Og for å sitere Stefan Zweig fra hans fantastiske bok "Verden av i går" - en bok som krever så mye av meg at den må leses langsomt - side 267:

"Ingenting er mer skadelig for et åndsmennekse enn mangelen på motstand."

Huff da, håper at det ikke er tilfelle.

En veldig god bok, som jeg også kan anbefale! Man får lyst til å lese videre om personene og tidsepoken.

Takk Lise, der havnet den nå på ønskelista mi. Av det lille jeg har lest om den virker det som det er en interessant bok.

Den har jeg og lest. Helt tilfeldig røsket jeg den med meg fra hylla på ARK. Og den var virkelig verdt og lese. Man får et innblikk i en verden, som er totalt ukjent for oss.

Må innrømme at jeg blir en smule opprørt over måten dere beskriver denne boka på. Jeg mener dere skylder historien såpass at dere i det minste leser den i dens kontekst. Holocaust "faller vel ikke i smak" hos noen (ref:første innlegg) og "fenger" gjør det kanskje ikke? "Fenger" i forhold til hva spør jeg meg om? En dagbok skrevet av en jente fra hun var 13 til hun var 15 helt uten tanker om å fenge noen, skal den bedømmes ut i fra et slikt kriterie?

En melankoliens mester

Forfatteren Orhan Pamuk, som i 2006 mottok Nobelprisen i litteratur, har i "Istanbul" både skrevet om sin egen oppvekst som ung mann, og om byen over alle byer for ham; hjembyen Istanbul. Pamuk ble født i Istanbul i 1952, og regnes i dag som en av de fremste tyrkiske forfatterne. Han har oppnådd bred internasjonal anerkjennesle for sine bøker - også før han mottok Nobelprisen i litteratur.

Pamuks merittliste mht. utgivelser er ikke veldig lang, og omfatter "Det tause huset" (1983 - utkom i Norge i 2007), "Det hvite slottet" (1985 - utkom på norsk samme år), "Svart bok" (utkom i 1990 - utkom på norsk samme år), "Det nye livet" (utkom i 1995 - på norsk samme år), "MItt navn er Karmosin" (utkom i 1998 - på norsk i 2000), "Snø" (utkom i 2002 - på norsk samme år), "Andre farger" og sist men ikke minst "Uskyldighetens museum" (utgitt 2008 - på norsk i 2010). Det alle hans bøker har til felles, er at de handler om Istanbul.

Etter nylig å ha vært i Istanbul selv for første gang - som et sted av typen man bør se før man dør - ble det veldig klart for meg at "Istanbul" er en bok jeg bare måtte lese. Nå ville omstendighetene det slik at det var først etter at jeg kom hjem at jeg fikk lest boka ferdig, men det var faktisk ikke dumt. For jeg opplevde selv at jeg fikk veldig mye ut av boka grunnet gjenkjennelsen fra steder jeg hadde vært. Uansett er ikke dette en bok som fungerer som guide eller reiseskildring, idet det i første rekke er beskrivelse av stemninger og historiske hendelser som på mange måter står i fokus.

Orhan Pamuk tegner i "Istanbul" et melankolsk svart-hvitt-bilde av sin hjemby. Ikke bare får vi innblikk i byens historie og særlig om alt som gikk tapt av byens osmanske kulturarv - blant annet som følge av den tyrkifisering og sekularisering som fant sted da Atatürk kom til makten i 1923 -, men vi får også kjenneskap til Orhan Pamuks egen familie og ikke minst hans egen oppvekst fra smågutt til en voksen mann. En mann som studerer arkitektur og drømmer om å bli maler. Inntil han altså skjønner at det er forfatter han vil bli ....

Samtidig som vi følger en storfamilie - Orhan-slekten - og dens fall i en tidsperiode hvor gamle moralkodekser forlates i iveren etter å bli vestliggjort, forteller Orhan med sterk innlevelse om livet langs Bosporos, om alle de engang så praktfulle strandvillaene som preget livet langs dette vakre stredet særlig på 1800-tallet. En etter en brant disse villaene ned, om de da ikke forfalt som følge av et totalt fravær av vedlikehold. Etter hvert som Istanbul ekspanderte og befolkningen faktisk tidoblet seg i løpet av få år, skjedde det dessuten noe med eiendomsprisene i byen. Men i stedetfor lykke økte konfliktnivået i mange av familiene i byen. Plutselig satt de på store rikdommer, og dermed var arvekranglene i gang. Hvem skulle nemlig ha hva? Med humor og varme skildrer Pamuk hvordan sommerhus ble delt på midten med gipsplater, og hvor familier i konflikt måtte finne seg i å høre hver minste lyd fra familien på den andre siden av gipsplaten, som ingenlunde kunne forhindre dette.

Pamuk skriver om hüzün, en særegen form for melankoli i Istanbul, og som dels skyldes byens sjel, alt forfallet, fattigdommen som preget byen på midten av 1900-tallet, dragningen mellom øst og vest, den noe splittede identiteten til beboerne i byen ... bare for å ha nevnt noe. I den forbindelse skriver Pamuk også om det han har valgt å kalle "fire melankolske, ensomme forfattere". For å bli verdsatt både som forfatter og kunstner i den tyrkiske verdenen, var det forventet et visst trekk av askese over deres livsstil. Man led nemlig for sin kunst! Med dette som bakteppe er det enklere å forstå Orhan Pamuks mors panikk over at sønnen skulle velge å bli billedkunstner.

Et annet element ved boka som jeg fant svært fascinerende var fortellingene om alle skipskatastrofene i Bosporos. I innledningen til disse historiene forteller Pamuk om sin fascinasjon for alle tankbåtene som passerte i stredet, om sin og andres hang til å telle båtene, klassifisere dem etter opprinnelsesland og type frakt. Og i dette lå det alltid en spenning, for ved jevne og ujevne mellomrom hendte det skipskatastrofer. Og når to svære oljetankbåter fulle av olje kolliderte, fikk dette store konsekvenser også for lokalbefolkningen. Ikke sjeldent førte slike branner til at hus langs Bosporos´ bredder også ble antent, med den følge at liv kunne gå tapt. For ikke å snakke om fugle- og dyrelivet samt fisket som led store tap hver gang på grunn av alt oljesølet.

"Istanbul" er en praktfull bok, og det var særlig denne som førte til Nobelpristildelingen i 2006. Juryens begrunnelse for tildelingen var følgende:

"I søket etter sin hjembys melankolske sjel, har funnet nye sinnbilder for kulturens strid og sammenfletning."

Det har også vært uttalt at Pamuk bruker hjembyen Istanbul som metafor for universet og for mennesket selv. Pamuk selv har erklært at han ikke klarer å skrive noe annet sted enn i Istanbul, og han bor i dag i det samme huset hvor han ble født - i selveste Orhan-leiegården, der hele slekten holdt til i hans oppvekst.

Det er mange bilder i boka, og jeg oppdaget dessverre litt for sent at det bak i boka er et kapittel som heter "om bildene". Underveis savnet jeg å vite hva bildene viste, hvem som hadde tatt dem osv. Kapittelet "om bildene" gir i grunnen kun svar på hvem som har tatt bildene. En fotograf som peker seg ut er Ara Güler. (Dette fikk jeg heldigvis med meg før jeg forlot Istanbul, og min oppmerksomhet rundt dette førte til at jeg sikret jeg meg boka "Fotocep" av Ara Güler.) Svart-hvitt-bildene som vises i boka er interessante - særlig fordi de i grunnen viser at så lite har forandret seg mange steder, selv om byen i dag må karakteriseres som velstående og ikke fattig, slik den var under Pamuks oppvekst.

Bokas styrke ligger både i at Pamuk byr så mye på seg selv, i detaljrikdommen rundt byens historie, beskrivelsen av dragningen mot det vestlige på godt og vondt, om den tyrkiske sårbarheten overfor kritikk fra vesten og det rent språklige. Dette har vært en krevende bok å lese, kanskje mest av alt fordi detaljrikdommen krevde langsom lesing. Det er i alle fall tre ting jeg er sikker på etter å ha lest denne boka: for det første at boka fortjener terningkast seks, for det andre at jeg skal lese mer av Pamuk i tiden som kommer og for det tredje at jeg skal tilbake til Istanbul!

Jeg legger ved en link til blogginnlegget mitt om denne boka, fordi jeg der har lagt ved mange koblinger til ulike nettsteder i teksten.

Bokhyller er spennende møbler. De kan føre oss hvor som helst.

TOR ÅGE BRINGSVÆRD

Mesterverk! Intet mindre. Andre her på Bokelskere har allerede skrevet gode og lange anmeldelser, så det avstår jeg fra denne gang. La meg bare si at jeg er glad denne drankeren, morfinisten, svindleren og døgennikten av en forfatter klarte å kryste ut dette utrolige manuskriptet før han kreperte. Ettertiden kan være ham evig takknemlig, for aldri har jeg lest noe som har kommet tilnærmelsesvis like tett innpå tysk hverdagsliv under nazismens terrorregime i årene 1940-45.

Urettferdig nok skal jeg trekke frem Knausgård her. Han får ofte skryt for sin evne til å "trekke det store ut av det små". Vel, Fallada er en mester i det samme, med den vesentlige forskjellen at dette "store" handler om noe viktig, heller enn egoets manglende plass i en for liten kropp.

Dette er litteratur som gjør at man burde begynne å dele ut Nobels litteraturpris posthumt.

PS: Jeg har ikke lest tidligere utgaver, men det er spennende at denne nye er basert på forfatterens originale manus, før forleggeren etter hans død gjorde det mer politisk korrekt. Et rikholdig ekstramateriale gir et fascinerende innblikk ikke bare i Hans Falladas (egentlig Rudolf Wilhelm Friedrich Ditzens) liv, men også i romanens tilblivelse, herunder nazistenes arkivmateriale for det ekteparet som inspirerte Falladas roman.

"Et bokelskertreff" har tidligere blitt nevnt her på siden og flere har ytret ønske om å kunne delta på et slikt opplegg i Oslo.

Nå lanseres en dato og den må stå fast. Det vil være umulig å tilfredsstille alle ønsker om tid og sted.

TREFF I OSLO: TIRSDAG 5.JUNI kl. 18.00.

Vi møtes ved inngangen til Litteraturhuset. Det kan være en gylden anledning til å ta en titt innom. Og så kan vi vandre gjennom Slottsparken og finne et egnet sted for prat og forfriskninger.

Det er viktig å presisere at opplegget er UFORMELT og at hver enkelt selv må ordne med oppmøte, mat og drikke.

Det er ingen påmelding. Den som har lyst og anledning møter opp. Enkelt og greit. Dere får bare spørre de som står ved trappen til Litteraturhuset om de er "bokelskere". Noen vil vi kanskje kjenne igjen fra profilbilde. Men dere som vet dere kan den aktuelle dagen kan jo gi et signal om det i denne tåden. Da får vi ihvertfall en viss peiling på interessen.

Jeg er ihvertfall på plass, Lillevi også, og vi er kanskje begge lette å kjenne igjen fra profilbildene våre (?).

Samtidig oppfordres bokelskere andre steder i landet til å gjøre det samme.

Jeg gleder meg veldig og håper å se mange glade "bokelskerfjes i Oslo 5.juni.

Du får sagt det så fantastisk bra, her, Lise.
Tusen takk for det!

Kunne ikke sagt det bedre!!

Helt enig med deg. Dette var ei veldig god bok. Austers fortellerevne er imponerende. Det vanlige grepet med historier i histoien er på plass.

Jeg synes at denne boken absolutt kan måle seg med de beste han har skrevet. Og Auster har jo skrevet noen gode bøker.

Det er anbefalt og ønskelig at vi fortsetter om det allerede er startet en diskusjon, men det er gansk fritt her så det er egentlig opptil deg.

Hvordan starter jeg en diskusjon om ei bok?

• Finn fram boka
• Sjekk om den er diskutert tidligere
• Er den diskutert tidligere, bør du fortsette på denne diskusjonen

Tips: Husk at mange sorterer på «nyeste først». Det er derfor lurt å skrive innleggene slik at de kan leses løsrevet fra sammenhengen.

NB! Sjekk først om det allerede er en diskusjon om boka før du påbegynner en ny diskusjon.

Dette står under FAQ - det du kanskje lurer på. Her er det mange gode tips så det kan være en fordel å kikke gjennom :-)

VINDHARPE

Ett er nødvendig - her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

Hans Børli

Her er mitt inntrykk av boka:

Vinner av Nordisk Råds Litteraturpris 2012

Da det ble kjent at Merethe Lindstrøm (f. 1963) hadde vunnet Nordisk Råds Litteraturpris for romanen "Dager i stillhetens historie", hadde jeg bare så vidt hørt om henne. Ja, faktisk hadde jeg stått og bladd i denne boka fordi den i noen uker har stått utstilt i bokhandlerne som nominert til den gjeve prisen. At Merethe Lindstrøm i en årrekke og helt tilbake til 1983 har utgitt en rekke novellesamlinger og romaner, og til og med var nominert til Nordisk Råds Litteraturpris allerede i 2007, var - med skam å melde - fullstendig ukjent for meg.

I forbindelse med årets pristildeling begrunnet juryen dette på følgende måte: "I en stillferdig, presis og ettertenksom prosa beretter Lindstrøm om hvordan en dramatisk fortid langsomt bryter inn i en eldre kvinnes liv og bevissthet." Tildelingen ble kjent torsdag kveld i forrige uke, og allerede på vei hjem fra jobb dagen etter bestemte jeg meg for at denne boka skulle jeg ha. Det var enklere sagt enn gjort, for boka var nemlig utsolgt over alt ... Men til slutt lyktes det meg altså å få tak i den, og det var i grevens tid. Etter dette har den visst vært helt umulig å få tak i ifølge en artikkel i Aftenposten som ble publisert 24. mars 2012. Forlaget jobber i hundre for å trykke opp flere eksemplarer i disse dager, men om de rekker å få ut noen eksemplarer før påske gjenstår å se.

Bokas jeg-person Eva er en eldre kvinne som ser tilbake på sitt liv sammen med ektemannen Simon, som er i ferd med å forsvinne inn i demensens tåke. Det livet dette ekteparet har hatt sammen, har vært veldig spesielt. Ingen av dem har vært spesielt medelssomme, og nære venner har de ikke hatt mange av. En av dem de faktisk har vært mest knyttet til, er hushjelpen Marija fra Latvia. Hun kom dem til gjengjeld svært nær, for så å forsvinne like plutselig som hun dukket opp.

Både kvinnen og ektemannen skjuler en fortid, som de nødig snakker om. Ikke en gang barna deres kjenner deres hemmeligheter. Derfor reagerer de med sinne den dagen de får høre at foreldrene har gitt Marija sparken. Uten å kjenne foreldrenes og spesielt farens hemmeligheter, kan de heller aldri forstå. Etter hvert som Simon forsvinner mer og mer for sin kone, forsøker hun å komme nærmere sin egen fortid. Uten store fakter eller ord beskrives en smerte så stor at den tok tak i meg og holdt meg i et fast grep inntil siste side i boka var vendt.

Det er mulig at det er helt feil å skrive en omtale av denne boka bare en times tid etter at den er ferdig lest. Jeg tror nemlig at dette er en bok man trenger å få litt avstand til før man skjønner hvor stor den faktisk er. Noen av partiene i boka kan for eksempel tilsynelatende virke nokså trivielle fordi det er helt hverdagslige gjøremål og betraktninger som finner sted. Men så er det så mye ensomhet, så mye savn og så mye ulevd liv mellom linjene, og det er faktisk dette som er handlingen. Her har forstillelsene kommet i veien for selve livet. Alle hemmelighetene som de prøver å glemme, slippe å forholde seg til i håp om at de skal forsvinne en dag ... men som blir liggende som en klamp om foten på dem begge ...

Rent språklig holder boka en meget høy kvalitet. Selv elsker jeg måten forfatteren forteller historien på.

"Broren fortalte noe mens han var her. Det var som om han la fra seg noe tungt og reiste igjen." (side 157)

"Klokka tre kjører jeg for å hente Simon. Jeg kjører den samme veien, parkerer utenfor den lave bygningen med benker utenfor. Og der er han. Det er alltid overraskende at han har klart seg, at han har gått gjennom dagen og kommet ut på den andre siden." (side 183)

Når en forfatter skriver på denne måten, opplever jeg at personene nesten blir nesten gjennomsiktige i sin sorg og smerte. Jeg blir sterkt berørt, uten at forfatteren har benyttet virkemidler som virker beregnende for dette formål. Ingenting utmales i det vide og det brede, men beskrives nokså kort og presist. Jeg har vært i tvil om denne boka fortjener terningkast fem eller seks. Foreløpig heller jeg i retning av fem og en halv ... Jeg ser for øvrig ikke bort fra at dersom jeg i løpet av det neste året skulle snuble over lydbokutgaven på biblioteket, kommer jeg til å ønske å lese/høre den på nytt.

Den vil også jeg ha. Noen ganger skulle jeg hatt behov for to hoder, det er så mange fristende bøker som stadig kommer og så mange jeg har som skal leses.

Jeg har lenge ment at Linn Ullmann er en av norges beste forfattere og med denne boken bekreftet hun dette synes jeg.

Du bør lese dem i den rekkefølgene de er skrevet i, da Läckberg følger personene tett som Tone skriver under her.

Rekkefølgen på bøkene er; Isprinsessen, Predikanten, Steinhuggeren, Ulykkesfuglen, Tyskerungen, Havfruen, Fyrvokteren, Englemakersken

En grusom roman, og smart konstruert.....man skjønner ikke fra starten hvor dette bærer hen. Pauls bror som er den usympatiske fra starten...blir den sympatiske av dem....og Paul selv avslører både seg selv og de andre personene med sin fortellerstemme. Her er det mange viktige temaer som berøres - menneskeverd, dødsstraff, abort,foreldre-"modeller" etc...selv om hendelsene i romanen virker helt absurde, så er det i høyeste grad realisme, samtidig som det er sterk symbolikk på alt det urettferdige og forferdelige som mennesker kan forårsake....mye å drøfte og tenke på her...