Jeg har lest "Et helt, halvt år" av Jojo Moyes, eller "Me before you" som er den engelske tittelen.

Boka er rett og slett bare nydelig. Det er en bok du ikke vil glemme med det første. Selv leste jeg den på ferie med min kjære, og han ble nokså overflødig. Jeg var nemlig helt oppslukt av boka.

I boka møter vi Louisa Clark som lever et trygt og lite liv i en doven, liten engelsk by. Hun har akkurat fått sparken fra jobben sin på en cafè. I en alder av 26 bor hun fortsatt hjemme med sin søte og litt snåle familie, bestående av en mer vellykket lillesøster, hennes sønn, bestefar og foreldrene. Så får Lou et jobbtilbud om å ta vare på Will Traynor, en ung mann som har fått livet sitt forandret fra eventyr og arbeid, til et liv i rullestol på grunn av en ulykke.

Livet blir annerledes for Lou etter at hun begynner i den nye jobben.

Forlaget sier følgende: "Et helt halvt år er både en historie om kjærlighet og sterke relasjoner, men fremfor alt er det en historie om tapperhet og innsats for å endre et liv som har havnet ut av kurs."

Jeg lo høyt og gråt enda høyere når jeg leste denne boka. Det er en lettlest og vakker bok som kommer til å være med meg lenge.

Les den!

Jeg har bare ett ord: Imponerende!

Dette er en av de vakreste bøker jeg har lest. Jeg synes skildringene er slik at jeg kan høre, lukte og føle det som er på Barrøy, og til tross for til dels lange setninger, så er boka lett å lese. Jeg synes den minner meg om Markens grøde av Knut Hamsun, bare at her har vi med havets folk å gjøre.

Et helt halvt år er en nydelig bok! Historien fenget meg fra første stund, og det er det er befriende å lese en godt skrevet kjærlighetshistorie som ikke er full av floskler.
Det er bare å glede seg til denne! :)

Å, det er mye spennende som venter denne bokhøsten, og jeg gleder meg særlig til nytt fra disse forfatterne: Tomas Espedal, Karl Ove Knausgård, Dag Solstad og Peter Handke - sistnevnte på norsk for første gang siden 90-tallet.

En fin artikkel fra NRK om bokhøsten: Disse bøkene kan du lese i høst.

Gleder meg også til debutanten Gunnar Tjomlids bok, Placebodefekten.

Det har du rett i, og Paul Auster er definitivt verdt å stifte bekjentskap med. Han er ikke bare en god forfatter, men det jeg har sett og lest om han, gjør at han også fremtrer som et varmt og sympatisk menneske.

Jeg velger å trekke frem én av bøkene jeg har lest denne måneden. Ensomhetens grunn av Paul Auster. Her skriver han om sin egen far, og hvordan mangelen på hans tilstedeværelse har preget ham selv både som menneske, far og forfatter. Etter farens plutselige død leter han etter svar på denne gåten, og snubler over en gammel drapssak som forklarer mye av farens personlighet. Ikke bare skriver han godt, men han berører temaer jeg kan kjenne meg igjen i, og jeg ser virkelig frem til å lese flere av hans romaner.

Da duene forsvant er en ambisiøs historisk roman med handling fra Estland i tiden under og etter 2. verdenskrig. Sentralt i historien befinner fetterne Roland og Edgar seg, samt Edgars kone Juudit. Vi følger dem i valgene de tar under den store krig, og hvordan disse valgene senere preger dem.Tittelen på boken, Da duene forsvant, henspiller på den tyske okkupasjonen av landet. Tyskerne spiste nemlig duer.

Dette var mitt første møte med Oksanen, og det blir neppe det siste. Jeg elsket Oksanens intense skrivestil, og hennes evne til å dra meg inn i historien og holde meg fanget. Språket hennes er som den rikeste moldjord,saftig, av og til mørkt og det får historien til å spire og vokse seg bredere. Boken er en sidevender, når man først kommer inn i den, men det tok meg litt tid å bli engasjert i historien grunnet endel skifte i synsvinkel og mange karakterer i starten av boken. Det er liten tvil om at det ligger en stor mengde research bak boken, og den har en detaljrikdom som setter stemning for leseren.

Romanen tar for seg flere tema: det handler blant annet om forræderi; overfor seg selv, sine nærmeste eller landet sitt. Oksanen skildrer kampen for å overleve, og skriver om hva redsel kan føre til samt hvordan det er å være i en situasjon hvor man ikke har noen man kan stole på. Dette er også en bok om lengsel, og om frihet. De fleste karakterene i boken streber etter en form for frihet, enten på det indre eller det ytre plan.

Bakerst i boken er det en liste som forklarer noen av begrepene i boken nøyere.Det var interessant. Da duene forsvant er en mørk og interessant berettelse som absolutt er å anbefale.

Hele anmeldelsen min finner du også her

Mesterlig fra Oksanen - igjen!

Tidligere denne uka var jeg på Litteraturhuset og hørte Sofi Oksanen bli intervjuet om sin siste bok - "Da duene forsvant". Det var en veldig fin opplevelse, og ikke minst var det svært interessant å høre henne fortelle om hva hun hadde tenkt underveis i skrivingen og hva denne boka egentlig handler om. I boka har hun ønsket å fokusere på krigsårene 1941 - 1945 og begynnelsen av 1960-årene - begge perioder turbulente i Estlands historie. Under andre verdenskrig opplevde Estland en dobbelokkupasjon. Da resten av Europa ble fri etter Hitler-Tysklands fall, ble Estland atter okkupert av Sovjetunionen. Kun fem dagers frihet opplevde landet. Plutselig måtte man forholde seg til sin tidligere fiender igjen, og det var de som var "flinkest" til å snu kappa etter vinden, som klarte seg best. Med dette som bakteppe gikk utviklingen videre ... Det er klart det må ha gjort noe med landets historie.

I bokas åpningsscene befinner vi oss i Nord-Estland. Landet er under sovjetisk okkupasjon, og det er ham vi skal bli kjent med som frihetskjemperen Roland som fører ordet, som er boka jeg-person i noen løsrevne kapitler i en bok som ellers fortelles i tredjeperson. Han og fetter Edgar er ute i felten. Dvs. nokså tidlig har Roland mistanke om at hans feige fetter har stukket av. For fetteren er ikke egnet for kamp, og selv ikke tanken på et fritt Estland får ham til å være villig til å ofre noe som helst. Ja, det skal sagtens vise seg at det eneste Edgar er villig til å ofre noe for er redningen av sitt eget skinn. Det er han til gjengjeld villig til å ofre alt for.

"Før jeg rakk å tenke etter, nikket jeg og var på vei med beskjed om at vi dro for å beskytte flyktningene, selv om Edgar sikkert hadde brakt det på bane i håp om å slippe unna et nytt angrep og derved berge skinnet. Han kjente det svake punktet mitt. Hjemme hadde vi alle sammen etterlatt kjærester, forloveder og koner, det var bare jeg som så kvinnen min som en grunn til å forlate kampen. Men jeg forsikret meg selv om at valget var fullstendig hederlig, ja til og med fornuftig." (side 15)

Edgar gifter seg senere med Juudit, men ekteskapet blir alt annet enn lykkelig. Hva det er med Edgar som gjør at han ikke engang er opptatt av å fullbyrde det slik man forventer av en mann, er det vanskelig å få øye på. Kanskje er han seg selv nok også her? Ikke bare vansmekter Juudit i ekteskapet, men hun er også nødt til å late som om ekteskapet er lykkelig overfor omgivelsene. Det faller også Edgar tilsynelatende lett å finne frem til sine gentlemannsfakter når andre ser på. Men dette skrus av så snart de er alene.

Så blir Estland okkupert av nazistene. For noen fremstår de som redningen fra det gudeløse Sovjetunionen og de forhatte bolsjevikene. Og det gjelder å være inne med de rette for å overleve også nå. Roland mister ikke sin sjel oppi dette, mens fetteren Edgar atter vet å sno seg. Juudit er på sin side desperat av kjærlighetslengsel, og utstyrt med et oppdrag om å infiltrere tyskerne og dermed kjempe for et fritt Estland, skjer det som ikke burde skje: hun forelsker seg i en av fiendens menn. Det er tale om ekte kjærlighet fra begges side - men en kjærlighet med helt umulige vilkår. Dessuten er det farlig for dem, særlig ettersom krigen skrider frem og nazistenes posisjon atter er truet. Dessuten oppdager Edgar forholdet, og da blir det riktig farlig. Men for Juudit er forholdet redningen - uten sin tyske elsker ville hun ikke hatt noe å leve for.

"Foran alle disse menneskene, guttevalpene, skrapselgerne og gatefeirne oppførte SS-Hauptsturmführer seg på den måten, lot henne løpe til bilen for å ta avskjed, enda vinden limte nattkjolen til lårene og lot silken gli ned av skuldrene, og han belønnet blottingen med å kjærtegne øret hennes. En sånn mengde uanstendighet, en sånn berøring som hørte til mellom laknene i de private budoarene, en sånn mengde ømhet midt i gata, en sånn berøring som ikke var for et ludder. Edgar hadde sett hvordan krigsbrudene ble behandlet, her var det noe annet. En sånn berøring er bare for én her i livet, mange får aldri oppleve den." (side 179)

Så vakkert, så skjørt og så farlig - fordi kamelonen og svikeren Edgar, Juudits egen ektemann i navnet (men ikke i gavnet), bevitner det hele og skjønner hva det dreier seg om ... En ektemann hun ikke kommer fra, fordi man rett og slett ikke skilte seg på den tiden, men var prisgitt det feilaktige valget man en gang hadde foretatt, en gang og for alltid til døden skilte dem fra hverandre ...

Parallelt følger vi ekteparet Edgar og Juudit Parts i begynnelsen av 1960-årene. Edgar har blitt kamerat Parts, og kamerat Parts skriver bok. Han skriver bok om sin og andres roller under andre verdenskrig, og han dikter seg selv inn i boka som helt, mens han gir de fleste andre skurkeroller. Bl.a. levnes fetteren Roland ingen ære. Hvor ble det forresten av ham? En historieforfalskning som dessverre ikke er fjernt fra hvordan det foregikk under kommunistveldet, hvor det gjaldt å slette alle spor fra fordums estisk storhet og erstatte dette med en kommunistisk vi-følelse som ikke tillot separatistisk tankegods. På litt avstand kan vi betrakte Juudit, som er blitt en alkoholisert og fetladen sjuske, som lar alt rundt seg forfalle. Hva skjedde egentlig med henne underveis?

Jeg kjenner til at denne boka har fått litt lunken mottakelse av enkelte anmeldere. Bl.a. er boka kritisert for å være noe rotete bygget opp. Jeg kjenner meg ikke igjen i denne beskrivelsen, all den tid kapitlene er tydelig merket med årstall, og det forhold at persongalleriet ikke er stort eller vanskelig å få oversikt over. Boka handler i all hovedsak om Roland, Edgar og Juudit, mens alle andre bare er bipersoner. Og det handler om å takle en kaotisk situasjon i et land med mye svik, hvor man ikke kan være trygg for angiveri, heller ikke innad i sitt eget ekteskap.

Oksanen skriver som en gudinne, og jeg elsker hvordan hun noen ganger ikke avslutter setningene, men bare fortsetter og fortsetter, like fullt med korrekt bruk av tegnsetting sånn ellers, selv om bruk av punktumene altså er sparsomme. På den måten får fortellingen noe fortettet over seg, og som leser fikk jeg følelsen av at forfatteren holdt meg i et strupetak og nektet å slippe før jeg hadde fått med meg alt. Det er for øvrig en hel del symbolikk i boka, som tilstedeværelsen på Litteraturhuset tidligere denne uka hjalp meg med å forstå bedre. Som at tittelen på boka - at duene forsvant - er et bilde på at nazistene faktisk spiste dem opp. Og siden duer er et symbol på fred, kan dette tolkes som at nazistene spiste freden. Oksanen presiserte også under intervjuet at det aldri er tilfeldig hvilke navn hun velger på hovedpersonene sine. Jeg liker for øvrig at hun skriver historisk korrekte bøker, og at hun gjennom sitt forfatterskap på et vis har viet seg til Estland, hennes mors hjemland, og dermed bidrar til å gi andre verdenskrig-elskere som meg mer kjøtt på beina i forhold til å forstå hva de baltiske landene faktisk har gjennomgått i årenes løp.

"Parts husket godt at da hammeren og sigden ble heist i standa på Lange Hermann 22. september 1944, var det ikke flagget til Hitler som ble fjernet, det var Estlands eget. Selvstendighet i fem dager. Fem dager med frihet. Parts så flagget selv, men i manuskriptet kunne han naturligvis ikke nevne det, for Sovjetunionen befridde Estland fra hitleristene. Hva med Roland, hadde han sett det samme, og hvis så var, hadde han klart å løsgjøre seg fra synet?" (side 290)

Det kan faktisk ikke bli annet enn terningkast seks denne gangen!

Må faktisk si meg ganske enig med deg her, Lise - Nettopp ferdig med Hauk og due . OK, men på langt nær på høyde med "Francis Meyer" eller Verdensmestrene - Jeg følte den var litt "pubertal", om jeg kan kalle den det, om noen forstår hva jeg mener - nesten mer en ungdomsbok - den hadde en fortettet handling som sentrerte veldig fint rundt "vennskapet" mellom Lars og Hauk - i og for seg en interessant relasjon dette, mellom disse to....

Skjønner det godt. Kanskje det er fordi jeg er ung, og lettere for meg å velge ut en favorittbok, men jeg har ikke noe favorittbok foreløpig heller.

Tror du har et viktig poeng der. Det blir feil bare å se på pris hvis man ikke sammenligner det generelle pris/lønnsnivå i landet. Tror nok vi tjener atskillig mer i Norge enn på Island (uten at jeg vet). Og det er vel en grunn til at svært mange svensker tar seg jobb i Norge. Skulle vært artig å se en statistikk hvor man tar hensyn til alle faktorer: lønn/pris/folketall/trykkerikostnader/utgivelseskostnader osv.

Norge er et lite land. Få mennesker snakker norsk. Hvis man gir ut en bok på norsk, selger den x eksemplarer. Gir man den ut på svensk, selger den x ganger 2 eksemplarer. Gir man den ut på engelsk....tja, hvor mange millioner er det som har engelsk som morsmål eller offisielt språk igjen?

Tja, du kan jo kanskje sjekke gjennomsnittslønna til arbeidsfolk i disse landa... Kanskje er bøkene like dyre for deres lommebok i eget land, som våre priser for våre lommebøker?

En veldig bra bok med god flyt og godt språk. Første del var fantastisk, de to andre delene nådde ikke samme topp syntes jeg, men terningkast fem blir min dom også.

For min del trur eg det har mykje med vane å gjere. Det fins flest bokmålsbøker, og det er det eg er vand med å lese. I tillegg var det iallefall tidlegare sånn at nynorskbøker var noko eg måtte lese ( alt av skulebøker og liknande), medan bøkene eg sjølv valde å lese ( for morro skuld) oftast var på bokmål. Så nynorsk litteratur har muligens blitt assosiert med plikt for min del?

Jeg har nettopp lest denne boka - etter å ha lest Doktor Glas. Den boka må du bare lese! Du kommer til å elske den! Hos meg blir det terningkast seks til begge bøker!

Bare hyggelig!
Trykk symbolet lengst til høyre over tekstboksen du skriver i. Kopier inn adressen til det stedet du vil lage en lenke til. Når du blir bedt om lenkebeskrivelse, holder det å skrive f.eks. her. Prøv deg frem - det er ikke så vanskelig - og lykke til :-)

her finner du tråden til McHempett "Kva er den beste boka du las i 2012" :-)

Som bebudet i et innlegg lenger nede i tråden, har jeg kjøpt Amitav Ghoshs "Sea of Poppies" (En sjø av valmuer) og oppfølgeren "River of Smoke" (som kom på norsk i høst, husker ikke tittelen). Jeg er halvveis i Sea of Poppies, og den er veldig, veldig, veldig interessant. Jeg jobbet litt for å komme inn i romanen, blant annet fordi han gjør hyppige skift mellom ulike, parallelle historier (personene i de parallelle historiene begynner etter hvert å tangere hverandres liv, og da blir det lettere å holde tritt med skiftene). Og det er veldig mye tidstypisk sjargong og språkbruk, som blir en tilleggsutfordring (jeg leser mye engelsk skjønnlitteratur, men her er det voldsomt mange skipsuttrykk, og dessuten snakker flere av engelskmennene et kolonispråk som er fra forfatterens side er tilsiktet utilgjengelig ikke bare for 2000-tallets lesere, men også for flere av romanfigurene som IKKE tilhører denne lille gruppen av engelskmenn som har tilbragt noen decennier (eller hele sitt liv) i India. Jeg liker det, men utfordrende ER det.

Men altså: en vordende india-turist vil få masse interessant historie ved å lese disse bøkene til Amitav Ghosh! Og en spennende roman, ikke minst.