Bokelskere.no

Jeg har ikke behov for stabler med kasser fulle av bøker fordi man muligens kommer til å lese et par av dem igjen om 20 år. Ser heller ikke sjarmen i bokhyller som tar plass og samler støv, selv om det kan gjøre seg visuelt sett i et rom. Litt miljøbevisst vil jeg også forsøke å være, og vil derfor heller låne enn kjøpe.

... i hvert fall ikke når man kan ligge i sofaen og legge inn alle favorittbøkene sine fra et langt leseliv. Herlige minner om gode og ikke fullt så gode leseopplevelser.

Jeg leste denne boken rett før jeg dro til India. En sterk bok om menneskeskjebner.Jeg hadde med meg boken i tankene på hele reisen.Den gjenspeilet mye av det jeg opplevde i India ; Fra symaskinene på gatene, lemlestede barn på togstasjonen i Agra til den spirituelle delen av India. Jeg anbefaler denne på det sterkeste.

Sannsynlegvis den dårlegaste boka eg har lest. Eg har ein tendens til å meina at Coelho helst ikkje bør skriva fleire bøker

Det måtte ha blitt Paul Auster! Og før den middagen ville jeg ha lest alle bøkene hans om igjen. Og ikke minst sett filmene han har hatt en finger med i spillet på en gang til.

Har tenkt på å lese Oksanen en stund nå, hun virker jo som et friskt pust. Også ser hun ganske rocka ut, det skader jo ikke den gryende fasinasjonen.

Jeg vil virkelig ambefale deg å lese Bram Stokers Dracula. Jeg leste den for noen år tilbake og kunne ikke la være å bli fasinert. Historien er du sikkert kjent med, men å lese den i original versjonen er likevel noe en burde unne seg. Stoker forteller en spennende, og ikke så lite skummel, historie og bruker et språk som glir rett inn i 1800-tallets Transylvania.

Hurra! Sofi Oksanen fikk idag Nordisk råds literaturpris for "Utrenskning". Denne boka har virkelig noe å gi oss lesere, så jeg synes det er herlig at hun danket ut Knausgård!

Jeg ser at du har "Moon Palace", "Illusjonenes bok" og "Brooklyns dårskap" på din skal-lese-liste. Av disse tre står nok "Moon Palace" i en særstilling for meg. "Brooklyns dårskap" er en god nr. 2. "Moon Palace" er den eneste jeg har rukket å gjenlese (for et par år siden). Det var også den som gjorde at jeg i sin tid "måtte" lese alt Auster hadde skrevet. Jeg har også "Levitian" og "Sjansespill" blant mine Auster-favoritter. Disse bøkene SKAL jeg gjenlese om ikke alt for lenge.

For å komme inn i Austers univers, må du nok akseptere det litt uventede - som kanskje for noen vil føles litt urealistisk til tider. Mange spennende ting skjer i avgjørende øyeblikk, hvor livet kan ta ulike retninger. Eksistensielle kriser går som en rød tråd gjennom hans forfatterskap. Tilsvarende er fremmedgjøring og ensomhet noe som preger bøkene. For meg har i alle fall hans bøker en klang som går rett hjem. ;-)

Vel,
hovedgrunnene til at jeg er med i bokelskere er at jeg liker å lese bøker, liker å samle på bøker og liker å diskutere bøker/litteratur med andre bokelskere.
En annen grunn er at det er fint å kunne katalogisere bøkene på et slikt (virtuelt) sted. Da kan man se hva man har/hadde om (noen av) de fysiske bindene skulle gå tapt.

Det finnes da andre fora på nettet for å "diskutere hva som helst".
Håper "Bokelskere" vil fortsette å være et utmerket bokelsker-forum.

Og jeg håper at også de som ikke har ordet "så veldig" i sin makt blir med og diskuterer bøker, litteratur, forfattere, lesing og andre relevante temaer her inne.

Noen av oss har ikke så god erfaring med den godeste Video, - så for å slippe å havne i en "krangel" så er det ofte bedre å ikke kommentere innleggene! (Jeg har litt mer sansen for ditt alter ego...)

Personlig er jeg litt opptatt av terningkast på bøker. Det gir meg et hint om boka da jeg også kan sammenligne terningkastet leseren har gitt på andre bøker jeg har lest.

Men så oppdaget jeg noe etter jeg kom inn her på siden. Ofte er det slik at jeg først flere uker etter jeg har lest ei bok, skjønner hva den har gitt meg. Den må altså ligge i underbevissheten en stund.

Det vil altså si at jeg da ønsker å forandre terninkastet jeg først ga. Det vil som oftest bety ett hakk ned eller ett hakk opp.

Noen som kjenner seg igjen ?

Kanskje lurt å vente med å gi terningkast til noen uker etter at boka er ferdiglest ? Eller er det noen som mener det er førsteinntrykket en har av boka når en legger den fra seg som betyr mest ? Altså opplevelsen der og da når du leser boka og nettopp er ferdig med den.

Dette var mektige saker. Mange har sagt at Trekkoppfuglen er den boka de liker best av Murakami. Jeg er ikke helt enig. For meg ble både Norwegian Wood og Kafka på stranden bedre leseropplevelser. Jeg savnet litt nærheten og inderligheten i NW og jeg savnet humoren i Kafka. Både Trekkoppfuglen og Kafka på stranden beveger seg i et skyggeland mellom ulike virkeligheter. Dette mestrer Murakami på en briljant måte.

Likevel blir resultatet i Trekkoppfuglen litt forvirrende. Utrolig nok greier forfatteren å nøste opp alle tråder gjennom de siste sidene av boka, men det virker som om han egentlig hadde lyst til å fortsette, men plutselig fant ut at 640 sider var nok og fikk det travelt med å avslutte. Derfor ble oppnøstingen litt lettvint og hesblesende for meg. Likevel fortjener Trekkoppfuglen en fem´er.

Jeg synes ikke den var for lang. Det er deilig med bøker som bare varer og varer, så lenge handlingen drives framover og språket er mektig som her. For meg ble bare slutten litt brå.

Vi har "har lest", "leser", "skal lese", men ikke "gjenleser". Jeg vil derfor slå et slag for gjenlesing først og fremst som fenomen. Men det kan jo tenkes at bokelskere kunne ordne et eget felt for det?

I unge år er boklesing en eneste lang rett vei der vi går fra den ene boka til den neste, og vi tror at verden og livet er som denne veien - rett, og med ny litteratur som bare venter på oss. Det tar således litt tid før vi begynner med gjenlesing. Kanskje er det en ulykkeshendelse til og med. Vi kommer til en uforutsett fase av livet der tilgangen på nye bøker har stoppet opp. Kanskje er det sykdom inne i bildet, bøker som ikke har blitt levert biblioteket i tide, dårlig økonomi, flyten er uansett ikke mulig å holde ved like. Så ser vi litt skeptisk på de bøkene som står i hylla, og innrømmer at det ved innkjøpstidspunktet må ha vært en tanke der om at den skulle/kunne gjenleses. Men den måtte ikke gjenleses, det var det rett og slett ingen tanker om. Vi må ingenting vi så lenge det ikke er pensum! Uansett opplever man den første gjenlesing, og oppdager ganske fort at dette er en helt egen opplevelse.

Allerede her kan man fornemme at ens egen førstegangs lesning var spesiell, at den hadde et sett av forutsetninger som kommer tilbake. Kanskje til og med i bokens duft; den kan lukte av sommer eller vinter, et særpreg ved egen lesing, eselører, duft av måltid, måten å skrive sitt eget navn i boka. Men langsomt glipper dette forgjengelige: innholdet trer nemlig fram på en annen måte, vi legger merke til detaljer vi ikke kan ha lagt merke til den gangen. I gjenlesingens uendelige faser kan man komme til at man rett og slett ikke var på høyden kanskje som leser under førstegangslesingen, vi forstår teksten ihvertfall ikke på samme måte som vi gjorde da.

Siden blir vi pasjonerte gjenlesere. Johan Borgen var for eksempel det. I et senere intervju ble han spurt om hva han ville savne mest med livet stilt ovenfor døden (ja, det fantes en tid en journalist kunne finne på å spørre om en så unevnelig størrelse som døden), og Borgen (som i dette tilfelle er min mann)svarte å lese "Under høststjernen" hver høst (tilhører Knut Hamsuns kategori av såkalte vandreromaner).

At gjenlesing er lærerikt er utvilsomt: Jeg vil spesielt fremheve det faktum at jeg fått et mye romsligere forhold til meg selv som leser. Jeg kan rolig slå fast for eksempel at jeg i enkelte faser av livet ikke forsto alt i de bøkene jeg leste. Og det viktigste av alt: Veien er ikke lang og rett, nei den har sidespor, svinger, sirkler og spiraler, ja you name it! Herved anbefalt!

Spennende dystopi med høy kommaføring og mye avføring. Forfatteren har et kreativt forhold til setningsbygging og tegnsetting som kan gjøre det tungt å komme i gang, men etter hvert kommer man inn i rytmen og glemmer å tenke på at det fort kan gå et helt avsnitt mellom hvert punktum.

Dette er en nydelig liten bok om vennskapet mellom jøden Hans og den ariske aristokraten Konradin - et vennskap som oppsto i begynnelsen av 30-årene i Tyskland. Hitler sitter ved makten, men ingen tar ham særlig alvorlig.

Vennskapet mellom de to guttene, som på mange måter kommer fra to totalt forskjellige verdener selv om de bor i samme land, skildres med en var ømhet. Selv ikke et gryende kjærlighetsforhold kunne ha vært skildret vakrere.

Politikk er noe som angår de voksne, ikke barna ... tror de. Men så blir det nettopp politikken som etter hvert kommer til å skille dem. For selv ikke gymnaset de går på, som har vært en smeltedigel og fritenkerborg for elever med ulik bakgrunn både hva gjelder religion, tankesett og verdier for øvrig, unngår å bli påvirket av strømningene i Hitler-Tyskland. Motsetninger oppstår mellom elevene, og det blir vanskeligere og vanskeligere for de to guttene å opprettholde sitt vennskap.

Språket i boka er elegant og samtidig enkelt, og det var en fryd å lese denne lille historien! Det er ordentlig trist at Uhlman aldri skrev noe mer enn dette ...

Bestevenninnene Malene og Iben jobber sammen på Dansk Institutt for Folkemord. En dag mottar begge drapstrusler på mail. Gradvis endrer stemningen seg på kontoret. Ingen liker den nye bibliotekaren Anne-Lise. Kan det være hun som har sendt mailene? Eller er det Camilla, som aldri forteller noe særlig om sitt privatliv? Og hva med enkelte av folkemorderne Malene og Iben har skrevet om? F.eks. den etterlyste sadisten Mirko Zigic?

Etter hvert som paranoiaen truer med å ødelegge arbeidsmiljøet, vokser uhyggen mellom de fire kvinnene. Tom. bestevenninnene Malene og Iben begynner å lure på hverandre. Kan de virkelig stole på hverandre?

Historien fortelles ved at vi følger hver av kvinnene vekselsvis gjennom hele boka. En side ved boka er thriller-elementet. En annen og mer interessant side ved den er hva som skjer mellom mennesker i et lite arbeidsmiljø når de utsettes for et sterkt press. Den gjensidige demoniseringen kvinnene utsetter hverandre for, gjør etter hvert at man aldri kan være sikker på hvem som er skyldig eller uskyldig. Dette er virkelig en av de bedre bøkene jeg har lest i denne genren! Boka er tykk, men en skikkelig page-turner!

Vi befinner oss i en liten fransk landsby i årene før andre verdenskrig bryter ut, og det er Sylvestre, eller onkel Silvio som han kalles, som forteller historien. Hver gang det har vært noen form for dramatikk i familien, har han vært i nærheten - som regel som tilskuer. Etter hvert viser det seg at han også har hatt en aktiv rolle i fortiden.

Sylvestre har aldri giftet seg, og bor alene i et hus langt fra folk. Ekteparet Erard ser på overflaten ut til å være det perfekte par, men det viser seg at kona Helene har skjult noe fra sin fortid for mannen sin. Når datterens mann blir funnet etter å ha druknet i elva, dukker familiehemmelighetene opp til overflaten. Disse avsløres lag for lag, og livsløgner og forstillelse må vike for sannheten som tvinger seg frem. Sentralt står ungdommens "hete blod", som gjør at lidenskapen gjerne vinner over moralen.

Dette er enda en bok som har dukket opp fra Nemirovskys etterlatenskaper, og som er publisert årtier etter hennes død i et av nazistenes gasskamre. Historien er glitrende og elegant fortalt!