En grusom roman, og smart konstruert.....man skjønner ikke fra starten hvor dette bærer hen. Pauls bror som er den usympatiske fra starten...blir den sympatiske av dem....og Paul selv avslører både seg selv og de andre personene med sin fortellerstemme. Her er det mange viktige temaer som berøres - menneskeverd, dødsstraff, abort,foreldre-"modeller" etc...selv om hendelsene i romanen virker helt absurde, så er det i høyeste grad realisme, samtidig som det er sterk symbolikk på alt det urettferdige og forferdelige som mennesker kan forårsake....mye å drøfte og tenke på her...

En strålende bokomtale Rose-Marie!

For noen år siden tok jeg turen innom Karen (bydelen i Nairobi hvor farmen ligger). Det var en uforglemmelig opplevelse. Med "ærefrykt" tråkket jeg i Blixens fotspor til stedet hvor restene av det som hadde vært en kaffefarm lå, jeg satt på terrassen hennes og fikk servert te av Kamante's etterkommer, mens jeg kikket på de blomstrende kaktusene som Blixen en gang hadde plantet, og som nå hadde vokst seg flere meter høye.
Den eneste jeg savnet var vertinnen selv.

Stedet er i dag et museum - vel verdt et besøk om man tilfeldigvis er på de trakter.

Om et levd forfatterliv i Kenyas hjerte

For å få fullt utbytte av denne boka, anbefaler jeg at man som et minimum setter seg inn i hovedtrekkene av forfatterens liv først. Karen Blixen, født Karen Christentze Dinesen, ble født i Danmark i 1885, og døde i 1962. I løpet av sitt liv skrev hun en rekke bøker, noveller, essays, artikler m.m. - i de første årene under psevdonymet Isak Dinesen. Mye av hennes litterære produksjon utkom først etter hennes død. "Den afrikanske farm" utkom i 1937, rundt 16 år etter hennes opphold i Kenya. Det var for øvrig i årene etter 1931, dvs. etter hjemkomsten fra Afrika, at hennes forfattergjerning for alvor tok seg opp.

Karens store kjærlighet var baron Hans von Blixen-Finecke. Ham fikk hun aldri, og dette holdt hun nesten på å ta sin død av. Noen år etter giftet hun seg med hans tvillingbror, baron Bror von Blixen-Finecke, og dette ekteskapet førte henne til Afrika i 1914. Ekteskapet ble svært ulykkelig. Ikke bare smittet ektemannen henne tidlig med syfilis, men dette førte også til at hun forble barnløs resten av sitt liv. De endte med å skille seg i 1925.

Allerede i 1918 traff forfatteren Denys Finch Hatton, som ble hennes nære venn og elsker helt frem til hans død i 1931, da han styrtet med flyet sitt. Dette kombinert med en hel rekke andre forhold, førte til at Karen Blixen ga opp sin kaffeplantasje i Kenya.

"Den afrikanske farm" handler om forfatterens liv på kaffeplantasjen i Kenya (den gangen kalt Britisk Øst-Afrika) i årene fra 1914 til 1931. Med de udødelige ordene "Jeg hadde en farm i Afrika ved foten av fjellet Ngong", inviterer hun oss inn i sitt liv, slik hun ønsket å formidle det den gangen. Og det er et rent eventyr vi inviteres inn i! Dessuten inneholder boka stor fortellerkunst i en helt egen klasse! Rent historisk er den meget interessant og lærerik! I tillegg til naturskildringer og skildringer av de ulike folkeslagene Blixen kom i befatning med under sitt opphold i Afrika, fant jeg det også spennende å lese om utfordringene hun hadde i forbindelse med kaffedyrkingen.

"Vi dyrket kaffe på farmen min. I virkeligheten lå den noe for høyt for kaffe, og det var ikke lett å holde det gående fra år til år. Vi var aldri rike på farmen. Men en kaffeplantasje er noe som får fast tak i dem som gir seg av med den, og den slipper dem ikke siden. Det er alltid meget en skal ha gjort på plantasjen, ja som oftest er en litt for sent ute med det." (side 8)

Under sitt opphold på kaffefarmen i Afrika kom Karen Blixen i kontakt med mange folkeslag, som somaliene, masaiene og kikuyuene. Hennes beskrivelse av afrikanerne, eller negrene som hun konsekvent kaller dem - hvis de da ikke betegnes som "muhammedanerne" (et uttrykk som aldri brukes lenger) , må ses i lys av den tiden dette fant sted. Selv om hun tidvis er nokså kategoriske når hun beskriver hele folkeslag som "late" eller at de er slik og sånn, er det like fullt en dyp og ektefølt kjærlighet til menneskene i Afrika som beskrives i boka. Dette kommer ikke minst frem i forbindelse med hennes avreise fra farmen i 1931. Som gift med Bror Blixen var hun baronesse, og noen av beskrivelsene må nok ses i lys av at hun ikke bare oppfattet seg som en del av (det hvite) herrefolket i landet, men også det forhold at hun var adelig.

Jeg ble svært fascinert av Blixens beskrivelse av somaliene, særlig kvinnene:

"De unge somaliene, deres ektemenn og beilere, er avholdende av naturen, hevet over mat og drikke og personlig velvære, harde og nøysomme som det landet de kommer fra. Kvinner er deres lyst. De har en umettelig attrå etter kvinner, de ser i dem den høyeste verdi livet kan by. Hester, kameler og fe kan også være gode å ha, men de kommer aldri opp mot hustruene. Somalienes kvinner støtter og styrker mennene i begge de forskjellige drag i deres natur. De forakter bløthet hos en mann og har ikke den minste tålmodighet med hans svakhet, og med store personlige offer holder de sin egen pris oppe.

De kan ikke skaffe seg så meget som et par tøfler uten gjennom en mann, de kan ikke engang eie seg selv, men må tilhøre en eller annen mann, en far, en bror eller en ektemann, men de er likevel den høyeste verdi i livet. De mengder av silke, gull, rav og koraller som somalikvinner kunne presse ut av sine menn, var et merkelig fenomen som talte til ære for begge parter. Hver gang de lange, strie handels-safariene var overstått, ble alle strabaser og vågestykker, all list og utholdenhet straks omsatt i kvinnepynt. " (side 148)

Blixens blikk for afrikanernes forhold til tid, beskriver hun helt nydelig:

"De svarte har uvilje mot sterk fart som vi har mot sterk støy, de har i beste fall vondt for å holde den ut. Dessuten står de på en vennskapelig fot med tiden, og maser ikke med å korte den ned eller slå den ihjel, de er tvertimot glade for den, og jo mer de kan få av den, desto gladere er de. Hvis en lar en kikuyu holde hesten for seg mens en selv er inne i et hus, kan en straks se på ansiktet hans at han ønsker en må bli lenge derinne. Han prøver da ikke på å få tiden til å gå, men setter seg ned og lever." (side 199)

En anmeldelse av boka jeg leste nylig i forbindelse med en nyoversettelse av boka, drar paralleller mellom Karen Blixen og Karl Ove Knausgård og deres ulike tilnærminger når de har valgt å skrive om sine liv. I Blixens bok er ektemannen Bror så vidt nevnt, og forholdet til Denys Finch Hatton beskrives utelukkende som platonisk. Alt som må ha betydd svært mye for henne, nevnes altså ikke med et ord. Dersom Blixen hadde levd i dag, er det vel liten tvil om at hun ville ha skrevet sin selvbiografi på en annen måte, men det er like fullt et paradoks at hun ikke berører med et ord noe om sitt ekteskap i det minste. Kanskje er det likevel noe av det ærligste ved hele boka at ektemannen ikke er til stede i noe av det hun beskriver: han betydde ingenting for henne - absolutt ingenting. Når man derimot leser Knausgårds bøker "Min kamp", sitter man igjen med et inntrykk av at intet er for lite til ikke å komme med.

At livet på farmen må ha vært ensomt mange ganger, leser man tykt mellom linjene i Blixens bok, uten at hun noen gang sutrer eller beklager seg. Dette var tross alt i en tid hvor karakterstyrke var en høyt skattet personlig egenskap, og i denne konteksten kan vi også forstå hvor viktig det må ha vært for henne å holde fasaden, og ikke slippe oss lesere alt for tett inn på seg.

Boka er delt inn i flere kapitler med titler som "Kamante og Lullu", "Et vådeskudds historie" osv., og det er i første rekke beskrivelsen av naturen, plantasjen, dyrene og afrikanerne hun kom i befatning med, som er viet størst plass. I kapittelet "Gjester på farmen" får vi høre om ... ja, gjestene på farmen. Store og små hendelser er flettet inn i boka. Den siste tredjedelen har mer preg av sporadiske nedtegnelser, og er beskrivende nok kalt "av en emigrants dagbok". Innimellom dukker Denys Finch Hatton opp på farmen, som han oppfatter som sin base. Og som tidligere nevnt - det er ikke et spor av den romansen som det er velkjent at de hadde, og som på mange måter er hovedtema i Sydney Pollacks film om Karen Blixen - "Mitt Afrika" - fra 1985, med Meryl Streep og Robert Redford i rollene som hhv. Karen og Denys.

Jeg ble voldsomt begeistret for denne boka mens jeg leste den. Blixen skriver så malerisk og med så stor innlevelse at jeg omtrent kunne kjenne luktene og se for meg landskapet. Når hun f.eks. beskriver en av de naturkatastrofene som rammet farmen hennes - en enorm sverm av gresshopper som spiste opp alt, og som, når de satt på trærne, med sin samlede vekt førte til at store trær knakk sammen, så skjønner vi at hun rett og slett måtte skrive dette ned for ettertiden. Som et vitnesbyrd om et fantastisk levd liv i en del av verden som folk hjemme i Danmark ikke hadde den minste anelse om. Og som de hadde store problemer med å tro og forholde seg til ... Dette er en bok som kan leses om og om igjen, og hvor man stadig kan få øye på nye detaljer som tilfører mer til helhetsopplevelsen av den. Her blir det uten tvil toppkarakter - terningkast seks! Og jeg er mer enn klar for å se filmen "Mitt Afrika" om igjen! For ikke å snakke om at jeg snart skal lese Hege Duckerts bok "Mitt grådige hjerte", som inneholder fire kvinneportretter, deriblant ett om Karen Blixen.

Helt avslutningsvis - og som tidligere nevnt - er det nylig kommet ut en ny oversettelse av denne boka. Det er forfatteren Trude Marstein som har oversatt den fra engelsk. Selv valgte jeg imidlertid å lese den opprinnelige oversettelsen, som nok er noe mer gammelmodig i stilen. For meg fungerte imidlertid dette veldig godt, fordi dette fikk meg i den rette stemningen.

Her er for øvrig en link til min omtale av filmen "Mitt Afrika" / "Out of Africa" .

litteraturhistorisk mesterverk! Prosessen tar opp problemstillinger angående rettsstaten og forholdet mellom individ og stat.Samtidig gir han en unik psykodramatisk skildring av den opplevelse det er å være subjekt for statens maktmonopol denne boken er et must. en av mine sterkeste favoritter og Kafka er forøvrig en av verdenshistoriens mest briljante forfattere

Helt enig, det var en skikkelig innertier fra Egeland.

Jeg begynte på boka i går - hadde ikke lyst til å gå på jobb i dag. Så langt er boka like fantastisk som del 1 og 2.

Veldig bra bok av Tom Egeland dette. En herlig eventyr roman for voksne, akkurat slike bøker jeg liker å lese.

I dag kom mine eksemplarer av bok 1, 2 & 3. Gleder meg som en unge! Må bare bli ferdig med Millennium trilogien først. Kos dere, Lise og Lewis! :)

Jeg likte også boken, selv om den var litt forvirrende i begynnelsen med fortellerstemmen. Som du sier: Om en mors og kones selvutslettende, grenseløse kjærlighet som alle bare har tatt som en selvfølge. At hun forvinner, tvinger dem til å se både henne og seg selv i et nytt lys.

Annbefales på det varmeste de to krimbøkene til Thore Hansen. Synd han ikke har skrevet mer enn to.

Helt enig, jeg orker heller ikke mer. Prøvd i lang tid å bli ferdig, men dette gidder jeg ikke mer. Jeg likte også Frihet så synes der er litt rart at denne oppleves så totalt annerledes....

Jeg kjøpte den første boka for noen måneder siden, men har ikke lest den enda. Du gir meg lyst til bare å kaste meg over den, og det fort. Kanskje jeg skal ta den med når mannen min og jeg reiser til Istanbul i påsken? Da trenger jeg nok bare å ta med denne ene boka. ;-)

Einig. Dalai Lama si bok er for alle, uansett religion og tru. Fin og tankevekkande.

Disse har jeg tilgode. Gleder meg.

Vi kan sikkert omdefinere begrepene her, men slik jeg forstår begrepene i dag, er det en del skiller her.

Dameroman: Lettlest og enkel formellitteratur med helt og heltinne som får hverandre til slutt. Temmelig langt fra realismen. Alle er vakre. Typisk foregår det i overklassen. Den alltid kvinnelige hovedpersonen kan gjerne være fattig først, men treffer da gjerne en rik mann. Typisk Barbara Cartland, Casino/Stjerne/Superstjerne-roman, populært på 70-80-tallet, føljetonger i ukeblader.

Kiosklitteratur: Til dels også dameromaner, men nå for tiden betyr det for det meste serielitteratur. Disse har også kvinnelige hovedpersoner og kjærlighet som hovedtema, men foregår ofte også i arbeider- eller bondemiljøer. Hovedpersonen er som regel vakker og edel til sinns, menomgitt av problemer. Her er ofte lokalhistorie og en viss realisme til stede, men språk og handling er gjerne enkelt og klisjepreget. Typisk Margit Sandemo, Frid Ingulstad og andre norske serier.

Chick lit: (jentelitteratur) Igjen kvinnelige hovedpersoner, men disse bøkene er gjerne lagt til bymiljøer og nåtid. Jentene det handler om er single, drikker, treffer menn og har dårlige kjærester eller mislykka onenight stands, jobber gjerne på kontor, har livskriser-og det ender alltid godt med den rette. Bøkene har ofte mye humor i motsetning til de andre sjangrene.Typisk Bridget Jones-bøkene, Lisa Jewell, Marian Keyes, Jill Mansell.

En fjerde kategori som jeg egentlig ikke har navn på, er jo "de nye dameromanene" som nevnes her - Kate Morton, Lucinda Riley - tematisk og i stil har de kanskje mest til felles med de gamle dameromanene, men de har som regel større ambisjoner og et MYE større antall sider. Her er detsterk uenighet om manskal dyttef eks Cecilia Samartin ned i kategorien, eller løfte henne opp til "ordentlig" litteratur.

Andre romaner skrevet av, om eller for kvinner er ikke dameromaner etter min mening... Det vil si: da omdefinerer man begrepet dameroman. Og det må man jo gjerne, men inntil videre er begrepet nok uttrykk for useriøs klisjelitteratur....

Så morsomt! Stefan Zweig skriver bare trerningkast seks-bøker, synes jeg. ;-) Du har mye å glede deg til!

Utrolig hvordan en nyoppdaget forfatter bare "griper deg og nesten låser deg fast" utfra sine enestående litterære evner. Det er da det går opp for en hva god litteratur faktisk er.

I utgangspunktet var jeg lite interessert i tematikken (middelaldrende, moderne manns liv og levned). Etter hvert som sirkuset tok av, fikk jeg hele prosjektet mer og mer i vrangen. Det jeg har hørt av forfatteren, har heller ikke bidratt til å vekke nysgjerrigheten.

Jeg sier som Toril i denne tråden; i en alder av 60 + har jeg en ønske- og leseliste som burde holde for resten av livet - med bøker som virkelig frister :-)

Du må få tak i "I følelsenes vold". Det er også en perle på kun 102 sider. Den er så fantastisk at jeg begynte forfra igjen da jeg hadde lest den første gang. Den kjøpte jeg hos Tanum for et par uker siden. "Evige øyeblikk" og "Sjakknovelle" venter på tur. Å få oppleve forfattere som Zweig takker jeg virkelig "bokelskere" for. Uten denne nettsiden hadde jeg nok glipp av hans forfatterskap.