Dette er en viktig bok jeg er glad jeg fikk lest. Norge har jammen sin skamplett i historien. Hjerteskjærende og gripende.

Da har jeg også endelig fått somlet meg til å lese denne boken og jeg likte den veldig godt.

For det første er det et fint opplegg Aarnes har med at hun lar kvinnene fortelle sine egne historier, og senere i boken følger opp med hvordan det gikk etterpå. Hun unngår på dette viset at boken blir tung og ugjennomtrengelig, samtidig blir man engasjert av historiene.

Jeg syntes spesielt det var interessant å lese om tiltakene og reaksjonene mot tyskerjentene etter krigen, blant annet interneringsleire og stempling som mindreverdige og undermåls, og hvor mye dette lignet på nazistenes behandling av enkelte grupper.

Likte også veldig godt det feministiske perspektivet i boken, at menn som hadde tjent seg rike på å jobbe for tyskerne ikke ble straffet på noen som helst måte, mens kvinner som kanskje bare hadde smilt til en tysker ble lynsjet.

Jeg håper denne boken når et stort publikum og at det snart dukker opp noen som vil forske på dette, for det er et viktig tema.

Da er jeg ferdig med boka, og her er min omtale:

Jentene som ble strengere straffet enn selv den verste morder ...

Alle har vi vel en slags oppfatning av at de såkalte tyskertøsene ikke ble levnet mye ære da okkupasjonen av Norge tonet ut og frihetsrusen overtok i begynnelsen av mai i 1945. Om jenter som ble skamklippet av tilfeldig "mobb", om barn som vokste opp, stemplet som "tyskerunger" etc. Men hva vet vi egentlig om omfanget? Om hva som skjedde med jentene etter dette, og ikke minst om hvordan det gikk med barna? Slå opp i en nær sagt hvilken som helst historiebok, og det står omtrent ingenting om dette. Problemet er rett og slett tiet ihjel, og kvinnene dette gjaldt har levd videre med skammen som de for enhver pris har forsøkt å skjule. Til og med overfor sine barn som de fikk med tyskere ...

I boka "Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt" har journalisten Helle Aarnes intervjuet et lite knippe av kvinner som hadde forhold med tyskere under andre verdenskrig. Hun kaller disse kvinnene konsekvent "tyskerjentene", fordi det rett og slett ikke handlet så mye om "tøser", lettlivede kvinner med dårlig moral, horer eller prostituerte. Bildet er atskillig mer nyansert enn som så. Dette handlet derimot mye om kvinner som rett og slett forelsket seg i fiendens menn, uten at det lå noe som helst politisk i dette. Soldatene selv var utsendt av et regime, uten at de var nazister i ordets egentlige betydning. De hadde ikke noe valg. Mest sannsynlig visste de lite om hvilke grusomheter deres egen nasjon sto bak, og ble like rystet over det som kom frem etter krigen som resten av verden.

Det er antatt at det ble født ca. 10 - 12 000 krigsbarn under den andre verdenskrig. Dersom man går ut fra at en av tre tyskerjenter fikk barn, dreier det seg om anslagsvis 30 000 kvinner som hadde et forhold til tyske soldater, men mest sannsynlig var det atskillig flere. I Nord-Norge hvor bygdene gjerne hadde to-tre ganger så mange tyske soldater som norske borgere, levde disse tett integrert med hverandre i årevis og i nokså fredelig sameksistens inntil den velkjente brente jords taktikk førte til en massiv flyktningestrøm sørover. At det kunne oppstå følelser mellom norske kvinner og tyske soldater, som ikke alltid en gang bar uniformer, er strengt tatt ikke til å undres over. Og det gjorde det også til gangs.

Men så kom freden, og det var da problemene startet for disse kvinnene. Det er sjokkerende å lese om hvor rettsløse kvinnene var i tiden etter krigen. De hadde faktisk ikke brutt en eneste lovparagraf, men likevel ble de straffet verre enn mordere. Og straffen som ble dem til del var i høyeste grad kvinnediskriminerende. For hva med alle mennene som tjente seg rike på handel med tyskerne? Der bestemte myndighetene at "neida, man kunne jo ikke straffe nærmest et helt folk". Men kvinnene som ble lynsjet på åpen gate av hvem som helst - da så man en annen vei. Og det var ingen som brydde seg mye om akkurat hvor langt disse kvinnene rent faktisk hadde gått. På en interneringsleir på Hovedøya utenfor Oslo ble alle kvinnene med påståtte forbindelser med tyskere som ble innbrakt der, undersøkt grundig. Det var visstnok ikke få jomfruer blant dem. Men når mobben herjet, var det ikke dette de var opptatt av. For så stort var raseriet at om en kvinne bare hadde smilt til en tysker en gang, så var hun for landssviker å regne. Og måtte skamklippes som straff.

Selv i den offentlige debatten som oppsto etter krigen, ble det spekulert på om kvinnene som hadde innledet et forhold med tyske soldater var mindre begavet eller åndssvake. Og det var nærmest umulig å få bortadoptert krigsbarn, fordi man fryktet at de var degenererte ... At kvinnene mistet jobbene de hadde den 8. mai 1945, var det faktisk ingen som stilte spørsmål ved. Folk forlangte jo dette!

Mange kvinner valgte å følge sine tyske menn til Tyskland etter krigen. De mistet for øvrig automatiske sine norske statsborgerskap når de giftet seg med tyskere. Og i hele Norge hersket det et ønske om å kvitte seg med disse skamplettene som man anså kvinnene som. Lover ble i strid med Grunnlovens prinsipp gitt tilbakevirkende kraft, og selv opp til vår tid har krigsenker med en plettet vandel fra andre verdenskrig blitt nektet krigspensjon etter sine norske ektemenn ... Forskriftsbestemmelsene ble fjernet i 2005, 60 år etter krigen ...

Jeg kan selvsagt ikke helt forstå det raseriet som oppsto etter andre verdenskrig, fordi jeg ikke var der og opplevde det selv. Men det må like fullt være lov å bli kraftig rystet over disse historiene som forfatteren Helle Aarnes forteller i sin bok om tyskerjentene. Mange av dem gikk det heldigvis bra for, selv om de valgte å følge sine menn tilbake til et fullstendig ødelagt Tyskland som manglet det meste i mange år etter krigen. Og det gjør noe med meg som leser når de forteller at de ville ha gjort nøyaktig det samme igjen, ganske enkelt fordi de elsket sine menn ... Skjebnen til kvinnene som ble deportert til Tyskland sammen med sine barn, på jakt etter sine tyske kjærester som allerede hadde kone og barn fra før av, klarer jeg nesten ikke å tenke på ...

Helle Aarnes har gjort en fantastisk jobb ved å skrive denne boka, selv om hun bare skraper i overflaten av problemkomplekset! Og så er det å håpe på at en eller annen historiker vil velge å forske på temaet, slik at den fulle og hele sannheten en dag blir inkorperert i våre historiebøker! Her blir det terningkast fem!

Det var nok flere forskjellige "typer" tyskerjenter. Jeg har ikke orket å lese denne boka. Han jeg var gift med, faren til datteren min, var en "tyskerunge"

Moren fikk barn med to forskjellige tyske soldater, og begge barna kvitta hun seg med, fordi de ikke passa inn i det nye livet hennes etter krigen.

Søsteren til han jeg var gift med, ble sendt til faren i Tyskland. Han ville ikke ha henne, og hun endte opp som narkoman, prostituert, og tok livet sitt.

Faren til datteren min var hele livet dypt bitter og såra. Han er også død. Og datteren min er en del av en historie, som for meg og mange andre er uforståelig.

De som virkelig forelska seg i tyske soldater, har jeg ingen fordommer mot. De som satte barn til verden utelukkende for å fremelske den rene ariske rasen, har jeg ingenting til overs for.

Følte bare for å nyansere bildet litt.

Jeg har tenkt litt på dette innlegget ditt og vært usikker på om jeg kan kommentere det eller ikke. Jeg forstår at dette er sårt og det står respekt av at du deler noe så privat med oss her inn.

Aarnes gjør i forordet til boken klart at det fantes flere forskjellige typer tyskerjenter, også de som lot seg tiltrekke av ideologien. Hun understreker også at de historiene vi får i boken er subjektive, fortalt kun fra den ene siden. De er forsøkt kvalitetsikret, men det har vist seg for vanskelig.

Så, jeg håper jeg ikke tråkket deg for nære innpå livet nå.

Nei, så absolutt ikke, Solveig, men søtt av deg at du spør. Det er alltid to eller flere sider av en sak. Jeg lot meg kanskje rive litt med, ville gjerne at folk skulle vite at det fantes en annen side av medaljen.

De jentene som forelsket seg i og ble glad i tyske soldater har jeg bare sympati og medfølelse for. Det er de andre jentene, som jeg fikk nært innpå livet, som jeg ikke klarer å forstå.

Det skulle vært skrevet en bok om de også.

Bra. Jeg har lært at det er best å trå forsiktig i slike saker, noen tåler mer enn andre og jeg kjenner deg ikke.

Jeg er helt enig med deg, de som forelsket seg i tyske soldater har jeg sympati med, men de som gikk inn i forhold med tyskerne og fikk barn med dem av ideologiske grunner har jeg svært vanskelig for å forstå. Så ja, det skulle nok kanskje vært skrevet en egen bok om dem også, kanskje man da i alle fall kan få et visst begrep om hva som lå bak deres valg.

Problemet er at alle ble tatt over samme kam uansett hvilke hensikter de hadde - og DENNE boka forsvarer dem som "bare" forelsket seg i "feil" menn ...

Jeg tolker dette innlegget ditt som at det kanskje skulle vært retta mot meg, og ikke Solveig?

Det er jeg som er uvitende, og ikke har lest forordet til forfatteren.

Det var riktig oppfattet! ;-)

Jeg tenker at "de andre" - de kvinnene som hadde andre (les: dårlige) hensikter - jammen har fått nok oppmerksomhet i historiebøkene (les: massiv fordømmelse). Det er kvinnene som faktisk elsket de "feile" mennene, som ikke har fått noen oppreisning - og det er dette som er målet med boka. Å nyansere bildet ...

Jeg har skjønt det, Rose-Marie, og jeg lot meg rive med følelsesmessig. Både datteren min og jeg kommer sikkert til å lese boken en dag.

Jeg er klar over det og nettopp derfor synes jeg boken til Aarnes er viktig, vi har godt av å få vite om det som skjedde. Men jeg synes det kunne vært nyttig med en bok om de andre gruppene tyskerjenter også, for å kunne få en slags forståelse for hva som lå bak deres valg. Som det ser ut nå klarer jeg ikke riktig å sympatisere med deres valg, men det kunne kanskje en bok gjøre noe med.

Jeg likte også denne boka godt, og håper at dette temaet får større oppmerksomhet. Husker jo fra skoleårene at 2. verdenskrig var et stort tema i undervisningen, men kan aldri huske at tyskerjentene ble nevnt. I tillegg likte jeg det feministiske perspektivet i boka - belysningen av at det var kun kvinner som ble rammet, mens menn gikk fri for fordømmelse.

En innvending jeg har, er at jeg skulle ønske at boka faktisk var litt mer grundig. Savnet en rikere innføring i temaet.

Pluss en liten ting til, selv om det bare er en detalj. Boka er illustrert med en rekke bilder, og det er flott, men billedteksten er bare gjentakelser fra hovedteksten. Og akkurat det syns jeg er fryktelig irriterende. Skal man ha billedtekst, burde denne opplyse om noe nytt, ellers leser man jo bare det samme to ganger.

Boka er et must ja! Det er bra det er mer fokus på det nå. Jeg underviser i samfunnsfag selv, og jeg kan i hvert fall si at jeg har snakket mye om dette. Men, selvfølgelig er det her som med alle andre ting, fokus skifter etter som tiden går. Det virker uforståelig at vi kunne oppføre oss slik i Norge - å behandle disse kvinnene på denne måten uten å tenke noe særlig mer over det. Men, hvordan ville vi ha tenkt og følt hvis vi levde på denne tiden - en tid med mangler, redsel og utrygghet, og med tyskerne hengende over oss som "djevler og okkupanter"? Vi er preget av vår tid, ingen tvil om det. Men fryktelig var det, og mange av disse jentene gjorde jo ikke annet enn å hilse på en tysker e.l. De fleste var ikke politisk engasjert. Igjen, viktig å fokusere på temaet - vi står overfor vanskelig ting, rasisme m.m. i dag også.

Enig! Det var vel også sannelig på tide at noen tok ordentlig tak i dette, og hun skriver virkelig godt!

Det som kommer fram om hvor mange jenter som var sammen med tyskere i Nord-Troms og Finnmark var overraskende og helt nytt for meg. For et fryktelig liv mange av disse fikk etter krigen! I tillegg til å bli straffet for å ha vært sammen med en tysk soldat, hadde jo de fleste også mistet hjemmene sine og ble flyktninger i eget land.

Jeg fikk en bedre forståelse i forhold til hvor "lett" det var å forelske seg i en tysk soldat. Som det står i boka, spesielt i nord-norge hvor soldatene gikk i sivile klær, bodde hos familier der og var en del i samfunnet. For så å bli fordømt når krigen var over.

Dette blir litt annet, men da jeg hadde historieoppgave da jeg gikk allmenn påbyggning for noen år siden, valgte jeg å fokusere på krigen i den lille hjemkommunen min, som ikke akkurat var i begivenhetenes sentrum i løpet av krigsårene. Som f.eks. hva folk merket av krigen i dagliglivet, hvor mange tyskere som var der, om det var mye motstandsarbeid, mange nazister osv. Det som overrasket meg litt var at mange på en liten øy i kommunen ble gode venner med tyskerne som var innom/utplassert der (uten at det hadde noe med politisk ståsted å gjøre eller noe sånt), og mange av dem var også brevvenner i årevis etter at krigen var over. Som du sier Kine: Mange ble jo en del av samfunnet.

Boka har kommet i postkassen min også, og jeg er veldig spent på å få lest den. Absolutt et tema jeg også gjerne skulle sett fikk større oppmerksomhet.

Jeg har nå lest den, og sitter igjen med mye ny kunnskap og en helt ny forståelse. Vond, trist, opprørende - men også rørende og fin - lesing. Det var sjokkerende å få høre om hvordan jentene og barna deres ble behandlet med offentlighetens velsignelse etterpå, og all den forakten de ble møtt med. Samtidig kunne jeg ikke unngå å bli rørt av de som fortale om sin store kjærlighet, som aldri angret og som fikk et godt og langt liv sammen med sin tyske ektemann... Alle bildene som er tatt med gjorde også boka mer personlig og interessant. Anbefales absolutt videre.

Jeg holder på med denne boka nå, og jeg kjenner at jeg blir så opprørt! Lynsjestemningen som oppsto i frihetsrusen etter frigjøringen er ikke enkel å forstå i dag, så mange år etter. Eller at myndighetene bare lot dette skje uten å løfte en finger ... Dette temaet burde det faktisk vært forsket på! Før alle som ble utsatt for hetsen dør ut ...