Bokelskere.no

Det er natt igjen
og jeg begynner
å slå
sprekker.
DU
skulle fylt dem.
Vi var EN
og nå
er
halvparten
av meg borte.
Hvem er
jeg
nå?

K.B. 02.01.2001

Det spørsmålet har jeg stilt meg selv også. Og du minner meg på et dikt som jeg skrev i påsken 2000. Ikke spesielt fornøyd med det, men når du er modig, så kan jeg også.

FORVIRRING

Jeg vet ikke hvem jeg er
jeg vet ikke hva jeg vil
forvirring og kaos er her
livet har vært som et spill.

Jeg ser på meg selv som en brønn
tom og helt uten bunn
alt har vært som en drøm
føttene stått uten grunn.

Jeg føler meg splintret og knust
bitene ligger spredd
et liv fullstendig i grus
har aldri følt meg så redd.

Jeg ønsker å finne hver løgn
renske dem fra mitt sinn
gråte om så hvert et døgn
til gleden kan trenge inn.

grk (2000)

Det var nydelig,-og så uendelig sårt! Fortsett å dele!

Tusen takk, Karin, synes kanskje jeg var altfor personlig, men, men, det var et øyeblikks impuls.

Gudskjelov at du er impulsiv ellers så hadde vi ikke fått dele dette diktet med deg. Et dikt vil alltid være personlig. I denne tråden har du lov. Et dikt vil alltid komme fra hjerte til den som forfatter det. Det er da det griper hos mottakeren. :)

Takk skal du ha, Kirsten, det var gode ord!

Du er sterk og du er uunnværlig, husk det!

Takk for den oppmuntringen, Karin. Det går så mye bedre i dag enn på den tiden dette diktet ble skrevet.

Veldig bra, og jeg ble rørt!