Bokelskere.no

Og jeg holder på med In an Antique Land av Amitav Ghosh - ikke skjønnlitteratur, men jeg fikk lyst til å anbefale mer av Ghosh. "In an Antique Land" handler på den ene siden om da Ghosh som ung student bodde på landsbygda i Egypt for å lære om språk og kultur, og på den annen side beskriver den Ghosh' "jakt" på en slave som er omtalt i brevvekslingen mellom handelsmenn i henholdsvis Egypt og India i middelalderen. Kjempespennende, veldig godt skrevet, og boken gir meg mersmak på Ghosh' øvrige forfatterskap - kanskje jeg kan bidra til at andre blir nysgjerrig på "min" Ghosh-bok?

Per Petterson skriver bare flott og nydelig. Enda bedre enn "Ut å stjæle hester" synes jeg "Til Sibir" er. Der skriver han om morens oppvekst i Danmark.

Hadde glemt at jeg har lest denne. Men jeg husker at jeg syntes den hadde sjarm og faktisk var spennende. :0)

Ikke nødvendigvis stor litteratur, men en lettlest og annerledes type krim/spenningsbok.

Paasilinnas beste. Jeg har lest alt som er oversatt (til svensk), men han har ikke klart å overtreffe "Den elskelige giftblandersken".

Novellesamlingen "Le Bal" inneholder to noveller; tittelnovellen "Le Bal" og "Snow in Automn". Begge ble utgitt mens forfatteren var i live.

I "Le Bal" møter vi familien Kampf som forbereder et ball i håp om å få innpass blant sosieteten i Paris.

Rosine giftet seg i sin tid med jøden Alfred Kampf mot sin families vilje. Sammen har de datteren Antoinette, som er 14 år. Mens alle andre tapte store familieformuer på børsen på slutten av 1920-tallet, klarte Alfred Kampf å tjene seg rik - bokstavelig talt på andres ulykke. Fra å ha vært en del av arbeiderklassen, jobber spesielt Rosine frenetisk med å klatre oppover på den sosiale rangstigen. Og et strålende ball er hva hun mener skal til.

Rosine er en meget forfengelig kvinne. Hun er ikke lenger ung, og hun plages av at hennes skjønnhet er i ferd med å falme. Mens hun planlegger ballet, funderer hun på om det vil være mulig for henne å skaffe seg en yngre og vital elsker, eller om det er for sent.

Datteren Antoinette er full av romantiske drømmer. Hun vil så gjerne delta på dette ballet. Moren ønsker imidlertid ikke at datteren skal være med, kanskje fordi hun er sjalu på hennes ungdom? Hun forholder seg ikke til at Antoinette er en gryende ung kvinne, og behandler henne som et lite barn. Og da Antoinette forsiktig forsøker å overtale moren til å la henne få lov til å være med likevel, blir hun overhøvlet av moren på verst tenkelige vis. Hun er virkelig ikke verdt noe som helst i morens øyne, og moren krenker henne på det groveste med sin munnbruk. Dermed skapes det et hat-forhold mellom datteren og moren, som skal vise seg å få fatale konsekvenser da kvelden hvor ballet skal finne sted opprinner ...

I "Snow in Automn" følger vi en russisk adelsfamilie som må flykte fra Moskva etter den russiske revolusjonen, fortrinnsvis sett gjennom tjenestepiken Tatianas øyne. Familien Karine havner til slutt i Paris, hvor de prøver å overleve etter å ha mistet hele familieformuen. Etter hvert forsvinner også selvrespekten og familien går sakte, men sikkert til grunne. Det forhold at de ikke gir slipp på fortiden, gjør dem nemlig lite i stand til å klare seg i sitt nye hjemland. Tatiana på sin side drømmer i grunnen bare om å få oppleve snø på høsten en siste gang ...

Disse to novellene er totalt forskjellige i sitt uttrykk. I "Le Bal" er det en dramaturgi som bygger seg opp gjennom hele novellen. Spenningen er til å ta og føle på, særlig etter hvert som katastrofen nærmer seg mot slutten. Jeg leste en gang at Irène Némirovsky hadde et svært vanskelig forhold til sin mor, og at hun i denne novellen på en måte tar en slags hevn over henne.

Novellen "Snow in Automn" beskriver mer en stemning, og med et veldig presist språk - hele tiden sett gjennom Tatianas skarpt observerende øyne - beskrives hvordan det er å være russisk flyktning i Paris, en gang rik og velstående og nå fattig. Jeg antar at det er mange selvbiografiske trekk i denne novellen, i og med at forfatteren selv kom som flyktning fra Kiev til Frankrike sammen med sin familie som en direkte følge av den russiske revolusjonen.

Novellen "Le Bal" har for øvrig mange fellestrekk med Némirovskys roman "David Golder", som også handler om en jødisk oppkomling-familie, og hvor personene i boka ikke akkurat fremstår som særlig sympatiske. I "Snow in Automn" kjenner jeg igjen en god del trekk fra romanen "Storm i juni", særlig den delen som handlet om de rikes tafatthet da krisen var et faktum.

Jeg likte denne lille novellesamlingen svært godt, og mener at "Le Bal" fortjener terningkast seks, mens "Snow in Automn" fortjener terningkast fem.

Novellesamlingen har ikke utkommet på norsk.

Takk for hyggelige ord! Gjensidig glede og nytte er vel stikkordet for disse bokelsker-sidene! Jeg leser gjennomgående bedre bøker nå enn jeg gjorde før jeg ble medlem av Bokelskere. Velkommen til disse flotte sidene!!! ;-)

Må da bare svare deg tilbake fordi jeg har lest utrolig mange bøker du har annbefalt og du er fantastisk til å annmelde bøker. Blandt annet storm i juni kjøpte jeg tvert etter din flotte annmeldelse. Jeg har i mange mnd. lest andres kommentarer og brukt de aktivt. Har først i dag meldt meg inn som bokelser....var kanskje på tide, har gått med nesa i en bok siden jeg kunne lese....Tror du kommer til å like etterpå, regner med å lese om det etterhvert...

Godt vi fikk oppklart det;) Er forøvrig enig med deg at Bisettelsen var en skuffelse. Jeg er en av dem som elsket Beatels og Bly, men forstår meg ikke på Bisettelsen. Den er noe helt annet. Det er litt som å få noe som ligner på sjokoladekake så smaker det fisk,hehe hvis du forstår metaforen. Det handler vel om uoppfylte forventninger.

Men Halvbroren likte jeg godt. Lenge siden jeg leste den så det meste av innholdet er tåkelagt. Har også lest alle de andre du nevner utenom Gutten som..., i tillegg er jeg i ferd med å avslutte Bernhard Hvals forsnakkelser og er altså stor fan av LSB.

Tror kanskje måten du uttalte deg om Halvbroren, litt på grensen til å være usakelig gjør at folk føler at du "tråkker" på smaken deres. Det går jo an å fortelle hva en mener om noe uten være nedlatende.

Fantastisk roman! Anbefales på det varmeste :-)

Dette var godt sagt! Så enig. Hvorfor leser vi hvis det ikke er å lære - få erfaringer. Nåtiden i denne boka satte det jo i perspektiv!

Ikke Nobel-kandidat, nei - men absolutt både gripende og godt fortalt. Det du kaller "den parallelle historien" oppfatter jeg som hovedhandling, faktisk. Det er Julia og nåtidsmenneskene dette handler om: Historieløshet, uvitenhet, skam, fortielse, fasade, vilje til - og redsel for - å avdekke sannheten. At forfatteren har spedd på med en del sentimentale elementer, har du nok rett i. Heldigvis er håret mitt ganske grått fra før, så jeg slipper å bekymre meg for det.

I "Juleoratoriet" møter vi tre generasjoner med menn; først Aron, deretter sønnen Sidner og til sist Sidners sønn Victor. I 1920/1930-årenes Sunne i Värmland har Aron nettopp mistet sin kone Solveig, som sammen med det lokale koret nesten var klar til å fremføre Bachs "Juleoratoriet" i kirken. Det forhold at Solveig, korets mest begavede sanger, er død, gjør at hele det ambisiøse prosjektet skrinlegges.

Aron holder på å gå fra forstanden pga. savnet av sin kone. Sønnen Sidner lider sterkt under dette, mens datteren Eva-Liisa på sin side forsøker å bringe mer glede inn i den skadeskutte familien. Men det forhold at noe av det første Aron gjør er å selge gården, barndomshjemmet, det forrykker balansen i Eva-Liisas liv en periode. Sidner er en følsom gutt som aldri helt får innpass blant guttene på skolen. Hans hang til å sentrere absolutt alle sine skolestiler rundt Johan Sebastian Bachs liv og levned, får det til slutt til å sprekke for en av lærerne hans. Hjerteskjærende nok gjør dette at Sidner aldri mer vil skrive stiler på skolen.

Tilfeldighetene vil ha det til at Aron kommer i kontakt med en ensom kvinne på New Zealand. Tessa bor sammen med sin fordrukne bror, som utøver en altoppslukende kontroll over henne. I smug brevveksler hun med Aron gjennom flere år, og bygger ikke bare alle sine drømmer og håp rundt ham, men faktisk hele sitt liv. Da barna er store og klarer seg selv, reiser Aron av gårde til New Zealand for å treffe Tessa. Det er en lang og strabasiøs reise, og underveis rammes han av tungsinn. I stedet for å nå frem til Tessa, tar han sitt eget liv. Dette tar nesten fullstendig knekken på Tessa, som ender på asyl i en del år. Det skal imidlertid vise seg at livet har mer å by henne, ikke minst da Sidner etter andre verdenskrig reiser for å oppsøke henne ... Han har i mellomtiden fått sønnen Victor, og forholdene rundt sønnens tilblivelse er nesten som en roman i seg selv.

Dette er en bok full av overraskelser, mange fortellerstemmer (noe som tidvis var litt forvirrende) og de mest fantastiske historier. Mest av alt nokså triste historier, men innimellom også en og annen morsom og tragikomisk historie. Et av bokas komiske høydepunkter er utvilsomt da Sidner skal hjelpe Selma Lagerlöf med å gjennomgå boksamlingen og sprette opp bøker hun aldri har lest, men ønsker at andre skal tro at hun har lest. Også da den stakkars mannen Torin sitter i rettssalen og er tiltalt for å ha bortført sin egen sønn, og hele historien om hvem som egentlig var faren til barnet kom for en dag. Du godeste, for noen skjebner! Til slutt skal det bli Sidners sønn Victor som gjennom å gjøre musikken til sitt levebrød, kommer til å virkeliggjøre Solveigs drøm ...

Historiene om Aron, Solveig, Tessa, Splendid, Fanny, Sidner og Victor er flettet inn i hverandre i denne boka. Som tidligere nevnt hadde jeg av og til problemer med å skjønne hvilken stemme som snakket til en hver tid, men i det store og hele var det ikke et veldig stort problem. Jeg ble glad i menneskene i boka, og historiene rørte virkelig ved meg. Jeg leste denne boka for noen år siden, og jeg tenker at denne gangen heller ikke er den siste. For dette er en bok man kan lese flere ganger og stadig oppdage nye sider. Boka er godt skrevet. Når jeg likevel ender med å gi "bare" terningkast fem, er det fordi jeg i perioder hadde litt vanskelig for å finne tråden, og dette forstyrret flyten i lesingen. Noe av det sterkeste med hele boka er beskrivelsen av sorg, drømmer som aldri blir oppfylt og savnet etter kjærlighet som kun deles ut i sparsommelige smuler til bokas hovedpersoner, og som etterlater dem nærmest som åpne sår. Det var sterkt!

Jeg har gitt Kerstin Ekman en sekser for denne boken, - den innfridde alle forventninger! Det gjorde meg ingen ting at jeg ikke hadde lest "Doktor Glas" av Hjalmar Söderberg som handlingen knyttes opp mot, - og slikt "ballspill" er alltid veldig fascinerende, i hvert fall når det er godt gjort;)

Handlingen utspiller seg på begynnelsen av 1900-tallet i Stockholm og det merker man godt, både ved det litt gammeldagse, høytidelig språket og alle referansene til tidstypiske ting og steder. Men ellers foregår det alt sammen inne i hodet på en mann, boken er hans dagboknotater, og jeg blir ufattelig imponert over Ekmans evne til å skape denne personen og se ham innenfra! Og alt sammen skrevet i et så presist språk, her er det ikke et ord eller en setning for mye, - imponerende!

Det var noe som noen ganger fikk meg til å tenke på P.O.Enquist underveis, og antakeligvis ikke bare det svenske. Jeg tror det var de litt kryptiske dagboksnotatene til et forkrøplet sinn som noen ganger vekket minner om "Kaptein Nemos bibliotek", mens legemiljøet på begynnelsen av 1900-tallet fikk meg til å huske på "Boken om Blanche og Marie". Men det er jo ikke så galt å bli minnet om Enquist, selv om jeg ikke synes sistnevnte er av hans beste bøker;-)

Så har jeg lest de 3 bøkene og gleder meg også til nr 4, - synd den ikke er ferdig. Har vært ekstra kjekt å lese disse umiddelbart etter hverandre da en her følger de samme personene gjennom alle 3 bøkene. Husker at jeg i en kommentar til bok 1 nevnte Bredevannet, - som vi i dag kaller Breiavannet. Akkurat dette blir også bemerket i bind 3:-). Kanskje var det jeg som har vennet meg til den litt "merkelige" setningsoppbyggingen, - det var i alle fall ikke så irriterende i denne siste boka som i bind 2.

Risa har på en veldig fin måte knyttet hendelsene ute i verden til hverdagen i Stavanger. Anbefales!

Ikke bra denne nei. Akkurat som forfatteren måtte skynde seg å skrive en bok , til jul.! Kanskje forleggeren forventet det ? Litt foe enkel , ikke typisk Lackberg men heller en etterligning av Agatha Christie.

Den er god du! :-D Skjønner ikke hvorfor folk irriterer seg over hva andre leser - og hvilke boklister de lager.. Men man skal vel ikke skjønne alt i denne verden heller ;-)

jeg er et stykke uti del 2 nå. som jeg forøvrig innleda med å begynne å grine. ganske lenge.

det er lenge sia jeg har kjent så sterk sympati for personene i ei bok. de føles som ekte mennesker. jeg har lyst til å klemme dem.

jeg tror muligens dette er boka som kan vekke min tro på litteraturen igjen, etter utrolig mange halvhjerta og uengasjerende forsøk (på/av andre bøker).

det føles bra.