Tekst som har fått en stjerne av Lise Munthe:

Viser 41 til 60 av 480:

En sjelden gang treffer man på ei bok der man blir så glad i hovedpersonen (e) at det er med en slags sorg man lukker igjen boka for siste gang. Et helt halvt år er ei slik bok.
Underveis var det vanskelig å legge boka fra seg, jeg ville så gjerne vite hvordan det kom til å ende. Nå! Straks! Noen bøker kan man lure seg til å tyvtitte litt på slutten. Ikke denne. Man måtte gå prosessen, leve sammen med hovedpersonene den veien de gikk.
Flere dager etter at boka er ferdiglest lever den fortsatt inni meg. Jeg har ikke lyst å starte med ei ny bok. For det var så sterkt. Hvorfor ble det som det ble? Kunne slutten vært annerledes? Det er som om personene er virkelige. Jeg går her og føler med dem. Tenker på dem.
Ergo: Boka var godt skrevet, og behandla et særdeles vanskelig tema.
Anbefales!

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Forfattaren er tydelegvis glad i litteratur, og er nok også svært belest. Det er dessverre ikkje nok til å skriva bøker sjøl. Det er ikkje utan grunn at det er langt fleire lesarar enn forfattarar her i verda. Bivald pakkar inn forteljinga i klisjear, forutsigbar handling og eit til tider dårleg språk. Det einste som løfta romanen litt var ein god porsjon humor, samt breva frå Ann Harris, sjølv om ideen er mykje betre brukt i to av bøkene ho omtalar: Helene Hanffs 84 Charing cross road og Mary Ann Shaffers Guernsey forenig for litteratur og potetsskrellpai. Det er verkeleg to perler. Eg vart skuffa over denne boka.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

"Et helt halvt år" av Jojo Moyes gjør meg helt målløs, den er helt fantastisk! Gjennom hele boken prøvde jeg å få meg selv til å lese saktere, fordi jeg ikke hadde noe lyst til at den skulle ende! Men det var helt umulig, jeg leste bare fortere og fortere. Dette er virkelig en bok av den typen hvor man bare blir sittende etter at siste setning er lest, uten å vite hva man skal gjøre eller hvor man skal gjøre av seg. Den boken er så bra at jeg nesten hater den. Hater den fordi den gir meg en følelse av at jeg aldri kan elske en bok igjen, at jeg aldri noensinne kan få en leseopplevelse som topper denne. Men ikke la det stoppe dere, om du ikke alt har lest den, så les den!

Boken har alt, den tar meg med på en reise gjennom hele følelsesspekteret, den har gitt meg latter, sinne og tårer. Samtidig som den etterlater meg med mange tanker, tanker om å ta livet for gitt. Det er kanskje noe av det beste med denne boken, det er ikke bare en fantastisk kjærlighetshistorie det er også en tankevekker, en holdingsskaper. Den gir meg nye holdninger til livet. Den gir meg lyst til å oppleve, studere, reise, leve!

Med andre ord, en helt fantastisk bok, som absolutt alle burde lese!

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Lett å tenke at dette er en lett chicklitt bok, som ikke har noe budskap. Lett tone, men tøff handling. Anbefales!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Hvilken fortellerkunst! Og som en skammer seg for å være en av de "siviliserte". Forstår godt at Leine fikk Nordisk Råds pris.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Om dansk koloniherre-dømme på Grønland på slutten av 1700-tallet

Kim Leine (f. 1961) ble for alvor kjent utenfor Danmarks grenser da han i fjor mottok Nordisk råds litteraturpris for sin roman "Profetene fra Evighetsfjorden". Ikke fullt så kjent var det da at han egentlig er norsk, født som han er i Seljord i Telemark. Han flyttet til Danmark som 17-åring og utdannet seg siden til sykepleier. Senere flyttet han til Grønland, hvor han bodde i 15 år, før han atter returnerte til Danmark i 2004 og debuterte som romanforfatter med "Kalak" tre år senere, i en alder av 46 år. Siden kom han ut med ytterligere to romaner ("Valdemarsdag" i 2008 og "Tonu" i 2009). "Profetene i Evighetsfjorden" er hans fjerde roman. (Kilde: Wikipedia)

Morten Pedersen, mannen som senere skal kalle seg Morten Falck fordi han erkjenner at man ikke kommer seg opp og frem her i verden med et sen-etternavn, ankommer København i juni 1782. I Kongens København skal han gjøre unna sine teologistudier, før han etter hvert setter kursen mot Grønland for å fullbyrde sitt prestekall. Men før han kommer så langt skal han medvirke til å forderve en ung kvinne som han siden kaster vrak på - angivelig av hensyn til henne selv, men i realiteten for at ingen skal stå i veien for ham. Hun er helt avsindig i sin kjærlighet til ham, mens han ønsker å beskytte henne mot "de ville", som grønlenderne ble kalt den gangen. Denne kvinnen - Abelone - gikk det siden riktig dårlig med, som med de fleste kvinner på den tiden som lot seg forføre av en mann som ikke hadde til hensikt å gifte seg med henne likevel.

Reisen til Grønland varsler på et vis i all sin gru om det som skal komme. For det holder på å gå riktig galt på overfarten, som tar vesentlig lenger tid enn forutsatt. Med rørende omsorg tar Morten Falck seg av kua Roselil, som til syvende og sist redder hele mannskapet fra den sikre død.

På Grønland starter et nytt kapittel i pastorens liv - på et sted hvor selveste Hans Egede hadde mislyktes i å kristne landet. Vi følger Morten Falck gjennom hans dagboknotater. "De ville" fremstilles paradoksalt nok som mer siviliserte enn danskene som var sendt for å kultivere dem. Prestene tar for seg av koloniens kvinner, og skalter og valter med menneskeskjebner "i guds navn". Slik holdes et helt folk nede av de danske kolonistene, som satt med nøkkelen til den evige frelsen. Kim Leine beskriver kulden, skitten og det yrende dyrelivet - fra lus til større dyr - med hele spekteret av metaforer og andre litterære virkemidler, slik at dette nærmest kunne kjennes på kroppen mens jeg leste. Men på tross av all dysterheten, leste jeg mye munterhet mellom linjene.

"Selve kolonien er skitten og uproduktiv, plaget av svir og lidderlighet, både blant det dansk-norske mannskapet og befolkningen. Det later til at de har satt seg fore å drikke og hore seg selv til døde. Egentlig har han belaget seg på at det sto ille til. Landets eldste koloni har hatt et dårlig rykte helt siden grunnleggelsen da to dusin tukthusfanger ble sendt opp i den hensikt å benytte dem som billig arbeidskraft. I løpet av de første ti årene døde ni tiendedel av de innfødte i distriktet, og gamle Egede reiste hjem som en desillusjonert mann uten konen som strøk med i en av epidemiene. Antakelig er stedet tross alt i en bedre forfatning nå enn det var den gangen. Ikke at det sier så mye." (side 111)

Morten Falcks intensjoner om å holde seg på den smale sti er ekte nok, men også han dras inn i umoral og drukkenskap etter som årene går. Kanskje stikker ikke kallet som prest så dypt, siden han tross alt drømte om å bli lege i sin tid? På Grønland skal han for øvrig tidsnok få anledning til å praktisere noe legekunst, blant annet gjennom en illegal abort.

Det er et brutalt samfunn som skildes, og det å bli dømt til gapestokk på Grønland var omtrent det samme som å bli dømt til døden. For kulden sørget for at man frøs ihjel lenge før straffen var fullbyrdet.

"De henter straff-fangen i spekkhuset der han sitter i skredderstilling og ser frem for seg. Da de tar tak under armene hans, reiser han seg villig opp og kjemper ikke i mot da de fører ham bort til gapestokken. Bjerg kjenner en kraftig dunst av alkohol. Det må være presten som har bedøvet ham. De binder ham til stokken og etterlater ham i regnværet. Litt senere har det samlet seg en del innfødte tilskuere på klippene bak kolonihuset. De ser på fangen med tomme ansikter. Han klager seg langtrukkent og stillferdig. Det høres ut som han gråter." (side 279)

De gir ikke ved dørene, de danske kolonistene, og lidelsene de påfører lokalbefolkningen gjennom sin misforståtte misjonering, har bare så altfor klare paralleller til mye av det samme som har skjedd i nær sagt alle kanter av verden, der Vesten mener å sitte med fasiten på hva som er rett og galt når store naturressurser skal forvaltes på vegne av ulike urbefolkninger.

Grønlenderne er naturlig nok ikke tilfredse med å være underlagt danske kolonimakter, og gjennom det grønlandske ekteparet Habakuk og Maria Magdalena blir vi vitne til grønnlendernes kamp for friheten. Ekteparet etablerer en menighet i Evighetsfjorden, som etter hvert blir koloniens største. Morten Falck involveres i denne kampen, og hans integritet settes for alvor på prøve: skal han støtte de danske kolonimaktene, eller grønlendernes frihetskamp? Valget blir på mange måter tatt for ham, for kjøpmannens ufine kamp for å beholde egen makt går så langt at han på mange måter blir nødt til å støtte grønlenderne. Å støtte kjøpmannen blir nemlig en umulighet. Samtidig er det en kamp han uansett ikke kan vinne. Og i Danmark regjerer på den tiden kong Christian VII - betegnet som "den gale kongen", den kongen bl.a. Per Olov Enquist har skrevet om i sin berømte roman "Livlegen", og som siden er filmatisert.

Det er ikke et pent portrett Kim Leine tegner av Danmarks koloniherredømme, som varte frem til 1953 (men virkelig selvstyre kom så sent som i 2009). Nå slutter riktignok denne romanen noen tid etter 1795 (men med en epilog fra 1815), idet København brenner ned, og Morten Falck nylig har kommet tilbake til hovedstaden, men det vi får innblikk i er tilstrekkelig til å danne seg et bilde av misjoneringens pris for inuittene/grønlenderne. Danskene fremsto ikke på noen måte som ledestjerner for lokalbefolkningen som de hadde i oppdrag å kristne, og de tok for seg av koloniens kvinner etter eget forgodtbefinnende. Historiene som fortelles gjør inntrykk!

Kim Leine skriver overbevisende og godt, men jeg understreker at dette ikke er en veldig lett tilgjengelig bok. Det er først og fremst tykkelsen av boka - 589 sider i papirutgaven og nesten 22 timer som lydbok - som medvirker til dette inntrykket. Selv valgte jeg i alle hovedsak å høre den som lydbok, men jeg hadde også en papirutgave tilgjengelig underveis i lesingen. Det er nok enklere å få kontroll på persongalleriet når man leser papirutgaven, enn når man lytter til lydboka. Samtidig er det faktisk bare noen få nokså sentrale skikkelser som går igjen, slik at det å få oversikten over dette er en helt overkommelig oppgave. For meg som elsker å lære noe nytt - også når jeg leser skjønnlitterære bøker - er denne boka en virkelig skatt! Kim Leine har nemlig ikke bare gjort grundig research, men han har også bodd på Grønland i en årrekke selv. Dermed har han inngående kjennskap til det grønlandske samfunnet, og dette skulle danne et godt grunnlag for å skrive en historisk roman slik at den oppleves autentisk. At han fikk Nordisk råds litteraturpris for denne boka burde ikke overraske noen!

Og helt til slutt: Den erfarne oppleseren Anders Ribu gjorde lesingen til en fest! Denne boka er blant de beste jeg har lest!

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Det er noen som tror de beste forfatterne er de som pynter seg med ord, som skriver poesi i stedet for litteratur. Men de virkelig gode forfatterne er de som kan ta en dyp, mørk og ærlig historie om det å være menneske, og pakke den inn i en så enkel språkdrakt som mulig. Måten Jojo Moyes åpner boka på, får deg kanskje til å tenke på chic-lit og strandlitteratur, men dama kan skrive. Ikke skrive som i episke verker som løfter språket til et annet nivå, men skrive på en slik måte at du blir revet med fra første side, på en sånn måte at selv de tyngste temaer beskrives med humor og varme. Hun har skrevet en bok jeg bokstavelig talt ikke klarte å legge fra meg - og jeg hater det uttrykket, pleier sjelden å ha problemer med å legge fra meg bøker om jeg ønsker det, kan være en strukturert leser. Men denne boka gjør deg asosial, den får deg til å glemme tid og sted, den får deg til å lese så intenst at teen er blitt kald innen du kommer på at du må drikke den, den får deg til å måtte tvinge deg selv til å holde avtaler eller spise. Til en viss grad får den deg også til å se livet på en annen måte, og den har fått meg til å ta noen runder med min egen etikk og moral - spesielt med tanke på temaet aktiv dødshjelp.

Louisa Clark er lett å kjenne seg igjen i, og en karakter du ser kan gli rett inn i en romantisk film (som dette da også sannsynligvis blir, film er planlagt i løpet av året). I dette tilfellet er ikke det ment negativt, hun er absolutt en tredimensjonal karakter.

De eneste svakhetene slik jeg ser det er skiftet mellom karakterene - noe som først plutselig begynner å skje sånn midt i boka, og deretter kommer sporadisk. Det er ikke noen vits i disse perspektivskiftene, i mine øyne. I tillegg er det et par små detaljer som er "feil", som du merker når du leser hele boka i ett strekk, for eksempel en scene der Moyes først beskriver at Lou sparker av seg skoene og aldri henter dem igjen, og senere i boka kommer tilbake til et senere punkt i samme scene, der Lou plutselig sjangler rundt på de høye hælene.

Denne boka er lettlest, men samtidig litt tung å lese. Fordi det ligger et alvor bak alt, det ligger en visshet bak håpefullheten som nesten utvikler seg til å bli desperat. Det preger boka veldig. Det går ikke an å beskrive dette på noen annen måte. Les den!

Godt sagt! (11) Varsle Svar

Veldig, veldig god bok. Jeg likte godt intensiteten i den og skildringa av de to hovedkarakterene. Veldig god komposisjon og vanskelig å legge fra seg. Denne forfatteren vil jeg følge med framover!

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Varm, rørende og poetisk!

Den islandske forfatteren Áudur Ava Ólafsdóttir (f. 1958) har totalt utgitt fire bøker, men det er romanen "Stiklingen" ("Afleggjarinn" på islandsk og "The Greenhouse" på engelsk) - den tredje av dem - som for alvor førte til hennes internasjonale gjennombrudd. I tillegg til at romanen ble nominert til Nordisk råds litteraturpris, har forfatteren mottatt en rekke priser for den. Boka utkom på Island i 2007, men likevel skulle det ta flere år før den utkom på norsk (i 2013). Det er Pax forlag som står bak utgivelsen.

22 år gamle Arnljótur forlater sin trygge tilværelse på Island, og reiser til et ubestemmelig sted i Syd-Europa (Frankrike?) hvor han har fått arbeid på et kloster. Der skal han gjenopprette klosterets fordums prakt av en rosehage, som i flere år har stått og bare forfalt. Tilbake på Island sitter hans tilårskomne, men høyst oppegående far, og tvillingbroren som antakelig er autisk og bor på et hjem. Vi får vite at moren døde brått og brutalt i en trafikkulykke i nokså nær fortid, og at faren fremdeles ikke har kommet helt over at hun, hans betydelig yngre kone, faktisk skulle dø før ham. Dessuten etterlater han Anna og datteren Flóra Sól, som ble unnfanget etter en one night-stand ... Det ble aldri noe mer mellom dem etter dette, selv om han absolutt har fulgt opp datteren sin.

Allerede på flyet blir Arnljótur dårlig, og det skal vise seg at det er en blindtarmbetennelse på gang. Dette gjør starten på utlandsoppholdet noe vanskeligere enn forutsett, men gir også Arnljótur anledning til å gruble litt over livet sitt så langt. Faren har ønsket at han skal studere, mens alt Arnljótur bryr seg om, er roser. Han har med seg et par stiklinger hjemmefra - som om disse på et symbolsk vis skal knytte sammen hans tidligere liv og hans nye tilværelse.

"Når jeg har lagt meg, i det rene sengetøyet, med en bok om det språket som snakkes rundt meg, føler jeg meg forferdelig ensom. Jeg kan ikke fatte hva det er jeg har begitt med ut på, komme hit til denne avsidesliggende landsbyen. Jeg retter på puten og legger meg ned, kikker ut av vinduet og ut på den svarte natten. Det ser ut til å være fullmåne. Jeg ser bedre etter, det stemmer, månen er uhyggelig stor og altfor nær. Stjernene jeg kjenner fra hjemme er derimot borte, de lyser ikke her, i stedet har det dukket opp andre planeter, stjerneskudd og ukjente konstellasjoner av himmellegemer, et nytt og uutgrunnelig mønster på den svarte himmelhvelvingen.

Akkurat da synes jeg at jeg hører rare lyder et sted like ved sengegavlen, maskindur som fra en båt, lav prating, stillhet og så stemmer som snakker sammen og kjekler, akkompagnert av vakker musikk. Jeg setter meg opp og forsøker å finne ut hvor lydene kommer fra, det høres ut som om de kommer fra naboværelset. Jeg lytter, men klarer ikke å plassere språket, det kan godt hende det er kinesisk. Det er i alle fall klart at pater Thomas nyter en kvalitetsfilm inne på værelset sitt." (side 122)

Arnljótur finner seg godt til rette på klosteret, og han og den filmelskende pater Thomas finner snart hverandre. Pater Thomas har en filmsamling på mer enn 3000 titler, og det er ikke ett tema i livet som ikke kan dekkes opp med en film eller tre. Livet snirkler seg avgårde på dette svært avsidesliggende stedet, i grunnen bare avbrutt av filmkvelder sammen med pateren og telefoner hjem til faren. Inntil Arnljótur en dag blir kontaktet av Anna, som trenger fri fra datteren i en måneds tid mens hun studerer genetikk ... Mor og datter ankommer, og etter dette skal ingenting bli det samme ...

Det er ikke veldig mye ytre handling i denne romanen, og i starten opplevde jeg også boka som litt treg å komme i gang med. Dette varte imidlertid ikke lenge, og 2/3 av boka endte jeg med å sluke i et eneste jafs. Det er kanskje i første rekke de språklige og litterære kvalitetene ved boka som gjør inntrykk. Forfatteren har i alle fall klart det kunststykke å i og for seg skrive nokså enkelt og like frem, samtidig som det hele fremstår nærmest poetisk. Det er en mollstemt stemning mellom linjene som det er få forfattere forunt å klare å skape, og dette behersker Áudur Ava Ólafsdóttir til fingerspissene. Derfor er jeg ikke det minste forundret over at hun i sin tid ble nominert til Nordisk råds litteraturpris og for øvrig har mottatt en rekke priser. Her fortjener også oversetteren honnør!

"Stiklingen" er en lavmælt, vakker roman om lengselen etter kjærlighet og angsten for å bli avvist. Det er ikke bare kjærligheten mellom mann og kvinne som er tema, men i særdeleshet kjærligheten mellom far og datter. Dessuten kjærligheten til roser, kjærligheten til mat, kjærligheten til livet ... Selv om det tilsynelatende er nokså trivielle hverdagsrutiner som beskrives, er de store spørsmålene i livet aldri langt unna. Arnljótur har ikke all verdens erfaring med kvinner, og han sliter med å forstå og tolke utspillene fra Anna etter at hun dukker opp. Akkurat dette skaper den nødvendige spenningen i teksten, og som driver handlingen frem mot et slags klimaks på slutten.

Alt i alt er dette en varm, rørende og poetisk bok om kjærlighetens vilkår i vår moderne verden, som jeg anbefaler på det varmeste!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

På en facebookgruppe jeg er med i, fortalte i dag en ornitologi-interressert herremann at han hadde snublet over en bok som het "Verdens duer" i sin lokale bokhandel og lykkelig brakt den med hjem. Her fant han selvfølgelig ut at det var "Vredens druer" han hadde fått i hus. Han var skuffet, men leste boken og konkluderte med at den var svært god, selv om duene glimret med sitt fravær.
Dersom jeg skulle være så uheldig å blingse slik en gang, håper jeg at jeg er like heldig med utfallet!

Godt sagt! (13) Varsle Svar

Jeg vil ikke spise, ikke drikke, ikke snakke, ikke spille Candy Crush; det eneste jeg ønsker er at sidene aldri tar slutt, at de varer, og jeg kan flytte inn sammen med Allis og Sigurd. #denfølelsen, #leseglede. Helt tilfeldig kom jeg over Agnes Ravatn: Fugletribunalet. ” Kor forbausande lett det er å forlate, tenkte eg. Er folk klar over det? Det burde ikkje kome ut.”

Godt sagt! (13) Varsle Svar

Jeg leser en god del, og jeg er stort sett alltid nysgjerrig på handlingen videre i alle bøkene jeg leser, men i Fugletribunalet er jeg mer nysgjerrig enn vanlig, for hva er det egentlig Allis har gjort som har ført til at hun søkte seg til jobben som gartner hos Bagge, og hva er det han skjuler?

Boka er skrevet på nynorsk, og før jeg begynte på denne tenkte jeg at den kunne bli litt tung å lese, men allerde fra begynnelsen hadde jeg rett og slett glemt at den er på nynorsk, for handlingen er mye viktigere.

Allis flytter inn hos Bagge på vårparten, og skal være gartner og hushjelp fram til høsten en gang, fram til kona til Bagge kommer hjem igjen, og Allis spør seg selv opptil flere ganger, om hvor hun er, og om hun i det heletatt eksisterer. Bagge forteller heller ikke stort om hverken kona eller seg selv, og Allis synes at han er så mystisk at hun nesten er litt redd han. Likevel går det ikke lang tid før hun blir interessert i han som langt mer enn bare en arbeidsgiver.

Boka er veldig godt skrevet, jeg føler frykten og undringen hos Allis, og jeg ser for meg huset og hagen uten problemer.

Mot slutten får jeg svar på alt jeg lurte på underveis, og avslutningen er både overraskende og litt ventet, i løpet av hele boka er det jo nesten lagt opp til en slik avslutning, er det ikke? Vil ikke røpe noe, for de som lurer: les boka, den anbefales.

Jeg gir boka terningkast 5

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Spennende og godt skrevet, og den holdt nesten helt til mål. Jeg ble dessverre skuffet over en litt for brå slutt. Vakler mellom en firer og femmer på denne - savner halv-karakteren på terningen :))

Godt sagt! (5) Varsle Svar
Godt sagt! (23) Varsle Svar

En av de beste norske bøkene i 2013

Godt sagt! (12) Varsle Svar

I dag er jeg trøtt, men det er verdt det! Det ble umulig å legge vekk "Et helt halvt år" i går kveld. Det er så nydelig å lese en bok som drar deg inn i en annen virkelighet. Dessuten er jeg imponert over at forfatteren valgte å avslutte boka på den måten hun gjorde. En ny favorittbok! :-)

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Til alle som ikke har lest denne boken: det er en grunn til at alle gir denne boken en 6'er..!
Denne boken er mitt hittil største leseropplevelse. Den fanget meg fra første siden, den har no helt nytt og eget i seg som man ikke har lest mye av før, et dagligdagstema. Man blir rørt, glad, og mye latter av hovedpersonenes sarkastisk humor sammen. Kan trygt si dette er den beste boka jeg har lest, lettlest så det går nesten for fort, men samtidig kan man lese den om og om igjen uten å bli lei trur jeg. MÅ LESES!

Godt sagt! (14) Varsle Svar

Jeg elsker denne boka! Det var rett og slett umulig å legge den fra seg - jeg ble fullstendig oppslukt. Den sarkastiske humoren mellom de to hovedpersonene var kostelig. Jeg lo høyt flere ganger. Samtidig som den er sår og berører alvorlige temaer, er den skrevet i et lett og ledig språk. Anbefales!

Godt sagt! (31) Varsle Svar

ET HELT HALVT ÅR av Jojo Moyes: Jeg fikk muligheten til å lese denne boken uten å betale for den, med den vri at jeg ikke får eie den, men må levere den tilbake. Etter å ha lest den vil jeg betale for den, slik at jeg kan eie den for på den måten å ha de beste muligheter for å kunne lese den igjen. Halvveis vurderte jeg å klappe boken igjen og ta det fra begynnelsen av - så god syntes jeg at den var. Og det bare halvveis! Jojo Moyes har skrevet en kjærlighetsroman som er for innsiktsfull til at jeg i det hele tatt har lyst til å henge meg opp i detaljene typiske kjærlighetsbøker inneholder. Det gjør med andre ord ikke denne. Dette er den første kjærlighetsromanen jeg har lest helt ut. Som jeg har likt. Et særdeles kraftfullt språk veier dessuten oppunder den påstanden.

Godt sagt! (38) Varsle Svar

Jeg har som regel ingen problemer med å avbryte bøker jeg ikke liker. Jeg har alt for mange bøker jeg gjerne skulle ha lest til at jeg finner noen som helst fornuft i å tvinge meg gjennom noe jeg ikke liker. Men av og til hender det at det er bøker jeg er usikker på og derfor fortsetter, og det kan være noen bøker som jeg har hatt en spesiell grunn til å gjerne ville lese, og da skal det mer til før jeg gir opp.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Sist sett

GunillaRisRosOgKlagingHanne Kvernmo RyemgeIngunn SLilleviTurid KjendliePiippokattaStig TPirelliAnne-Stine Ruud HusevågTine SundalKirsten LundLailaMarteAmanda ATanteMamieElinBeReadninggirl30FarfalleEllen E. MartolJulie StensethBeathe SolbergMonica CarlsenRandiAHege H.siljehusmorTheaflaTore HalsaTone SundlandConnieOda Marie HMarianne  SkageBjørg L.Daffy EnglundalpakkaMads Leonard HolvikAstrid Terese Bjorland SkjeggerudHarald K