Bokelskere.no

Er på 170 sider og jeg elsker at alt er så typisk Murakami <3

For et mesterverk av en bok. "Balansekunst" utspiller seg i India, og forteller den brutale, ærlige og fantastiske historien om livene til fire svært forskjellige mennesker som bringes sammen av skjebnen. Det er nærmest umulig å beskrive denne boken med ord. Den er så mektig, så brutal, overveldende, urettferdig og rørende til de grader. "Balansekunst" kan nesten ikke måle seg med andre bøker - man dras inn i en annen verden, og inn i livene til fire mennesker man ender opp med å elske. Den satte dype spor i hjertet mitt.

John Ajvide Lindqvist har en egen evne til å skape ubehagelige stunder, ut av ting som i utgangspunktet virker trivelig og alminnelig. Om ikke dette var nok klarer han å skrive om det umulige og grøssne slik at det virker både ekte og naturlig (!). Jeg tenker aldri "Dette er jo umulig", når jeg leser bøkene hans, selv om det fins en hel del umulige ting i dem.

Lindqvist er en drivende dyktig forteller, og han skildrer mennesker og miljøer på en dyp og innlevende måte. Det er en av styrkene hans, da bøkene først og fremst handler om mennesker. Deres hverdag; situasjonene de kommer opp i og deres problemer. Mysteriene, eller det skumle, fungerer mer som bassgangen i storiene. De er der, og du kjenner dem alltid lure i bakgrunnen, men det tar aldri overhånd.

"Människohamn" (da jeg leste den på svensk) står sterkt hos meg på grunn av interessante karakterer. Miljøer. Og, ikke minst, originale mysterier og bruk av mystikk. Det er en episk saga fra den svenske skjærgården som gjorde meg om til en notorisk pageturner mens jeg leste.

En meget god bok av en meget god forfatter. :)

Har også nettopp fullført bok 1 og er enig med deg, er fornøyd med det jeg har lest hittil. Sitter nå med fler spørsmål enn svar så det skal bli spennende å se hva som skjer videre. Det eneste jeg har lyst til å trekke litt ned på er at det forekommer en del oversetterfeil, litt omstokking av ord bl.a.,kanskje litt slurv og hastverk fra oversetterens side.

Akkurat det med hvilke bøker som er Murakamis beste ser ut til å være en kilde til betydelig debatt. Husker et foredrag på Litteraturhuset i Oslo hvor publikum ble spurt om hvilken bok som var deres favoritt. Da oppstod det et kakofoni av titler uten at man kom til noen enighet. Trekkoppfuglen og Kafka på stranden ble kanskje nevnt oftest, men de som elsket Trekkoppfuglen mislikte gjerne Kafka, og omvendt. Man får rett og slett lese og vurdere selv. (...og selv holder jeg en knapp på Trekkoppfuglen)

Leste denne romanen i natt og må si jeg føler meg litt snytt. Baksideteksten lover mye: "Men det viser seg at det er flere rundt bordet som har noe å skjule. Og etter som middagen skrider fram, blir den ene nervepirrende episoden etter den andre rullet opp - helt til den rystende sannheten går opp for leseren"

Jeg lurte hele tida på hva "den rystende sannheten" var. Var det det at alle de rundt bordet visste om hva ungene deres hadde gjort i større eller mindre grad? Og at de ikke tok affære overfor dem? Eller var det det at kona til Paul, Claire, faktisk med vitende og vilje hadde født et barn til verden som var bærer av en disposisjon så farlig og ubehagelig for samfunnet at hun burde ha tatt det bort? Dette UTEN å ha rådført seg med sin mann, Paul. Paul er forøvrig bærer av disposisjonen og hos han er det et syndrom: han klarer ikke å styre følelsene sine. Dette viser det seg at sønnen Michel også har, uten at det er spesifikt uttalt.

Samtidig som jeg føler meg snytt, kjenner jeg at jeg synes denne romanen er eminent skrevet. Den har mange lag og berører mange emner. Og jeg likte faktisk pludderet i begynnelsen. Det er med på å få leseren i en stemning. Lar meg bli forført av jeg-personen og godtar hans framstilling av ting. Jeg begynte ikke å tvile på hans psykes velbefinnende før han skildrer scenen der han blir sparka fra jobben som lærer.

Alt i alt et interessant møte med Herman Koch. Terningkast 5

Flere som er godt i gang med denne? Jeg har fullført bok 1 og er rimelig godt fornøyd så langt, men i et så ambisiøst verk vil selvsagt mye være avhengig av hvordan det hele veves sammen til slutt. Murakami ser i alle fall ikke ut til å ha mistet grepet om alternative virkeligheter.

Ja, originalspråket er best, og anstrengelsen gir noe ekstra, syns jeg. Kerstin Ekman har forresten nylig gitt ut en lignende bok, ser jeg, denne gangen om blomster. Skal skaffe meg den også, etterhvert.

Ja, det vil jeg råde deg til. Jeg syns den var tung å komme i gang med, men når jeg først fikk tak på den så var den veldig bra. Brønnen ble ganske viktig etterhvert, så hendelsene i brønnen henger sammen med resten av historien.

Jeg tror kanskje jeg synes denne er et lite hakk bedre enn de andre bøkene av Némirovsky jeg har lest. På overflaten er det en helt vanlig kjærlighetshistorie av harlequin-typen, men den rommer jo så mye mer.

Jeg synes de ulike karakterene er flott tegnet, ogSilvio er en riktig bra forteller. Språket er enkelt, men ikke kjedelig, det er også med på å sørge for at fokus ligger på historien. Og historien kommer da også frem på en elegant måte, hvor hemmeligheter avsløres gradvis, og gjennom enkle episoder.

I likhet med AnjaE så klarte også jeg å gjette meg til hemmeligheten ganske fort, men jeg synes ikke det ødela for den samlede opplevelsen av boken. Alt i denne boken stemmer, jeg har ikke noe å utsette på denne. En ny favoritt hos meg.

Noen ganger er jeg glad for at jeg er en enkel sjel. Jeg henger meg bl.a ikke opp i om oversetteren bruker "fingrer" i stedet for "fingre", men bruker mye tid på å glede meg over, og fundere over, selve historien.

Jeg hadde stor glede av "Trekkoppfuglen", selv om den var noe tung å komme i gang med. Helt enig med Merete Ellingsen sin beskrivelse av boka. Nå har jeg akkurat startet på "Sauejakten" og gleder meg.....

Utrolig fornøyelig bok, sitter her å leser og humrer og ler over denne meget spesielle familien og alle merklige episoder de kommer opp i. Dette er den mest spesielle boken jeg har lest, men veldig underholdende, annbefales varmt:-)

Enig med deg, dette ble litt nedtur. Skildringen av starten på finanskrisen var interessant men Sigurdur Oli som hovedperson i denne boka var ikke så vellykket som da han slapp til Elínborg som hovedperson i en tidligere bok.

Nydelig bok! Her er min omtale av den:

Bokas jeg-person Mia, har nettopp opplevd sitt livs tragedie. Etter tredve års ekteskap forlater ektemannen Boris henne til fordel for en tyve år yngre kvinne. Dvs. forlater og forlater ... Han vil ha en pause fra ekteskapet for å finne ut av dette, og ønsker ikke å avskjære en hver retrettmulighet tilbake til ekteskapets trygge favn.

Etter et akutt psykisk sammenbrudd og et kort opphold på en psykiatrisk avdeling, reiser Mia til sin hjemby. Moren bor på sykehjem, og Mia leier et hus i nærheten hvor hun tilbringer noen sommermåneder borte fra sine vante omgivelser. Hun starter opp et poesikurs med syv jenter i trettenårsalderen. Samtidig følger hun sin aldrende mor og hennes fem venninner, og blir kjent med et ungt nabopar med to små barn, og som hele tiden balanserer på en knivsegg mot samlivsbrudd. Det blir - som tittelen antyder - en sommer uten menn ... Men like fullt ikke uten en del hverdagsdramatikk.

Mens sorgen over tapet av ekteskapet og ektemannen bearbeides, får en av morens venninner Alzheimer, mens en annen dør. Samtidiig blir Mia vitne til rivaliseringen mellom tretttenåringene, og hvordan de plukker ut en i gjengen som mobbeoffer. På nokså finurlig vis får hun jentene til å skrive seg gjennom det som skjedde. Jentenes hemmelige Heksering avsløres, og rollene i jentegjengen omfordeles - til stor overraskelse for dem alle. Gjennom denne skildringen får Hustvedt for øvrig frem hvor ille kvinner kan være mot hverandre, og hvilke mekanismer som styrer hvem som blir utsatt for mobbing og utstøtelse, hvor misunnelse ikke sjelden er en del av forklaringen.

Nabokvinnen Lola og hennes to barn må av og til finne ly hos Mia når den hissige samboeren Pete ikke er helt god, og dette blir samtidig et godt bilde på hva kjærlighet egentlig er og hva som binder to mennesker sammen. I mellomtiden skjærer selvfølgelig forholdet mellom Mias eksmann og den nye kvinnen - Pausen som Mia har valgt å kalle henne - seg, og spørsmålet er om Mia er beredt til å ta mannen tilbake eller om det er for sent ... En ting er i alle fall sikkert: uansett hva hun velger, kommer ingenting til å bli som før. Eller?

Denne romanen elsket jeg! Å skrive så nært og fint om sorg og ensomhet etter et samlivsbrudd er rett og slett en stor bragd, fordi det er så fort gjort å trå feil og bli offer for klisjeenes klamme grep. Dette har Siri Hustvedt klart å unngå. De få gangene hun er i ferd med å tippe over, er hun meget bevisst dette som forfatter. Boka er så klok, så dyp og så ekte at det er meg en gåte at det er mulig å skrive om noe slikt uten å ha opplevd dette på kroppen selv.

Noe som imidlertid trakk noe av helhetsinntrykket ned er at det tidvis ble vel mange navn å holde styr på, uten at jeg helt skjønte hva som var poenget med å trekke inn såvidt mange personer i denne relativt tynne boka. Hustvedt er dessuten utvilsomt en meget kunnskapsrik og belest kvinne, og hun strør om seg med litterære preferanser som antakelig betyr mye for amerikanerne, men som sa meg nokså lite. For min opplevelse av boka trakk dette ned inntrykket, slik at det ikke kan bli terningkast seks denne gangen. Derimot blir det terningkast fem - et sterkt sådan! Hustvedts veksling mellom det følelsesmessige og det intellektuelle falt for øvrig i god jord hos meg. I den forstand fikk jeg faktisk litt dejavu til danske Susanne Brøggers tidligste bøker, selv om disse var hakket galere og villere enn Hustvedt noen gang er i nærheten av. Kanskje er det nettopp vekslingen mellom det følelsesmessige og det intellektuelle som gjør at historien aldri tippet over i den sentimentale? Jeg gleder meg til å lese flere av Hustvedts bøker!

Fortsatt spennende krim fra Indridason, men dette er ikke av det beste fra ham. Sigurdur Oli er flink nok, men kanskje ikke spennende nok til å bruke flere bøker på ham?

Følte ikke at boka var så spennende at jeg bare måtte lese videre, klarte uten problemer å legge den i fra meg flere ganger.

Synes det er spennende at han har med en del om finanskrisa på Island. Har fulgt med en del på det selv tidligere, og synes det hevet boka flere hakk for min del. Jeg synes slikt er spennende og interessant.

Håper Erlendur kommer tilbake i neste bok, jeg savner ham!

Nødvendigheten av sex før ekteskapet har vel aldri blitt bedre begrunnet enn i denne rare, vakre lille boken. Dersom jeg skulle utkrystallert et råd å formidle videre til mine barn etter å ha lest den, må det være dette: For Guds skyld, kjære barn, aldri vurder å gifte dere med noen dere ikke har pult først!

Nå vel, jeg klarer altså ikke å dy meg, men det skyldes vel mest at jeg alltid har vært forundret over dem som spiller russisk rulett med egen og andres fremtid på denne måten. Ian McEwan hadde ikke behøvd å skrive en hel roman for å formidle dette, og det har han da heller ikke gjort. Både gjennom tid (slutten av 1950-tallet) og geografi (England) har han lagt til rette for en vár historie om hvordan fortielse, forestillelse og manglende evne til kommunikasjon skaper uoverstigelige murer mellom mennesker, samt hvordan også selvinnsikten lider når man mangler et vokabular for sanne følelser. Med demokratiet som forutsetning har vel aldri konformitetshelvetet vært klarere uttrykt enn der og da, og det gir den helt riktige rammen omkring fortellingen om disse to unge, lovende menneskene og deres utvilsomme kjærlighet til hverandre.

Helt i romanens ytterkant svever også en annen, mørkere fortelling, knapt hintet til av forfatteren, men like fullt der:

And there was another element, far worse in its way and quite beyond her control, summoning memories she had long ago decided were not really hers.

Vi kan gjerne diskutere McEwans mesterlige penn, hans elegante tilbakeholdenhet og de bleke blaff av humor som skimtes gjennom tragediens mørke kappe. Men av og til er det forfriskende å ta ballen, ikke mannen, og tolke frem et godt, gammeldags budskap. Som dette: Husk at et godt ekteskap (eller samboerskap) ikke bare krever kjærlighet, men også forståelse, kommunikasjon, tålmodighet, romslighet - og blanding av kroppsvæsker.