Du er inne på flere klassiske problemstillinger innen humaniora og samfunnsvitenskap. På et nivå så er jo alt relativt og subjektivt, men det er samtidig umulig som metode. Vi må forsøke å nærme oss det objektive og sannhet, men samtidig være klar over at vi aldri vil nå fram. Heldigvis:)

Det samme må gjelde litteraturvitenskap. En vitenskap som ikke vil nærme seg kriterier blir jo kjedelig, men absolutte kvalitetsdommer kan ingen forske seg fram til. Noe minste felles er man likevel enige om, som at tekst som gir mening er mer verdifull enn tekst som bare framstår som tilfeldige bokstaver på et papir. Resten må det vel argumenteres for:) Og litteraturvitere kan hjelpe oss andre til å se en tekst, gi noen verktøy som den enkelte kan avdekke innholdet med. Med slik kunnskap kan det hende at subjektive kvalitetsoppfatninger blir bittelitt mindre tilfeldige. Og det er da noe!

Når det gjelder ansvar for ytringer er det jo bare ytterst få som rammes i juridisk forstand. Likevel mener jeg at vi har et etisk ansvar når vi ytrer oss. Dette ansvaret blir like lite absolutt som beskrevet ovenfor. Vi har bare et indre kompass å navigere etter og bare at noen mener en ytring er uakseptabel er selvsagt ikke nok til å avgjøre om den er det. Samtidig blir det for enkelt å toe sine hender og si "jeg er bare forfatter". Alt ytres i en kontekst og ofte vet den som skriver hvordan det som skrives vil oppfattes av medmennesker. En forfatter vil slik jeg ser det ha et medansvar for sin tekst, fordi den som regel bare vil være et bidrag inn i en stor offentlig samtale (eller diskurs). Ikke tilsiktede tolkninger og handlinger kan ikke forfattere stilles til ansvar eller medansvar for.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Viser 1 svar.

Jeg er ingen litteraturviter, men jeg har litt faglig tyngde innen psykologi. I forskjellige debatter har jeg ikke kunnet unngå å legge merke til at debattanter argumenterer for at den kvinnelige hovedpersonen hele tiden selv velger hva hun ønsker å gjøre og ikke. "Hun gir sitt samtykke", har jeg lest andre steder.

Etter min mening forenkles denne problemstillingen. Hvor fritt er et valg, hvor fritt gir man et samtykke i en situasjon hvor du er naiv, umoden, forelska, underlegen og "avhengig" av den andre personens kjærlighet? Hvor lett er det å si nei da? Og hvor mye verdt er et samtykke gitt i et slikt forhold?

Jeg leser av og til i media, gjerne om mennesker som sliter at "det er jo bare å velge annerledes" eller "alle har et fritt valg", som at det å foreta personlige valg i livet er det enkleste som finnes. Det krever derimot stor innsikt og modenhet, en modenhet mange ikke oppnår gjennom et helt liv. I et forhold krever det ikke minst likeverdighet, og selv da er det lett å falle for fristelsen å "velge" å tekkes den annen part.

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Sist sett

Tine SundalAlex NietoMalinn HjortlandAnne-Stine Ruud HusevågAkima MontgomeryBjørg  FrøysaaHeidi HoltanBente L.Ellen E. MartolKrishHanneTine VictoriaKine Selbekk OttersenPiippokattaHeidiLinda NyrudTheaIngvild STone SundlandStine SevilhaugMonaBLVariosaHarald KTorFlettietteMonica CarlsenHilde Merete GjessingReadninggirl30DemeterPacosiljehusmorgretemorBjørg RistvedtHilde H HelsethStig TJarleLeseberta_23BenedikteHelena EGrete Aastorp