Bokelskere.no

Paul Austers forfatterskap har stått sentralt i min lesning de drøyt 10 siste årene, og jeg elsker bøkene hans! Dette var i sin tid den boka som fikk meg til å ønske å lese alt Auster hadde skrevet så langt i sitt forfatterskap, og jeg fikk lyst til å lese den om igjen. Selv om boka står seg fremdeles, ble jeg litt skuffet.

"Moon Palace" handler om en ung manns identitetskrise. I en periode gir han seg tilfeldighetene i vold uten å gripe inn i sin egen sjebne. Det holder på å koste ham livet. Mange av hendelsene som siden skjer er vel utrolige, og virker noe konstruerte. Men hengir man seg til Austers fantastiske fortellerevne og ser forbi dette, er dette en klassiker innenfor litteraturen.

Stadig større tilbøyelighet til å bruke biblioteket - fleksibelt, billig og man trenger ikke stadig utvide bokhyllene hjemme. Nå kan man jo bare logge seg på biblioteket, ta en virtuell tur mellom hyllene, holde av bøker og bli påminnet om returnere de på sms. Og selv om bøker "hører med" i et hjem, behøver de jo ikke bo der permanent. Jeg overrasket meg selv forleden ved å lett se for meg alle mine bøker lagret i et lesebrett. Og kaste ut noen bokhyller.....Og istedet henge opp noen fine bilder. Bøkene - så snart de er lest befinner de seg jo i hodet mitt...eller registrert på bokelskere da ;-)

En sterk biografi om en spesiell kvinne født (1963) i India. Hun ble født inn i fattigdom og lav-kaste og utsatt for overgrep og fornedrelse. Som tenåring ble hun del av en gjeng og de hevnet seg på hennes overgripere. De plyndret de rike og delte uybyttet med de fattige. Hun og gjengen ble beryktet og hun begynte å bli kalt "banditt-dronning". En fantastisk og utrolig historie om en kvinnes tapperhet og kampvilje for rettferdighet. Anbefaler boka.

Eg meiner å ha lese ein stad at John Fante er ein slik "forfattarane sin forfattar". Det finst nemleg nokre slike - forfattarar som ikkje har noko stort namn mellom lesarar flest, men som er høgt verdsette mellom kolleger.

Eg har eit personleg døme på dette, frå mitt kjennskap til romangiganten Johannes Heggland (som då han nærma seg 90 år skreiv på sjette bandet i serien "Tusen vårar"). Han las berre ein einaste forfattar på slutten av livet - Jens Tvedt. Og kven har høyrt om 1800-tals forfattaren Jens Tvedt, som skreiv bøker med emne frå bygdelivet i Kvinnherad? Ingen, skulle eg tru. Mest ingen. Og like fullt var det ingen annan forfattar ein så røynd kollega som Johannes Heggland sette pris på å lesa. - Eg får slik skrivelyst av å lesa han, sa Heggland.

Det same skjer med meg når eg les John Fante.

Amerikanaren John Fante skreiv få bøker. Trass i at dei sterkaste romanane hans handlar om unge menn med idealistiske forfattardraumar, unge menn som lengtar slik vekk frå det daglegdagse kavet dei er fanga i at det er direkte smertefullt, selde han sjela si til Hollywood - det er iallfall slik eg tolkar det. I tillegg til at han tidleg vart sjuk og seinare miste synet. Det vart filmmanus og jobbing for føda og berre nokre få romanar utgjevne i hans levetid, trass i at Sigurd Hoel var tidleg ute og innlemma "Vent til våren, Bandini" i sin legendariske gule serie allereie på 50-talet. For eit par år sidan var John Fante aktuell på nytt med ei ny omsetjing av "Ask the dust" ("Spør støvet", Arneberg Forlag ) samstundes som boka også kom i filmversjon i fjor.

Kva er det som gjer John Fante så spesiell? Eit svar ligg i dei smertefulle siste linene i den første boka av John Fante eg las, "1933 var eit dårleg år", som vart gjeve ut etter Fante sin død, av enka i 1985. Hovudpersonen lengtar intenst etter eit anna og betre liv. Slik sluttar boka:

"Det kom ein bil inn på stasjonen og han gjekk ut for å betena den. Eg tok opp pengerullen og gjekk bort til blandaren. Den var bulkete og sønderslege som henda til far min, ein del av livet hans, så merkeleg fjern, som frå eit land langt borte, frå Toricella Peligna. Eg la armane kring den og kyssa den med munnen min og grein for far min og alle fedre i heile verda og for sønene også, for at eg levde i ei tid som denne og for meg sjølv, for no måtte eg reisa til California, eg hadde ikkje noko val, og eg måtte lukkast."

Det gjer han ikkje, han lukkast aldri. I alle høve om ein skal sjå på "Spør støvet" som ein slags oppfølgjar (sjølv om hovudpersonen her er ein annan). Tvert i mot - om det var ille før, så går det rett inn i katastrofen no.

Ikkje ukjende Charles Bukowski seier det slik om den gjengse litteraturen han fann på biblioteket som ung forfattarspire:

"Det verka som alle heldt på med språktriks, som om dei som mest ikkje sa noko i det heile teke, blei sett på som glimrende forfattarar. Verka deira var ein mikstur av spissfindigheit, handverk og form..."

Men det var før han snubla over ei bok av John Fante. Det var som han hadde funne gull på søppelfyllinga, skriv han. Her var det endeleg ein mann som ikkje var redd for kjensler. Ein som har noko å fortelja. Og ein som kan skriva. Byrjar du først på ei bok av Fante er det vanskeleg å stoppa. Nei, han er ikkje redd for dei sterke kjenslene, på grensa til sentimenalitet. Alt saman er så inderleg, forferdeleg sårt og vondt, side opp og side ned.

Fante var sterkt oppteken av Hamsun, og om eg skal hosta opp ei innvending mot Fante (men det vil eg i grunnen ikkje) så er det nettopp dette - "Spør støvet" kan lett lesast som ei hardkokt utgåve av "Pan" - det er då også herfrå tittelen på boka er henta. I boka spelar Fante dessutan uhemma opp til den store amerikanske forfattarmyten: det unge, miskjente, pengelense forfattargeniet som sit einsam på eit tarveleg hotell og hakkar i veg på skrivemaskina si og sender den eine forteljinga etter den andre til magasin-redaktørar i New York og samlar på haugar med rejection slips.

Men gløym at eg nemnde noko om Hamsun - Fante står på eigne bein

Du kan få eit spark i magen og smerten gjev seg etter kvart. Men smerten John Fante påførte meg sit der enno. Og den kjem på nytt no når eg les "Spør støvet". Så vondt hadde eg det også då eg var kring 20 - i årevis.

I bøkene til Fante kjenner eg meg att. Det er det mange som gjer.

PS! Ved søk på "1933 var et dårlig år" får eg null treff - men det er ei j.. bra bok av Fante det også, kom ut på Tronsmo for ein del år sidan.

Enig - dette var en av mine beste leseropplevelser fra 2009.

Jeg syns den er helt fantastisk! Grotesk, joda. Men likefullt fasinerende, engasjerende og en utrolig bra hitorie.

Frå Wikipedia-artikkelen:

...the most effective way to discourage a troll is usually to ignore him or her, because responding tends to encourage trolls to continue disruptive posts — hence the often-seen warning: "Please do not feed the trolls".

Apropos Wiki, så har jo trollet oppslag der. Lurer på om det går an å trolla troll?

Jeg elsker bøker om og fra India, nettopp fordi jeg har vært der og de som fanger ett eller annet derfra får meg med. Men Balansekunst er vel den boka som er mest India og som gir India på sitt beste og verste til samme tid. Det er en fantastisk bok: Jeg har enda ikke hatt tid til å kaste terninger her, men du verden! Du kommer så tett innpå og det er så nydelig og håpefullt, men samtidig så destruktivt India. Glemmer aldri India. Er med meg hele tiden.

Må legges inn her siden det er en av de beste bøkene jeg har lest. Sjeldent bra om middelmådighetens problem.

Godt jeg hadde en pause mellom Shantaram og denne romanen, ellers hadde jeg vel gått meg helt bort i det litterære India. Balansekunst er en fantastisk fortelling! Lærerik, spennende, morsom, vemodig og så inderlig nær selv om den handler om mennesker i en annen kultur, annen tid og annen økonomisk situasjon. Anbefales på det sterkeste!

Å ja! Det er også en av mine favoritter. For meg er det ikke noen typisk førjulsbok, den kan leses hele året. Jeg har lest den mange ganger, og den har gitt meg noe nytt hver gang.

En fantastisk bok som gir grobunn for håp for traumatiserte barnesjeler! Jeg ble trist og imponert og rørt og glad og inspirert og ydmyk og myk som gele og og og og og . . . . .

Stemningsfull og fin roman. En vakker bok. Godt å lese slikt en gang i blant.

En alldeles praktfull bok om gleden av bevegelse, gleden av å gå, gleden av å reise til fremmede steder og gleden over å filosofere over livets videverdigheter som det å eie, det å bo og det å forplikte seg. Dette er boken jeg selv skulle skrive, men aldri fikk til.

Akk! Kjærligheten! Musikken! Barndommen! Familien! Illusjonene. Reisen over havet. Desperasjonen. Forsoningen! Døden, døden! Anbefales spesielt som førjulslektyre, siden man da kan kombinere lesningen med en fremføring av selve Oratoriet. Se også den flotte filmatiseringen. Og ta gjerne en tur til Göran Tunströms hjemby Sunne. Der kan man spise semlor og besøke Selma Lagerlöfs hjem Mårbacka (og Selma dukker opp som figur i Juleoratoriet, så alt henger sammen med alt).

Det kan jeg faktisk ikke forstå. Nei, den er ikke på nivå med, la oss si, Cementgarden, men jeg synes McEwan er veldig god her. Tett, intim, vanskelig, skjør.

Er dette ei bra bok? Utvilsomt. Er Dahl en god forfatter? Utvilsomt. Er det å skrive en moderne eksistensiell roman inn i ramma av en nitidig korrekt historisk roman vellykka? I bokas beste partier, er det det, og da gjør Dahl ting jeg ikke har sett noen få til på norsk før. Særlig mot slutten, når han har skrevet av seg Collett og Welhaven, fungerer boka på alle måter. I bok som burde vært diskutert mer, men dessverre var ikke kritikken istand til å si så mye mer enn hva den handla om

The Judge: If God meant to interfere in the degeneracy of mankind would he not have done so by now?