Bokelskere.no

En herlig bok og en fin historie har Stefan Zweig skrevet.
Fortellingen er lagt til en garnison mellom Budapest og Wien rett før 1. verdenskrig.
Løintnant Hofmiller som er i kavaleriet blir kjent med en av stedets rikeste menn og besøker hans hus ofte. Der treffer har hans lamme datter Edith som etter sykdom har blitt lam i beina og er utålmodig etter å bli frisk igjen.
En flott historie om avdekte hemmeligheter,om oppofrelse og medlidenhet som får konsekvenser, om vanskelighetene med å komme ut av selvforskylte situasjoner.
Nøl ikke, les den når du kommer over den.

Ensom? Javisst. I våre indre brønner er vi alltid alene, ikke sant! Trekkoppfuglen er, slik jeg ser det, Murakami så murakamisk at det gjør litt vondt. Selvsagt fordi det absurde, ubehaglige, kjedsomme, meningstomme og tilfeldige her er gitt stor plass. Man hypnotiseres, men på ubehagelig bad-trip-vis. Men dette er den eneste boka jeg har lest som jeg har drømt om (flere ganger) mens jeg leste den.

Leser Knausgård, McEwan og Westö om hverandre denne sommeren, og det er Westö som vinner hos meg.

Jeg tillater meg å anamme sansen for utrydningstruede ord og bejaer den belevne disputt som tillater dannet sjikane av arten: "din forstumpede plattenslager" eller, ja, siden det nevnes: "din elendige stymper, din grobian, din tølper!"

Adam Walker er litteraturstudent i USA på slutten av 60-tallet. På en fest støter han helt tilfeldig på en fransk gjesteprofessor ved navn Rudolf Born og hans umælende samboer Margot. Under samtalen får han et tilbud han strengt tatt ikke kan avslå: penger til å starte et eget litterært tidsskrift.

Etter å ha kommet seg over den første forbauselsen og mistenksomheten, slår Adam til. Men hvem er egentlig denne mannen? Hvorfor kommer han fra "det store intet" og tilbyr ham - en ung, i utgangspunktet nokså ubetydelig 20-åring - en haug med penger han mest sannsynlig kommer til å tape?

Møtet med Rudolf og Margot skal komme til å endre Adams liv fullstendig! I typisk Paul Auster-stil ledes han nemlig gjennom en rekke av tilfeldigheter, som til syvende og siste bestemmer hvilken retning livet hans skal komme til å få. Og underveis er det rystende historier som fortelles! Handlingen foregår over en periode på 40 år, og avsløringene som kommer stykkevis og delt, holdt meg som leser i åndeløs spenning helt til siste side. Underveis er vi innom både New York, Paris og London, og helt til slutt på en karibisk øy ..

Boka er bygget opp på en veldig spesiell måte. I begynnelsen er det Adam Walker selv som er jeg-personen. Etter hvert fortelles Adams historie i form av et brev eller en historie til en tidligere studiekamerat av Adam - i tredjeperson, presens. Og i sluttfasen av boka opereres det med tredjeperson, preteritum. Samtidig veksles det mellom tre ulike fortellerstemmer ... Forvirret? Ikke det minste hvis man utelukkende tenker på forteller-stilene. Men ja hvis man tenker på innholdet i boka. For hva er sant og hva er fiksjon?

Dette er en høyst besynderlig bok i ekte Paul Auster-stil! Og jeg elsket boka! Nå forstår jeg også svært godt sitatet på smussomslaget om at man får lyst til å lese den om igjen når siste side er vendt. For jeg er der selv! Skjønt hvis jeg snart skal gå i gang med mer Auster, tror jeg det må bli gjenlesing av "Sjansespill" og "Levitian", som i tillegg til "Moon Palace" er Austers aller beste bøker etter min mening. "Moon Palace" gjenleste jeg for 2-3 år siden, mens det nå er 13-14 år siden jeg leste de andre. Jeg har for øvrig aldri helt skjønt andres fascinasjon for "New York-trilologien". Det er kanskje den Auster-boka jeg har likt dårligst.

"Usynlig" er en spennende bok, som jeg ikke hadde lyst til å legge fra meg under lesingen. Ulike omstendigheter har like fullt ført til at jeg brukte noen dager på denne nokså tynne boka, og det tror jeg faktisk var like greit. For mange av sekvensene i boka krever faktisk en god del av leseren, og det var fint å få litt tid til å dvele over disse før jeg gjøv løs på resten! Språket Auster bruker er nokså enkelt, og han opererer ikke med de helt store faktene når han skriver. Dette harmonerer godt med historiene han forteller, som sannelig er avanserte nok! Dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste!

Terningkast seks!

Enig i at dette er en av Egelands beste. Han skriver jo alltid trygt og godt og er flink til å få en fortelling til å utvikle seg. For meg ble det i overkant mange handlingsforløp å forholde seg til. Det gikk litt ut over persongalleriet som til tider ble noe overfladisk. Et såpass omfattende prosjekt som går over 4 generasjoner kunne kanskje ha fortjent noen flere sider, slik at vi kunne bli bedre kjent med hovedpersonens forfedre. Resultatet blir at vi i stedet for å forstå bakgrunnen for hvorfor de enkelte personene gjør det de gjør, blir forklart deres motiver. Litt sånn "tell if you do not have time to show". Til tider blir handlingen også noe preget av referat. Det er mye som skal fortelles i løpet av snaue 500 sider. Men for all del: Egeland kommer i mål med sikkert nedslag. Dette blir nok en av hans bestselgere.

Boka kom denne uka! Jeg har selvfølgelig kjøpt den og er i gang med å lese. Dette er Auster av godt gammelt merke! Helt herlig!

• og der beskrev du akkurat hva jeg følte da jeg leste den. Godt jeg slapp det :-)!

Knausgård har eg faktisk mykje (godt!) å seie om, men like fullt likte eg å vende tilbake til Sigrid Undset etter detaljert utflukt i fem bind Knausgård. Bøkene om Olav Audunssøn hadde eg, med skam å melde, ikkje lese før, men i sommar vart det tid for fyrste bindet av ”Olav Audunssøn i Hestviken”. Skulle berre mangle, når ein nesten ser mot Ringsaker frå arbeidsrommet! Her er erotikk og skuldkjensle, her er kamp og løgn og nåde, nåde, nåde. Eg skjønner godt at forfattaren sette desse bøkene høgare enn trilogien om Kristin Lavransdatter! Å, som eg er spent på dei andre bøkene i serien …

Engasjerende og spennende om både "Bygdedyret" og menneskers irrganger. og i bunnen ligger en kriminalgåte som driver det hele. Veldig godt skrevet, En god følelse å lese krim på i en "skjønnlitterær ramme"- for å si det slik..

Leste nettopp dette avsnittet i dag, da jeg laa paa en deilig dansk strand. Jeg lo godt, og tenkte at dette ville jeg bruke som sitat fra boka. Men av alle sitater aa velge imellom, hadde du brukt nöyaktig det samme, Lene. Morsomt!

Saa en kommentar til Elen Fossheim Betanzo: Av og til snubler Läckberg i noen setninger, men jeg er uenig med deg i at spraaket er ubehjelpelig. Tvert i mot synes jeg hun skriver paa en temmelig fornöyelig maate, som nettopp faller i smak naar man trenger en pause i fra tyngre verk.

Jeg har skaffet alle mine Zweig bøker på antikvariat. "Magellan", "Helbredelse ved ånd" "Sjakknovellen", "Evige øyeblikk" (de jeg husker for øyeblikket). Du spør om hvorfor det er så vanskelig å anskaffe Zweig, eller hvorfor de ikke trykkes på nytt. Kan det ha noe med Zweigs historiesyn å gjøre? Hans individorienterte historiefortellinger forsvant i etterkrigstidens realisme og regjerende marxistiske historiesyn. Skal vi spå? Jeg tror Zweig kommer til å bli nyutgitt og få sin renessanse.

Jeg husker jeg elsket den boka. Kanskje ikke minst fordi som du påpeker at Dostojevskij brukte sitt eget materiale. Detaljene skaper en sjelden intenistet. Du ser deltakerne rundt spillebordet for deg. Og ikke minst er den morsom - og kort! (nokså overraskende når det gjelder Dostojevskij) ikke noe 3 bind her nei, men knappe hundre sider. Og taperne spiller nå som da, for å dekke tapet ...

Den var krevende, og den var givende. Den var et dypdykk ned i språkets oase, og den inviterte til en tur høyt der oppe. Den var akkurat det jeg trengte å lese.

Dette var grundig og interessant, Rose-Marie. Holder på med denne nå, ble gledelig overrasket...likte "Kafka" også, men denne liker jeg så absolutt bedre. Murakami har da sannelig funnet sin egen nisje med en særegen stil, glimrende språklig er den også..lettere å følge tråden i denne, enn i Kafka synes jeg, den er mer fortettet og persongalleriet er mer oversiktlig; spennende med fortellerstemmen som binder det hele sammen.

Fant den i bloggen din her.

Tanker om «Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv»

Fin bok, faktisk en av mine større leseropplevelser, til tross for at jeg aldri følte at boken virkelig fløt; følelsen av å lese en roman var noe som uteble. Årsaken er kanskje fordi den er såpass selvbiografisk; man føler historien tilhører en bestemt person, noe den vel også gjør. I tillegg er den svært stykket opp og inneholder utallige referanser til annen litteratur som omhandler det å gå eller tanker rundt det å gå.

Men til tross for dette var boken svært inspirerende, fylt med gullkorn og gode poenger. Ikke bare rundt det å gå, men også rundt det å eie og det å bo og det å forplikte seg. Det er ikke veldig ofte jeg sitter klar med notatboken for å notere egne tanker som dukker opp underveis, (hvilket også kan ha vært med på å påvirke flyten i boken). På samme måte som Murakamis «What i talk about, when i talk about running» inspirerte meg til å begynne å løpe mot maraton; inspirerte «Gå» meg til det å nettopp gå (over lengre avstander).

Takk for leseropplevelsen.

.

Epilog. [på samme måte som Espedal avslutter med en epilog på slutten av romanen, føler jeg for å gjøre det samme. Her er et fint sitat av ham, hentet fra det nye norske magasinet SMUG, 06.2010]

Hva er negativt med det som går fort?

Det at man kan kjøre til flyplassen, gå inn i et fly, og etter tre timer være i for eksempel Marokko. Man kommer ut av flyet og blir hjulpet omkring overalt hvor de har konstruert en verden som er helt lik som hjemme. Det er unaturlig. Det krever tid å forstå seg på nye steder, og det blir så tydelig når man krysser grenser til fots. Selv om jeg ønsker å leve sånn kan jeg ikke kreve at andre gjør det. Jeg er ikke så opptatt av å formidle min moral. Jeg velger å leve på ett vis, og selv om jeg kanskje skulle ønske at andre kunne leve som meg, velger jeg heller å holde det inni meg.

Xinran har klart det igjen! For noen år siden var det romanen ”Himmelgraven”, som handlet om en kvinne som lette etter sin forsvunne mann i Tibet i 30 år, som fengslet meg fullstendig. Denne gangen er det dokumentaren ”Tapte døtre” som jeg altså ikke klarte å legge fra meg.

Xinran er kinesisk og hun har bodd i Kina i mesteparten av sitt liv, inntil hun i 1997 flyttet til London. Idéen til boka fikk hun fordi hun traff så mange adopterte kinesiske barn, de fleste jenter, som stilte spørsmål ved hvorfor deres mødre ikke ville ha dem. Noe av stoffet til boka fremskaffet hun mens hun jobbet som journalist og programleder i et radioprogram i Kina, men mye er også fremskaffet etterpå. Det største problemet hun har støtt på er at kinesere generelt er lite meddelsomme. Gjennom mange år med angiveri er de fleste livredde for å bli fengslet, miste jobbene sine, miste privilegier de måtte ha etc. Mot et løfte om å holde kildenes identitet skjult, har Xinran imidlertid lykkes i å få frem en bitte liten flik av det som skjer med de såkalt tapte døtrene i Kina.

Det er allment kjent at det i Kina praktiseres en ettbarnspolitikk. Det er også allment kjent at det i fremtiden kommer til å bli et stort problem at overskuddet av menn er formidabelt. Hvem skal de gifte seg og få barn med når det kommer til stykket? Når familier må velge, viser det seg nemlig at svært mange – på landsbygda i særdeleshet – vil ha en sønn. Så hva er det som egentlig skjer med jentene? For det fødes jo jenter her som ellers i verden.

I boka forteller Xinran den rystende historien om alle døtrene som på ulike vis bare blir borte … Underveis kom tårene, for dette var rystende lesing! Det bør for ordens skyld presiseres at praksisen med å kvitte seg med jentebarn er svært forskjellig på landsbygda, hvor uvitenheten og analfabetismen er stor, og i byene, hvor folk er både mer utdannede og mer opplyste.

Når en kvinne på landsbygda føder et barn, sitter hele slekta utenfor og venter. Ble det gutt eller jente? Det første jordmoren sjekker, er ikke om barnet puster eller virker sunt og normalt.. Nei – det er kjønnet på barnet som undersøkes. En oljelampe blir holdt mellom beina på spebarnet for å undersøke dette – ofte med den konsekvens at mange nyfødte har brannskader mellom beina. Er det en jente … vel, så dumpes hun ofte i en utslagsbøtte. Der ligger barnet og dør. Kanskje drukner det i søppelet hvis det er av flytende karakter. Forfatteren var selv – fullstendig sjokkert – vitne til at et barn ble stappet oppi en utslagsbøtte, inntil dødskrampene etter hvert opphørte i de små, små spebarnsbeina.

Presset på å få en gutt er stort. Uten en sønn får ikke foreldrene tildelt dyrkbar jord for barnet. En jente er en munn mer å mette, uten at familien samlet sett får mer å spise. Når en sønn er født – da blir det fest! En sønn betyr velstand. En jente betyr enda mer fattigdom.

En av historiene i boka som gjorde meg mest opprørt, var den om faren som forlot sin datter nummer fire på toget sammen med vilt fremmede mennesker. I det ene øyeblikket satt han med sin ett år gamle troskyldige og tillitsfulle datter på fanget, og i det neste forlot han henne. Kona var nemlig gravid igjen, og pga. forbudet mot to barn, risikerte de at hun måtte tvangsabortere en mulig sønn. Det kunne de ikke risikere. Farens foreldre hadde sendt dem bort og bedt dem om å forbli borte inntil de fikk en sønn … Når jeg tenker på andre ting jeg leste i boka, er sannsynligheten for at noen skulle gidde å ta seg av et jentebarn på dette toget, svært, svært liten. Hva skjedde med henne til slutt? Kanskje var det å bli stappet ned i utslagsbøtta tross alt en mer human skjebne?

Fenomenet med unge par på flukt, kalles tilleggsbarngeriljaen. Ved å flykte over kommunegrensene, unngikk de den verste og mest pågående kontrollen mht. å ha flere barn. Og begynte det å brenne under beina deres, reiste de videre til et nytt sted.

Xinran forteller også historien om de mange barnehjemmene som dukket opp etter hvert. Forholdene på disse barnehjemmene var intet mindre enn helt ubeskrivelige. Grunnet mangel på utstyr, medisiner, mat og klær, døde barna ofte som følge av bagatellmessige sykdommer. Hvis de da ikke frøs i hjel … Å bli adoptert bort til utlendinger var det beste som kunne skje for ei lita jenta, for i Kina hadde hun virkelig ingen fremtid.

Jeg kjente meg fysisk dårlig mens jeg leste denne boka. Jeg er så rystet inni sjelen over at det går an å behandle små, små barn så til de grader elendig. På netthinnen flimrer nyhetsoppslag fra Russland, Romania og andre østblokkland etter Berlinmurens fall, hvor vi fikk se hvordan forholdene var på enkelte barnehjem. Vi trodde nesten ikke det vi fikk se. Like fullt må jeg konstatere at forholdene for barnehjemsbarn i Kina er atskillig verre …

Og mødrene? Selvsagt elsker de sine barn. Ja, kanskje elsker de i særdeleshet døtrene sine mest av alt. Fordi de er kvinner selv, vet de hvilken elendig skjebne som møter nettopp jentene. Og det er i denne konteksten man må forstå hvordan de er i stand til å være med på å drepe sine egne barn. Lidelsene deres er imidlertid ikke noe mindre av den grunn.

Selv om boka er rystende, mener jeg at det er svært viktig at denne type informasjon kommer ut og at verden får kjennskap til slike forhold. Mon tro om Xinran er velkommen i Kina lenger …

Boka fortjener terningkast fem.

Først og fremst: Så deilig å lese en bok av en forfatter som virkelig kan skrive! For min del kan en bok handle om så å si hva den vil, så lenge den er godt skrevet. Og denne er uhyre velskrevet, det er den, en veldig sterk debutbok.

Allikevel bærer den dette debutantpreget: En forfatter som så gjerne vil skape noe nytt, markere seg. I tillegg ga del tre i stor grad inntrykk av å være et samlealbum for alle små tekster Knausgård tidligere hadde skrevet, ikke klart å lage noe mer ut av, men allikevel ville få publisert. Fine, filosofiske, tankevekkende tekster, men til tider litt for fjerne fra handlingen. Den hopper mellom å være slektsroman til å omhandle dystopiske alternative virkeligheter, og så til noe som likner litterære essays. Selv om jeg i utgangspunktet liker at en bok sprer seg, synes jeg denne var litt vel vid.

Men, alt i alt en fantastisk bok som jeg leste sakte og grundig og grudde meg til å bli ferdig med. Jeg kommer til å huske denne.

Jeg også likte denne boka godt. Det jeg syns var fascinerende var kontrasten mellom "den store ondskapen" ute i "den store verden", altså folkemordene, og ondskapen som fins på et lite kontor, altså mobbingen i det lille arbeidsmiljøet. Hvilken ondskap er størst/verst? Noe til ettertanke!