Bokelskere.no

Den beste eg har lese på veldig lenge. Stort verk -det er verdt å gi boka tid til å komme i gang.

Diskusjonen blir meningsløs hvis man skal konkludere (siden gudstro er noe personlig og subjektivt). Men selve diskusjonen er ikke nødvendigvis meningsløs.

Å argumentere for eller mot guds eksistens, er meningsløst. Gudstro dreier seg om nettopp det -å tro. (Må virkelig en ikke-troende opplyse om det :-))

Read the best books first, otherwise you'll find you do not have time.
-Henry David Thoreau

Det er forsåvidt greit, men slike useriøse brukere bør ryddes bort fort fra vårt samfunn her på nettet. :)

"Havaristen " er en av mine favoritter. Og når man endatil kan lytte til Glenn Gould's eminente fremførelse av Bach's "Goldbergvariasjoner" - må en gi seg ende over. :)

EI MOR ER FERDIG MED SI GJERNING

Kvar er mine born nå?
Desse velkledde, framanda menneske som ser til meg
kallar seg med deira namn.
Eingong sloss barnehender om plass kring halsen min,
og munnar var ivrige etter å kysse meg på kinnet.

I fem gonger ni månader gjekk eg med kvalmen i munn
og stygdest ved lukt av fisk og kål og roser.
Eg såg meg stundom i spegelen,
magen esande ut som gjærande deig,
ansiktet bleikt og ukjenneleg.

Å Herregud, eg gjorde mi plikt over bleievask og i ekteseng.
Fem born flytte ut og fem framande menneske stikk inn som snarast.
For kvart eitt av deim eg fødde vart kroppen min meir slasket.
Magen hang ned som ein pose, ventande på neste gong,
brysta utsogne av svoltne, grådige munnar,
vortene bitne til blods av små spirande tenner.
Fanget fullt av gråtande born og skitne klede,
av leande born og reine klede -
ansiktet mitt overdengt av barnekyss og bløytt av tårer.
Kroppen min herja av ekteskapet.

Dette var mitt liv.

Det var den gong eg levde,
men visste det ikkje,
lengta mot kvile.

Nå stikk fem menneske innom av plikt,
og seier sårande ord.
Eg masar for mykje, klagar dei.
Eg skulle sjå til å finne meg ein hobby,
og ikkje gå opp i meg sjølv.

Er livet alltid slik?

Marie Takvam
Fra diktsamlingen Merke etter liv, 1962

Jeg er ingen litteraturviter, men jeg har litt faglig tyngde innen psykologi. I forskjellige debatter har jeg ikke kunnet unngå å legge merke til at debattanter argumenterer for at den kvinnelige hovedpersonen hele tiden selv velger hva hun ønsker å gjøre og ikke. "Hun gir sitt samtykke", har jeg lest andre steder.

Etter min mening forenkles denne problemstillingen. Hvor fritt er et valg, hvor fritt gir man et samtykke i en situasjon hvor du er naiv, umoden, forelska, underlegen og "avhengig" av den andre personens kjærlighet? Hvor lett er det å si nei da? Og hvor mye verdt er et samtykke gitt i et slikt forhold?

Jeg leser av og til i media, gjerne om mennesker som sliter at "det er jo bare å velge annerledes" eller "alle har et fritt valg", som at det å foreta personlige valg i livet er det enkleste som finnes. Det krever derimot stor innsikt og modenhet, en modenhet mange ikke oppnår gjennom et helt liv. I et forhold krever det ikke minst likeverdighet, og selv da er det lett å falle for fristelsen å "velge" å tekkes den annen part.

Jeg har også likt alt jeg har lest av ham hittil. Jeg fikk: Jeg nekter i posten i dag og ser frem til å lese boka.

Jeg har likt alt jeg har lest av ham tidligere, så hvis dette er den beste boka, skjønner jeg at jeg må lese den også ;-)

Man trenger ikke ha noen religiøs tilknyttning for å være et godt medmenneske. En ateist har også dette menneskesynet.

På nettet kan man "utgi" seg for en annen enn den man er; noen er seg selv, andre ikke. Noen legger inn bilde som viser en i et veldig "heldig" øyeblikk;-), andre legger inn bilde i "vanskelig" posisjon og du hadde kanskje aldri kjent personen igjen i levende live uansett. Man "kommuniserer" ikke alltid med den personen man "tror" man prater med, men den personen denne ønsker å vise fram.

Så derfor mener jeg at det ikke betyr noenting om man har bilde av seg selv, av katten eller av himmelen grå for den saks skyld. Men at man ikke bytter bilde i "hytt og pine" synes jeg er en fordel. Da vet jeg at jeg "prater" med en og samme person i alle fall.

Jeg foretrekker instrumental musikk når jeg leser så jeg ikke blir distrahert av tekst. Jeg liker også å ha det helt stille.

Jeg var et utskudd
et skudd på en
kronglete gren,
som ingen
rakk opp til.
Helt til du plukket
meg,
- og holdt meg tett
og varsomt.
- lunet om meg.
Men så for du,
og jeg falt
til bakken.
Jeg er sår
og verker overalt...
Hjelp meg å klatre
vennen...

K.B. 04.03.01.

Du har vandret
den lange,kronglete veien.
-- Laget fotspor til meg.
Du har åpnet den siste
grinda.
Gått gjennom.
- Står du der
ved porten
og
venter
på
meg?
-- jeg
kommer
nok
snart...

K.B. 13.01.01.

Du sang
jordbærsanger
for meg.
Søte,
- og bitre imellom.
Om livet
og
døden.
Jeg finner ikke
tonen igjen.
--- Den om livet.

K.B. 09.01.01.

Det spørsmålet har jeg stilt meg selv også. Og du minner meg på et dikt som jeg skrev i påsken 2000. Ikke spesielt fornøyd med det, men når du er modig, så kan jeg også.

FORVIRRING

Jeg vet ikke hvem jeg er
jeg vet ikke hva jeg vil
forvirring og kaos er her
livet har vært som et spill.

Jeg ser på meg selv som en brønn
tom og helt uten bunn
alt har vært som en drøm
føttene stått uten grunn.

Jeg føler meg splintret og knust
bitene ligger spredd
et liv fullstendig i grus
har aldri følt meg så redd.

Jeg ønsker å finne hver løgn
renske dem fra mitt sinn
gråte om så hvert et døgn
til gleden kan trenge inn.

grk (2000)

Ernest Hemingway. Kjent for de fleste om ikke alle (ihvertfall bokelskere.no).
Men, jeg hadde ingen idé om at han -i en eller annen fortid- skrev denne novellen. Jeg vet ikke om det er den korteste novellen. Uansett for meg åpner han med få ord en bunnløs sorg og en usigelig smerte.
Novellen får du her:
" Til salgs. Babysko, ikke brukt"
Det var det hele. Hemingway var kanskje den av våre forfattere som kunne si mest ved bruk av færrest ord?
Fikk bare lyst å dele den med dere, hvis dere ikke allerede kjente den.