En vanskelig bok. Da jeg hadde igjen rundt 30 sider av denne boka, leste jeg i Morgenbladet at Hanne Ørstavik utdanner seg til rosenterapeut. Da falt det noen brikker på plass, men likevel kan jeg ikke si at boka ga meg noe særlig. Utgangspunktet er et hus hvor tvillingene Rakel og Paul bor og arbeider. De strir med sitt, vi får korte glimt av fortiden som inneholder en voldelig far og en kald mor. Dette er ikke ukjent for dem som har lest Ørstaviks tidligere bøker. Forskjellen denne gangen er at historien ikke engasjerer noe særlig, rett og slett fordi det er vanskelig å få helt grep om hvorfor jeg som leser skal involvere meg i dem.
Det blir mye kropp og mange setninger som: ”Hun prøver å kjenne kroppen mot madrassen, kjenne hva som er henne, prøver å slippe seg ned mot den.” Det er her rosenterapien kommer inn, som sammen med en mengde similer og metaforer nærmest er det som bærer teksten. Det er ikke nok for meg, jeg får ingenting ut av det og må kjempe meg igjennom teksten. Ørstaviks tidligere bøker har hatt en slags kjerne som gjør at tekstene hennes kommuniserer. Det synes jeg ikke at denne boka gjør, og det er dessverre ikke spesielt fristende å bruke tid på lignende bøker igjen i framtiden.
Viser 1 svar.
Denne boka ga meg absolutt ingenting, jeg leste den ferdig mest på trass, og fordi den var fort å lese. Her overgår Ørstavik seg sjøl i inderlighet, synes jeg. Må legge til at jeg har hatt veldig stor glede av en del av bøkene hennes, noen har truffet meg rett i magen, men her blir det så mye følelse og kjenne på og hardhet og mykhet og bare det. Ja, det nøstes opp en historie etter hvert, men personene er helt eksperimentelt fjernsynsteater, og jeg synes ikke det var verdt tida. Anbefaler heller noen av de eldre bøkene hennes, hun kommer jo med en ny i høst, men om den følger opp denne stilen, kommer jeg til å la den passere.
Sist sett
