Det er betre å vise ei liste med bokelskarar etter kor mange bøker ein har felles

Ok, du har overtalt meg. Vi endrer denne sorteringen!

Einig med Marit dette kan ikkje vere nyttig for mange.
Ingen av dei 32 bokelskarane som var lista opp på mi side, har lese meir enn 30 bøker. Og dei bøkene som er til felles er stort sett av populærforfattarar som til dømes Jo Nesbø, Dan Brown og Camilla Läckberg. Dette er forfattarar som seier lite om min lesesmak.

Det er betre å vise ei liste med bokelskarar etter kor mange bøker ein har felles fordi:
1.) Ein då gjerne vil få opp bokelskarar med store boksamlingar. Slike samlingar inneheld ofte mykje snadder!
2.) Bokelskarar med store boksamlingar er gjerne aktive brukarar med ei "dynamisk bokhylle"

Det er klart at bokelskarar som har lese manga bøker ikkje nødvendigvis vil ha lik lesesmak med dei som dei deler felles bøker med, men dette er vel på ingen måte noko problem.

For å finne bokelskarar med lik lesesmak må ein nesten berre gå inn på dei bøkene ein er interessert i å finne andre følgarar av, å trykke på dei. Dette har jo vorte enklare sidan det no vert vist portrett av brukarane som følgjer boka på sida med bokinformasjon.

Men, eg saknar å kunne søke i "Bokelskere" etter brukarar med felles bøker

Skulle ønske at kriteria for å liste opp " Bokelskere med like mine bøker" vart endra. No står der opplista 28 bokelskere som har nokre få bøker felles med meg - to av dei har ytra seg ein gong - dei andre 26 Er dørgande stille!. Det som var greit med det " gamle" systemet var at det vart lettare å sjå andre bokelskere som kunne vere interessante å følge fordi boksmaken var ganske lik.......
Den lista som står der no er til ingen nytte for meg - eller er det noko eg har misforstått?

Det var mitt første møte med Paul Auster. Interessant forfatter....det blir liksom noe mer enn krim og spenning dette - man undres - hva er drøm og hva er virkelighet? Boken har også en genial "konstruksjon" - men den slutten? Underfundig, den kom temmelig brått. Her er det mye uløst som ligger i luften, men noe ble kanskje oppklart også? (Nå har jeg en engelsk utgave av ham, Sunset Park - lydbok, liggende - bør vel ta den med det samme.)

Er det lov å håpe og drømme om at vi ikke får beveglige reklamer her inne. Jeg så en i går fra Platekompaniet, men nå er den heldigvis borte igjen. Tenker at du kan fylle hver ledige plass på bokelskere.no med reklame bare den ikke beveger seg.

Kanskje jeg er alene om å reagere på de, du kan snart ikke bevege deg noen steder på nettet uten disse flashende reklamesnuttene. Så hvis det ikke er veldig store forskjeller i kroner og ører, så ville det være så deilig å slippe den form for reklame her inne. Da betaler jeg heller noen kroner selv. På forhånd takk!

Greit. Feil forum.
Men jeg følte for å legge dette et sted det ble lest, selv om det neppe blir lest av dem jeg egentlig skriver til.

Av og til lurer jeg på om oversetterne faktisk er istand til å lese, eller om de bare skriver. Kanskje dette også er en av de jobbene som er flyttet til India? Som damen sa; "Jeg skulle på ferie i India, og lurte på hvordan været var der nede. Så jeg ringte banken min..."

Tilbake til temaet.
Oversettere.
Jeg har tidligere trukket frem en aldeles GLIMRENDE oversettelse av den første boken til Andrew Vachss. Hvor oversetteren ikke aner hva han skriver om, uten at DET hindrer ham i å få tekst ned på papiret. I mine øyne er den nesten en klassiker.

Men jeg kan forstå ham. Han har en jobb å gjøre, og gjetter litt. Og så blir alt bare veldig feil. Det blir gjerne sånn når man hiver seg ut i noe man ikke helt forstår, og regner med at det nok ordner seg når man nærmer seg slutten.

Jeg er glad mannen ble oversetter og ikke hjertekirurg, for å si det sånn...

Men det skjer, altså.

Verre er det når de forstår hva de skriver, men ikke forstår hva de oversetter. Sånne typiske oversetterfeil hvor "opp" oversettes som "ned" og "høyre" oversettes som "venstre". Dette er kanskje mer påtrengende på film og TV, hvor man får både den muntlige originalteksten og det skriftlige forsøket på oversettelse.

Tidligere tenkte jeg "jeg må ha hørt feil" og regnet med at oversetteren kunne jobben sin. NÅ legger jeg masse energi i å bruke den fantastiske TV-boksen til GET for å sjekke hva som faktsik ble sagt. Og ergre meg over det.

Man kan nesten si jeg bruker EKSTRA tid på å finne noe å ergre meg over. Hvilket betyr at min påstand om at oversetterne ikke er så smarte kanskje gjelder meg selv også. (OK, helt sikkert også gjelder meg selv også.)

Men kan det være så vanskelig å forstå at å holde noe "down low" IKKE er å holde noen fast nede, men faktisk å holde noe skjult/være litt disket? Jeg mener... det er greit at de har dårlig tid og tjener forferdelig dårlig, men ville de ikke hatt større sjanse til å tjene bedre om de faktisk klarte å gjøre jobben sin?
Jeg har iallefall alltid erfart at "bedre jobb gir grunnlag for bedre lønn". Og at det ALDRI er snakk om "hvis jeg bare får bedre betalt, DA skal jeg gjøre en bedre jobb også". Men det kan være at det bare er i min del av verden ting fungerer slik.

Men kjære oversettere. Som ikke kommer til å lese dette her uansett...
Kan dere iallefall lære dere NORSK?
"Latet" eller "lata" er fortid av "å late (seg)", og har INGENTING med "å late (som)" å gjøre. Ordet dere leter etter er "lot (som)", og det er faktisk ikke farlig å bruke.

Eller kanskje det er akkurat dette som er svaret? At når en oversetter "latet" som han oversatte, så var det akkurat det han gjorde? Latet, altså. "Denne jobben er så lite viktig at jeg kan late litt til..."
Det må nesten være svaret.

Et alldeles nydelig dikt av Wildenvey som min mor leste for meg når jeg var liten.

Savner "de du følger leser". Der har jeg fått mange tips.

Austers memoarer

Som ihuga Paul Auster-fan gjennom nesten tyve år, er det helt klart at enhver Paul Auster-utgivelse - ENHVER! - havner i min boksamling, for så å bli konsumert umiddelbart! Så også med denne boka, som er temmelig annerledes enn de øvrige bøkene Auster har skrevet. Annerledes fordi den denne gangen handler om ham selv, fordi fortellergrepet er så totalt forskjellige fra noe annet han tidligere har utgitt ... Endelig gir han fansen anledning til å komme litt under huden på seg, der han åpent og ærlig byr på seg selv - på godt og vondt. Og dette får han til uten å utlevere slekt, venner, eksdamer eller lignende ... hvis man da ser bort fra en anonym niese han har ligget i verbal krig med siden moren og faren hans gikk fra hverandre i hin hårde dager, og moren ble lagt for hat av hele farsslekten pga. sin angivelige lettsindighet.

"Åtteogtredve år etter at moren din forlot faren din har familien systematisert sin litani av klager mot henne, det er oldtidshistorie nå, gammel sladder støpt om til massive kjennsgjerninger, og hvorfor ikke gå igjennom listen over ugjerningene hennes én gang til - for å gi henne noen passende ord med på ferden til stedet hvor hun fortjener å havne? Aldri tilfreds, sier kusinen din, alltid på utkikk etter noe bedre, altfor flørtete, en kvinne som levde og åndet for å tiltrekke seg menns oppmerksomhet, spilte kynisk på sex, oppførte seg som et ludder, en som gikk til sengs med hvem som helst, en utro hustru - det er for ille at en person med så mange andre gode egenskaper skulle vise seg å bli en sånn fiasko. Du har alltid mistenkt din mors tidligere svigerfamilie for å ha snakket om henne på denne måten, men inntil denne morgenen har du aldri hørt det med dine egne ører. Du mumler noe i telefonen og legger på og sverger at du aldri skal snakke med kusinen din igjen, aldri si et eneste ord til henne så lenge du lever." (side 124)

Om sin mors og fars ekteskap skriver han følgende:

"Et forhastet, uoverveid ekteskap mellom to uforenelige sjeler, et ubesindig ekteskap som luften gikk ut av allerede før hvetebrødsdagene var over. En enogtyve år gammel jente fra New York (født og oppvokst i Brooklyn, flyttet til Manhattan som sekstenåring) og en fireogtredve år gammel ungkar fra Newark, som hadde begynt livet i Wisconsin, en stat han hadde forlatt som foreldreløs syvåring etter at farmoren din hadde drept farfaren din på kjøkkenet i huset ... " (side 129)

Paul Austers beretning om sitt eget liv gir langt på vei svar på hvor han har hentet inspirasjon til alle bøkene han har gitt ut helt fra den spede debuten på begynnelsen av 1970-årene, til han slo gjennom med "New York-triologien" på midten av 1980-tallet og frem til i dag da forfatteren har begynt å bevege seg mot de 70. I tillegg til en rekke essays, filmmanus, dikt og annet har det blitt 16 bøker (17 om man tar med denne siste memoarboka). Fellesnevneren for Austers bøker er blant annet at hovedpersonen er en mann på jakt etter meningen med tilværelsen, ensomhet er et sentralt tema, far-sønn-forhold (fortrinnsvis med en fjern farsfigur) er et gjennomgangstema, bøker og forfatterskap går igjen, tidvis også gamle svart-hvitt-filmer, og sist men ikke minst handler det om baseball, Austers genuine lidenskap. Det er helt klare paralleller mellom Austers bøker og hans eget levde liv. Som sønn av to jødiske foreldre som valgte å skille lag mens han fremdeles bodde hjemme, opplevde Auster en rotløshet som kom til å prege ham til han var langt oppe i 30-årene. Det eneste han faktisk var sikker på var at det var forfatter han ville bli, skjønt livet etter hans første ekteskap fikk ham til å tvile på om han i det hele tatt var i stand til det. Som kunstnere flest opplevde han i perioder ren nød pga. manglende inntekter, uten at dette fikk ham til å velge en annen retning i livet sitt.

I denne boka, som er kjemisk fri for kapittelinndeling, tar Auster oss med på en reise gjennom alle de noen og tyve leilighetene han har bebodd i løpet av sitt liv. Dette er samtidig en reise gjennom et forfatterskap som går opp og ned, og som faktisk først må ha løsnet etter at han traff kvinnen i sitt liv - Siri Hustvedt - som han på utgivelsestidspunktet for "Winter Journal" hadde levd sammen med i over tredve år. En kvinne som i likhet med ham selv har endt opp med å livnære seg som forfatter, og som også lever godt på dette fordi hun i likhet med sin mann er meget anerkjent.

Det er ikke så ofte jeg i min alder opplever å dyrke en forfatter, skuespiller eller lignende, men akkurat når det gjelder Auster har jeg gjort et hederlig unntak. Kanskje skyldes dette at jeg som leser føler at jeg kommer så tett på forfatteren fordi bøkene hans er så eksistensielle? Eller at han skriver om temaer som er viktige for meg? Auster er nærmest et ikon for mange, og likevel har han valgt å fremstille seg som det han tross alt er: et menneske på godt og vondt, verken mer eller mindre. Han legger ikke skjul på sine angster, sine svakheter, sine nederlag i livet.

"Hvor mange skritt har du tatt? Hvor mange timer har du sittet med en penn i hånden? Hvor mange kyss har du gitt og tatt i mot?

Holde ditt lille barn i armene.

Holde din kone i armene.

De bare føttene på det kalde gulvet da du står opp av sengen og går bort til vinduet. Du er fireogseksti år gammel. Utenfor er luften grå, nesten hvit, uten synlig solskinn. Du spør deg selv: Hvor mange morgener er det igjen?

En dør er lukket. En annen dør er åpnet.

Du har gått inn i ditt livs vinter." (side 221)

Sjelden har jeg lest en så spesiell selvbiografi! I tillegg til å åpne opp porten inn i en stor forfatters liv, er "Vinteropptegnelser" også en bok om hva det vil si å bli eldre, og på en måte gjøre opp status for hva man har fått til å løpet av livet. Jeg koste meg med Austers refleksjoner over sitt eget levde liv, som er så godt skrevet, tidvis full av humor og vidd, og hvordan han ved bruk av et fortellergrep hvor han selv omtales som "du" får frem noe helt særegent i teksten. Det er som om vi kommer ham nærmere enn om han hadde brukt den mer tradisjonelle jeg-formen. Min begeistring holdt seg konstant gjennom hele boka, som jeg allerede nå vet at jeg kommer til å lese igjen. Her blir det uten tvil terningkast seks! Helt avslutningsvis vil jeg legge til at man bør ha lest noen av Austers romaner for å få fullt utbytte av denne memoarboka.

Det blir en sekser her også! Leste Invisible i sommer, Moon Palace før det og The Invention of Solitude før det igjen. Fabelaktige bøker. Og som dere skjønner, er jeg helt hekta på Auster for tida. Nå gleder jeg meg bare til Winter Journal kommer ut (i neste måned). Allerede forhåndsbestilt for automatisk nedlasting på min kjære Kindle så snart den er klar. Har ikke lest Auster på norsk enda, men kan ikke fri meg fra hans fabelaktige fortellerstemme på originalspråket.

Om oppveksten til Lille Tre, som flyttar til Besta og Besten etter at foreldra dør. Dei er cherokee-indianarar, fattige på pengar – men rike på livsvisdom. Ei varm og fargerik forteljing, med mange humoristiske innslag

Det tror jeg du har rett i.

Eg las alle dei tre bøkene i løpet av nokre veker. Magien var absolutt til stades i den tredje boka, kanskje til og med sterkare enn i den fyrste og den andre. Kanskje det skjer noko når ein bygger opp forventningar over lang tid?

Dette var mitt første møte med Levi Henriksen, og vips hadde jeg funnet en "ny" forfatter jeg har lyst til å bli nærmere kjent med. Boka fenget veldig, ble bergtatt omtrent fra første side. Og jeg forstår at dette kanskje ikke er den beste boka hans. Gleder meg derfor til å ta fatt på Snø......(ble veldig glad i kvinneskikkelsene hans - de var sterke og gode)

Jeg her helt enig! Her er min omtale:

Smertefull å lese

Lærer Gu og hans kone har opplevd det ingen foreldre burde oppleve: de har mistet et barn. Datteren Shan er riktignok ikke død enda, men hun har sittet fengslet de siste drøyt ti årene, anklaget for kontrarevolusjonær virksomhet i Kina. Ekteparet vet at de aldri mer kommer til å oppleve å se henne i live, for nå nærmer henrettelsesdagen seg. Det er nemlig arrangert et fordømmelsesmøte, og det er nærmest en borgerplikt å møte opp for å være vitne til det hele.

Fru Gu er fra seg av sorg, og bestemmer seg for å gjennomføre et rituale som er vanlig når man opplever at et barn dør. Da brennes alle klærne til avdøde. I forbindelse med henrettelser av den typen Shan står overfor, er det imidlertid uhørt å gjøre noe slikt. Akkurat det har ikke fru Gu tenkt å ta hensyn til.

Mens fordømmelsesmøtet nærmer seg, stifter vi bekjentskap med noen av barna og de halvvoksne som bor i området - alle like bortkomne og forsømte på hvert sitt vis. Vi møter lille Nini, datter av foreldre med seks døtre. Ja, dette var i 1979, tre år etter at Mao døde og før ettbarnspolitikken ble innført i Kina. Med da som nå var det sønner som gjaldt. Lille Nini er vanskapt, angivelig fordi Shan skal ha sparket til moren hennes mens hun gikk gravid med Nini. Hele sitt liv har hun fått høre hvilken byrde hun er. Aldri kommer hun til å bli gift, for hvem vil ha en som henne, som er så stygg? Foreldrene har ikke en gang giddet å gi hennes tre yngre søstre skikkelig navn, så de går kun under betegnelsen Lille fire, Lille fem og Lille seks. Som uelsket er imidlertid Nini et lett offer når hun får litt oppmerksomhet - nær sagt fra hvem som helst ...

I den lille byen bor også Bashi, en gutt som har bodd sammen med sin bestemor hele sitt liv og som alle oppfatter som rar. Så pass rar at alle går i stor ring rundt ham. Han plager og piner dyr som kommer i hans vei, men er i bunn og grunn en snill og grei gutt som lengter etter kjærlighet. Men lille Nini vet ikke noe om dette og synes det er stor stas å få oppmerksomhet fra ham. Bashi er heller ikke bortskjemt med for mange venner, og da Kwen får en nokså sentral rolle etter henrettelsen av Shan, blir også han blandet opp i dette. Vi møter også gutten Tong som er svært knyttet til hunden Øre, som Bashi har sett seg ut ... Og vi møter den voksne kvinnen Kai som uten sin manns vitende og vilje spiller en viktig rolle i det som skjer etter Shans død ...

Det gjorde fysisk vondt å lese denne boka, som handler om forholdene i Kina kort tid etter Maos død. Det handler om angiveri og frykt for absolutt alle man hadde rundt seg - i verste konsekvens også sin ektefelle. Og om å være prisgitt seg selv og sin egen skjebne. Et eneste feilskjær, en feil uvenn - og dermed var det gjort. Da var det like godt å møte sin egen skjebne, som man ikke under noen omstendighet kunne unnslippe. Boka er glitrende skrevet! Når det likevel ikke blir terningkast seks, er noe av årsaken til dette at forfatteren bokstavelig talt velter seg i lidelse og nød. Det blir tidvis litt vel mye av "det gode". Jeg gir terningkast fem denne gangen, fordi boka som sagt er meget godt skrevet, og fordi romanen er så kompleks.

jeg er veldig glad i å gå og snoke i bokhandlere, men jeg er aller mest glad i å låne bøker fra biblioteket. Særlig er jeg fornøyd med tjenesten der man kan søke etter og bestille bøker på nett. Da slipper man også å betale for bøker som ikke svarte til forventningene, og kan spare plass i bokhylla til de virkelige bokperlene.

Jeg trenger ikke dra til Bergen, jeg sparer en del på det. Jeg kan bare rope: "Gå mann!" Så høljer regnet ned.

Lillebjørn Nilsen

Her var det mange forskjellige og gode svar. Takker for alle innlegg!

Eg har på ingen måte noke interesse av å utgi meg for noke eg ikkje er gjennom ei bokhylle. Men når eg går innom ein bruktbutikk, og finner ein klassiker av ei bok til 10 eller 20 kr, så tar eg den med. Kanskje eg leser den med tiden, kanskje ikkje.. Uansett så har eg hvertfall muligheten til å lese den, når det måtte passe meg.

I vår tid, med e-bøkenes inntog, og med færre midler til biblioteker, så frykter eg at om noken år, så er det ikkje berre å gå på eit bibliotek for å låne ei bok...

Derfor velger eg å kjøpe noken klassikere som kan stå bakerst i bokhyllene mine. Om ikkje eg får tid til å lese de, så kanskje etterkommere vil få glede av de.

Så defor vil eg ha ei variert bokhylle. Men uansett kor mange klassikere eg kjøper inn, så vil mesteparten av mi bokhylle bestå av MINE favorittbøker og forfattere.

Eg noterer meg ned de bokforslagene som er kommet, og jakter de ved neste runde i bruktbutikk. Takker for alle forslag!

Gleden ved å eie bøker - ja, jeg kjenner den :-)
Kunne la fingrene gli langs bokryggene, plukke ut en tilfeldig bok, bla litt, studere omslag og innbinding, lese noen linjer, vite at nettopp denne boken er tilgjengelig for meg - kanskje begynner jeg på den med en gang (for det kan jeg jo), sparer den til senere eller kommer aldri til å fullføre den. Kanskje har jeg alt lest den og leter opp en spesielt gripende passasje, eller finner akkurat de opplysningene jeg søker. Jo da, hangen til å kjøpe bøker er ikke propesjonal med kapasiteten til å lese :-)

Veldig enig med deg, jeg ser ikke helt poenget med en konkurranse om hvem som kan få flest stjerner. Vi er vel her inne for å diskutere bøker ikke for å smykke seg med flest mulige stjerner?