Veldig enig med deg, jeg ser ikke helt poenget med en konkurranse om hvem som kan få flest stjerner. Vi er vel her inne for å diskutere bøker ikke for å smykke seg med flest mulige stjerner?

Enig - vi er da ikke her inne for å konkurrere. Enn si samle stjerner.

Eg har ikkje lese ei einaste ei av desse bøkene. Ikkje fristar det heller.

Eg er for enkel og folkeleg, trur eg.

Veldig enig i din tilnærming til religion/politikk på siden. All litteratur er jo skrevet i en kontekst og mye av den er påvirket av kulturelle, politiske og religiøse oppfatninger. Hvis dette ikke skal belyses mister vi vesentlige sider ved vår litteraturforståelse. Mye av bestselgerlitteraturen er høyst politisk, som Drageløperen, Tusen strålende soler, Morgen i Jenin og Cuba- historiene til Samartin. Jeg mener det bør avsløres, endevendes og diskuteres! Debattlitteratur likeså! Uten et kildekritisk lesende folk vil demokratiet svekkes. Intet mindre står faktisk på spill. Og da får det heller være om ikke alle synes det er så hyggelig hele tiden. Alt kan ikke bare være hyggelig uten at noe annet vesentlig går tapt. Og hva som oppfattes som hyggelig, spennende eller guffent er jo også individuelt.

Mener du mennesketyper? Ordet "folketyper" er ikke så mye brukt.

Om du med ordet mener folkeslag eller folk så synes jeg romanen er et spinkelt grunnlag som utgangspunkt for å generalisere. Og uavhengig av denne historien (som tross alt er fiksjon) er det vel et onde om vi mennesker legger hele folkegrupper for hat og dømmer enkeltmennesker kun utifra gruppen vi vet, tror eller mener de tilhører, så jeg håper det ikke var det du mente...?

Bok nr. 2 i denne Ibis-triologien kommer i september i år! Gjett om jeg har forhåndsbestilt!

En litterær aperitif

Jeg skjønte det med en gang jeg tilfeldigvis snublet over denne boka sist fredag: denne boka kom ikke til å havne i mine lange køer av uleste bøker, nei! Allerede samme kveld var jeg i gang med lesingen, og tross tett program i de påfølgende dagene, er boka allerede ferdiglest. Riktignok ei tynn lita flis på 133 sider, men dog!

Når jeg nå skal formidle noen av mine inntrykk, holdt jeg på å gi denne omtalen overskriften "et litterært festmåltid", inntil jeg innså at det ikke ville være en dekkende beskrivelse. Jeg endte altså opp med overskriften "en litterær aperitif", dvs. en liten smakebit på disse tre forfatterne som Renberg har plukket ut til denne boka, og som er basert på tre foredrag (kalt Tore Con Amore) han holdt på Litteraturhuset i Oslo våren 2009 om hhv. Balzac, Lagerlöf og Laxness. Det har blitt en personlig reise inn i tre forfatterskap, hvor Renbergs særegne stemme preger fremstillingen.

Og glad er jeg for at jeg ikke hadde rukket å lese Morgenbladets sure anmeldelse sist fredag, uten at jeg tror at jeg hadde latt meg avskrekke av den grunn. Tore Renberg er nemlig en av "mine" forfattere, og jeg elsker fortellerstemmen hans! Uansett hva bedrevitende, surmagede anmeldere måtte mene! På hvilke premisser er det vedkommende anmelder for øvrig nærmest slakter boka? Som om forfatteren skulle ha hatt som mål å skrive seg inn i litteraturvitenskapen, men mislyktes totalt? Dette er imidlertid tre foredrag om tre sentrale forfattere som har betydd mye for Renberg, og som han i en nokså muntlig og munter fortellerstil gjør det han kan for å selge inn til potensielt nye lesere. Og det gjør han etter mitt skjønn både med verdighet og stil! Selv har jeg med skam å melde aldri lest noe av Balzac, mens jeg så vidt har stiftet bekjentskap med Lagerlöf og Laxness. Og når jeg kan konstatere at Renberg har lyktes med å få meg enda mer nysgjerrig på disse forfatterne hvis bøker jeg faktisk har flere uleste bøker av i hyllene mine, ja, så er det fordi han er knakende god i sin overbevisning. Forfattere som Renberg for øvrig mener fremkaller grunnfølelsen "fest" i sin litteratur - derav bokas tittel "På fest hos litteraturen" ...

Førstemann ut er Balzac. I motsetning til de to andre mottok han aldri noen Nobelpris i litteratur (den var ikke oppfunnet enda den gangen han levde). Ja, han ble vel i grunnen ikke hedret i noen særlig grad mens han levde, forgjeldet som han etter hvert ble. Balzac hadde én visjon med sin litteratur: "Det Napoleon ikke klarte med sverdet, skal jeg klare med pennen!" Det er ikke noen lystig fest Balzac fremkaller, men mer en svart fest, der han i forblommende ordelag beskriver menneskenaturens mest nedrige sider.

Underveis støter vi på mange digresjoner, som på side 22-23, hvor Renberg skriver følgende:

"Jeg ble, som så mange andre aspiranter til det litterære livet, overbevist om at den modernistiske kanon var en høyerestående litteratur, en bedre, sannere og vakrere litteratur enn den taskete, enkle, episke fortellingen. Jeg gikk på limpinnen og trodde at å skrive forvansket litteratur som utforsket seg selv, eller for eksempel språkets grenser, uten dramaturgisk konsekvens, uten klart tegnede karakterer, uten sujett eller handling, var både skjønnere og vanskeligere. Siden jeg har lett for å dedikere meg til det jeg tror på, gikk jeg inn i denne forestillingen om stor litteratur med effektiv tyngde. Dette hendte i den sene ungdomstiden og i studentdagene mine i Bergen. Jeg ble en slave av den littærer retningen som en gang begynte som et opprør mot den borgelige romanen, den retningen som en gang myrdet slike som Balzac fordi de var usanne og forenklede og sentimentale og melodramatiske og det ene med det andre. Dette tåpelige, dels selvpålagte slaveriet varte i noen få år. Det var en nødvendig epoke, og lignet ikke så rent lite på en tidligere epoke da jeg gjorde mitt beste for å bli kristen, med alt hva det medførte av plager og grublerier. Jeg slet meg gjennom den ene tungtfordøyelige og ubegripelige og hermetiske romanen etter den andre, jeg overbeviste meg selv om at det de sa var sant, overbeviste meg selv om at dette var stort og at jeg en dag kom til å forstå det, i den tro at litteratur ikke var kommunikasjon, som min lærer Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen hadde fortalt meg, i den tro at den gode litteraturen må yte ekstrem motstand, slik man ukentlig kunne lese på prent i Morgenbladet eller kvartalsvis i Vinduet og Vagang. Men perlevenner ble vi i siste instans ikke, modernismen og jeg. Vi hadde forsøkt lenge, men en dag var det nok. En dag våget jeg meg tilbake til den nedvurderte fortellingen, ned til de dumme, ned til de enkle, ned til en verden av dikotomier og bulder og brak, ned til den medrivende litteraturen; jeg oppdaget festen igjen."

I det følgende beskriver han hva som karakteriserer Balzacs litteratur - det autentiske, det sanne i formidlingen, dramaturgien som er så emminent i hans bøker - en forfatter Renberg lenge trodde var både kjedelig, uvesentlig og utdatert. Og så endret alt seg etter at han leste "Far Goriot". Og som forfatterskapsleser og ikke en enboksleser, endte han selvsagt med å sluke hele Balzacs forfatterskap. Og jeg som har Far Goriot ulest i boksamlingen min, skjønner at jeg absolutt bør foreta meg noe i sakens anledning, og det ganske snart.

Selma Lagerlöfs forfatterskap preges av det Renberg har valgt å betegne som motstandsløshet, en karakteristikk som står i dyp kontrast til det som er opplest og vedtatt er stor litteratur blant dem som mener å ha greie på det. F.eks. Kjærstad som hevder at det for å være stor litteratur, må være motstand i teksten, og at det ofte kreves like mye arbeid å lese en bok som å skrive den. Når man leser Lagerlöf slipper man imidlertid å bla tilbake og lese avsnitt på nytt for å forstå hva hun har forsøkt å formidle. Men kan det bli stor litteratur av slikt? Nåja, hun fikk jo faktisk Nobels litteraturpris, så noe må det absolutt ha vært med hennes bøker, tross alt. For Lagerlöf var det et stort poeng å skrive for et stort publikum, og hun jobbet hardt for å få det til. Ikke dermed sagt at dette er lettvekterlitteratur av den grunn!

Når Renberg trekker inn egne opplevelser rundt Lagerlöf og i særdeleshet sin gamle mormors drøm om å besøke Mårbacka før hun døde, så opplever jeg dette som en berikelse i teksten. For på den måten får han frem hvilken glede denne forfatteren har skapt hos mange lesere, unge som gamle, og ikke minst hvordan han selv fra å ha fordommer mot Lagerlöf endte opp med å elske henne og lese alle bøkene hennes. Slike historier fascinerer meg! Og jeg som fra før av bare har lest "Gösta Berlings saga" av henne, men som har "Jerusalem" liggende ulest et eller annet sted, må se å få gjort noe med dette også!

Den forfatteren Renberg utvilsomt klarer å skape størst nysgjerrighet rundt for mitt vedkommende, er utvilsomt Laxness, nok en forfatter jeg kun har lest en bok av (selv om jeg egentlig er en forfatterskapsleser), nemlig "Brekkukotkrønike". Den var til gjengjeld så fantastisk at det i grunnen er underlig at jeg aldri kom lenger enn til den i Laxness´forfatterskap. "Sin egen herre" er definitivt en bok som bør leses! Ikke bare fordi Renberg betegner den som Nordens beste roman, men fordi han har lykkes med å gjøre min nysgjerrighet meget stor også her.

I følge Renberg preges Laxness´forfatterskap av råskapen. Dessuten er han en mester både hva gjelder det rent språklige, karakterskildringene og i dramaturgien - i tillegg til at han har et politisk budskap. Mange forfattere kan skrive, men er ikke like heldige med dramaturgien, dvs. evnen til å bygge opp en historie som har noe av pageturner-kvalitetene ved seg. Da Renberg angrep Hamsun for manglende evne til å skrive en drivende historie, holdt jeg nesten på å svelge rødvinen i vrangen. Men - jeg kom til at jeg må ha ham unnskyldt! Han er for ung - ikke 40 enda. Hamsuns forfatterskap vokser nemlig i takt med 40 årskrisen, som i større eller mindre grad rammer de fleste av oss, enten vi vil innrømme det eller ikke. Det Hamsun mangler av ytre handling, tar han nemlig igjen i mangfold på det indre plan. Og er det noe som skjer i 40 årene så er det nettopp at oppmerksomheten i stor grad flyttes fra det ytre til det indre planet. Derav en påfølgende panikkfølelse av typen "er dette virkelig alt livet skal ha å by meg?" Og i kjølevannet følger det for den lesende delen av befolkningen gjerne et behov for å grave seg ned i eksistensielle temaer i litteraturen. Det er her bl.a. Hamsun kommer inn i bildet.

Dette er en herlig liten bok som jeg anbefaler alle litteraturelskere på det aller, aller varmeste! Jeg er heller ikke snau og tildeler den ubekjedent terningkast seks! Ikke forvent en bok som blir stående i litteraturvitenskapen som en kanon, men forvent heller en bok som formidler glede og entusiasme for tre forfattere som fortjener å få litt mer blest og oppmerksomhet rundt seg. Boka er preget av en muntlig fortellerstil - av den enkle grunn at den inneholder tre presumptivt muntlige foredrag. Tre foredrag jeg skulle gitt ganske mye for å oppleve i reprise "live", om det skulle la seg gjøre en eller annen gang ... (hint! hint!)

Herlig at du åpna en litt "uhøytidelig" poesi-tråd. Jeg har lyst til å komme med et dikt som jeg er nesten 100 % sikker på at moren min har diktet, og som jeg synes er så nydelig.

Hun jobbet som sykepleier på Gaustad Sykehus, avdeling Dagali, etter at krigen brøt ut, og har undertegnet diktet med Dagali; natt til 5/10-42.

EN VENN

En venn er en som kommer
når alle andre går,
en venn blir ei din dommer,
men hjelp av ham du får.

En venn er en som deler
med deg sitt siste brød.
En venn er en som heler
ditt sår fra krigens nød.

En venn er en som kjærlig
fra fall vil reise deg,
en venn er en som ærlig
deg viser sannhets vei.

Fant dette bildet på nettet i dag og har konkludert med at dette nok ikke er noen ordentlig bokelsker. Bare ti uleste bøker...?

Denne går ut på at vi som deltar dikter en historie. Klikker dere på lenken, så ser dere et eksempel.

Historien skaper vi ved å følge på/svare hverandre. De eneste kravene er at du bruker en til tre setninger, og at en av setningene må inneholde en norsk boktittel. Lag gjerne en lenke til boka, men inget krav. Og avslutt gjerne med et spørsmål, da det gjør det lettere å fortsette, men ikke nødvendig.

Jeg starter fantasiløst med å kalle historien SKATTEN.

Kaptein Jack Sparrow hadde arvet et eldgammelt skatoll, og i et skjult rom fant han noe som kunne ligne på et skattekart. Overskriften på dokumentet var rett og slett: Øya under havet. Men hvor i all verden var det?

Ja, helt enig. Dette er ei bok som setter seg fast. Hun viser oss hvor sterk og svak, eller kanskje heller hvor sammensatte vi mennesker er. Virkelig verdt å lese. Mors bok har også den vare fortellermåten som glir rett inn i sjelen. Anbefales, hvis du ikke alt har lest den. Selv skal jeg få med meg Andrea D, som jeg enda ikke har lest. :)

Jeg gir stort sett terningkast på bøkene jeg leser. I hvert fall skjønnlitteraturen. Ofte kjenner jeg det er vanskelig å bedømme barnebøker og fagbøker, da jeg ikke leser de på samme måte som voksen skjønnlitteratur. Noen barnebøker har likevel fått terningkast, da de er nydelige bøker!

Fornuften har ingenting den skal ha sagt i terningkastene mine. Følelsene råder.. :)

Mine kriterier for terningkast:

1. Bortkastet tid

2. Ikke mye å samle på

3. Nja.. noe mangler "Skumlesing for å bli ferdig"

4. Helt OK leseopplevelse

5. God bok, som jeg koste meg veldig med

6. NYDELIG, hadde ikke lyst til at den skulle ta slutt!

Jeg kan finne på å gjenlese bøker som har fått både terningkast 5 og 6, og favorittene mine preges av begge terningkastene.. om jeg skal gi en bok terningkast 6, skal den være eksepsjonelt god. Den skal være noe mer enn en vanlig bok :)

Du treffer godt her! Fantastisk bok!
Jeg har lest boka 2 ganger og hørt lydbok en gang.
Jeg forstod sjongleringen i tid MYE bedre andre gang. Det var litt vanskelig at det ikke ble benyttet navn, men det skapte en viss spenning.

Måtte finne den fram igjen. Sitter med den i fanget nå. Tror nok det blir en gjenlesning med det første.

Er vel snart på samme sted som deg. Har den som lydbok i bilen og kjører meg gjerne en tur. Helt enig i at Twisted River ver et høydepunkt, mens toppen for min del var En bønn for Owen Meany.

Den vakreste og grusomste boken jeg har lest

Dette var min første bok av Paul Auster, så for meg er han et helt nytt bekjentskap. Jeg likte godt vinklingen i denne boka, der tre forskjellige mennesker forteller hva som skjedde (... eller hva var det som skjedde, egentlig...?).
Jeg liker bøker som ikke gir meg alle svarene på alt!
Slik er jo livet; det er mye vi aldri får ordentlig svar på.

Jeg må definitivt få med meg flere bøker av denne spennende forfatteren!

I dag sto jeg og hang ut av vinduet på kjøkkenet i leiligheten min og tok en røyk. Vinduet er ut mot bakgården i bygården jeg bor i som bokstavelig talt ligger midt i sentrum. Da jeg sto der ser jeg en mann som kaster tonnevis med bøker med prislapper på. Etter at det ble mørkt dro jeg og noen til og så: det var en hel dumpster med splitter nye uleste bøker. Norli kaster altså alle bøkene de ikke får solgt. Ikke hadde de kastet bøkene rett heller. Jeg synes det er vondt. Gi for all del bort bøker dere ikke liker til en bruktbutikk i stedet for å kaste dem. Noen har antageligvis brukt mye tid på å skrive boka du holder i hånda.

Vi trenger jo ikke gå til fiksjonen for å finne eksempler på bokbrenning og bokforbud. Så lenge bøker har eksistert, har det også vært bok-politi. Tenk om de også trengte seg inn i ditt private bibliotek og fjernet alt som ikke behaget myndighetene? Slikt skjer rundt om i verden stadig vekk. Tanken på å kunne lese bare litteratur som "passer" makthaverne, er også temmelig ubehagelig.

Jeg synes alle de tre Øland-bøkene var fine. Særlig pga av det menneskelige aspektet ved dem. De typiske krimtrekkene, som mord, blod, detektivarbeid og vold er liksom mindre interessant her. Det virker som Theorin er mer opptatt av de etterlatte enn de kriminelle hendelsene. Dessuten har jeg sansen for at han blander inn overnaturlige elementer.