Bokelskere.no

Verken handling eller språk fenget i denne romanen

Sex & Singelliv i Afghanistan... Funker ikke helt for meg. Ble veldig lett og overfladisk. Hadde vært mye bedre uten Sunny og mannfolkene hennes, og uten Candace og Isabel..de var totalt uinteressante mennesker.

Begynner man først å irritere seg over kommafeil og klossete setningsoppbygging, er det gjort!

Thorvald Steen har rike kunnskaper om Istanbul, kunnskaper han øser sjenerøst av. «I vår del av verden er Istanbuls betydning en godt bevart hemmelighet,» skriver han innledningsvis – og gir oss kortfattete innblikk i byens mangslungne historie og dens betydning. Dette er en interessant og lærerik bok. Jeg vil også berømme Tone Poppes vakre og inspirerende fotografier.

Men det er ikke til å komme forbi at boken hadde stått seg på en grundig språkbearbeiding. Dette er komprimerte historier, med mange, til dels fremmedartete, navn og datoer. Dessverre skjemmes boken flere steder av kronglete språk, noe som gjør den unødig kronglete å lese. Kommafeil gjør det ikke enklere. Og når jeg først har begynt å henge meg opp i dette, stiger min irritasjon. Det er synd, for både ideen og innholdet er godt – så langt jeg er i stand til å bedømme. Håper Steen og hans forlag (min utgave: Schibsted, 2011) tar språkvasken seriøst ved en eventuell ny revisjon.

Når det er sagt, støtter jeg likevel din 5-er på terningen, Rosa.

Når jeg reiser til Istanbul om ikke så lenge, har jeg fått en fin bakgrunn for å forstå litt av byen og dens historie. Betydelig mer enn en vanlig reisehåndbok gir, og uten å måtte stange mot et omfattende historieverk. Absolutt en bok å komme tilbake til.

PS. Omtalen din er noen år gammel, Rosa – har du fått besøkt Istanbul? :-)

Har Faren ved å være Skrake leseklar i bokhylla. Gleder meg.

I dag har bokelskere.no blitt flyttet over på nye og raskere servere.

Målingene vi har gjort har vist mellom 20% og 40% ytelsesøkning, og det betyr at sidene kommer opp raskere enn før.

Dersom jeg ikke ble feilinformert for noen minutter siden kommer den på Aschehoug mandag førstkommende på norsk under tittelen " Sett ut en vaktpost. Fortsatt god helg til deg, Lillevi og andre i bokelskere.no.

Jeg ble helt fortjust i Sara Stridsberg roman Drømmefakultetet og hennes evne til å skrive så intens om det vonde, det vakre, det mørke og det lyse i livet. I sin nyeste roman Beckomberga imponerer hun fortsatt, men tonen er roligere, formen mildere, struktur og komposisjon ryddigere og mer forutsigbar. Men så skriver hun om det nære, inspirert av sin egen familie, sin egen far, seg selv, om mentalsykehuset Beckomberga der hennes far var innlagt da hun selv var liten. Dermed så risikerer hun også mer.

Jackies far, Jimmi Darling blir innlagt på Beckomberga, et stort psykiatrisk sykehus i Stockholm. Jackies mor og far er skilt. Jimmie drikker for mye, han er alkoholiker, han ble syk. Datteren Jackie besøker faren ofte og bruker mer og mer tid på sykehuset. Hun trives der. Gjennom henne blir vi kjent med flere pasienter. Olof som har vær der nesten hele livet, som blir utskrevet til ingenting, et liv han ikke vil eller greier å mestre. Olof Palme besøker også sykehuset, der hans mor er innlagt i periode. Paul er en annen pasient, som har gjort noe fælt. Jackie blir en nær venn med ham. Vi blir også kjent med psykiater Edvard Winterson, som tar med seg pasientene, både Jimmie og kvinnen Sabina til fester utenfor sykehuset.

Vi får innblikk i Jimmies historie. Hans mor var også alkoholiker, og tok livet sitt. Jimmie har arvet det mørke. Han er også redd for at Jackie har arvet det. Men Jackie vil bare være hos faren sin . Kanskje kan hun redde ham? Han vil jo bare dø, og planlegger ofte å ta livet sitt, og ber dattera om hjelp til det.

En dyster stemning hviler over romanen. Det er for meg på grensen av hvor tungt jeg liker å lese, uten å bli for dyster selv. Jimmie har sine lyse øyeblikk, små smil, men for det meste er han deprimert, elsker å drikke, vil dø, greier ikke å elske andre mennesker, ikke nok. Jeg lurer på om han er dystymisk. Et menneske som ikke vet hvordan det er å være glad. Og Jackie, den lille jenta som bare vil være nær ham, som tror hun kan redde ham. Det er vondt.

Samtidig er det noe vakkert i alt, hennes kjærlighet, naturskildringene, følelsene, drømmene. Stridsbergs språk og skildringer, nydelige, gjør den store og hele forskjellen sammenlignet med mange andre romaner med lignende problematikk. Det er lyst og vakkert, det er mørkt og dystert, det er sorg og kjærlighet, savn og ensomhet. Det tristeste av alt er å lese om Olof, den siste pasienten, så totalt bunnløst ensomt kan et menneske være. Og slike som ham skrev de ut til en verden de ikke hadde en sjanse til å mestre, da institusjonene skulle bygges ned, da pasientene var såkalt friske nok.

Om kjærligheten skriver Stridsberg så innmari bra, i en passasje mellom Jackie, barnet, og Paul:

"Hvis kjærligheten er en sinnsykdom, må vi isolere den," sier han,- "det fins bare du, Jackie."

Hvis kjærligheten er en sinnsykdom, er Paul det sykeste mennesket jeg noensinne har truffet, og jeg er så redd for at han skal bli kurert. "Ikke vær urolig, baby",- sier han og holder hendene mine i en skrustikke over hodet, - "det går ikke an å bli frisk av dette her." ( s. 236)

Sara Stridsberg har tilegnet romanen til alle som var innom sykehusparken på Beckomberga i årene 1932 til 1995.

Hennes far leste manuset før hun sendte det inn og han godkjente alt hun skrev, har hun fortalt i et intervju.

Jeg tenker at det er veldig godt gjort å skrive en slik sterk utleverende roman, selv om vi ikke vet hva som er hentet fra hennes oppvekst og farens liv, og hva som er diktet. Uansett må det ha kostet. Jeg synes hun har greid kunsten å gjøre dette til en sterk og allmengyldig roman, uten at den bikker over i det sentimentale. Dette er også et lite stykke psykiatrihistorie.

Romanen leste jeg ut i løpet av en dag, med nødvendige pauser. Stoffet er sterkt, men språket er så vakkert og historien så levende at jeg bare måtte lese videre.

Hele blogginnlegget mitt HER

Nå kom du meg i forkjøpet. Hadde tenkt å be folk trekke frem fem bøker fra 2014, men blir det bare én, så lander jeg på Stoner av John Williams. Den sitter i hjerte og ryggmarg og vil utvilsomt bli lest igjen.

Et riktig godt nyttår til dere alle fra meg!

André Nesse (som sammen med Tore Renberg har etablert bokelskere.no, og som er den som står for den tekniske driften og alt vedlikehold) jobber jo jevnt og trutt med å løse et annet problem: Den norske bokdatabasen omprogrammerte nylig sin software - og dermed må bokelskere.no også omprogrammeres, slik at norske nyutgivelser (2014 -->) fortsatt skal kunne søkes opp av oss. Resultat: ekstraarbeid på André - ulønnet sådan. Vi får jammen være glade at han fortsatt holder sin hånd over nettstedet, og ikke lar oss i stikken når sånt skjer!

Eldre romaner er et separat fenomen - tror jeg.

Det er så lett å glemme at bak et gammelt ansikt finnes et menneske.

Helene Sandvig

Jeg har ikke lest denne boken, men et par andre av Donna Tart. De fikk bare firere av meg. Godt språk og greie historier, men alt for mange ord for å si for lite. Jeg undrer meg også over at bøkene hennes får slike strålende kritikker. Har vel egentlig bestemt meg for ikke å lese mer av henne. Det er da så mange andre mer interessante forfattere! Jeg er enig med Marit og bruker heller tid på en klassiker.

Jeg er alltid skeptisk til bøker som får overstrømmende anmeldelser. De KAN jo faktisk være reine "døgnfluer"! Etter hvert har jeg nå vendt meg mer og mer mot klassikere som bevislig har tålt tidens tann, men det er selvsagt en ulempe å la verdenslitteraturens bestselgere forbli ulest. Jeg henger etter i mange av diskusjonene her inne fordi jeg venter for lenge med å lese de "dagsaktuelle" bøkene. Når jeg skal inn og gi en kommentar, havner jeg i tråder som er flere år gamle og får som oftest ingen respons.

Ble ferdig med Stoner i dag, og det var et punkt underveis hvor jeg virkelig ble grepet, så det er dette de snakker om, de som snakker. Du fanger opp det jeg ikke trenger å gjenta en gang til.

Eit farleg godt tips. Frå forlaget sin omtale som ligg ute på bokelsker-sida for boka:

"Med glede og innlevelse skriver han om noen av sine favorittforfattere: Ernest Hemingway, Louis-Ferdinand Céline, Karen Blixen, Kjell Askildsen, Grace Paley, John Fante, Raymond Carver, Ola Bauer, Aksel Sandemose, Paul Bowles og flere."

Flott blanding av forfattarar eg har lest litt av, forfattarar eg berre kjenner navnet på, og for meg heilt ukjende forfattarar. Veit nesten ikkje om eg tør å lese denne boka, for då blir sikkert "skal lese"-lista mi uoverkomeleg lang ...

Da Theo, som 13 åring, blir med moren til et kunstgalleri for å få midlertidig ly for regnværet i New York, kommer livet hans aldri til å bli det samme igjen. Galleriet blir utsatt for et terrorangrep, Theos mor dør, men selv kommer han fra det hele med livet i behold, i tillegg til et lite og uvurderlig maleri fra 1600-tallet - "Stillitsen" av Fabritius. Denne boken er Theos fantastiske, triste og rystende historie.

Hvis du ikke lar deg avskrekke av 840 sider, og det bør du ikke, så løp og kjøp, eller lån på biblioteket, (regn med måneder med kø...). Et mesterverk! MÅ lese mer av Donna Tartt, som kommer med bok hvert 10. år...

Nei, eg har ikkje lest noko av Bukowski heller, men dette var trass alt eit namn eg kjende frå før. Fante var heilt ukjend. Men eg har lest at Fante var Hamsun-fan, og at tittelen på ei av bøkene, "Spør støvet", er henta frå Hamsun. Og Hamsun har eg lest eit par bøker av. No har eg visst prata meg bort, eg trur poenget skulle vere at eg i det minste har lest noko som har ein viss, om enn vag, kopling til Fante.

Slutter meg til Fantehyllesten, og i tillegg til de to Fantebøkene som er nevnt vil jeg anbefale Drømmer fra Bunker Hill og Veien til Los Angeles. Og - når du leser Fante - vil det dukke opp sterke føringer til å lese Charles Bukowski, som du i alle fall ikke har lagt ut i boksamlinga di, men du kan jo ha lest han likevel. Personlig synes jeg han er enda et hakk bedre enn Fante, og jeg fant Fante gjennom Bukowskis hyllest; Fante var min Gud!

Og der har jeg fått en ny favorittforfatter!
Jon Kalmar Stefansson, hvor tar du det i fra?
Dette er sjelden vare. Har aldri noengang lest ei bok som har et slikt underfundig, vakkert språk, samtidig som historien om slitet blant menneskene i fiskeværet fremstår som så rå at ordene kan risse i stein.
Og disse tankene om livet, døden og kjærligheten, - så kloke, ettertenksomme og helt ulikt noe annet, det er som eksklusiv årgangsvin. Stefansson kan på en måte sammenlignes litt med Khaled Hosseini, - det samme vakre språket og tankespillet, selv om historien som utfolder seg er trist og ettertenksom.
Boka var overraskende kort, - 200 sider. Starten var litt treg, men det løsner etterhvert, - gi det litt tid. Og på slutten lurer du på hvordan det nå går med gutten, som skulle levere tilbake boka som så paradoksalt nok var med på å besegle hans venns endelikt på sjøen, på jakt etter den dyrebare torsken.
Sidene må nytes, - akkurat som god vin eller eksklusiv sjokolade. Dette er ingen pageturner man raser gjennom, - hvert ord, hver setning er så vakker. Denne luksusen unner jeg alle på de høstmørke kveldene som snart ligger foran oss.
En sekser på terningen, intet mindre!

Jeg har et par bøker jeg har lyst på,John Williams bok Stoner og Jaume Cabres Jeg bekjenner. Og så mener jeg å ha hørt at C.J. Sansom kommer med en ny bok om Shardlake og den MÅ jeg bare ha.