fordi de elsket sine menn ... Skjebnen til kvinnene som ble deportert til Tyskland sammen med sine barn, på jakt etter sine tyske kjærester som allerede hadde kone og barn fra før av, klarer jeg nesten ikke å tenke på ...

Helle Aarnes har gjort en fantastisk jobb ved å skrive denne boka, selv om hun bare skraper i overflaten av problemkomplekset! Og så er det å håpe på at en eller annen historiker vil velge å forske på temaet, slik at den fulle og hele sannheten en dag blir inkorperert i våre historiebøker! Her blir det terningkast fem!

Jeg har hatt denne boken liggende lenge, men har ikke vært motivert til å lese den. Men nå ville jeg ha noe lett og koselig, dels fordi jeg nettopp hadde lest om tsjetsjenske tragedier og dels fordi jeg skal reise. Jeg fikk tragediene på avstand, men jeg ble ferdig med boken i går og jeg reiser i dag...

Boken var helt enkelt mye hyggeligere lesning enn jeg hadde trodd, mye herlig humor og sjarmerende personer. Stor litteratur er det vel ikke, men slike bøker har også sin misjon av og til. Jeg ble i godt humør helt enkelt og selv om det ikke er så voldsomt mye action så måtte jeg finne ut hvordan det gikk til slutt.

Søtt, lett og sjarmerende, og ikke minst mange herlige beskrivelser av italienske landskap. Helt grei å lese når man vil koble av fra tyngre litteratur, synes jeg.

Vampyrer, kjærlighet og erotikk, action og drama. The brotherhood kjemper videre! Og jeg fortsetter å like det.

Jeg er vel ikke akkurat en god bokanmelder. Eller en objektiv kommentator. Vet ikke åssen jeg skriver en bokanmeldelse en gang...men føler ikke at jeg trenger det heller. For meg så er det viktigst å bare få ut mine følelser for den eventuelle bok der å da, enn det er å faktisk gi en annen bokelsker noen viktig og konkret mening om boka. Er litt egoistisk der. Så da blir det som regel bare en kjapp oppramsning av hva jeg hatet eller elsket ved boka. Prøver for så vidt å utdype meg litt mer enn; "Denne likte jeg ikke"/"Elsket denne...!" Men likevel setter jeg pris på de her inne som er drilla til å skrive gode bokanmeldelser og som gjør det. De kan være til god hjelp. Og de gir gjerne en litt mer objektiv vinkel, så man slipper å få de kommentarene hvor noen sier "Denne mååå du lese" eller "Nei denne er sååå bortkasta tid." Også sitter man der og ikke vet hva man mener selv.

Akkurat som de andre bøkene om avdeling Q så var også denne boken utrolig spennende og nesten umulig å legge fra seg. For å si det slik så ble nettene veldig lange da jeg leste bøkene av Jussi Adler-Olsen.

Igjen synes jeg forfatteren presenterte et spennende og psykologisk rystende tema, og jeg er spent på hvilke tema han vil ta opp i de kommende bøkene. I Flaskepost fra P synes jeg det var særlig skremmende å få innblikk i hvordan relegiøs fanatisme og sekter kan ødelegge menneskeliv. Det er utrolig hva enkelte kan tillate seg å gjøre i guds navn - uten å føle skyld eller forstå rekkevidden av det som forfektes.

Jeg anbefaler denne boken på det sterkeste, og den fortjener helt klart terningkast 5.

Fortsatt savnet er en intens, psykologisk thriller jeg hadde store problemer med å legge fra meg. (...)Ingenting i historien avsløres for tidlig, alt er perfekt porsjonert ut helt til den urovekkende slutten er der. Og da den kom hadde jeg lyst til å lese boken en gang til. Flere har sammenlignet romanen med Rom av Emma Donoghue, bare fra et annet fortellerperspektiv. Og begge romanene har det til felles at de virkelig spiller på alle følelsene dine og sitter i magen en god stund etterpå. Jeg er veldig glad for at jeg ikke leste denne boken en kveld jeg var alene hjemme.

Mulig at hun har fått hjelp. Men alikevel, for en utrolig jente. Bare det å overleve, ikke miste seg selv. Hun tilbrakte 3096 dager i fangenskap, hun holdt hjernen sin frisk ved blant annet å ta til seg lærdom , da ved bøker. En meget klok , sterk og imponerende ung kvinne.

Jeg er ferdig med å lese den for andre gang,og den blir bare bedre å bedre. =) syns handlinga, og selve skrivinga er mye bedre. Den er kanskje litt lang, men fenger hele veien. =)