Bokelskere.no

Jeg-personen K er ikke bare fascinert av 22 år gamle Sumire. Han elsker henne inderlig. Sumire på sin side gjengjelder ikke hans kjærlighet, og K må derfor nøye seg med å være hennes fortrolige venn. Til gjengjeld er han Sumires eneste venn. Begge er svært, svært ensomme og lever alene i sine univers, fremmedgjort som de også er overfor sine respektive familier.

Sumire har lenge forsøkt å bli forfatter og har derfor kuttet ut sine universitetsstudier. Så langt har hun ikke lykkes i å produsere tekster som kan bli til noe mer enn skrivebordskuffefyll.

Den dagen Sumire stormforelsker seg i den nesten dobbelt så gamle kvinnen Miu, er det vennen K hun betror seg til. Selv ante ikke Sumire at hun var lesbisk før hun altså tilfeldigvis forelsket seg i en kvinne.

Miu er alt Sumire ikke er; elegant, vakker, glamorøs og suksessrik. Miu føler ingen erotisk tiltrekning overfor Sumire, og aner heller ikke at Sumire er så betatt av henne. Hun ønsker imidlertid å knytte Sumire til seg, og tilbyr henne jobb. For Mius skyld legger Sumire skrivingen på hylla og ofrer seg fullt og helt for rollen som hennes sekretær. Ikke bare slutter hun å røyke, men hun må innfinne seg med et normalt liv som innebærer å stå opp om morgenen og ikke la livet først og fremst leves nattestid.

Den første delen av boka handler mest om samtalene mellom K og Sumire, mens den andre delen handler om Miu og Sumire. Sumire henvender seg til K for å diskutere litteraturens betydning, kjærligheten til Miu, skrivingen sin og en hel masse andre ting som hun til enhver tid stiller spørsmål ved. K stiller opp for Sumire hver gang. Selv når hun desperat ringer midt på natten, er han der for henne. Hans kjærlighet til Sumire gjør ham på mange måter ute av stand til å sette grenser for henne.

Så drar Sumire og Miu på en lengre reise i Europa, hvor Miu skal inngå avtaler med en rekke vinprodusenter både i Frankrike og Italia. Reisen avsluttes med en ferie på en liten gresk øy. En dag ringer Miu K. Sumire er forsvunnet og hun ber ham innstendig om å komme fordi hun trenger hans hjelp. Hva har skjedd med henne? Og klarer K og Miu å nøste i trådene som Sumire har etterlatt seg?

Mens jeg leste denne boka tenkte jeg at dette er noe av det beste jeg har lest av Murakami. Historien i denne boka er svært enkel og nokså ukomplisert. Så hva er det som egentlig fascinerer meg så sterkt? I første rekke er det nok språket, som er inntagende nydelig. Murakami strør om seg med metaforer uten at jeg noen gang fikk følelsen av at det ble for mye. Jeg tror også at persongalleriet han opererer med har stor betydning. Sumire har rollen som den unge kvinnen som ikke riktig passer inn noe sted, og som i all sin følsomhet nesten er gjennomsiktig. Jeg-personen K står sånn sett mer stødig i livet. Kjærligheten til Sumire har imidlertid gjort ham ensom, fordi han er ute av stand til å forplikte seg overfor noen andre. Innerst inne håper han nemlig at Sumire skal bli hans, og da gjelder det å være klar. Murakami er grenseoverskridende der han tidvis veksler mellom realisme og en nesten drømmeaktig måte å beskrive sentrale hendelser i boka på. Derfor er ikke dette en bok man rusher gjennom. Tvert i mot leste jeg den med varsomhet. Det eneste negative jeg kommer på å si om denne boka, er at den er for tynn. For øvrig er det en perfekt roman som fortjener toppkarakter!

Denne bokanmeldelsen er publisert på bloggen min: http://rosemariechr.blogspot.com/

Dette var min andre Murakami-opplevelse, påbegynt med blanda forventninger siden jeg ble så begeistret - og skuffet! - over Kafka på stranden. Her ble jeg imidlertid fanget av historien på en helt annen måte; spesielt skildringen av forholdet mellom tvillingsjelene var betagende. Jeg ser at noen mener boka er sørgelig. Slik kan den vel oppfattes, kanskje, men jeg innbiller meg at slutten var ganske oppmuntrende: Det handler vel i stor grad om å finne seg sjøl?

Når jeg likevel ikke henter fram sekseren, skyldes det språket, som en del av dere lovpriser, men som særlig i begynnelsen av boka er så sprelsk at jeg synes det virker krampaktig. Mulig det er naturlig for japanere å strø om seg med slike språkblomster; for meg blir det for mye:

"... som et bonderomantisk hyrdedikt mumlet i en gresskaråker"
"En hvit måne hang taus på himmelen, som et klokt foreldreløst barn"
" ... utslitt som en gammel jernbanesville ..."

Oversetteren trår også til med noen blomster: noen og enhver, pleide blir stadig anglifisert til ville - og pronomenbruken her er feil: ... hvor en lærer ens sanne og skjulte krefter å kjenne. (Er det bare jeg som steiler over mangelen på samsvar?)

Trass i slike svakheter gir jeg altså en femmer, og Murakami skal få flere sjanser hos meg!

Dette var grundig og interessant, Rose-Marie. Holder på med denne nå, ble gledelig overrasket...likte "Kafka" også, men denne liker jeg så absolutt bedre. Murakami har da sannelig funnet sin egen nisje med en særegen stil, glimrende språklig er den også..lettere å følge tråden i denne, enn i Kafka synes jeg, den er mer fortettet og persongalleriet er mer oversiktlig; spennende med fortellerstemmen som binder det hele sammen.

Fant den i bloggen din her.

Det forelå ikke noe annet alternativ for meg enn å gi en 6´er! ;-)

Jeg er, som vanlig, helt enig med deg. Denne boken var helt perfekt og altfor kort! Gråt nesten da den var ferdig. Murakamis best bok hittil!

Det var faktisk etter din anbefaling at jeg sporenstreks gikk i bokhandelen og kjøpte denne boka! Takk for tipset! ;-)

Jeg ser du har gitt den en sekser! Den var rørende, ikke sant? Han blir bare bedre og bedre.

Er helt enig! Boka var fantastisk!

Har den i lyd jeg...får vel la den komme litt høyere opp på prioriteringslisten da. Har bare lest Kafka på stranden jeg. (Men jeg har Norwegian wood også)

"Norwegian wood" er en av mine Murakami-favoritter! Leste den for mange, mange år siden. Så da jeg kom over denne boka som lydbok på et eller annet salg, kjøpte jeg den med tanke på at jeg skulle gjenlese den som lydbok. Gled deg!