Bokelskere.no

Det er jeg skikkelig glad for, har virkelig fått sansen for dette radarparet, og da spesielt Thomas. Liker også språket og den rolige stilen.

Kjenner at jeg blir rolig når leser disse bøkene, i motsetning til mye annet krim hvor jeg gjerne halser avgårde fra side til side, og det sjelden går fort nok mot oppklaring og avslutning av boka.

Hva skal jeg si? Dag Solstad er så veldig Dag Solstad. Uten at det er noe dårlig med det. Denne boka handler om en norsklærer. Først begynner det med en episode i et klasserom på en videregående skole, deretter følger digresjon på digresjon, vi ender langt vekk fra norsktimen (hvor jeg forøvrig kommer til å tenke aldri, aldri i livet måtte jeg ende opp som norsklærer og undervise om Ibsen), til en liten familie som får meg til å tenke på den like lille familien i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, en vandring i hovedpersonens tidligere studentliv i Oslo og mennesker som likesom ut av det blå tar plutselige valg, og dermed skjer det vendinger som jeg ikke forstår, jeg blir overrasket og undrer meg over hvorfor gjør han dette? Og sånn er det hver gang jeg leser Dag Solstad.

Siden dette er en av mine favoritter, mener jeg selvsagt at du bør fortsette. Men så elsker jeg da også bøker som skildrer hvordan våre forfedre og -mødre har slitt for å skape seg (og oss!) en bedre tilværelse.

Fjerde og dessverre siste bok i en favorittserie. Kombinerer krimplott og historisk fremstilling på en glimende måte.

Ja, why not? Jeg kastet jo ikke bort tid ved å lese denne, det endte jo med å bli en stor leseropplevelse!

Og det at jeg etterpå kan si at jeg har lest den og den boka er jo ikke det samme som at jeg har tenkt til å SKRYTE av det etterpå. Jeg mener vel mer at hvis jeg havner i en samtale på nachspiel om boka, kan jeg blande meg inn og ha noe å si. For jeg elsker å samtale om bøker, og sannsynligheten for å snuble over en samtale om Dostojevski er større enn å snuble over en samtale over... tja, f.eks. Nils-Øivind Haagensen (bare for å ta et eksempel på en forfatter jeg liker svært godt).

Synes det av og til kan være en fin innstilling jeg, å lese en bok fordi man ønsker å si at "den har jeg lest"...spesielt positivt synes jeg din ærlighet er også; og enda mer positivt at du fant ut at dette er en "stor" roman!

Nei, noen er jo så heldige at de ikke bryr seg om kredibilitet. Men jeg er ikke en av dem.

Elias Rukla er en middelaldrende, lett alkoholisert lektor ved Fagerborg videregående skole. Ekteskapet med den en gang så vakre Eva Linde er heller ikke hva det en gang var.

Rukla underviser klassen sin i Ibsens "Vildanden". Foran seg har han en fullstendig uinteressert skoleklasse. De gidder ikke en gang å hilse når han kommer inn i klasserommet. Rukla provoseres over at klassen reduserer ham fra å være et medlem av åndseliten, de som virkelig har forstått saker og ting, til en totalt uinteressant grå eminense.

En bagatell som at Rukla ikke klarer å slå opp paraplyen sin ute i skolegården, utløser et sinne hos ham som får ham til å miste fullstendig kontrollen over seg selv, og dermed forsvinner siste rest av hans verdighet.

Denne boka er vanvittig god! Det kan trekkes paralleller til samfunnsutviklingen for øvrig, hvor det er slutt på at de virkelig store spørsmålene blir gjenstand for diskusjoner. I stedet er vi blitt et pludre- og kosepratete samfunn. Dersom noen virkelig har noe stort på hjertet, møtes vedkommende som regel med latter. En tankevekkende bok!

For øvrig leser Kai Remlov glitrende! Man merker raseriet hans - helt i tråd med forfatterens egen "stemme".

Bibliotekaren T. Singer er i midten av 30-årene da han bestemmer seg for å reise til Notodden for å begynne et helt nytt liv. Han ønsker å være mest mulig usynlig og sliter med skyldfølelse og skam for de utroligste og banale ting. Han lar ingen komme ordentlig inn på seg, kanskje ikke en gang ham selv.

I et kort blaff opplever han noe som kan ligne et mer levende liv da han får en venn. Men vennskapet er dømt til å mislykkes, fordi Singer har så mye angst og mistenksomhet i seg. Underveis forelsker han seg også, men uten at noen trang til å blomstre forløses i ham. Ensomheten ser heller ikke ut til å plage ham særlig.

Jeg ble veldig fascinert av denne boka, som også inneholder et viktig og eksisensielt spørsmål: Hvem er vi når ingen egentlig ser oss? Er vi fullverdige mennesker når ingen får innblikk i hvem vi er og hva vi står for? Kan man være et helt menneske bare i seg selv? Eller er det først når vi opptrer i relasjon til andre mennesker at vårt eget jeg har noen som helst betydning?

I bokas åpningsscene befinner vi oss i begravelsen til Malie Thalia, Thereses mormor. Therese blir vitne til at ingen synes å sørge over mormorens død, og hun reagerer på moren Rubys respektløse behandling av mormorens etterlatenskaper når boet skal fordeles. Hvorfor er det slik?

Gradvis avdekkes mormorens historie, og det blir etter hvert enklere å forstå hvorfor forholdet mellom Mailie Thalia og Ruby ikke var noe varmt mor-datter-forhold, og ikke minst hvorfor Malie Thalia ble slik hun ble. Hun skjuler nemlig en grusom hemmelighet fra fortiden.

Mormoren forlot barndomshjemmet i ung alder, og sluttet seg til teatermiljøet i København. Karrieren betydde alt for henne. Da hun oppdaget at hun var gravid, var karrieren på mange måter over. Ruby vokste opp med en mor som bebreidet henne for å ha frarøvet henne ungdommen og friheten, og hun søkte trøst hos faren. Men selv dette tålte ikke moren og en dag slynget hun ut til datteren at ektemannen Mogens ikke var faren hennes. Dermed river hun tryggheten bort fra Rubys liv, og dette får store konsekvenser for de valgene hun senere gjør, valg som i neste omgang påvirker Thereses liv.

Denne boka berørte meg, og jeg synes den er glitrende godt skrevet. Kirsti Grundvigs opplesning forsterket den beske, bitre fortellerstemmen i boka.

Forfatteren skriver i denne boka om sin tippoldemor Martha Kristine, som levde i Romsdalen på 1800-tallet. Hennes drøm var å bli jordmor, men det skulle vise seg å bli en lang vei før målet var nådd.

På tross av at det ble innført lovforbud mot å ta i mot hjelp fra de såkalte hjelpekonene i forbindelse med fødsler, unnlot Romsdalens kvinner å tilkalle jordmor. Årsakene kunne være mange. Noen hadde ikke penger til å betale en jordmor, mens andre ikke hadde noen tiltro til den nye jordmora. Til slutt gikk Martha Kristine rettens vei for å kjempe frem at loven skulle overholdes og at det var hun som hjordmor som skulle tilkalles, og ikke hjelpekonene. Hun vant frem med prinsippene i rettssaken, men det var stort sett på papiret.

Først da Martha Kristine dro til Oslo for å utdanne seg ytterligere, ble hun til slutt anerkjent av Romsdalens kvinner.

Det er en sterk kvinneskikkelse Hoem beskriver i denne boka, og han har i all hovedsak basert seg på historiske kilder. Jeg synes det er helt nydelig å høre ham lese sine egne bøker! Boka er skrevet på bestilling i forbindelse med Den Norske Jordmorforenings 100 års-jubileum i 2008.

Denne selvbiografiske boka fortsetter der Paula sluttet, og begynner med at Isabel Allende strør sin datters aske ut over like ved sitt hjem. Historien om hennes liv fortelles til datteren Paula.

Isabel Allende er usedvanlig åpen og ærlig i denne boka, og byr virkelig på seg selv. Vi får kjennskap til vanskelighetene hun og mannen Willie har hatt i sitt ekteskap, spesielt i de første årene. Videre forteller hun om sin innblanding i barnas liv, og tegner et bilde av en svigermor fra helvete. En svigermor som låste seg inn i sine barns hjem i tide og utide. Hennes kjærlighet til barna og barnebarna er så altoppslukende at hun ikke kunne la være. Samtidig viser hun at hun er i stand til å ta korrektiver.

Vi følger også Isabel Allende gjennom hennes forfatterskap, og får i så måte innblikk i hvorfor forfatterskapet hennes tidvis har vaklet som en følge av skrivesperre og mangel på ideer.

Dette er en avslørende bok om det å bli gammel og ikke takle det, om et levd liv med lidenskap og kjærlighet i fokus, om sterke familiebånd og en usvikelig lojalitet familiemedlemmene i mellom.

Jeg koste meg med boka, selv om den tidvis haltet noe. Jeg tror det har sammenheng med de utfordringer som alltid vil være til stede i en selvbiografisk bok, fordi forfatteren ikke har den nødvendige distansen til seg selv og nødvendigvis vil bagatellisere og forsvare egne valg og handlinger i håp om å fremstå som et gjennomgående godt og velmenende menneske.