Med korte avsnitt, kronologisk handling og tydelig veksling mellom nåtid og "den gang da", er dette en lett bok å lese. Handlingen er også spennende, selv om en ut i fra baksideteksten vet hva som skal skje. Dette er jo en ukjent del av vår historie og jeg skjønner godt at forfatteren ble fascinert og ville nøste opp flere tråder. Han har gjort et formidabelt detektivarbeid for å finne ut hva som skjedde/kan ha skjedd den gangen. De delene som er i nåtid, er forfatterens egen historie om hvordan han har gravd frem disse historiske hendelsene fra 1700-tallet. Jeg synes denne delen er likeså interessant som historien om de som blir tatt til fange.
Først blir vi kjent med de som skal mønstre på Jomfrue Christina, og omstendighetene rundt seilasen. Vi får også vite litt om den svenske konsulen i Algerie, og hvordan han vet å være om seg i sitt virke. Forfatteren gir oss et detaljert bilde av hva som skjedde før, under og etter kapringen.
Det tok tid før det danske forsvaret gjorde et forsøk på å redde båter, last og mannskap som var tapt i Algerie, og angrepet i havnen der, i et forrykende vær, blir skildret på en spennende måte. Slaver, voktere og fastboende sto fjetret å fulgte med på hva som skjedde nede i bukta. Hvordan det går, vil jeg ikke røpe, noe må du jo lure på til du leser boken.

"1001 natt", Vetle Lid Larsen
Norske slaver i Afrika du liksom? Akkurat ja - ja akkurat. Det er akkurat det denne flotte boka handler om. Forfatteren har gjort et fantastisk arbeid med å følge bølgeskvulpen og fornedringen til to av de mange tusen norske menn som ble tatt til slaver i Alger. Han skildrer vekselvis livet til slavene som er i fangenskap og livet på båtene, og med sin forfatterstemme i nåtid om sin etterforskning og innhenting av spor og dokumentasjon inn i mellom, på en sånn måte at jeg fikk et bilde av Tore på sporet på innsiden.
Kjempebra bok om en del av norsk og afrikansk historie som var ukjent meg - og sikkert for mange andre også.
Hvordan det gikk til slutt finner dere ut ved å lese denne kjempegode boka. Imponert.
Bra julegavetips.
På mandag kommer han til Trondheim folkebibliotek for å snakke om den. Gleder meg, og er stolt av å bo i et land som lar oss låne en så ny bok gratis gjennom eBokBib.

Renberg på sitt aller, aller beste!

Tore Renberg (f. 1972) har utgitt i alt 10 romaner før denne siste; "Vi ses i morgen". Jeg har tidligere omtalt seks av hans romaner på denne bloggen - i tillegg til foredragsrekken "På fest med litteraturen". Og dessuten et par filmer basert på Jarle Klepp-bøkene ...

"Vi ses i morgen" er den første romanen Tore Renberg har skrevet etter de i alt fem Jarle Klepp-bøkene, som jeg ikke tar munnen for full ved å si at hele det litteraturelskende Norge har trykket til sitt bryst. I "Vi ses i morgen" dukker et par gamle kjenninger opp - nemlig Videogutten fra "Videogutten" - her materialisert gjennom den horror-film-elskende Jan Inge, også kalt Jani - og dessuten Pål.

I løpet av tre dager i slutten av september - året angis ikke, men vi skjønner at vi befinner oss i nær fortid - møter vi flere mennesker som skal få en betydelig og til dels uheldig innvirkning på hverandre. I første rekke møter vi den vakre gutten Daniel William Moi, som er barnehjemsbarn og ikke helt enkel å ha med å gjøre. Nå er han klar for (enda) et nytt fosterhjem - denne gangen hos døve Victoria og moren hennes. Daniels flotte utseende og kule væremåte gjør at de fleste faller for ham og gjerne vil gjøre alt for ham - i alle fall damene på hans egen alder. Slik klarer han å forføre den kristne ungjenta Sandra, som nesten går til grunne i sin kjærlighet til ham. Da også Victoria forelsker seg hodestups i ham, og skjærer opp hele ansiktet sitt i fortvilet kjærlighet, settes Daniel i et skikkelig dilemma. For han er begeistret for dem begge og klarer ikke å velge ..

I Stavangers underverden lever Jan Inge, søsteren Cecilie - også kalt Chessi - og kjæresten Rudi. Rudi hvis største forbilde er David Toska, og som er så full av ubehandlet ADHD at han nesten ikke er nedpå. Det han mangler av empati tar han igjen gjennom en nærmest umettelig sexlyst. Det som er igjen av huset Jan Inge og Cecilie overtok etter faren, som sviktet dem og dro til USA da Jan Inge var 13 og Cecilie knapt var 10 år, er intet mindre enn ei rønne. Noen år før faren forlot dem, drakk for øvrig moren deres seg ihjel. Vi får høre historien om hvordan Jan Inge leide ut søsterens seksuelle tjenester mot betaling, og i dag er det stort sett det Chessi kan - å pule - for hun har aldri hatt noen ordentlig jobb og har vel aldri vært noe annet enn kjæresten til Rudi - etter at alle de andre ble borte. I dag lever disse tre offisielt av et flyttebyrå - men de store pengene gjør guttene på kriminelle handlinger som innbrudd og torpedooppdrag.

I disse dager venter de på at vietnameseren Tong skal slippe ut fra fengsel etter noen års soning. Og er Rudi lite empatisk - vel så mangler Tong det meste, for han kan har knapt følelser i det hele tatt. Rudi er i det minste full av selvmedlidenhet ...

Så dukker plutselig Pål opp. Han er kontorisk og alenepappa til to tenåringsjenter, etter at hans kone forlot dem for et par år siden for å gjøre karriere. I mellomtiden har han skaffet seg hund - Sita - og en formidabel spillegjeld etter at han drevet med gambling på nettet. Han er spilleavhengig, og klarer ikke å slutte selv om det fører til at han ikke har penger til mat til jentene sine. Nå ser det for alvor ut til å gå ad dundas med økonomien, og han trenger penger raskt. Mye penger! Og hva er vel mer nærliggende enn å ta kontakt med Jani, gutten han en gang kjente i tenårene som "Videogutten" og som i mellomtiden har blitt en 120 kg tung leder for den fryktede Hillevåg-gjengen? Kanskje de kan skaffe ham en million kroner, slik at han kan håndtere spillegjelden sin? Det skal vise seg at Jani og Rudi er mer enn villig til å hjelpe ham ... Som leser skjønner vi at prisen for denne "hjelpen" kan komme til å bli vel høy ...

Tore Renberg har virkelig klart det igjen! "Vi ses i morgen" er hans beste roman frem til nå - og dette mener jeg selv om jeg i sin tid sa det samme om "Kompani Orheim". Jeg valgte å høre "Vi ses i morgen" som lydbok, hvor forfatteren selv leser, og dermed tilførte han personene i boka deres rette dialekt - nemlig stavangersk - samtidig som han gjennom stemmebruken bidro til å dramatisere handlingen og sette farge på persongalleriet. Det ga boka en ekstra dimensjon, synes jeg.

De fleste personene i boka er dysfunksjonelle, og dette gjelder i særdeleshet medlemmene av Hillevåg-gjengen og barnehjemsbarnet Daniel. Men det gjelder også Pål, som ikke klarer å håndtere sine vanskelige følelser etter et samlivsbrudd og som begynner med nettgambling og blir gjeldsslave. Samtidig blir personene i boka et slags bilde på oljeeventyrets bakside i Norges mest velstående by. Kanskje er det Renbergs varsomme og nærmest respektfulle tilnærming til hovedpersonene - uansett deres utilstrekkelighet - som gjør sterkest inntrykk? For han klarer faktisk å få meg som leser til å synes synd på disse taperne, som alle har det til felles at de har vært utsatt for grov omsorgssvikt av foreldrene som skulle ha vært der, men som altså var totalt fraværende.

Renberg graver dypt inn i sitt persongalleri, men inn dit hvor selv ikke hovedpersonene klarer å gå - dit kommer heller ikke vi lesere. Dermed er vi - som i det virkelige liv - henvist til å gjette, tolke og analysere. Renberg gjør selv psykopaten Tong smakelig i små sekvenser. Aller mest fantastisk er likevel Rudi - grenseløs i sin tro på egen fortreffelighet, og uendelig sårbar i sin kjærlighet til Chessi, jenta han elsker nesten like høyt som seg selv. Akkurat hvor raus han faktisk er når det kommer til stykket, er rørende beskrevet ... Der de fleste andre ville ha stoppet opp, finner han frem ved hjelp av sin egen uslåelige logikk. For han gir alt - absolutt alt - for sin elskede Chessi ... Han kan til og med drepe for hennes skyld.

Miljøskildringene i boka er svært autentiske, og det er lett å skjønne at det ligger formidabelt mye research bak denne romanen, som favner vidt og på tvers av mange ulike miljøer i oljebyen. Uansett hvem eller hva han skriver om, virker det som om han har førstehånds kjennskap til hvordan det er - enten det handler om å være tenåringsjente og dypt forelsket i kjekkas-drittsekk nr. 1, hvordan det er å lide av spilleavhengighet og være desperat etter penger, hvordan det er å være far og se sin egen tenåringsdatter komme trekkende med en looser-kjæreste, hvordan det er å være dysfunksjonelle barn av udugelige og svikefulle foreldre, hvordan det er å være relativt oppegående og likevel ikke helt ha bakkekontakt ... Og kanskje aller mest fantastisk er Rudis beskrivelse av sin egen Chessi, der han løfter henne frem som noe av det vakreste han vet om, men som av alle andre blir oppfattet som et skrint narkovrak. Med rikelige preferanser til musikk og historie 10-20 år tilbake i tid, tegner han et bilde av et miljø på siden av det veletablerte, der kun det ufullkomne har sin plass. Jeg ble dypt grepet av romanen, og i perioder gikk det faktisk ut over ting jeg skulle ha gjort, fordi jeg ikke klarte å rive meg løs fra lydboka. En stor leseopplevelse av en roman med mange bunner!

Slutten av boka oppfatter jeg ikke som noe annet enn en cliffhanger, og dette kan ikke bety annet enn at det må komme en fortsettelse!

Jeg gir toppkarakter til denne boka!

Jeg elsker denne boka! Det var rett og slett umulig å legge den fra seg - jeg ble fullstendig oppslukt. Den sarkastiske humoren mellom de to hovedpersonene var kostelig. Jeg lo høyt flere ganger. Samtidig som den er sår og berører alvorlige temaer, er den skrevet i et lett og ledig språk. Anbefales!

Les mer her.

Mine damer og herrer. Det er begått en medisinsk sensasjon: Noen har klonet Ken Follet.

Spøk til side så minner denne meg skremmende mye om Ken Follets middelalderromaner (som minner meg skremmende mye om Ken Follets andre romaner, bare satt til et annet sted i tid og rom). Nå leste jeg ganske mye Ken Follet i et par år da jeg var rundt 20, men så oppdaget jeg at jeg jo drev og leste den samme romanen om og om igjen, bare med litt ulike navn på karakterene og i litt ulike omgivelser, så da gikk jeg lei etter en 10-12 stykker. Så det er mulig mine fordommer smitter over til denne.

Dersom du selv ikke er lei, kan denne derimot by på både husmor- og husfarporno gjennom krig, maktkamp og konflikt, fattig og rik, kjærlighet og bedrag, og ikke minst den fantastiske følelsen av rettferdig harme. - Ja det finnes til og med en karakter eller to som ikke er fullstendig endimensjonal, men som kanskje har en og en halv dimensjon om vi legger godviljen til. Og det er jo ikke verst.

Det som kan være spennende med slike romaner, er jo at de gir oss et blikk inn i en annen tid. I hvert fall om forfatteren har gjort sin research. Dessverre frykter jeg nok at denne boken går i samme felle som mange andre lignende romaner: Middelaldermennesker blir for like oss (bortsatt fra endimensjonaliteten). Men kanskje er det nødvendig for å finne den klangbunn hos lesere som skaper en bestselger?

Velvel. Konklusjon: Lettbeint og effektiv underholdning fra Barcelonas middelalder for både adel, bønder, borgerskap, slaver og tidlig proletariat. Men neppe til å bli klok av.

Skriver ikke Jo Nesbø veldig urealistisk om kvinner? Kan hende menn virkelig er slik han beskriver, men jeg kan ikke si jeg kjenner igjen verken meg eller noen andre damer jeg kjenner i hans kvinneskikkelser. Rakel er jo bare en irriterende pappfigur, uten noe særlig liv - har hun ingen venner eller familie? Og det er jo et merkelig forhold, de snakker jo aldri om noe som helst annet enn 1) jobben til Harry 2) stakkars forpinte Harry 3) skal Rakel VIRKELIG binde seg til stakkars forpinte Harry?

Vel, Jo Nesbø skriver spennende, det skal han virkelig ha. Bra thrillere, men mangler det aspektet jeg også setter stor pris på i god krim: den gode hverdagsbeskrivelsen av helt vanlige mennesker og forholdet mellom dem. Hos Nesbø er det for mange "supermennesker" og "superskurker". Den jeg likte best i "Politi" var egentlig politimannen Bjørn, som antagelig på grunn av dialekten virker normal og prosaisk, men han var jo bare en bifigur uten noe særlig liv. Og så måtte jo han også "merkes" med særtrekk som rastalue og smak for country, tror jeg det var.

Alt i alt nok ei god bok frå forfattaren. Det er alikevel eit stort MEN. Det gjekk omlag 200 sider før denne boka "tok av". Den fyrste boka i serien kunne og med hell vore gjenstand for ein meir kritisk forlagsredaktør når det kjem til redigering. Det same gjeld denne boka. Historia og ideen er svært god. Det same er boka i det store og heile, men forlaget har ikkje gjort forfatteren ei god teneste ved å vere so slappe i høve til redigeringa. All honør til Jon Michelet, men her må eit elles framifrå forlag som Oktober ta seg sjølv i nakkeskinnet. Ei alt i alt svært god bok kunne vore gjort endå betre, og forlaget og deira evne til å vere kritisk har i all hovudsak ansvaret. Uansett er boka leseverdig og særlig den siste 2/3 delen av boka helt høgt nivå.

nok en "nattbok" som jeg bare MÅTTE lese ut før jeg sovnet- i natt ble kl 2 men det var bare for spennende drivende godt skrevet- masser av tråder- tøffe aktorer og intriger og den helt utenkte slutten -selv når jeg tittet på siste side fordi jeg ikke utholdt spenningen fikk jeg ikke med meg løsningen på gåten Kjempekuult! Jeg virret mellom 5 og 6 men havnet på 5 fordi jeg ikke umiddelbart- da jeg hadde hånden på boken skjønte- at her var det bare å begynne eventyret

og nå -april 2018 har jeg lest den en gang til og selv om jeg viste slutten så var den like spennende

De usynlige heltene

I forrige uke var jeg så heldig å få være til stede på et arrangement med Roy Jacobsen og Frank A. Jenssen på Litteraturhuset. Arrangement hadde tittelen "Havet, fisken og folket". Jeg var på dette tidspunktet allerede godt i gang med boka, men altså ikke helt ferdig. Akkurat det er jeg glad for, fordi denne Litteraturhuskvelden tilførte meg noen flere perspektiver som jeg fikk god nytte av i min tilnærming til boka.

At et knippe av de profesjonelle anmelderne har trukket paralleller mellom "De usynlige" og Hamsuns "Markens grøde", overrasker på ingen måte meg. Faktisk tenkte jeg selv i de baner mens jeg leste boka, for nærmere det dypt eksistensielle er det vanskelig å komme, tenker jeg. Da Roy Jacobsen selv fikk spørsmålet om han er inspirert av Hamsun i et intervju i Klassekampen 17. august i år, svarte han følgende:

"Man kommer aldri utenom Hamsun, og jeg har lånt mye fra ham når det gjelder språk og litterære teknikker. Men Hamsun holder dommedag over skikkelsene sine, det gjør ikke jeg. Det er ikke mye stil over å være en person i en av Hamsuns romaner, det er litt kulere å være person i min. Du har litt større sjans, for å si det sånn. Man skulle tro at Hamsun aldri hadde møtt et ordentlig menneske."

Handlingen i "De usynlige" er lagt til øya Barrøy ytterst i havgapet på Helgelandskysten, og finner sted i tidsperioden 1913 til 1928. Det har ikke lyktes meg å finne øya, så jeg antar at den er fiktiv. Det som derimot ikke er fiktivt, er handlingen. Den skal nemlig være basert på forfatterens egen morsslekt.

På Barrøy bor ekteparet Hans og Maria Barrøy, og de har bare ett barn; Ingrid. På øya bor også Barbro, søsteren til Hans, og dessuten deres aldrende far. Ingrid er tre år og skal døpes, og det er henne vi følger gjennom hele boka. En sterk kvinneskikkelse som blir voksen så altfor tidlig, fordi livet - det karrige livet og tilfeldige omstendigheter - tvinger henne til det. Tanten Barbro er nokså vill av seg, ikke helt egnet for det ensformige og ensomme livet der ute i havgapet, hun vil noe mer som omstendighetene ikke kan gi henne - og en dag går det også galt. Broren Hans har da forsøkt å kvitte seg med Barbro, skaffe henne en huspost, men hun kommer til slutt hjem med et farløst barn i magen i stedet. Et barn som blir til Lars, en nevenyttig og praktisk kar de etter hvert ikke skal klare seg foruten.

Etter krigen (første verdenskrig) kommer det noen svensker ut til øya, og dermed blir svenskekaia bygget. Et solid byggverk som skal stå til evig tid fordi det er bygget i stein. Det gjør derimot ikke bryggehuset som blir forsøkt bygget tre ganger før de får det til å stå for vær og vind - en evig kamp mot naturkreftene som er ekstraordinært sterke her ute i havgapet.

Sentralt i øyboernes liv er Lofotfisket. Selv om de i tillegg har inntekter og mat fra et lite knippe med husdyr, er det ingen tvil om at det er fisket som sikrer de største inntektene. Når mennene drar avgårde på Lofotfiske, er det med livet som innsats. Man vet aldri om alle kommer levende tilbake. Tiden før avreise preges av dette alvoret.

"Så slår alvoret ned i dem.

Ikke en storms alvor, men årets og øyas langsomme og grunnleggende skole i ensomhet. Det er plutselig færre av dem, de går rundt og mangler øyas overhode. De blir lavmælte og tause, hissige og utålmodige. Lofoten er i tillegg et sted man ikke nødvendigvis vender helskinnet hjem fra, det er et lotteri med døden, der over to hundre mann går ned hver vinter, noe de ikke taler for høyt om, det holder med noen halvkvedede viser. Det finnes da heller ingen kirkegårder med flere kors uten lik enn dem Vårherre holder sin hånd over langs denne kysten.

Og slik går dagene, i januar.

Samt i enda tre måneder. Med frost og kovdam og gamleerik." (side 65)

Det er et sterkt folk som beskrives, men alle klarer likevel ikke dette livet. Ikke bare havner mor Maria i en periode på asylet, men hun kommer i det minst hjem til slutt. Den fine fruen hvis barn Ingrid blir sendt til for å passe, kommer aldri derfra etter at mannen hennes har gått konkurs og mest sannsynlig tatt sitt eget liv. Og plutselig blir Ingrid, hvis eget voksenliv egentlig ikke har tatt form enda, fylt med ansvar for to unger som har vokst opp i rikdom, og som nå må avfinne seg med det vesle hun og hennes familie har å tilby ... Det er et karrig liv, et helvetes liv ... Man snakker ikke i utrengsmål, og planer og drømmer holder man helst for seg selv.

Jeg ble fullstendig bergtatt av denne romanen! Roy Jacobsen behersker det litterære språket til fulle, og sjelden har jeg møtt på en samtidsforfatter som så til de grader behersker metaforenes kunst som nettopp ham.

"Presten kommer ilende etter og blir stående og beundre den hvitkalkede kirka som er kommet til syne som et blekt frimerke under de svarte fjellene der noen siste snøflekker ligner tenner i et råttent gap." (side 7)

Jacobsen er sikker i språkføringen, beskrivelsene er knappe og det er mye undertekst som det er overlatt til leserne å gi mening og tolke. Det er kanskje nettopp her han minner meg så veldig om Hamsun, selv om Jacobsen aldri faller for fristelsen til å sette seg til doms over sitt persongalleri. Der Hamsun harsellerer med sitt persongalleri - der behandler Jacobsen sine personer med den dypeste respekt.

Det er en rå og brutal skildring vi serveres, men ikke en eneste gang bruker Jacobsen klisjeer eller billige triks for å apellere til leserens primitive følelsesregister. Man er heller aldri i tvil om at akkurat slik han beskriver det karrige livet - nettopp slik må det ha vært for dem som bodde så langt fra folk, så nær det ytterste havgapet det var mulig å leve. Et landskap som i dag er avfolket, men hvor øyriket innenfor ble reddet av gongongen gjennom en iherdig distriktspolitisk innsats som i det minste sikret broforbindelse mellom de største øyene, og som har gjort at det i dag bor tusenvis av mennesker der ute. Skjønt mange av helårsboligene gradvis og umerkelig gjøres om til fritidshus, selv om dette neppe er i tråd med kommunenes intensjoner ... sånn egentlig ...

Det lukter Nordisk Råds Litteraturpris lang vei av denne romanen! Den har nemlig alle de klassikerpreg jeg kan komme på; en udødelig og tidløs historie, en historie med mange bunner og som kan leses om og om igjen, en språkføring som er av høy litterær kvalitet - i tillegg til at det er herlig at forfatteren løfter frem en viktig del av Norges historie. En historie godt egnet til å skape stolthet for alle dem som faktisk kommer fra denne landsdelen, men som kanskje ikke har snakket høyest om det tidligere i sitt liv ... En historie om et kystproletariat, som har bidratt til å bygge Norge, men som tidligere har vært utelatt fra historiebøkene. Og alt er krydret med autentiske dialektord, godt gjenkjennelig for alle oss med familiære bånd til Helgelandskysten. I det hele tatt en fantastisk roman som fortjener terningkast seks! I likhet med hans roman "Seierherrene" som utkom i 1991, og hvor handlingen er lagt i samme område!

Det er mange år siden jeg åpnet denne boken for første gang. Jeg ble med på reisen til Jarle, en inspirerende, lærerik, men fryktelig berg og dal bane av en oppvekst. Jarle lærte meg om en annen tid, en tid før meg.

Store deler av handlingen i boka finner sted da Jarle gikk på Gosen ungdomsskole, rundt 1985-1988, og når jeg først ble kjent med denne identitetssøkende gutten på femten var jeg selv midt inne i den samme tiden av livet. Femten år, pubertet, popularitet, invitert. Du er den de andre sier du er. Det var derfor befriende å få henge med Jarle og Helge, de hadde sin egen verden. Sitt eget syn. Feminisme, antirasisme, musikk, engasjement. Det var røft, en annen tid.

Jarle søker etter mye, finner svar, vurderer og rasjonaliserer. I kaoset av oppveksten hans fikk jeg også møte et ambivalent farsforhold, skjørt og sårt. Alkohol, harde slag, død, fornektelse, og til slutt innfinnelse av situasjonen.

For lenge siden gjorde denne boken mye med meg.

For en bok! Tore Renberg imponerer igjen. Dette er en bok på 600 sider og jeg ble revet med fra første sekund, og vips var den ferdiglest. Jeg pleier ikke like bøker hvor jeg har for mange forskjellige navn og personer å forholde meg til, men tross for at denne boken er bygd opp av akkurat dette, klarte jeg uten problemer å følge handlingen hele veien. Spennende, dramatisk, og morsom. Fantastiske skildringer av Stavanger og omegn. Har lyst å lese den en gang til :-)

”Brobyggerne”, Jan Guillou
For en som har vokst opp med verdens fineste konstruksjon, syklet over, klatret på, fisket fra og dykket under, hatt den som kommunevåpen, logo på det lokale busselskapet; Ja, den får et helt spesielt forhold til bruer. Den sammenligner alle bruer en ser i hele verden med Skodje bru – og ingen kan måle seg når det gjelder arkitektur, omgivelser, utførelse og stolthet. Sånn er det bare. Når en ser en dal, en kløft eller en holme, funderer en på hvor mye finere der kunne bli hvis de bare hadde fått på plass ei skikkelig bru. En leter etter fine bruer i landskapet, og skulle en se en avgrunn, leter en etter en mulighet – også på den metaforiske måten. Så når jeg åpner en bok som heter ”Brobyggerne”, gjør jeg det både med andakt og argusøyne. Hvis du så skulle tro at dette var en avsporing, så er det ikke det. Denne boka handler om det å bygge boer i verdens videste forstand. Ikke bare teknisk, men også den metaforiske betydningen av ”det å bygge broer”. Den viser også med tydelighet hvordan den vestlige verdens tekniske forsprang og innovasjonstekning øker utviklingsforspranget til den tredje verden.

Vi følger noen brødre fra fattige kår utenfor Bergen, som får muligheter til en teknisk høy utdannelse i Tyskland med pliktår i Norge for å bygge et prosjekt få trodde var mulig; Bergensbanen. Vi følger de fra barnsben, gjennom utdannelsen, videre i en dannelsesreise både i Tyskland, Norge og Afrika, på en utrolig spennende, billedlig og historisk forankret måte. Skikkelig artig å lese om en viktig historisk tid i på en slik måte. Boka har alle ingredienser som tenkes kan; nød, lykke, skjønnhet, dramatikk, kjærlighet, erotikk, vanskelig kjærlighet – mye av det, jakt, flukt, arkitektur og ingeniørkunst, miljøskildringer som får en til å krympe seg, og dramatikk som får en til å tenke; NEI IKKE DET!!!! Den tar også for seg brobygging i videste forstand. Ikke bare fysiske broer, men broer mellom mennesker, klasser av mennesker, folkeslag og kulturer – men også nedriving, utbytting og terrorisering av disse. Boka veksler handlingen mellom brobygging på Bergensbanen og i Afrika. Begge scenene er like spennende, hører sammen og føres på et fantastisk godt fortalt vis sammen mot slutten. Vi får også gode og dramatiske skildringer om og i første verdenskrig.
Tror jeg kunne ha skrevet en hel bok om denne boka, som er den beste jeg har lest på utrolig lenge, så jeg må passe på å runde av her. Skulle jeg kastet terningen, hadde jeg nok ikke kunnet si hvor mange øyner som ville vende opp. Noe som er hele poenget med å kaste terning, så hvorfor det blir gitt som symbol på at noe er bra eller dårlig har jeg aldri skjønt, og gir derfor aldri terningkast - men håper at dette skribleriet kan få andre til å få øynene opp for denne boka .
Gleder meg til våren – da blir det togtur.

"En helt annen historie» er den andre boken om Gunnar Barbarotti og er en intelligent kriminalroman. Håkan Nesser skriver med stor humor og voksen klokskap, uten tilgjorte fakter eller påklistrede litterære pretensjoner. Han skriver inspirerende godt, og selv om han mot slutten gjør en del overraskende vridninger for å få plottet til å henge i hop, er dette en mesterlig kriminalroman som man blir fornøyd av å lese. Det er verdt å følge Gunnar Barbarotti videre.

Jeg har lest "Et helt, halvt år" av Jojo Moyes, eller "Me before you" som er den engelske tittelen.

Boka er rett og slett bare nydelig. Det er en bok du ikke vil glemme med det første. Selv leste jeg den på ferie med min kjære, og han ble nokså overflødig. Jeg var nemlig helt oppslukt av boka.

I boka møter vi Louisa Clark som lever et trygt og lite liv i en doven, liten engelsk by. Hun har akkurat fått sparken fra jobben sin på en cafè. I en alder av 26 bor hun fortsatt hjemme med sin søte og litt snåle familie, bestående av en mer vellykket lillesøster, hennes sønn, bestefar og foreldrene. Så får Lou et jobbtilbud om å ta vare på Will Traynor, en ung mann som har fått livet sitt forandret fra eventyr og arbeid, til et liv i rullestol på grunn av en ulykke.

Livet blir annerledes for Lou etter at hun begynner i den nye jobben.

Forlaget sier følgende: "Et helt halvt år er både en historie om kjærlighet og sterke relasjoner, men fremfor alt er det en historie om tapperhet og innsats for å endre et liv som har havnet ut av kurs."

Jeg lo høyt og gråt enda høyere når jeg leste denne boka. Det er en lettlest og vakker bok som kommer til å være med meg lenge.

Les den!

Rystende dokumentar fra Mumbais slum

Katherine Boo (f. 1964) har som journalist dekket temaet fattigdom og nød i alle år (fortrinnsvis i USA), kan jeg lese på bokas smussomslag. "Bak den vakre fasaden" er hennes første bok - en bok som først og fremst er dokumentarisk, men som er skrevet som den reneste thriller. I forfatterens etterord fra side 289 og utover i boka forteller hun om sitt prosjekt, der hun fulgte livet i slumbyen Annawadi i Mumbai gjennom noen år. Metodene hun benyttet er så omstendlige og grundige at man som leser skjønner at nærmere sannheten om livet i slummen i India kommer man ikke - sett gjennom vestlige øyne.

India har en av verdens sterkest voksende økonomier. Bare Kina ligger foran. Tittelen på boka - "Bak den vakre fasaden" - henspeiler så treffende til hva som skjuler seg bak dette.

"Jeg fikk snart nok av sterke bilder av indisk elendighet: radmagre barn med fluer i øynene og andre symboler på uverdighet som man ikke kan unngå å se straks man beveger seg inn i et slumområde. For meg - og, vil jeg påstå, for foreldrene til de fleste fattige barn uansett hvor i verden - er den viktigste problemstillingen noe det tar lenger tid å få øye på. Hvor finnes mulighetene i dette samfunnet? Hvem sine evner blir skuslet bort? Hvordan skal det radmagre barnet kunne vokse opp og bli mindre fattig enn det er?" (side 289)

Vi introduseres i første rekke for 16 åringen Abdul og hans muslimske familie. Ved hjelp av dyktighet og kløkt har familien klart å komme seg til noe rikdom (sammenlignet med de andre slumbeboerne) ved hjelp av søppel. Dette gir dem muligheten til å utbedre skuret de bor i, slik at de står noe sterkere rustet før den neste monsuntiden med alt sitt regn, som tidligere har fravristet dem absolutt alt de eier og har. Og om man trodde at fattigdommen binder folk sammen i et slumområde - vel, da tar man feil. For her er det misunnelsen som rår, og den sterkestes rett som gjelder. I et land hvor majoriteten er hinduer, innebærer det å være muslim dessuten alltid en fare. Det er rett og slett ekstra provoserende at man klarer seg noe bedre enn gjennomsnittet dersom man i tillegg er muslim. Dette får Abduls familie merke på kroppen. Ja, det skal til slutt føre til deres fall ...

I tillegg til at vi får innblikk i de ulike mekanismene i søppelindustrien som barna i slummen jobber for, beskrives skitten, all uverdigheten, alle farene ved å håndtere søppel, alle rottene ...

"Riktignok var det bare seks av slummens 3000 beboere som hadde fast jobb. (Resten var en del av den uformelle, uorganiserte økonomien, i likhet med 85 prosent av den indiske arbeidsstyrken for øvrig.) Det er også riktig at et fåtall slumboere fanget rotter og frosker og grillet dem til middag. Noen spiste gress fra bredden av kloakksjøen. Og disse individene, de stakkars sjelene, sørget på den måten for et ikke ubetydelig tilskudd til sine naboer. De ga slumboerne som ikke grillet rotter og spiste ugress, som Abdul, en fornemmelse av at det var mulig å komme seg opp og frem." (side 30)

Ungene i slummen får byller, utslett, sår som ikke vil gro - alt som følge av den farlige søppelhåndteringen og de uverdige forholdene for øvrig. Og jo mer søppel Abdul klarer å ta i mot fra de andre søppelsankerne, jo mer rotter kommer. Og rottene biter. Abdul er en kløpper på sortering, og han selger det sorterte søppelet videre til andre oppkjøpere. Slik blir det noen småmynter her og noen småmynter der. Familien hans slipper å sulte, og de har en drøm om en gang å kjøpe seg land slik at de kan komme seg bort fra slummen. De holder seg unna bråk og uro, men har ikke tatt høyde for misunnelsen og indrejustisen i slummen. Den nærmeste naboen - "den enbente" Fatima - holder nemlig øye med dem, og den dagen hun tenner på seg selv og beskylder Abdul og faren for å ha tent på, er helvete løs.

Vi møter også Asha, kvinnen som drømmer om å bli slummens dronning. Hun engasjerer seg politisk og vet å ta seg betalt når noen trenger hjelp. Slik klarer hun å gi datteren utdannelse. Korrupsjon er et utbredt problem, og den som enten nekter å betale eller ikke har noe å betale med, er før man vet ordet av det i de dypeste eksistensielle problemer.

Historiene vi får høre om i "Bak den vakre fasaden", fra slumbyen Annawadi som ligger side om side med Mumbais flyplass og luksushoteller, er så rystende at det gjør vondt å lese. Det handler om små helter i et nådeløst samfunn, der man aldri gir opp å drømme om noe bedre, men hvor janteloven neppe kunne hatt bedre vekstvilkår. Ingen får lov til å tro at de har noe mer rett til et annet liv enn andre, og dersom noen likevel er freidige nok til det, innhentes man av de andre som sørger for at man rykker nedover i hierarkiet og må starte helt fra bunnen av.

Katherine Boo har oppnådd at hennes bok ble kåret til en av 2012s beste bøker av en rekke amerikanske aviser - bl.a. The New York Times. Hun er dessuten blitt belønnet med en The National Book Award i 2012.

Når jeg ender med å gi denne boka terningkast fem (et sterkt sådan), er jeg av den oppfatning at det ikke bare er min egen leseopplevelse jeg bedømmer, men bokas litterære kvaliteter. For i tillegg til å inneholde sterke historier jeg mener er fortalt på en nokså rett-frem-måte uten bruk av tåreperseteknikker, er boka godt skrevet. Meget godt skrevet! Katherine Boo skriver om forhold som for så vidt er berørt i både filmer og bøker i den senere tid, men hun gjør det på en oppsiktvekkende måte som får leseren til virkelig å våkne opp, kjenne seg berørt - uten at man noen sinne kan legge opplevelsen og sine nyervervede kunnskaper til side. Det mest opprørende ved hele boka er hennes beskrivelse av politikere som spiller på slummens mennesker for å vinne velgere, men som ender med å underslå alt som tilføres av midler for å gi slumboerne et bedre liv. Som retten til rent vann, retten til helt basal skolegang, retten til en bedre hygiene og et verdigere liv ... Jeg er helt rystet inn i margen etter å ha lest "Bak den vakre fasaden"!

Dette er ei forteljing om ei lita familie som bur på ei lita øy på Nordlandskysten for omlag 100 år sidan. Hovudpersonen er Ingrid, ein får følge henne gjennom oppveksten frå ho blir døypt som 3-åring, og fram til ho er ei ung dame. Små og store hendingar i familien blir skildra på ein likefram måte, og ein kjem tett inn på hovudpersonane. Dialogen er knapp, det er like viktig kva som ikkje blir sagt som kva som blir sagt. Ein må også nevne at naturskildringane i boka er av god klasse.

Livet på den vesle øya er prega av hardt arbeid frå morgon til kveld. Forfattaren har lagt ned ein stor innsats i å beskrive ulike arbeidsoperasjonar, navngi reiskapar og ellers gi ei detaljert og truverdig utgreiing av levemåten på denne tida. Enkelte passasjer i boka har karakter av oppramsing av hendingar heller enn ei velkomponert historie. Ein får innimellom kjensla av at formålet med boka ikkje først og fremst er å fortelje historia om oppveksten til ei sterk, ung jente, men heller å nytte ei slik forteljing som rammeverk for å kunne formidle kystkultur og tradisjonar frå Helgeland.

Øya er berre såvidt stor nok for å brødfø ei lita familie, og den som rår over øya må vere viss på at ein prioriterer både dyrkajorda, husdyrhaldet og arbeidsinnsatsen på ein optimal måte for å sikre maksimalt matutbytte. Nesten som profittoptimalisering i ei bedrift. Dei greier årvisst å karre saman såpass med ressursar at dei kan oppnå små, stegvise framskritt på øya. Kai, brønn, møblar og etter kvart også maling til våningshuset, det blir ei råd med alt for den som er både arbeidssam og nøysam.

Den kanskje mest gripande delen av boka er korleis menneska på denne ytterste nakne øya, langt borte frå folkeskikken, viser at når det røyner på så er dei langt meir siviliserte enn bygdefolket.

Det er i tillegg mulig at der er eit ekstra lag i forteljinga som eg ikkje har fått med meg. Enkelte hint undervegs, antydningar og stemningar som ser ut for å vere skrive inn med overlegg, men som eg kanskje ikkje greier å tolke. Derfor kjem eg nok til å følge med på eventuelle diskusjonstrådar om boka framover, for å sjå om det var noko eg gjekk glipp av.

Jeg har lest bøkene før, og jeg blir aldri lei. Tidligere var jeg ikke det minste interessert i historiske bøker, men disse bøkene åpnet øynene mine, og jeg har fått gode leseopplevelser jeg ellers ikke ville fått.
Jeg blir oppriktig glad i personene i disse bøkene, og jeg føler med de hver gang det skjer noe dramatisk eller storslagent.

Dette er en av de bøkene jeg skulle ønske jeg ikke hadde lest..bare fordi jeg så gjerne skulle lest den for første gang igjen! En fantastisk bok om hvordan verden kunne sett ut hvis Hitler hadde fått større makt, og 2.verdenskrig ikke hadde endt som den gjorde. Handlingen er spennende fra begynnelse til slutt, og jeg bare elsker språket og måten C.J Sansom skriver på. Handlingen er til tider svært brutal, og får en til å grøsse på ryggen..men beskrevet på en lavmælt måte. En virkelig tankevekkende bok etter min mening. C.J Sansom er en av mine favoritt forfattere, og "Skygge over London" er et perfekt eksempel på hvorfor!

Noen ganger er livet en kamp for tilværelsen.

To brødre vokser opp i en bygning kalt for Iron House hvor hjemløse gutter bor sammen med en ledelse som ikke bryr seg så mye om dem. Der er det slåssing, erting og brutal hverdag av den verste sort. En dag kommer det en kvinne for å adoptere brødrene Michael og Julian, men ved en tilfeldighet blir disse brødrene skilt fra hverandre og de mister kontakten helt. Gjennom boka blir vi kjent med Michael som er hovedpersonen. Han lever et tøft liv på gata i New York hvor vold og mord blir en stor del av livet hans. Han blir tatt i mot av en slags mafiafamilie. En dag i voksen alder og etter å ha funnet den rette kvinnen i sitt liv, bestemmer han seg for å bryte ut av mafiamiljøet for å starte et rolig og normalt liv, men vil det gå fredfullt for seg?

Dette er min andre og definitivt ikke min siste bok av John Hart for denne mannen har fått en ny fan! Stephen King er fremdeles min favorittforfatter, men John Hart er inne på favorittlista mi over forfattere jeg gjerne vil lese mer av. Grunnen er at jeg elsker skrivestilen hans. Han er dyktig til å beskrive personene i bøkene sine, om hvordan de ser ut, hvordan og hva de tenker og relasjonene seg imellom. Han er ikke en av disse forfatterne som har det travelt med å fortelle historiene sine, men han lar oss bli godt kjent med personene, bakgrunnshistoriene deres og sier det som det er. Familiehistorie er noe som går igjen i bøkene hans og det syns jeg er interessant. Familier som holder ting skjult for hverandre av gode grunner.

Det er lett å bli dratt inn i bøkene til John Hart og jeg vil gjerne bruke litt tid med bøkene hans siden han skaper verdener som man ikke vil forlate med en gang. Jeg vil gjerne bli og smake på frykten hovedpersonene føler og danne meg et bilde av alle problemene deres. Derfor vil jeg ikke ha det travelt når jeg leser bøkene hans. Jeg vil heller ikke ha det travelt når jeg leser bøker ellers. Jeg vil gjerne nyte bøkene jeg leser så lenge jeg kan. Jeg vil få med meg mest mulig av det jeg leser og fordøye inntrykkene jeg får. Det er bare sånn jeg er.

Brødrene fra Iron House er en hardbarket spenningsroman som inneholder mye action, intriger og familiehemmeligheter. Her er det gode person og miljø - beskrivelser. Det er som å se en god, gammeldags spenningsfilm. Fans av Sopranos vil garantert like denne. Det eneste negative jeg har å si/skrive om boka er at forholdet mellom Michael og Elena er litt sukkersøtt til tider, ikke alltid helt troverdig, men bortsett fra det var Brødrene fra Iron House mørk og strålende lesing. I forordet skriver John Hart at han var på nippet til å legge i fra seg denne historien og bare gi opp. Det er jeg jammen meg glad for at han ikke gjorde!

Jeg vil også gjerne anbefale Ved elven av samme forfatter!