Tekst som har fått en stjerne av Morten Jensen:
Viser 221 til 240 av 255:
Veldig bra denne, i likhet med de to foregående. Selve krimhistorien står til en klar sekser, ingen ting å trekke på den.
Det eneste jeg synes trekker litt ned, er privatlivet til hovedpersonen, og litt selve "kontormiljøet" det blir litt for aparte og usannsynlig. Derfor gir jeg også denne en femmer.
Spark bak til forlaget for å markedsføre den som en krimbok, når det i virkeligheten var en grøsser... Men boka var bra, den, Yrsa gjør ikke skam på islandske fortellertradisjoner, iom det overnaturlige og det tragiske preget. Jeg er ganske tykkhudet på det overnaturlige området, men her fikk jeg både ståpels og en hard, metallisk smak... At boka er solgt som krim, altså løgn, gjør at jeg trekker minst 1 1/2 i terningkast fra denne boka! Så er det noen forlagsfolk som leser her, så husk dette, for det kommer nemlig jeg til å gjøre!!
Etter å ha lest den første boka, Askepott, hadde jeg store forventninger til denne boka. Forventningene ble stort sett innfridd, og jeg synes også dette var en spennende, intens og bra bok!
Står på venteliste på biblioteket på den tredje boka, og gleder meg veldig!
Kristina Ohlsson klarer å kombinere spennende plott med gode parallellhistorier, gode personbeskrivelser, gode stemingsrapporter, bra avslutning og lettlest bok. Alt i alt en veldig god spennings- og krimbok, som anbefales varmt!
De hadde hatt alt felles. Interesser og verdier. De få gangene enigheten hadde sviktet, reparerte kjærligheten det som var blitt ødelagt.
en av de beste krimbøkene jeg har lest!. spennende fra a til å, og med bl.a ett tema som får meg til å gråte i sinne ; seksuelt misbruk av barn...
Jørgen Jæger, har du ikke lest kirmbøkene hans, så anbefales det å prøve dem!
Jeg var lamslått da denne boka var ferdiglest! For en fantastisk velskrevet bok. Den er så lavmælt og god og spennende uten at man liksom merker det. Den skaper et univers jeg aldri har tenkt kan eksistere, men som både antakelig gjør det, og som er føles helt naturlig når man leser.
Teknisk god bok. Denne skal jeg lese igjen seinere, og jeg gleder meg allerede.
Johan Theorin blir bare bedre og bedre og i denne overgår han seg selv! Stor fan!
Hattie siterer Englevaktene av Kristina Ohlsson
23:55, 25. september 2012 Ingen har det som favoritt.
Hun ville ikke føle bitterhet hvis datteren fikk mulighet til å leve et annet liv bare fordi hun selv var blitt nødt til å egne livet sitt til en jobb som sjelden levde opp til det hun hadde forventet.
”Skyggerom” er ei bra krimbok. Eg ser fram til fleire framtidige romanar med Anton Brekke i hovudrolla.
Jan-Erik Fjell vart tildelt Bokhandlerprisen for debutboka Tysteren som kom i 2010, – og no er oppfølgjaren her. Etter mitt syn er denne boka mykje betre enn debutboka. No kan Fjell nesten nemnast i same andedrag som Nesbø og Horst. Boka er spennande frå starten av, og dei 500 sidene går unna i ein fei. Du forstår frå starten av at noko ligg og ulmar. Noko mørkt, noko feil, - slik at du liksom må skunde deg å lese vidare.
I ”Skyggerom” vert kriminaletterforskar Anton Brekke dregen inn i ei sak der oppklaringa av eit drap i Østfold har samanheng med internasjonal kriminalitet. Det handlar om kynisk menneskesmugling, groteske overgrep og drap på uskuldige. Ein litauer skal levere ei last for den russiske mafiaen i Noreg, - og noko går gale. Ein lærar, som syner seg å vera kontaktmann for litaueren, vert brutalt drepen. Ein seksåring, autist og sjakkgeni, er eit viktig vitne. Ein narkoman millionær og ein geskjeftig psykolog vert etter kvart sett i søkelyset.
Anton Brekke frå Kripos vert sett på ei drapssak, saman med Magnus Torp, politistudenten han (og me) vart kjend med i ”Tysteren”, samt ein annan litt sliten politimann, Ole Kval. Dette vesle teamet skal så ta seg av saka som viser seg å ha fleire forgreiningar, m.a. til utlandet, der dei mektige og farlege bakmennene rår.
Eg tykte ikkje noko særleg om hovudpersonen Brekke i den fyrste boka, men i oppfølgjaren er han blitt meir ”levande”. Han vert framstilt som ein tørrvittig og halvgretten person, ikkje heilt ulik Jussi Adler-Olsen sin hovudperson Carl Mørck i bøkene om Avdeling Q. Brekke har sine eigne ”demonar”, pokerspeling og eks-kona sitt nye forhold med ein ny mann opptek han nesten like mykje som drapsetterforskinga. Fleire av bipersonane i boka vert litt "vage" og lite truverdige for meg, men forteljinga er likevel truverdig.
Boka byr på fleire parallelle historiar, slik som ein god krim skal. På ein litt innfløkt og overraskande måte vert trådane nøsta opp til slutt.
Konklusjon: Ein svak femmar på terningen. Fjell har stadig litt å gå på, men for all del; boka anbefalast.
- Ikke grav deg ned i alt som er trist, pleide hun å si. Det er deg selv du svikter mest ved å nekte å ha det morsomt.
Hattie siterer Englevaktene av Kristina Ohlsson
10:06, 25. september 2012 Ingen har det som favoritt.
Få løgner har hatt større gjennomslagskraft i verdenshistorien enn den om at man i ettertid kan kompensere for at man ikke var sammen med barna da de var små.
En av de beste krimbøkene jeg har lest på veldig lenge. Grøssende god!
En utypisk krim-roman med en svært troverdig hovedperson
Geir Bjerkestrand om Der hvor roser aldri dør av Gunnar Staalesen:
11:52, 10. september 2012 Kommentarer: 2
Herlige Varg Veum! Nok en god krim fra Staalesen! Jeg hørte boka som lydbok, lest av Lasse Lindtner. Det er en fantastisk opplevelse! Han leser så bra, på bergensk selvsagt, og gjør hele boka mer troverdig. Samtidig spiller han så mange roller, og gjør de så forskjellige, så det er nesten som å høre et radioteater!
Staalesen er flink til å beskrive, både mennesker, stemninger, landskap, følelser. Det gjør at dette er en veldig god bok, det er ikke bare krimhandlingen som er bra. Hele boka er en utrolig god leser-/lytteropplevelse.
Handlingen er ikke intens, men spenningen bygger seg opp. Overraskende slutt! Boka er best når en har med seg Veums historikk fra tidligere bøker, men er også bra alene.
Nok et mesterverk fra pseudonymet Kepler. Holder trykket oppe gjennom hele boka. Ikke en side for lang.
Han hadde alltid hatt vanskelig for å gjøre seg hørt. Sjefen hans hadde påpekt det i utallige utviklingssamtaler, og hans kone hadde forlatt ham nettopp av denne grunn. Du tar så forbanna liten plass at du blir helt usynlig, hadde hun sagt den kvelden hun flyttet.
Bjørg L. som svar til Rachel Olsen :
17:49, 21. august 2012* Diskusjon: Rachel Olsen om Roman 1987 roman av Dag Solstad av Dag Solstad
Denne boka var ganske seig å komme igjennom, ja. I de bøkene av Solstad jeg har lest tidligere, har jeg ikke opplevd det som noe problem med manglende kapittelinndeling eller usedvanlig lange setninger. Men her fikk jeg innimellom følelsen av å lytte til en forteller som snakket på både inn- og utpust (selv om jeg leste papirversjonen). Innimellom fløt teksten likevel så det var en fryd, men i lange partier fikk jeg nesten pustevansker av detaljrikdommen.
Den middelaldrende Fjord ser noe desillusjonert tilbake på sitt liv og forteller med ironisk distanse for å beskrive samfunnet og forsøke å forstå den tida han lever i. Det er mange gode beskrivelser av "samfunnsånden" og ulike grupperinger. Til tider er det ekstremt karikert. Og maken til navn på et persongalleri i en roman skal du lete lenge etter: Disponent Smalahovud, Fenahakkebakken, Fenarud, Fenastubben, overingeniør Sma, Laho, Vud, formann Fenalur (også kalt Fenatut), driftsingeniør Sma II, Laho VI, ingeniør Vud d.a.y. III, kamerat Fenaglo, industriminister Statsråd Statsråd, Fenaruggen, Fenarukkel, Fenagutten, Fenaglup, Fenablakken, Fenaknekten, Fenasvarten, Fenafjordingen osv.
Når han forteller om sin undervisning som hjelpelærer i historie, sier han at han gir elevene en oppvisning i måten å nærme seg historia på, og at han er spent på om de er i stand til å forstå. Forelesningene hans er underholdende og populære. Men han sier også: Det lå en nøkkel gjemt i det jeg sa, den kunne de gripe, men jeg ville ikke peke på den. Men uten at de greip den, blei alt jeg sa bare underholdning.
Jeg sitter igjen med følelsen av å ha hatt Solstad som historielærer, og det har vært mye humor i forelesningen, men også mye underliggende alvor. Boka gikk likevel ikke hjem hos meg på samme måte som f.eks. Genanse og verdighet eller Professor Andersens natt , og jeg tror kanskje det skyldes det litt vel karikerte som skapte distanse. Og fant jeg nøkkelen? Tja, det er jeg slett ikke så sikker på...
Berit R siterer Der hvor roser aldri dør av Gunnar Staalesen (side 263)
20:44, 19. august 2012 Ingen har det som favoritt.
Vi hadde elsket som de erfarne sjøløvene vi var, boltret oss i bassenget så godt vi kunne, men likevel med en saktmodig visshet om at dette hadde vi gjort før, dette visste vi det meste om. Når man er ung, tror man at den fysiske kjærligheten avtar med årene. Det gjør den selvfølgelig ikke. Man elsker like inderlig når man er niogfemti som da man var sytten, toogtyve eller treogtredve.
Lene Andresen siterer Arsenikktårnet av Anne B. Ragde (side 75)
13:53, 17. juli 2012 Ingen har det som favoritt.
Ruby fikk springe til Anna. De hadde ikke lekt siden fredag. Hun ville spørre henne hvordan man fikk barn, og på hvilket tidspunkt man stanset, hvis man ønsket det ugjort. Men Anna visste ikke annet enn at det handlet om storker, slike som lå i enorme reir på høye tak ute på landet, med lange, skumle, røde nebb. - Det er vanskelig å stanse dem når de først flyr, sa Anna. De er jo kjempestore. Jeg tror ikke det går an å ombestemme seg, hvis barnet først er bestilt. - Sender de feil barn til feil mennesker tror du? - Kanskje. Hvis det er tåke og de ikke husker familiens navn. - De kommer jo på sykehuset. Babyene. Og man ser jo aldri storker i luften rundt sykehuset. - De kommer vel om natten. Inn av vinduet. - Og da er det for sent. Da er det gjort, sa Ruby.
Marit Håverstad som svar til Truls Olafsrud :
01:03, 13. mai 2012 Diskusjon: Lisbeth Larsen om Det siste barnet av John Hart av John Hart
Mener du seriøst at vi her på bokelskere ikke skal komme med subjektive vurderinger av de bøkene vi omtaler? Dette er vel i første rekke et forum for oss vanlige lesere, ikke for bokanmeldere.
"Hårsåre tær" var forresten en artig språkblomst! Mine tær er ømme av og til, kanskje såre også, men aldri hårsåre!
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
[ Slettet bruker ] som svar til Truls Olafsrud :
10:54, 11. mai 2012 Diskusjon: Lisbeth Larsen om Det siste barnet av John Hart av John Hart
Jeg har ikke lest denne krimmen. Jeg setter likevel mer pris på Lisbeth Larsens anmeldelse enn din. Hun begrunner sitt syn på historien og hvorfor hun konkluderer som hun gjør. Du skriver at hennes beskrivelse er "helt utrolig, en kvasikritikk og latterlig!" Sterke ord og påstander du serverer oss. Og du rettferdiggjør de ved å slå fast at dette "i dine øyne er en drivende godt skrevet krim" og at "du har mange med deg." Tynt!
Sist sett
