Bokelskere.no

Elias Rukla er en middelaldrende, lett alkoholisert lektor ved Fagerborg videregående skole. Ekteskapet med den en gang så vakre Eva Linde er heller ikke hva det en gang var.

Rukla underviser klassen sin i Ibsens "Vildanden". Foran seg har han en fullstendig uinteressert skoleklasse. De gidder ikke en gang å hilse når han kommer inn i klasserommet. Rukla provoseres over at klassen reduserer ham fra å være et medlem av åndseliten, de som virkelig har forstått saker og ting, til en totalt uinteressant grå eminense.

En bagatell som at Rukla ikke klarer å slå opp paraplyen sin ute i skolegården, utløser et sinne hos ham som får ham til å miste fullstendig kontrollen over seg selv, og dermed forsvinner siste rest av hans verdighet.

Denne boka er vanvittig god! Det kan trekkes paralleller til samfunnsutviklingen for øvrig, hvor det er slutt på at de virkelig store spørsmålene blir gjenstand for diskusjoner. I stedet er vi blitt et pludre- og kosepratete samfunn. Dersom noen virkelig har noe stort på hjertet, møtes vedkommende som regel med latter. En tankevekkende bok!

For øvrig leser Kai Remlov glitrende! Man merker raseriet hans - helt i tråd med forfatterens egen "stemme".

Dette var også min aller første Dag Solstad roman og det var en fantastisk leseropplevelse! Terningkast 6!!

Da har jeg fullført min første Solstad, som etter råd på bokelskere ble Genanse og verdighet. Ble også tipset om å lese Ibsens Vildanden først og det tipset var svært godt. Jeg tror det nesten er nødvendig for å få fullt utbytte av romanen, der Solstads hovedperson Elias Rukla kanskje kan ses som en moderne variant av Ibsens Hjalmar Ekdal? Romanen gir ihvertfall det kjente sitatet, "Tar De livsløgnen i fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra han med det samme", et moderne innhold. Det er flere paralleller som kunne vært trukket, men i redsel for å bidra med en spoiler nøyer jeg meg med å si at denne romanen er en sår og til tider morsom, og ikke minst ironisk, historie om selvbedrag og fremmedgjorthet.

ANBEFALES

Den ytre rammen er en komisk beskrivelse av 1990-årenes Norge. Og jeg kunne ikke unngå å tenke at om dagligsamtalen var fordummende på 1990-tallet, viser Solstads eksempler, at dagens situasjon ikke er bedre, snarere verre. Om det mest absurde viss vass Solstad kunne tenke seg folk ville ta på alvor på 1990-tallet var å engasjere seg i en diskusjon om politikere kunne kombinere diabetes med høyt arbeidstempo, har vi vel i dagens medievirkelighet eksempler, nesten daglig, på at langt mer intetsigende temaer engasjerer hele nasjonen, over flere dager og med det dypeste alvor, som om ikke en slik "diabetesdiskusjon" ville vært dum nok! (puh..., lang setning...)

Til dere som har lest den: jeg ser paraplyscenen som et resultat av at Rukla har avdekket en slags sannhet både om seg selv og Vildanden, igjennom skuespillet. Sinnet oppstår kanskje fordi det er stor ironi i at han som har undervist i stykket i årevis, og ment at elevenes umodenhet forhindrer de fra å forstå det, selv, inntil da, ikke har forstått verken sitt eget liv eller det mest vesentlige hos Ibsen?

Og til formen: Solstads endeløse ordstrøm uten luft og mulighet til å puste innemellom virker heseblesende og irriterende, men det må en altså leve med. Og kanskje er formen god som et bilde på et liv der det ene tar det andre og en aldri makter å stoppe opp å se det hele utenfra.

Det var mange paralleller til Vildanden i boka ja, når en først begynner å se etter. Så tipset om å lese den for å få et godt utbytte av boka, var veldig bra.

Ja, som vanleg, kan ein vel seie, har Rose-Marie oppsummert ein stor roman slik at det er lite å føye til. Fine omtaler!