Bokelskere.no

Camilla Läckberg er lett å lese på svensk og det gir en annen følelse av miljøet å lese henne originalt.

Det er vel bare sånt som skjer i ny og ne. Hender stadig at jeg ikke ''får til '' å lese ei bok. Ofte kan jeg ta den igjen senere og da går alt så mye bedere. Så fortvil ikke.

Tusen takk for enda et interessevekkende tips, Karin. Kunne ikke la være å åpne innlegget da jeg så tittelen.

Har lagt boken til Min russiske skattekiste med dine kommentarer.

Jeg har kopiert det jeg har skrevet om boken der.

Denne boken inneholder sitateter, appeller, sanger og lignende og ikke minst mange, mange bilder. Tekstene og aller mest bildene får frem slik jeg opplevd Norge reagert på terroren. Boken oser av godhet, samhold, nærhet, respekt og et fellesskap på tvers av forskjellene samt verdiene vi vil bygge landet vårt på. Men får også fram sorgen og de enorme ødeleggelsene i Regjeringenskvartalet. Jeg vil presiere at massakren på Utøya er like godt dekt. Men alle skjønner hvorfor man ikke kan ta bilder av åstedet. Men det er avstandsbilder fra Utøya. En annen ting jeg er kjempefornøyd med er at ABB er ikke nevnt med et ord og det er ingen bilder fra rettsaken eller lignende. Mannen bør bli glemt......... Men vi skal aldri glemme hans handlinger..........

Jeg håper, tror og vil at Norge skal bygge landet på alt det gode som kom fram etter terrorhandlingene....... Jeg tenker også på hvor fort livet kan snu på en, to, tre.... Det er som himmel til helvete på vanvittig kort tid..... En dag lever man et lykkelig hverdagsliv og i neste sekund er hele landet slått i kne. En dag lever du livet og har hele livet foran deg med mange muligheter og i neste sekund må du kjempe for livet og klamre deg til det. Grip dagen, vær takknemlig, lev hver dag som den sist og fang de gode øyeblikkene!!!!

I dag er det 2 måneder siden den mørke dagen i Juli... Mine tanker går til pårørende til de døde og overlevende, men også til de som overlevde Helvete i Regjeringskvartalet og på Utøya<3

Ja, jeg vil tro historiene hennes er autentiske, siden hun var journalist i Kina i 20 år før hun flyttet til UK. Ble jo nysgjerrig og måtte kikke på Wikipedia.

Da tenker jeg at jeg tar Sky Burial nå jeg, for jeg er nettopp ferdig med en serie... Tomt...

Nettopp ferdig med boken. Det var en sterk historie. Har hørt en del om dette fra før, men å lese en hel bok var sterkt. Hun har også fått frem at prosentandelen for kvinner mellom 14-34 som begår selvmord er meget høy - høyere enn for menn. Særlig på landet, pga. jordbruket har de mulighet til å få fatt i giftstoffer som gjør at de lykkes med det "de ønsker ikke å leve, men de ønsker i å dø heller". Vel det er noe man ikke vet for sikkert om, pga. at de enten ikke når frem til sykehuset eller om sykehuset ikke har motgift som virker. Hvor mange generasjoner må til for å endre kinesernes syn på pikebarn?

Men det er da ikke skrevet som en faktabok, eller markedsført som det? Jeg vet ikke hva forfatteren har sagt, men kjøpte pocketutgaven som en ren "røverroman"... Tok den ikke så høytidelig, og de mystiske ordnene oppfattet jeg ikke som mer realistiske og virkelige enn Nangijala, Hobbsyssel eller Bond-skurkens Spectre... :)

Eg las Jeg, Phoolan Devi for fleire år sidan. Ei bok eg hugsar ennå,- på vondt og godt. Mykje dramatikk. Hovudpersonen gjorde inntrykk, - sterk og modig jente!

Det er alltid så sørgelig når jeg klapper sammen boka, ferdig lest, og så er jeg igjen alene. Det er som å skulle miste gode venner. Kanskje det er derfor jeg stadig leser flere av Murakamis bøker? For å følge hans karakterer, hovedpersoner, som er de samme gode vennene, men i en annen støpeform. Da er jeg nok evig solgt til hans underfundige verden.

Interessant tråd dette her. Mine foreldre var barn under krigen, og følgelig er også jeg altfor ung til å ha opplevd den. Jeg er likevel interessert i det som skjedde den gangen - særlig har D-dagen og invasjonen i Normandie vært viktig for meg å vite noe om. Fallada har jeg kjøpt og gleder meg til å lese noe som sikkert viser en for meg ny og ukjent side av andre verdenskrig.

For meg handler det mye om vissheten om at jeg ikke kan ta min frihet og velstand for gitt. Jeg er veldig bevisst på hva svært mange ofret under krigen, og som har ført til at jeg i dag kan leve det livet jeg gjør. Derfor er det viktig for meg at jeg både minner meg selv og barna mine på det. Vi har hatt de med oss til Normandie, sett slagmarkene, og besøkt kirkegårdene både til de tyske og de allierte soldatene. Det var noe av det sterkteste jeg har vært med på. Likeledes er det sterkt å lese litteratur om eller se filmer fra enkeltmenneskers skjebner under krigen. Det er som sagt en stadig påminnelse til meg selv om at vi har mange å takke for mye.

For meg er det så enkelt som at skal en forstå sin samtid er det en stor fordel, ihvertfall i vår kulturkrets som ikke tror at historien gjentar seg i en lovmessig sirkel, å kunne noe om veien hit. Demokratiet er avhengig av at mange kan nok om det som former og har formet nasjoner/ samfunn/ kulturer/ religioner til å kunne sette ytringer i kontekst og være maktkritiske. Bare det å vite at det ikke finnes EN fasit på dette, men mange måter å tolke historien på, er en verdi i seg selv. Hvis vi bare kjente nåtid og framtid ville den erkjennelsen være vanskeligere å oppnå. Det er vanskelig å drive kildekritikk på spådommer om framtida.

Jeg har lest denne diskusjonstråden med stor interesse, og føler meg i grunnen kallet til å si noen ord selv - jeg som elsker å lese om spesielt andre verdenskrig i alle dens fasetter.

Hvorfor leser jeg bøker om andre verdenskrig - eller for den saks skyld ser mengder med filmer fra denne perioden i historien? Om alt fra selve krigshandlingene (som jeg faktisk er minst interessert i), hverdagsliv under krigen, om jødeforfølgelsen, Holocaust, nazismen, landssvik, motstandsarbeid, jakten på nazistene etter krigen, om atombombingen i Japan, om angrepet på Pearl Harbor, om invasjonen av Norge ... ja, kort sagt det meste!

Etter å ha gransket min sjel tror jeg at min motivasjon i alle fall ikke er ubetinget basert på at "vi må ikke glemme", men det er nok noe der også. Jeg slutter imidlertid aldri å undre seriøst på hvorfor jødene ble behandlet slik de ble. Jeg klarer bare ikke å forstå det - verken følelsesmessig eller rasjonelt. Så kanskje leter jeg etter noe i litteraturen som kan forklare en slik ondskap. Den eneste forklaringen jeg i grunnen har funnet til nå er at menneskeheten alltid - til alle tider - har hatt behov for noen å skylde på når ting går galt.

Jeg synes også at det er viktig at det som en gang skjedde, blir skrevet ned. Det handler om viktige historiske dokumenter og vitnesbyrd! Samtidig er det jo en viss fare for at alt som blir skrevet, tas for god fisk og at det er ansett som helligbrøde å innta en kildekritisk holdning til noe av mengden som er pøst ut på markedet i årene etter krigen.

Jeg tilhører vel også dem som trigges av å lese om fæle, dramatiske ting fra virkeligheten fremfor feelgood-litteratur og den slags. Sånn sett er det "mye morsommere" å lese f.eks. om krigen. (MIsforstå meg rett.)

Min spesielle interesse for bøker og filmer om andre verdenskrig har vedvart i mange, mange år og henger nok også sammen med en generell interesse for historie. Desto mer interessant å merke at krigshistorien - dvs. hva bøker og filmer fra denne epoken handler om i dag - faktisk er i endring. Stor endring! Rett etter krigen var mye av litteraturen preget av heltehistorier om store bragder utført av enkeltpersoner. Hatet mot landssvikere og tyskertøser var stort. Landene som gikk seirende ut av krigen - de allierte - skrev også sine historier for å fremstå som edle og flotte.

I dag er det nesten omvendt (jeg tenker på hva det skrives om). Nå kommer det flere og flere historier om hva som EGENTLIG skjedde, og alt er ikke like vakkert. Som "Saras nøkkel" og filmen med samme navn - i tillegg til filmen "Utryddelsen" - forteller f.eks. historien om Frankrikes skammelige behandling av sine egne jøder. Som boka "Tyskerjentene" av Helle Aarnes, som får meg til å skamme meg på vegne av nordmenn og deres behandling av disse jentene etter krigen. Hva galt gjorde mange av dem - annet enn å forelske seg dypt og inderlig i unge tyske soldater, som utvilsomt hadde mange flotte egenskaper, selv om de deltok i okkupasjonen av bl.a. Norge? Jeg tenker også på boka "Fars krig" av Bjørn Westlie, hvor han forteller om faren som sto på feil side under andre verdenskrig. Uten å forsvare sin far, klarer han likevel å få frem hva som gjorde at nettopp han - i likhet med egentlig noen få til - vervet seg som soldat i krigen mot kommunistene.

Mitt poeng er at krigshistorien - eller måten denne fortelles på og hva som er temaene - hele tiden er i endring. Sannheten om hva som egentlig skjedde har ikke kommet frem enda, og dynamikken i dette gjør at i alle fall jeg stadig opprettholder min interesse og motivasjon for å lese mer om krigen. Jeg tror at man skal være forsiktig med å sette seg til doms over at noen leser mye og andre ikke noe om verken det ene eller det andre. Og i alle fall med å kategorisere hva som gjør at noen velger ditt, mens andre velger datt ... ;-)

Om verden blir et bedre sted å være i dersom "alle" leser om krigen, er jeg tilbøyelig til selv å ta avstand fra. Samtidig tror jeg fast og bestemt at vi kan ha mye å lære av historien, som dessverre har hatt en tendens til å gjenta seg selv litt for mye. Men hvem hadde vel trodd at det skulle skje nye folkemord - i Europa av alle steder - etter alle grusomhetene som skjedde under andre verdenskrig? Og så var det nettopp det som skjedde på Balkan ... Foreløpig er det ikke skrevet veldig mye om det som skjedde der, men det kommer - det kommer! Tendensene - i alle fall slik jeg har sett det beskrevet i "Ikke en flue fortred" av Slavenka Drakulic - er at man ønsker å glemme alt, at man ikke ønsker at sannheten skal komme frem. Alle sider i konflikten var grusomme, men noen mer enn andre. Min påstand er at disse landene ikke kommer videre før de har erkjent hva som egentlig skjedde og på en måte har tatt ansvar for dette. Først da kan de gå videre ... Kanskje er det mye av dette alle historiene om andre verdenskrig handler om?

Klassekampens litteraturkritiker, Frode Johansen Riopelle, var ikke begeistret. Han skriver: "Eco er en førsteklasses intellektuell, men en annenrengs romanforfatter". Gårde ord vil jeg si. Jeg kommer nok uansett til å gi boken en sjanse.

Spoiler

Her er min omtale av boka:

Miles Heller nærmer seg 30 år og det begynner å bli noen år siden han forlot New York og brøt all kontakt med sine foreldre. Hvorfor han gjorde dette, får vi vite etter hvert.

Miles´foreldre skilte lag da han kun var et lite barn. Miles ble igjen hos faren, som har gjort alt for å skjule det faktum at moren forlot sønnen sin til fordel for sin skuespillerkarriere.

Faren gifter seg etter noen år, og med på kjøpet får Miles en noe yngre halvbror. I motsetning til skoleflinke Miles, er halvbroren alt annet enn veltilpasset. Da guttene har kommet seg godt og vel opp i tenårene og Miles i forbindelse med en krangel dytter halvbroren ut i veien, med den følge at halvbroren blir drept av en møtende bil, starter problemene for Miles. Den tidligere pliktoppfyllende gutten som alltid har klart seg så godt, slites nesten i stykker av dårlig samvittighet fordi han føler at han har drept halvbroren sin. Han klarer ikke å konsentrere seg om skolearbeidet, og skolekarakterene stuper. Den dagen han hører stemoren komme med den ene ufordelaktige karakteristikken etter den andre om ham overfor faren, bestemmer han seg for å forsvinne ut av deres liv.

Miles reiser til Florida, hvor han livnærer seg av å rydde og tømme hus etter folk som har gått personlig konkurs som følge av finanskrisen. Han har ingen venner, og alt han er opptatt av er litteratur og baseball. Inntil han en dag møter ungjenta Pilar, som han forelsker seg hodestups i. Selv om Pilar er mindreårig, oppfatter Miles henne som meget intelligent og klok. Etter hvert introduseres han for Pilars søstre, og så bestemmer de to seg for å flytte sammen. Miles frykter imidlertid Floridas lovgivning, som er meget streng i forhold til sex med mindreårige. Han synes likevel at han tar alle forholdsregler for dem begge, inntil en av Pilars søstre kommer med trusler. Dersom Miles ikke skaffer henne dyre luksusgjenstander fra husene han rydder, truer hun med å anmelde forholdet mellom ham og Pilar. Miles står etter dette overfor et forferdelig dilemma. Skal Pilars søster gjøre ham til en tyv? I stedet flykter han tilbake til sin hjemby New York, etter å ha mottatt en invitasjon til å bo i et okkupert hus i Sunset Park fra en tidligere skolekamerat. Planen er å vende tilbake til Florida og Pilar når hun har fylt 18 år.

Å være husokkupant i New York er kult så lenge de får være i fred. Men så begynner utkastelsesordrene å komme, og beboerne er svært uenige om hvordan de skal forholde seg til dette ... Dette skal komme til å bli fatalt for dem alle. Og så spørs det om Miles er rede til å møte sin skjebne, eller om han velger å fortsette å flykte ...

Som ihuga Paul Auster-fan må jeg dessverre medgi at jeg ikke ble overvettes begeistret for denne boka. På den ene siden tror jeg at dette skyldes at jeg aldri ble sugd inn i fortellingen, slik jeg er vant til å bli når jeg sitter med en Auster-bok i hendene. Dessuten likte jeg ikke helt fortellergrepet han valgte i denne boka. Å skrive i presens er en krevende øvelse som ikke veldig mange forfattere lykkes med. Jeg synes fortellerstemmen ble litt kunstig. Summen av dette førte til at boka flere ganger ble lagt til side til fordel for andre bøker, og jeg må virkelig si at jeg forventer mer av Paul Auster!

De mest interessante delene av boka handlet etter mitt syn om Miles Heller, mens jeg fant det mindre interessant å høre om de andre husokkupantene. Historien om Pilar kokte bort til ingenting, og det hadde faktisk vært mer spennende å høre om hennes og søstrenes liv etter at Miles forlot Florida. Auster pleier å favne om temaer som fremmedgjøring i eget liv, ensomhet, tilfeldighetenes spill, far-sønn-forhold (eller aller helst fraværet av en far), litteratur, baseball, New York/Brooklyn - bare for å nevne noe. Han er innom de fleste av disse temaene også i denne boka, men uten å grave særlig dypt, synes jeg. Jeg får meg likevel ikke til å gi noe mindre enn terningkast fire. Og jeg kommer garantert til å kaste meg begjærlig over neste Paul Auster-bok når den utkommer!

Jeg har lest de fleste av Ecos bøker,de fleste er bra, særlig Rosens navn og Foucaults pendel. Gravlunden i Praha synes jeg også er bra,han skriver på en måte litt fordekt om ting, men når en kjenner hans stil, er det det som gjør det litt ekstra å lese Eco. Denne boka var på en måte en parodi på konspirasjonslitteraturen. En konspirasjon om konspirasjonene. Ok, men kanskje litt for mye av det gode.

Enig. Her i Norge vet man alt for lite om finsk historie. Jeg som er halvt finsk har tidvis fått merke fordommene som kommer som et resultat av dette. Denne boka er et kjempeflott bidrag til å kunne bøte på dette. Den er fantastisk godt skrevet, med en detaljkunnskap som virkelig imponerte meg. Skildringene og karakterene imponerte meg stort. Gleder meg til å lese flere bøker av Westö, har lånt Faren ved å være Skrake på biblioteket nå, så den vil bli slukt på noen dager, tipper jeg.

Denne boka ga meg absolutt ingenting, jeg leste den ferdig mest på trass, og fordi den var fort å lese. Her overgår Ørstavik seg sjøl i inderlighet, synes jeg. Må legge til at jeg har hatt veldig stor glede av en del av bøkene hennes, noen har truffet meg rett i magen, men her blir det så mye følelse og kjenne på og hardhet og mykhet og bare det. Ja, det nøstes opp en historie etter hvert, men personene er helt eksperimentelt fjernsynsteater, og jeg synes ikke det var verdt tida. Anbefaler heller noen av de eldre bøkene hennes, hun kommer jo med en ny i høst, men om den følger opp denne stilen, kommer jeg til å la den passere.

Som halvt finne som er mye i Finland, kan jeg ikke si at han skaper mye fordommer mot Finland. Jeg synes fyren bare er morsom. Han innehar en humor som er veldig finsk; veldig sort og dyster, og menneskeskildringene hans er svært preget av det. Tror ikke man skal være så høytidelig på slike ting.

Jeg ble ferdig med denne boka i går. Likte den godt.

Skremmende å se hva oppførsel på arbeidsplassen kan føre til. Utestengelse, mobbing den ene dagen, og "venner" den neste, og omvendt. Se hvordan arbeidskamerater går mot hverandre, og hvordan paranoiaen påvirker avdelingen.