Et persongalleri hinsides det meste!

I fjor ble vi kjent med Hillevågsgjengen gjennom romanen "Vi ses i morgen". En roman som traff meg midt i mellomgulvet. Og her har vi altså oppfølgeren.
Vi møter de hyperkriminelle kameratene Jan Inge og Rudi igjen. Sentralt denne gangen er det at Cecilie, kjæresten til Rudi og søsteren til Jan Inge skal ha barn. Og allerede helt i starten blir vi kjent med de to aldeles skakkjørte brødrene Rikki (16) og Ben (15). De er sønner til bror til Rudi, og vokser opp i et dysfunksjonelt hjem der far jobber svart, tjener haugevis med penger og banker ungene. Mor er manisk-depressiv og tilbringer stort sett dagene innendørs i et sort hull av et liv. Dette korte utdraget fra boka sier det meste:
"Liker du mor best når hun er manisk eller deppa?" pleide Rikki å spørre.
"Jeg liker henne ikke uansett," pleide Ben å svare.

Yngstebror Ben er den av brødrene med mest utrustning, og den som makter å holde Rikki oppreist. Etter hvert får han nok av ikke-livet hjemme og bestemmer seg for å oppsøke onkel Rudi. Han vet at onkelen er kriminell, og føler selv en sterk dragning til det livet. Med seg har han en plan om det store kuppet.

Tore Renberg skriver om de personene i samfunnet vi sjelden eller aldri har fått høre noe om. Og han skriver med en intensitet og kjærlighet til outsiderne som gjør at vi blir både betatt og besatt av dem, til tross for en livsførsel totalt fremmed for de fleste av oss. Og for et språk! For et driv! Det er grotesk, det er hjerteskjærende, det er livsbejaende, det er vilt, det er fargerikt, det er kullsort. Det er stor litteratur!

"Vi ses i morgen" og "Angrep fra alle kanter" er noe av det absolutt ypperste i nyere norsk litteratur! Løp og kjøp!

Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok

Dødt løp - thriller fra Tour de France. Som omtalen fra forlaget sier - Erik Norse, dømt for bildrap, da ha kjørte i beruset tilstand og kjæresten døde - skal sykle Tour de France. Noen er involvert i en form for svindel, og Erik skal på vegne av politiet forsøke å finne ut hva som foregår.

Jeg koste meg med denne boka! Dette er lett underholdning - som man kan bli nokså oppslukt av. Det mest spennende er alt som har med sykling å gjøre. Strategiene, rollene i laget, vi følger løpet gjennom hver etappe. Jeg kan ingenting om sykling, men syntes jeg lærte mye. Plottet og karakterene er ikke all verden, men boka totalt sett er absolutt verdt å lese - likte denne bedre enn mye annet innenfor lett krim.

Jeg har alltid hatt lyst til å si at jeg egentlig ikke liker Dag Solstad. Jeg har alltid hatt lyst til å si at det i grunnen ikke skjer så mye i bøkene hans, at de er kjedelige. Jeg har lyst til å rope at jeg synes at han er litt overvurdert - men så står jeg til min egen forbauselse igjen foran bokhylla og drar ut en ny Solstad-bok, en som jeg ikke har lest ennå, og så leser jeg den. Fra perm til perm.
Det er befriende å lese ei bok, der det ikke skjer så mye. Solstad går i dybden på den minste tingen og har de mest detaljerte og langtekkelige beskrivelser av hverdagslige hendelser. Det fascinerer meg. Og det gir meg ro i sjelen.
Ingenting er som en Dag-Solstad-bok til å finne roen fra verdens mas og kjas.

En perfekt krim! En historie som drives frem av korte kapitler og bihistorier som flettes godt sammen. Opplever at personene har fått en ny dybde etter at Elisabeth Gulbrandsen ble med på forfattersiden. Når gåten er oppklart er boka slutt, ingen lange forhør, eller oppsummeringer forfatteren må gi oss for at vi skal forstå historien. Håper på flere bøker med Edvard Matre!!! Anbefales!!! Sekser fra meg!

Bedre en den skuffende forrige boka i serien. Helt grei, om noe fantasifull krim, og endel gjentagelser fra tidligere bøker i serien, men synes egentlig ikke den hever seg over det jevne. Er vel egentlig helt greit om Harry får hvile nå.

Når det nå nærmere seg påske er bøkene til Johan Theorin absolutt å anbefale, jeg velger nesten å kalle han en av de beste krimforfattere i nyere tid.Skumringstimen er hans debutroman, og den første av 4 bøker der handlingen forgår på öland . Theorin har tilbrakt mange av sine ferier der. Skumringstiden er utrolig spennende, og den er skrevet på en måte der ingenting blir som du hadde forventet. Forfatteren sitt kjennskap til Öland gjør at man ser for seg de forblåste strendene og får lyst til å gå tur på de øde slettene. Det som også gjør den spesiell er at den har to parallelle historier. For å bruke en kjent klisjè,:"en bok du ikke klarer å legge fra deg"!! Vet at den er filmatisert, så den skal jeg se akkurat nå!!

Leste begynnelsen, - det tok ikke lang tid før mistanken om en riktig elendig bok å melde seg. Lot den ligge leeeenge før jeg tok den frem igjen og leste litt midt inne i boken, og de siste 10 sidene... Det holdt ! Føler ikke at jeg har gått glipp av noe som helst på de uleste sidene heller.

Her får me rulla opp eit relativt vanleg liv frå barndom til død. Det skjer ikkje noko spektakulært, men handlinga er likevel oppslukande. Stemninga er litt trist og melankolsk. Stoner som eigentleg skulle bli bonde får augo opp for litteraturen og blir professor. Eg har svært vondt av dei fattige foreldra som jobbar dag inn og dag ut utan noko særleg glede i tilværet. Stoner giftar seg, men det blir ikkje akkurat eit lykkeleg ekteskap. Me får forskjellege historier frå universitetet og frå ekteskapet hans, det er lett å setja seg inn i konfliktane og kjenslene til Stoner. Det høyrest kanskje ikkje så spanande ut, men boka er utruleg god!

Meisterleg av Hoem. Det er sjeldan ein boktittel er meir dekkande for innhaldet enn dette. Med utgangspunkt i hendingar som foreldra fortalte om medan dei levde har Hoem ved hjelp av notatbøker, brev, intervju, avisarkiv, sjukehusjournalar og anna rekonstruert livshistoria til foreldra sine, med fokus på dei hendingane og vala rundt den 2. verdskrigen som førte dei saman. Og der han manglar informasjon (og dette gjeld nok det meste av kva som har vært tenkt og sagt) har han dikta.

Faren var lekpredikant i indremisjonen, og det var i virket sitt i Gudbrandsdalen at han møtte mora. Begge hadde brent seg i eit tidlegare kjærleiksforhold, styggast var det nok for mora som vart gravid med ein tysk soldat. Det å vekke brende hjarte til live att kan ta noko tid, men det verkar som om Hoem sine foreldre greidde det ganske bra etter kvart.

Ved sidan av den sterkt personlege skildringa av sine eigne foreldre og øvrige familie, er det først og fremst innsynet i den nære forhistoria vår som gjer denne boka verdt å lese. Miljøskildringane er levande og overtydande, og ein får kjensla av å få vite korleis folk hadde det før i tida. Korleis det er å vere omreisande predikant er nok også ganske fjern kunnskap for dei fleste, det var imponerande å lese om faren sin innsats på dette området.

Eg høyrde denne som lydbok med forfattaren sjølv som opplesar, og gjekk inn i det med ein viss skepsis. Eg har nemlig høyrt Kjærleikens Ferjereiser som lydbok tidlegare, også den med Hoem som opplesar, og der tykte eg ikkje han gjorde det spesielt godt. Men i denne innspelinga var han framifrå.

Ja, nå har også jeg lest bokens første del til ende. Jeg seg gjennom diskusjonene deres på denne tråden og må gi dere alle rett på en eller annen måte. Marit nevner det først at hennes tilnærming er endret, nå handler det mest om å les et eventyr. Så kommer en diskusjon om saga kontra eventyr. Jeg er ikke lærd nok til å blande meg inn i slike "definisjoner", eller om forskjellen disse i mellom. For egen del må jeg reise spørsmålet: Er dette egentlig en roman? I så fall er det den merkeligste romankonstruksjon jeg hittil er kommet borti. Kunne det ikke like gjerne like godt kalles noveller , nesten selvstendige fortellinger som hun elegant fletter sammen med den fordrukne og avsatte presten Gøsta Berling som "bindemiddel"?. For uansett denne nesten "muntlige" overleveringen av sagn , fantasi, allegorier, folketro, ikke minst overtro, de er glitrende godt utlevert!
Jeg skal ikke legge til så mye, dere har alle gitt gode bidrag nok. Men en ting synes jeg er kanskje mest på fallende: De to "innledningene" i starten, altså før første kapittel. De vidner om en mer moderne roman, hvor hun beskriver en drankers problem ( i dag ville vi kanskje heller sagt en alkoholiker?) i hovedpersonen i første innledning og viser hva alkoholen kan gjøre med samme mennesket i andre del av innledningen ved at vi finner ham som en fordrukken tigger i en snøhaug, en person som har latt alkoholen totalt fått overtaket. Akkurat her synes det som hun til og med får med en intens fremhevelse av menneskehetens psyke.
Jostein stiller et godt spørsmål: Hva er denne kvalerfløyen ? Riddere? Neppe, noen ridderlighet i gjengs oppfatning viser ingen. PÅ store gods i Sverige hadde man "hestepassere" som også skulle være en slags livvakt for eierne av godset, må jeg ha lest et sted. Og det er det nærmeste jeg kommer, disse herre visste å bite fra seg!? Et par kapitler er rene digresjoner. Den om dansen (som Marit var så elskverdig å demonstrere for oss) , ser det for meg ut som hun bruker kun for å presentere den musikalske Liliekrona (som hennes egen far skal være modell til, etter sigende). Også i neste kapittel er han med , men da bare som et par strøk på fiolinen, nærmest som en kulisse. Mer nevnes han ikke.(?)
Men, jeg må medgi at disse fortellingene er underholdende, spennende , og høyst leseverdige , holdt i en stø god penne-føring som de er. Spent på fortsettelsen!

Leste den nynorske oversettelsen av denne. Kjempegod bok! En roman som rett og slett oser av Italia! Handler om to intelligente venninner som vokser opp i fattige kår i Napoli. Gjennom hele oppveksten er konkurransen dem i mellom deres sterkeste drivkraft. Livene deres tar hver sin retning, men vennskapet, og respekten for hverandre, består. I historien kommer vi dypt inn i italiensk småbyliv, lidenskap, kultur og dynamikk, og blir kjent med både jentene og deres omgivelser. Dette er god litteratur - les og nyt!

Boka vert kalla eit meisterverk og ein perfekt roman. Det kan vera mange motiv for å seia slikt, men det er ikkje sant.

Det er vel ikkje umogleg at boka prøver på å vera ein slags "perfekt roman" eller ein slags sjablongroman, men boka seier ikkje det. Det påfallande for meg er kor "konvensjonelt" eller "logisk" alt er. Til og med språket, som for øvrig er godt handverk, klart og utan unødvendig dilldall. Og den kronologiske fortellinga av eit liv. Kor opplagte ting som skjer, og ubalansen i komposisjonen som kjem av dette, det vil seia at dei 160 første sidene verkar for det meste unødvendige når ein ser på siste del av boka, der dei få "saftige" delene kjem (då er eg usikker på om det er ein slags kiosklitteraturhunger som gjer dei interessante for meg, eller om det er noko anna).

Det var ting eg likte i siste delen av boka, innsikter og "klokskap", svært gjenkjennbart, kanskje så enkelt og opplagt gjenkjennbart at det kunne forvekslast med det geniale, det vil seia det som alle trur dei kunne ha sagt om dei berre kom på det først. Eg lurar på om det er desse tinga som får folk til å lika boka.

Her er min anmeldelse av "Djevelen barn" (ekstern lenke)

Ble ferdig med denne boka i går, og jeg må si jeg synes den var meget spennende og god! Jeg har helt tilfeldig lest de andre to i denne trilogien, etter at jeg ble anbefalt det som viste seg å være den første, og synes denne siste er den beste av de tre. Absolutt tre krimbøker verdt å lese, men les de i riktig rekkefølge..
Jeg hadde ikke lest noe av Chris Tvedt før i år, og har nå lest disse tre. Ingen tvil om at dette er en forfatter jeg ønsker å lese mer av.

Kan man noen gang oppleve frihet etter å ha vanket i "feil" miljø og blitt stemplet som morder?

Narkomiljøet er aldri noe å kødde med. Der er det blodig alvor og havner man med feil folk, blir det bråk. Det har Oscar Fiva lært som har sonet mange år i fengsel. Han har sittet i fengsel i åtte år for drapet på en nær venn, da noe skjer som kanskje kan bevise hans uskyld, som han har hevdet så lenge. Vil han noen gang bli renvasket eller vil han alltid bli sett på som kriminell? Og vil livet hans være i trygge hender hvis han kommer ut av fengsel?

Dette er fjerde bok med Anton Brekke i hovedrollen, men min første bok med ham for min del. Selv om jeg ikke har lest de tidligere bøkene i denne krimserien, følte jeg at jeg hang med fordi hver bøker består jo av en ny sak og man får hele tiden vite hva som har skjedd med Anton Brekke tidligere. I krimbokserier, er det alltid en rød tråd som følges slik at det er lett å komme seg inn i handlingen. Så selv om jeg ikke har lest de tidligere bøkene med Anton Brekke i hovedrollen, så hang jeg med på det som foregikk og følte ikke at noe var uklart eller at noe manglet. Men så har jeg lest så mange krimbøker og krimserier at jeg har lett for å få med meg alt uansett selv når jeg ikke har lest fra begynnelsen. Så det var ingen problem for meg. Følte jeg ble godt kjent med Anton Brekke og miljøet likevel.

Narkomiljø i krimbøker er intet noe nytt - det er hardbarket krim med mye vold og trusler, og det bare for pengens skyld, som vanlig. Og med en tittel som Rovdyret så forventet jeg meg så mye mer. Jeg hadde forventet meg en mye mer hardbarket krim enn dette for dette var bare en versjon av lignende bøker jeg har lest så mange av fra før så denne bød dessverre ikke på originalitet heller, dessverre. Men det jeg savnet aller mest angående boka var atmosfære og overraskelser. Jeg savnet å bli dratt inn i handlingen, ta på redselen og bli sjokkert. Men alt dette var stort sett fraværende og visste hvordan dette ville ende lenge før endene møttes. Det ble for forutsigbart og da blir jeg skuffet. Savnet mer fart og hardkokt krim. Krim som sjokkerer og nesten mørbanker meg mens jeg leser, men opplevde ikke noen av delene.

Er det jeg som har lest for mye krim, eller er det bare jeg som forventer altfor mye? Det er ikke godt å si. Men følte jeg var litt småkskuffa etter å ha lest boka for den ga meg ikke så mye tilbake, og det forventer man når den er på over 400 sider, men for meg ble dette middelmådig krim.

Det er ingen tvil om at Jan - Erik Fjell kan å skrive og at han eier skriveglød, men dette var nok ikke krim for meg. Det føles ut som det er krim som prøver for hardt. Jeg savnet mer flyt i både handling og dialog. Rovdyret var lettbeint krimunderholdning for noen dager, men ikke noe mer enn det. Savner å lese krim man virkelig vil anbefale og som har litt dybde. Kontekst!

Og ja. Som jeg nevnte i overskriften må forfatteren være rimelig opptatt av været for det nevnes i hvert kapittel. Skulle tro han var fascinert av snø:)

Bygde-Norge på slutten av 1800-tallet

Edvard Hoem (f. 1949) har en formidabel produksjon av bøker bak seg (se bibliografi på Wikipedia). Selv har jeg bare lest en liten del av disse bøkene, og samtlige - syv i alt - har jeg omtalt på bloggen min. I år er det ni år siden sist han utga en roman ("Mors og fars historie").

De siste årene har Hoem brukt på å skrive et gigantisk verk i fire bind om Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg har ikke lest noen av disse bøkene, men har hatt gleden av å høre forfatteren snakke om sitt bokprosjekt på Lørenskog bibliotek våren 2013. Dette har jeg skrevet en artikkel om på bloggen min. (Den dagen disse bøkene utgis som lydbøker, er jeg imidlertid klar!)

"Slåttekar i himmelen" er nå å få tak i som lydbok hos Lydbokforlaget. Dersom jeg hadde tenkt meg litt mer om før jeg begynte å lese, hadde jeg nok valgt lydbokutgaven. Det er nemlig en fornøyelse å høre Edvard Hoem lese sine egne bøker!

"Slåttekar i himmelen" tar utgangspunkt i Edvard Hoems egen oldefar, som het Knut Hansen Nesje. I boka omtales han som Nesje. Innledningsvis skriver Hoem at "(e)g måtte dikte han fram, av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska, i hans tid og i mi". Dette er det eneste livstegnet vi får fra fortelleren selv, forfatteren Edvard Hoem, for siden overlater han på en måte historien til seg selv.

I etterordet skriver Hoem at dette er en roman som er diktet rundt de spinkle minnene om personer som faktisk har levd. Han har hentet årstallene fra kirkebøker, mens andre opplysninger er hentet fra aviser og andre kilder.

Det er for øvrig ikke første gang Hoem skriver om sin egen slekt. "Mors og fars historie" handler om hans egne foreldre, mens "Jordmor på jorda" handler om hans tippoldemor. "Heimlandet. Barndom" handler om hans egen oppvekst i hjembygda Hoem eller Karviland. Edvard Hoem må kunne regnes som ekspert på denne tidsepoken, ikke minst etter å ha skrevet bøkene om Bjørnstjerne Bjørnson. Dessuten har han inngående kjennskap til hvordan bøndene har hatt det i Romsdalen, hjemtraktene hans, de siste par hundre årene.

I åpningsscenen av "Slåttekar i himmelen" er året 1874, og Nesje er slåttekar i en liten bygd like ved Molde. Han er enkemann og far til sønnen Hans, som er fjorten år. Å eie sin egen jord er selvsagt drømmen, men Nesje skulle aldri få oppleve annet enn å dyrke på bygslet jord. Det var jevngodt med relativ fattigdom, og liten eller ingen mulighet overhode til å komme seg opp og frem. I alle fall dersom han valgte å bli i Norge ...

En dag møter Nesje Serianna, som han frir til etter at han har forført henne. Serianna er en piperøykende kvinnen som er nokså annerledes bygdas kvinner. Hun tjener som tøs på Gørvell-gården.

"Så spørger jeg dig, Serianna Eriksdatter: Vil du blive min Ungdoms Glæde og min Alderdoms Trøst?"

Det vart så stille i Gørvells hus som det aldri hadde vore. Serianna skifte farge, før ho strauk handa nedover det kvite forkleet og sa ja.

Da braut det laus eit spetakkel som fekk taket til å løfte seg. Dei skreik og lo og ropte til kvarandre. Gørvell ropte høgare enn dei alle. Men det var han som kom med spørsmålet, og brått var det stilt igjen:

Når er barnet ventande, Serianna?
Det blir etter jul, sa Serianna. - Men før påske, la ho til.

Og så braut spetakkelet laus igjen. (side 30)

Nesje er riktignok fattig, men han har en verdighet som gjør ham til en respektert mann i bygda. Han er både staut og arbeidssom, egenskaper som betydde alt. Det streifer knapt mannen som Nesje bygsler jord av at han faktisk har et liv ...

Så følger det år på år med barnefødsler, og da er Seriannas søster Gjertine god å ha. Ei ungjente som turte å tale presten i mot da hun skulle stå til konfirmasjon, og som nesten holdt på å forspille retten til å bli konfirmert. Gjertine er noe så sjelden som belest på den tiden, og dette gjør henne fryktet. Kvinner på den tiden skulle helst ikke være "vidløftige". Man kunne risikere ikke å bli gift av mindre.

Gjertine drømmer om Hans, Nesje-sønnen, men han har større planer for livet sitt og ønsker å gjøre karriere i Throndhjem. Der håper han å treffe en Throndhjemspie.

Hovedpersonene i boka er Nesje, forfatterens oldefar, og hans svigerinne Gjertine. Den ene ble igjen, mens den andre reiste av gårde til Amerika. Å reise til Amerika var nemlig den eneste farbare vei for mennesker som drømte å komme bort fra fattigdommen. I barnerike familier truet sulten når den samme jorda skulle deles på stadig flere mennesker.

Når Edvard Hoem skildrer dem som ble igjen og dem som dro på den måten han gjør, skildrer han samtidig tilstanden i Norge på den tiden. Det var ikke uvanlig at store deler av bygde-Norge forlot moderlandet (800 000 nordmenn gjorde det samme!), gjerne lokket av Amerika-brev fra slektninger som hadde reist før dem og som skrev om det forlokkende livet på prærien. At de unnlot å skrive om blodslitet og alle skuffelsene gjorde at mange ble fristet, for i neste omgang å få sjokk over det som møtte dem. Like fullt: de var frie "over there"! For uansett hvor mye de slet - det var tross alt bedre der enn hjemme i Norge, hvor nedgangstidene gjorde at utkommet stadig gikk nedover.

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen i boka. Ikke annet enn at jeg ble bergtatt av historien om menneskene som befolker denne romanen. Ja, det var mye slit blant bøndene på 1800-tallet, enten de ble igjen eller dro. Hoem får likevel frem gleden ved livet, evnen til å se alt det vakre og evnen til å glede seg over kjærligheten og hverandre. Nettopp kjærligheten mellom mann og kvinne ble viktig i et liv som ikke rommet så mye materiell velstand. Uten på noen måte å skjønnmale tilværelsen til bøndene, får Hoem frem både humoren og lidenskapen som preget 1800-tallets bygdemennesker.

Selv om Hoem har tatt utgangspunkt i sin egen slekt, oppfatter jeg denne romanen som så mye mer. Den handler nemlig om et Norge i en brytningstid, hvor så mange valgte å emigrere til Amerika. Historien blir dermed på en måte et stykke Norges-historie. Det handler om familiebånd som ble brutt for alltid, om barn ble satt bort i håp om en bedre fremtid et annet sted, og om foreldrehjerter som ble knust på veien. For hva var vel meningen med livet, når alle barna dro sin vei ... når alle barna rett og slett måtte dra sin vei, fordi foreldrene ikke hadde annet enn fattigdom å by dem ...

Nesje beskrives så vart og fint. At han var annerledes, kostet ham mye.

Han kunne sjå tilbake på ei slekt av ordenskarar som hadde tatt opp sitt samfunnsansvar og trekt i kongens klede. Han hadde ikkje gjort det same, men han var annleis enn arbeidskameratane. Dei las ikkje bøker, gjekk ikkje på biblioteket, vaska ikkje hendene før og etter måltid slik han gjorde, som var son av ei jordmor. Det låg liksom ei usynleg stemning av noko forfina rundt han. Derfor fekk han ingen andre nære venner enn kona si. Dei han delte kår med, var av eit anna slag enn han, og dei han rekna seg som likemann med, delte ikkje hans kår. (side 318-319)

Hoem skriver som alltid vakkert og han har skapt svært troverdige, helstøpte skikkelser i sin roman. Tidskoloritten er dessuten meget autentisk. Dette er som nevnt en epoke han kjenner svært godt, og det merkes. Ekstra interessant er de sterke kvinneskikkelsene. Menneskene i Hoems univers er ikke er så veldig annerledes fra oss selv, kanskje med unntak av at fysisk kjærlighet og synlig hengivenhet - også mellom foreldre og barn - var noe som primært foregikk bak hjemmets fire vegger og ikke i full offentlighet. Dessuten hadde religionen en sterkere plass i livene til 1800-tallsmenneskene.

Fortellerstemmen i romanen er umiskjennelig Hoemsk, slik jeg kjenner den fra hans øvrige bøker. I min verden betyr det litterær kvalitet på høyt nivå! Hoem tilfører den typiske bygde-Norge-litteraturen noe annet og nytt enn det andre har gjort før ham. Jeg tror det skyldes at han går tettere inn på menneskene, og får oss lesere til å forstå alle de vanskelige valgene omstendighetene tvang dem til å ta, uten at vi kan stille oss til doms over dem på noe vis. Dermed åpner han opp rom vi aldri har vært i tidligere.

Her lukter det Nordisk Råds Litteraturpris lang vei! Han har vært nominert fire ganger før, så det er på høy tid at han får den!

Fra min bloggomtale: Jeg synes Hislop har skrevet en god og gripende historie, og jeg synes ikke denne er så full av klisjeer som VGs anmelder mener, hvor han kaller Hislop for klisjedronning og elendig litterær kokk. La gå at språket ikke er av det mest høylitterære og at det er lite undertekst, men hun kan det å koke sammen gode lesverdige historier på et historisk godt grunnlag, hvor det faktisk er en del å lære, og mer å bli nysgjerrig på.

Du kan lese mer HER

Chris Tvedt skriver god krim,veldig god krim. Rangerer han foran Gunnar Staalesen. Har lest alle 9 krimbøkene hans iløpet av September/Oktober å må si at han har tatt ytterligere noen steg som krimforfatter etter å ha lest denne trilogien. Gleder meg til fortsettelsen og anbefaler bøkene hans på det varmeste. Lettlest,spennende og gode personskildringer.

Spennde bok. Gikk nesten ikke an å legge de fra meg. Skal lese mer av denne forfatter.

Dette var en stor leseopplevelse. Fascinerende fortelling, interessante karakterer og ikke minst: utrolig gode formuleringer. Så gode at at jeg snappet etter pusten iblant og følte behov for å streke under. Litt langdryg her og der og temmelig komplisert plot trekker ned fra en sekser til en femmer for meg. Men absolutt svært anbefalelsesverdig.