Moro med så mange svar på mitt lille frustrasjonsutbrudd.

intet: Jeg leste den på norsk, ja, men dialekta til Hoshino plaga meg ikke. Og ja, det er lov å ikke like det som alle andre liker. Men det er liksom så kjipt å bli så skuffa!

Lise Munthe: Jeg tror ikke jeg har problemer med å "forstå" det surrealistiske. Men der er mange tråder i Kafka på stranden som ikke henger sammen, noe som sikkert er meningen, men de ulike fortellingene engasjerte meg dessverre ikke nok til at jeg ble interessert i å forsøke å pusle dem sammen. Takk for tips om Elskede Sputnik, Trekkoppfuglen og IQ84.

Takk for interessante kommentarer. Jeg er helt enig med deg i at forholdet til Janne er hovedgreia i boka, til tross for at dette ikke representerer så mange sider som det andre. For når vi trekker fra sidene om Abélard og Héloise, blir det ikke så mye igjen som direkte er om Tomas og Janne. For meg er historien om Agnete noe som setter perspektiv på Tomas-Janne-forholdet (sett på bakgrunn av den mørke kjærlighetshistorien, blir den lyse desto lysere). Litt rart at han er så uklar på to ting: 1.antall jenter han oppdro. 2. Agnetes død (hvordan/hvorfor?) Dette er jo selvbiografi (ikke sant?) og da burde slike svar være opplagte. Men hvorfor forteller han det ikke til leserne?

Hvis det kommer fram noe interessant om boka gjennom diskusjonen i lesesirkelen din, håper jeg at du vil fortelle dette til oss.

Egentlig skriver han om tre kjærlighetshistorier; en om sin ungdoms kjærlighet, en om Agnete og en om Janne. Han er heller ikke helt stringent i forhold til om han har oppdratt en eller to jenter - sin egen datter og hennes halvsøster. Uansett oppfattet i alle fall jeg forholdet til Janne som hovedgreia med denne boka, mens det andre kom i tillegg. Noe faller nok på plass når du leser "Imot kunsten", fordi han der bl.a. skriver om datteren, kona som er død, huset på Askøy, skrivingen etc.

Det er for øvrig spennende å lese om hvordan du Tuhamre har oppfattet boka. Det får meg til å tenke mer på hva jeg egentlig har lest. ;-) Jeg skal møte i den ene boksirkelen jeg er medlem av i morgen kveld, og da skal nettopp "Imot naturen" diskuteres.

Og du er en glitrende anmelder!

Boka handler jo om to kjærlighetshistorier: om forholdet Espen-Agnete og om forholdet Espen-Janne. Det som slo meg var hvilken forskjell det var på måtene de to historiene blir fortalt på. Når han forteller om samlivet med Agnete(enten det finner sted i Roma, i Vest-Norge eller i Nicaragua)er det mye ytre beskrivelser og hendelser han trekker inn, ja, nesten bare det. Når det gjelder selve samlivsforholdet er det gjerne de negative sidene han skriver om (krangler osv.). Delene som handler om Janne er helt annerledes, stillferdige og inderlige, og der det kanskje mangler andre referanser, tyr han til litteraturen og paralleller der. I historien om Agnete skjer det mye forandringer og omkalfatringer, ikke bare flytter de rundt omkring i verden, men det virker også som om Agnete snur opp-ned på stedene der de slår seg ned med sin store tiltaksiver. Når han derimot bor sammen med Janne, er det i et hus fra foreldrene hans der tiden omtrent har stått stille, der ingen forandringer gjøres. Det som forundrer meg litt er at her vokser dattera hans opp (eller er det to jenter han etter hvert får ansvaret for?).Sett på bakgrunn av et barns oppvekst burde vel nettopp forandring være noe vi skulle høre mer om, men slik er det ikke. Plutselig er dattera 19 år og klar til å flytte hjemmefra. Nå har jeg ikke lest den foregående boka (Imot kunsten), men skal naturligvis gjøre det. Kanskje tingene vil falle mer på plass da.

Smertefullt om å elske og ha tapt

I bokas åpningsscene befinner jeg-personen - en eldre mann, forfatteren selv - seg på et nyttårsparty sammen med kjæresten sin. At han er nøyaktig dobbelt så gammel som henne, får vi først vite senere.

"Jeg begynner å bli gammel; jeg kjenner ikke meg selv. Det har alltid tiltrukket meg, dette bildet av alderdommen: den gamle mannen og den unge jenten. Jeg vet ikke hva det minner meg om, en forbrytelse, kanskje, eller om naturen; naturens brutalitet og vold, dens uskyld. Man vet ikke hvem som er den skyldige, han som sitter i stolen, eller hun som sitter over ham, i fanget hans, kledd i en utringet, sort selskapskjole." (side 9)

Mannen er altså 48 år, mens kjæresten hans er 24. Han elsker henne slik han kanskje aldri har elsket noen kvinne tidligere, men forholdet kan selvfølgelig ikke vare. Hun, den yngre kvinnen, vil videre. Han var "bare" en liten digresjon i livet hennes. Riktignok en viktig digresjon, men dog en digresjon ... For hun kunne jo ikke ende der, spille resten av sin ungdom på en mann som ikke akkurat ville bli yngre med årene ...

På tross av at jeg kun har lest en bok av Espedal tidligere ("Imot kunsten"), kan jeg allerede nå si at jeg finner hans fortellerstil lett gjenkjennelig, selv om det lett manende preget i "Imot kunsten" ikke er like sterkt til stede i "Imot naturen". Han springer i tid og for den saks skyld også fra sted til sted, men fullt så forvirrende som jeg opplevde "Imot kunsten", er den likevel ikke. Tidvis hadde jeg litt problemer med å forstå hvorfor han trakk inn nesten hele sitt livs kvinnehistorier i denne lille, tynne boka, men kanskje skyldtes det først og fremst at jeg så veldig gjerne ville vite mer om forholdet mellom ham og hans yngre kvinne, og hva som til slutt førte til bruddet mellom dem. Tidligere har jeg hørt at en del synes man kommer for tett innpå forfatterens privatliv, men den oppfatningen deler ikke jeg. Jeg opplevde tvert i mot at hver gang jeg virkelig begynte å komme tett på ham, støtte jeg som leser på en barriere, hvor de skjønnlitterære beskrivelsene kom litt i veien, samtidig som han jo skriver så vakkert og litterært om den smerte som ligger i å ha elsket og ha tapt. Hvor meningsløst alt blir når den elskede er borte for alltid ... Og kanskje er det nettopp i smerten at stor kjærlighet skapes?

"Det må være noe av det verste med å være ensom: å spise sammen med noen som ikke er der, hver eneste dag." (side 147)

Å være alene i et rom samtidig som man vet at kjæresten befinner seg i en annen del av huset, er noe ganske annet enn virkelig å være alene ...

"Imot naturen" er en vakker og smertefull liten bok, hvor forfatteren forteller om sitt forhold til kjærligheten fra han var en ung mann og frem til i dag, stykkevis og delt og litt frem og tilbake. Det er et svært sympatisk bilde som tegnes av ham, og dette står i dyp kontrast til det bildet som har oppstått av ham som en arrogant mann som nærmest steiler ved tanken på at han kun skulle bli lest av femtiårige kvinner ... Det er nå en gang slik at de fleste storkonsumenter av bøker er kvinner, og jeg tenker at han bør være takknemlig for hver leser han har - uansett kjønn! Uansett - dette lar jeg på ingen måte komme i veien for mitt forhold til hans bøker - like lite som Hamsuns nazisme får meg til å være å lese hans bøker ... uten sammenligning for øvrig, bare så det er sagt! Ekstra morsomt fant jeg selvsagt at Espedal skriver om at han har lest Knausgårds bøker!

"Ja hva skal jeg si om lykken? At jeg ble glad med en gang jeg så henne når vi våknet om morgenen? At jeg gikk hele dagen og gledet meg til at vi skulle legge oss om kvelden? Vi lå ved siden av hverandre i sengen og leste. Vi leste hver våre eksemplarer av Knausgård-bøkene, begynte samtidig og leste parallelt, plutselig la hun ned boken og så på meg; leste du det? spurte hun. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han er ikke riktig klok, sa hun. Så leste vi videre. Helt til jeg la boken min ned og så på henne; leste du det? spurte jeg. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han ødelegger seg selv, sa jeg.

Det er nesten ingenting å si om lykken. Den er der i alt vi sier og gjør, og vi vet ikke engang om den." (side 115)

Espedal klarer det kunststykke å skrive om kjærligheten og sorgen uten å bli verken banal, klisjéfylt eller klissete. Og det er vel det som skiller ham fra de fleste andre som har prøvd før. Han er en glitrende forfatter! Her blir det terningkast fem!

Jeg har lest den for tredje gang, og er like begeistret, språket er så flytende,poetisk ja vakkert rett og slett. Historiene er også rørende der små gåter blir lagt ut mellom linjene. Kommer nok til å lese den om igjen om noen år.

Leste boken i natt, den er lettlest og språket er enkelt, -for enkelt synes jeg. For meg ble den for også for sentimental. Dette er en bok for damer, gjerne eldre damer. Men tross dette sitter jeg igjen med: at en må være åpen for det ukjente, tørre å satse. En har selv ansvar for å komme seg videre etter grusomme / triste hendelser i ens liv. En kan ikke sette seg selv i fengsel og straffe seg selv i det uendelige. Samt vennskap har ikke aldersgrense. -Og det er gode ting å bli påminnet om.

Jeg leste også alle disse temaene ut av denne boka, men syntes ikke den var dyptpløyende på noen av de. Jeg tolker nok også vanligvis feel good litt snevrere, men har tenkt en del over hvorfor skamslåtte kvinner i fremmede kulturer selger så godt for eksempel. "Nydelig bok" blir ofte konklusjonen. "Åh gråt meg igjennom hele denne". Mens virkelig smertefulle bøker som en knapt klarer å lese ferdig som f.eks "Jeg har sett mørkets indre" ikke selger 1/10 del en gang av tårepersene. Jeg tror det er fordi sistnevnte egentlig gir leseren en god følelse, gjerne som man husker, slik drama og romantikk også kan gjøre på film.

Ja, jeg tror noe av problemet når man skal lage film av en bok er at det er altfor mye som skal med i løpet av kort tid. Det gjør at mange svært alvorlige temaer i boka blir behandlet med en harelabb i filmen. Like fullt synes jeg at filmen - betraktet på sine egne premisser - sto seg godt. Men der filmen nok var vel overfladisk, hadde jo jeg et hav av detaljer som bakgrunnskunnskap fordi jeg leste boka for et par måneder siden.

Jeg tolker nok begrepet "feel good" litt snevrere. Ikke nødvendigvis slik at det må være gode følelser, men mer at man presenteres for en historie som "motstandsløst" glir gjennom sanseapparatet uten å etterlate varige spor etterpå. I "Simon og eiketrærne" er det derimot så mange alvorlige temaer at dette ikke kan sies å være tilfelle, slik jeg ser det. Trakasseringen av jøder, Isaks mors angst for nazistene etter hvert som de rykker nærmere, Ingas store sorg over at hun måtte gi fra seg sitt eneste barn, all uvitenhet som førte til at hun gikk glipp av sin store kjærlighet, Isaks kusine som hadde overlevd Auschwitz og hva dette gjorde med henne, kollisjonen mellom Isaks velstående familie og Simons heller alminnelige arbeiderfamilie, det å være begavet i en "vanlig" familie, skille seg ut, ikke føle seg hjemme noe sted ... osv., osv. Det er et lass av alvorlige og dyptpløyende temaer i denne boka, som det selvsagt ikke er mulig å grave voldsomt mye i når man skal lage en film av drøyt to timers varighet.

Har akkurat lest denne og jeg tolket åpningsinnlegget i den retning at tåreperser også er en form for feel good litteratur. Jeg synes ikke boka var en klassisk tårebok. Forfatteren er litt mer original og trykker ikke på alle knappene som får fram det sørgelige på en måte som behager, men jeg gjenkjente også noen trekk. Dette er en veldig populær bok og det er åpenbart når en ser på bestselgerlistene at sterke sørgelige historier som likevel ikke gjør oss mer enn passe vondt selger best;)

Fantastisk! Dette er en av de aller beste bøkene jeg noensinne har lest! Utrolig bra skrevet.

Jeg tror kanskje det bare var et par jenter som ikke hadde lyst til å være så seriøse i disse juletider. "No offense," er jeg helt sikker på.

Her er min bokopplevelse:

"Verdensmestrene" av Henrik H. Langeland er ment å skulle bli første del i en triologi om flere Oslo-familier med temmelig ulik bakgrunn. I denne første boka, som starter med at Oddvar Brå brakk staven under den dramatiske stafetten den 25. februar 1982, følger vi fire 12-åringer gjennom hele 1982. Langrenn står sentralt i deres liv.

Lars er sønn av vestkant-familien Meltzer, der faren er advokat som sine forfedre flere generasjoner tilbake, og hvor tradisjoner står i fokus. De har alltid bodd i Hemingland med Nordmarka og ypperlig skiterreng som nærmeste nabo. Herr Meltzer praktiserer ikke bare fin-juss i jobbsammenheng - det gjør han også når sønnen skal oppdras. Her er det ikke rom for så mye som en millimeters slinger i valsen - til Lars sin store fortvilelse mang en gang. Eller Laurentius Michael Meltzer som han egentlig heter ... Og den godeste herr Meltzer har store ambisjoner på vegne av sin sønn og hans langrenn-trening!

Vennen og nabogutten Hauk, som egentlig heter Henrik August Eriksen, befinner seg i skiløypa i det magiske øyeblikket da Brå brekker staven. I et basketak klarer Lars å sikre seg en del av den brukkede staven, bare for å oppleve at denne blir borte igjen nokså snart etterpå. Mistanken hviler over Hauk ...

Vi introduseres også for Remi Halvorsen fra Oppsal, en gutt som har en fullstendig annerledes oppvekst enn Lars og Hauk. Men der Lars og Hauk kan regne med et velbemidlet "bakkemannskap" på hjemmebanen, har ikke Remi de samme mulighetene. Det han imidlertid har - i motsetning til de andre guttene - er en frihet på hjemmebanen som de andre bare kan drømme om.

Simone Bugge Kristoffersen vokser opp i en raddis-familie, som ikke for noen pris vil ha noe med kapitalkreftene å gjøre, og som er så politisk bevisst at det å oppfylle datterens største ønske om å få en Barbie-dukke, er helt og fullstendig uhørt. Idet Oddvar Brå brekker staven, befinner hun seg på Kreta, og hun blir vitne til at faren har et sidesprang med en av damene som jobber på hotellet der de bor ...

Og sist, men ikke minst, blir vi kjent med Amar Singh, som ankommer Fornebu rett etter at Oddvar Brå har brukket staven. Han skal gjenforenes med sin far og kan se frem til en tilværelse på Oslos østkant, nærmere bestemt Haugerud. Gjennom ham får vi oppleve gjengkulturen blant innvandrerne i Oslo, viktigheten av å høre til et sted, ha noen "venner" som kan beskytte ham når dette blir nødvendig. Han blir opptatt som medlem av den etter hvert så beryktede Tveita-gjengen. Og det ved å benekte sin indiske sikh-bakgrunn og gi seg ut for å være pakistansk muslim ...

Gjennom den mer enn 20 timer lange lydboka, eller nesten 600 siders papirutgaven, følger vi Lars, Hauk, Simone, Remi og Amar gjennom hele 1982, frem til jula 1982, hvor Lars omsider får oppleve sin jomfrutur fra Mylla og ned til Oslo sammen med sin far. Dette er også en historie om enorme klasseskiller som ikke først og fremst fremvises gjennom ytre materiell velstand eller mangel på sådan. Snarere er det heller noe som vises gjennom gamle, nedarvede tradisjoner gjennom generasjoner, hvor det å være født inn i spesielle familier forplikter langt utover egne behov og ønsker. Sånn sett har kanskje Laurentius mer til felles med Amar enn noen av dem kan ane. Men dersom det er noe som faktisk forsvinner litt på 1980-tallet, så er det de verste økonomiske skillene mellom de sosiale klassene - uten at det hjelper det minste dersom man er fra en lavere klasse og gjerne vil menge seg med fiffen ...

Etter en noe treg start, som for øvrig er helt akseptabel all den tid dette er ment som starten på en triologi bestående av tykke bøker, synes jeg at det ble en grei flyt i boka. Anders Ribu er en oppleser jeg bare får mer og mer sansen for, særlig når han viser evne til å sjonglere fra beste vest-kant-bokmål til nordlandsk, og det på en ganske fornøyelig måte. Den som utvilsomt får størst plass i boka, er Lars, mens vi egentlig så vidt blir kjent med Amar. Det ligger imidlertid i kortene at Amar kommer til å bli mer fremtredende etter hvert. Lars, hvis oppvekst er preget av en fullstendig kadaverdisiplin fra farens side, tar ut sine verste sider langt fra foreldrenes radius, og fremstår sånn sett som en dobbeltnatur slik Johan Borgen har beskrevet det i "Lillelord" og slik Lars Saabye Christensen har beskrevet Adrian i "Maskeblomstfamilien". Det er nesten ikke en hendelse i Norges offentlige liv på den tiden som unngår oppmerksomhet i boka. Alt fra kommende skistjerner (Dæhlie og Alsgaard) til Treholt-saken berøres og flettes inn i handlingen.

Som et tidsbilde gir "Verdensmestrene" et interessant blikk på en av de mest interessante tiårene som har vært i nyere historie. Man kan romantisere 50-tallet, snakke om det optimistiske 60-tallet og oppveksten av olje-Norge på 70-tallet, men det var på 80-tallet de virkelig interessante tingene skjedde! Jeg var selv noe eldre på den tiden enn ungdommene i "Verdensmestrene", og kanskje nettopp derfor er jeg i stand til å identifisere meg med mye av det som skjer i boka - i alle fall når det gjelder alt annet enn skitreningen, som for meg er litt fjernere. Fordi jeg husker så mye av det som skjedde på den tiden, samtidig som jeg fremdeles var ung. Jeg knekker sammen og tilstår at det å lese denne boka var kos, kos, kos! Når jeg like fullt ender opp med å gi den terningkast fem - og altså ikke en sekser - er dette fordi jeg synes boka haltet litt når Remis og Simones familie ble beskrevet, men det er mulig at dette skyldes at de ikke fikk fullt så mye oppmerksomhet som eksempelvis Lars og Hauk ... Dessuten er jeg spent på Amars fremtid i Tveitagjengen! Jo, jeg står for at boka fortjener terningkast fem! Fordelen med å lese denne boka ett år etter at den utkom, er at jeg slipper å vente så lenge på bok nr. 2. Og måtte den komme veldig, veldig raskt! (Jeg er veldig sikker på at mannen min og jeg kommer til å sloss om å få lese bok nr. 2 først!)

Flott innlegg her av Rose-Marie! Tapte døtre er ei rystande bok på fleire måtar : Det er hjarteskjerande å lese om kor lite eit jentebarn er verd pga kultur, det er vanskeleg å forstå den tilsynelatande kulden som nokre viser i samband med dette - og ikkje minst: som datter og mor til ei datter - ein skal vere hard om ein ikkje let seg bevege av enkelthistoriene i boka.

Berre tanken på ei mor som i smerte - og heilt sikkert med angst for kva kjønn barnet har - føder barnet, og veit kva som ventar om det er feil kjønn......

Uansett er det ei viktig bok - kanskje spesielt for dei bortadopterte barna/døtrene som leitar etter svar. Har ikkje lese bøker av Xinran tidlegare, men utfrå min ståstad gjer ho ein god jobb.

Nå har jeg lest boken og kan bare si meg enig i alle dine betraktninger i anmeldelsen din. Et knippe rystende livshistorier fortalt av anonyme kvinner. Slik lesning gjør noe med deg. Tror jeg tar juleferie nå, også fra bøkene. Klarer ikke å begynne på en ny bok på en stund. Men jeg er på ingen måte ferdig med forfatteren. Xinran ønsker jeg å lese mer av. "Tapte døtre" står på leselisten min. Hun er en glitrende forteller.

Hva er en historisk roman? Posted on September 9, 2011 by Kjetil

Førsteamanuensis Helge Ridderstrøm ved Universitetet i Oslo har skrevet flere bøker om litteratur og jeg kom over en artikkel som forklarer og definerer hva en historisk roman er. Dette er nemlig “En roman basert på sanne, historiske hendelser som har foregått langt tilbake i tid. En del av hendelsene i romanen har faktisk funnet sted, og noen av personene har levd, men forfatteren har diktet opp andre personer og hendelser. Fortelleren kan være allvitende og dermed fortelle oss hva f.eks. Olav den hellige tenkte. Den ”virkelige” historien skal belyses gjennom fiksjonen. En tidsperiodes kjennetegn, problemer og mentaliteter blir belyst gjennom teksten. Tidstypiske trekk er vevd inn i handlingen.” Interessant lesing om sjangeren Historiske Romaner.

Ridderstrøm fortsetter: “Selv om mye i fortellingen er oppdiktet, prøver altså romanen å vise sosiale forhold, faktiske hendelser og tidsånden i en historisk periode. Beskrivelsene i romanen inneholder ofte detaljer som er historisk korrekte. Ofte foregår det minst én viktig historisk begivenhet i løpet av romanens handling. Denne eller disse begivenhetene kan fortelles fra et perspektiv som hittil ikke har forekommet hos profesjonelle historikere.

Historiske hendelser er med på å skape en kunstnerisk opplevelse (fortelleren sier ikke bare ”tenk deg at dette skjedde”, men ”dette som du leser her, skjedde”). Fortelleren prøver å få personer og hendelser til å være både i den sanne historien og i den fiktive fortellingen samtidig. Dessuten prøver forfatteren å overvinne den historiske avstanden, og skape en ”ny” tidsdimensjon for leseren mens teksten leses.”

Ja enig! Denne boken er helt utrolig bra! Den overgår alt annet jeg har lest til nå. Selv om jeg måtte lese hele boken paralellt med å slå opp i Wikipedia-artikler og kunstordbøker underveis for å bli kjent med kunstnere og verk det ble referert til, og lesingen derfor krevde mer av meg enn jeg var forberedt på, - så ble det en enorm leseopplevelse. I første delen blir man kjent med karakterene. Andre del føler jeg kryper mer og mer over i krimsjangeren. Hustvedt skildrer karakterene i boken på en slik måte at de blir levende for en, og når de dør blir det som å miste venner. Jeg gråt så jeg hikstet flere ganger av denne boken, og jeg er ikke en som er lettrørt. Det er en sterk historie, den er enormt bra skrevet, selv om slutten irriterte meg grønn. Jeg ventet på å få svar på spørsmål jeg stilte meg underveis i romanen, og følte jeg ble snytt. Historien bygde seg opp til et høydepunkt som aldri kom.
Og jeg sitter også og lurer på om Hustvedt har brukt seg selv i boken. Karakteren Violet Blom er skremmende lik henne, og som henne selv er hun norskættet, gift med en kunstner fra Brooklyn og beholdt sitt pikenamn. Jeg gleder meg til å lese flere bøker av denne forfatteren og hennes ektemann Paul Auster.

Ja, du sier noe der. Glem logikken og la deg surre med. Skal prøve på det. Da åpner jeg Kafka på Stranden NU :)

Jeg synes det er vanskelig å uttale seg bastant om dette.

Selvfølgelig synes jeg vi skal lage et enormt bokbål av Coelhos samlede makkverker, og Victoria Hislop og alle mennesker involvert i bokutgivelsene hennes kan bare gå og dø. Margit Sandemo kan få meg til å gråte over menneskehetens mangel på smak og fortjener alle sine verker slettet fra verdenshistorien, og Dan Brown bør ta et Writing 101-kurs. Eventuelt henges. Stephenie Meyer bør dømmes til livslang forvaring på et galehus. "Rettferdig" ondskap har jeg en hel sjel full av.

Men så er det hyggelige og ellers oppegående mennesker som sier at de elsker disse bøkene, og så står jeg liksom bare der og klarer ikke å få sagt at favorittforfatteren deres fortjener en langsom og smertefull død. Uansett hvor mange dårlige forfattere vi hadde fått ryddet av veien, står det hundrevis av nye klare til å overta plassen. Og hundrevis av mennesker som mer enn gjerne vil utgi bøkene deres og tjene penger på dem. Og millioner som vil kjøpe og lese dem.

Jeg har bare innsett at samme pokker hva kommer jeg ikke til å være spesielt enig med massene i noe som helst, hverken boksmak eller annet.