Jeg har ikke ord for hvor dårlig jeg synes denne boken er. Jeg er utslitt og drittlei av Arnau, og den edle, unge, ydmyke og fattige mannen, som til tross for voldsom motgang, blir en respektert borger og som gir sine vasaller fri. Som handler stikk i strid med sedvane, med sitt sinnelag 2000-tallet, med idéer om humanisme og likestilling. Usannsynlig og patetisk. Anbefales ikke. Virkelig ikke.

Psykiater Finn Skårderud, skriver i A magasinet om HBO serien Big Little Lies 19. juli 2019:

«Og nå har vi en fersk sesong med Big Little Lies. Den er perfekt. Serien er stor underholdning, har høy kunstnerisk kvalitet, er psykologisk presis, samtidsdiagnostisk skarp og fortellermessig subtilt balansert. Det vises nok, ikke for mye, slik at vi får nesten for mye å tenke over. Her finnes ingen endimensjonale rene mennesker. Alle er urene, kaver og lyver store små løgner. De er veldig menneskelige mennesker. I den første sesongen ble Nicole Kidmans karakter Celeste plutselig enke. Celeste savner han som banket henne. Også etter sin død fortsetter han å forvirre. Hennes store ¬mentale blåmerke er forvirringen om sine egne bidrag til volden. I mitt yrke er dette hjerteskjærende velkjent.»

Det er bare å innrømme: jeg er superfan av serien. Nå har jeg kjøpt og lest romanen som sesong 1 er basert på: Store hvite løgner (Big Little Lies) av Liane Moriarty. Romanen ble utgitt i 2009 og på norsk i 2015. Serien basert på boken hadde premiere i 2017. Andre sesong i 2019.

Jeg synes romanen var like god underholdning som serien Jeg så for meg Reese Witherspoon som Madeline Martha Mackenzie og de andre stjernene i filmatiseringen under lesingen.
Det var ulikheter mellom romanen og filmatiseringen. Som at handlingen i romanen foregår i Australia. I serien er vi i Monterey i California, et sted jeg var innom i 2013. Jeg skrev om besøket i innlegget:

Monterey - ikke noe sted i verden betydde mer for John Steinbeck

Utenom det synes jeg det bare var kosmetiske ulikheter til vi kommer til slutten av romanen. Da kom den store overraskelsen. Det skal jeg ikke røpe for de som ikke har sett serien og/eller lest romanen. Jeg likte den så godt at jeg har begynt å se HBO serien sesong 1 på nytt. Og; jeg må forsøke meg på flere bøker av Liane Moriarty. Så får jeg testet ut om det bare er HBO-serien som gjør at jeg liker boken så godt.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget - link

Då vil eg tipse om følgende som eg syntes skriver veldig solid krim:
- Håkon nesser (særleg serien om Gunnar Barbarotti )
- Michael robotham
-Thorkild damhaug

Elena Richardson er en vellykket kvinne. Gift, fire barn, nydelig hus, og alt på stell. Familien bor i Shaker Heights der det finnes regler for det meste. Det er et striglet sted med symmetri og avdempede farger.

Da kunstneren, Mia, og tenåringsdatteren, Pearl, flytter inn i familien Richardsons utleiehus, blir det fart i sakene. Mia er alt det Shaker Heights ikke er - fargerik, mystisk, og hun bryr seg ikke nevneverdig om alle mulige regler. Pearl blir fort venn med de fire Richardsonbarna, og er sammen med dem hver dag, noe Mia ikke er særlig begeistret for.

Et vennepar av familien Richardson, har prøvd å få barn i mange år, og da et barn blir funnet forlatt på trappen til byens brannstasjon, får det barnløse paret muligheten til å adoptere barnet. Da Mia får snusen i saken, tar det hele en uventet vending, og Elena Richardson bruker sine evner og kilder til å grave i Mias fortid. Hun er overbevist om at Mia skjuler en mørk hemmelighet. Det blir etterhvert en besettelse, og konsekvensene av undersøkelsene blir fatale.

Nok en knallgod bok fra Celeste Ng, som har en egen evne til å komme under huden på både karakterene og leserne. Anbefales på det sterkeste!

Jeg har nettopp fullført Kristine Hovdas bok, Jeg lever ikke lenger selv, og jeg elsket den. Det var stas å gå inn på Norli i Universitetsgata og spørre etter den ferske boken. Boken hadde ikke nådd lenger enn en tralle nær inngangen.

Hadde jeg hatt mulighet, skulle jeg slukt boken i ett eneste stort jafs, men det tillot ikke voksenlivets mange plikter. Allikevel tror jeg ikke jeg har lest en bok så kjapt før. Jeg er en som normalt leser sakte, som må legge teksten bort og fordøye, dagdrømme litt. Men denne boken var liksom skrevet til meg, akkurat nå, selv om jeg er han, og forfatteren hun. Selv om jeg er diakon og forfatteren journalist.

Tittelen på boken, Jeg lever ikke lenger selv, er hentet fra Galaterbrevet kapittel 2 vers 20, og er dessverre blitt brukt som maktmiddel for å begrense mennesker. Jeg prøvde selv å skrive om verset i min egen bok, Ingen introverte i himmelen, men jeg syns ikke jeg fikk det til, og avsnittet ble slettet fra manus. Derimot syns jeg Kristine klarer dette på en utmerket måte.

I boken møter du blant annet Espen og Stephan, men det er Kristine selv som er hovedpersonen. Eller Kristus Hovda, som hun ble kalt.

Jeg er sikker på at du kan kjenne deg igjen i mye av det Kristine skriver, men de fleste av oss er verken modige nok eller kompetente nok til å fortelle om det indre livets kamper like godt som hun klarer det i denne boken. Derfor bør vi lese og lære. Kristine har gått fem år i psykoterapi, og jeg er overbevist om at hun ikke kunne skrevet denne boken uten terapi, så godt som hun setter ord på opplevelser og følelser. Hun trenger forbi klisjeene og frasene: hun utvider formene, bøyer på dem, og fyller dem med innholdet til en som har kjempet med Gud, mennesker, og sine indre demoner. Som mistet lysten på livet, og fant den igjen. Som skriver sanger om det hun opplever. Kristine har gjort den harde jobben med det indre livet, og gjort det enkelt for oss lesere.

Vi kan lese, kjenne oss igjen, bli berørt og kanskje bli befridd fra noe av vår egen skam og plageånder. Boken kan hjelpe lesere til å bli myndiggjort, og til å myndiggjøre andre, og til å ta seg selv på alvor.

Det er stor sannsynlighet for at du kommer til å lese om deg selv i boken, at noen av Kristines kamper er eller har vært dine egne kamper. At din egen historie vil innhente deg, når du leser Kristines historie. Derfor er ikke denne boken for pyser, men for mennesker som tør å møte angsten. Jeg lever ikke lenger selv er en bok for de som har kjempet og overlevd, de som ikke aksepterer å bli tråkket på, de som reiser seg til et liv i selvrespekt og verdighet. For mennesker som tar ansvar for sitt eget liv, men ikke for hele verden. Og jeg tror at boken kan gi mot til å ta imot hjelp og gi hjelp til andre.

Forfatteren gir seg selv og leseren mer plass til å puste, til å ikke ha alle svarene. Til å være underveis i livet og erkjenne at det ikke er alt en klarer å bære selv eller forstå, at livet er ikke en ligning som må gå opp. Stoppe å gruble nå, livet skal leves, ikke grubles ihjel. Livet kan bli et ensomt ork, og en trenger hverandre. Trenger fellesskapet, trenger hjelp. Det koster å skape åpenhet i eget liv og skrive om det til andre, men i lengden svarer det seg å vise ansikt og gi skammen et navn. For når skammen får et navn, kan den bli avslørt og vasket bort.

En trettenåring skal slippe religiøse grublerier. En trettenåring skal få oppleve trygghet og kjærlighet, og slippe å bære verdens synder, slik Kristine gjorde.

I religionspsykologien har jeg lært at religion både kan virke helsefremmende og gjøre syk. Kristine har opplevd begge deler. At tro gir livet mening og glede, men også at troen kan gjøre livet uutholdelig.

Jeg kjenner flere av miljøene og personene som omtales i boken, og noe av Kristines angst har vært min egen. Akkurat nå tenker jeg at hun er den modigste personen jeg vet om. Det er enormt krevende å skrive såpass utleverende om eget liv. Det er så utrolig mange hensyn å ta. Jeg er så glad for at historiene i boken ble så detaljerte som de ble. Og jeg syns hun forteller på en elegant måte og fremstår troverdig og grundig. Det er hele tiden en avveining hva som er for privat å dele med offentligheten. Det krever mye arbeid, og etter mitt skjønn mestrer Kristine dette bra.

God lesning, og befinner du deg i Oslo må du få med deg slippfesten den 27. mai.

Bøker som får meg til å le, gråte, føle sinne..ja rett og slett få kjenne på hele følelsesregisteret!! Noen er basert på historier fra virkeligheten, noen ikke. Men for meg er kjernen i en god bok at den vekker sterke følelser i meg, og er så god at det er vanskelig å legge den fra seg.

Endelig en bok som beskriver og forteller om alt stort og smått som skjer med, i, og rundt, den gravide kvinnen, fødekvinnen, og barselkvinnen. Nydelig fortalt.

En svært god debutbok om et emne som ikke er ihjelskrevet i norsk litteratur; ME/utmattelsessyndrom. En av årets beste leseopplevelser som fortener større oppmerksomhet. Godt språk, lettlest og en sterk historie om å oppleve at kroppen svikter, og som tittelen sier "jeg vet ikke helt hva det er", og samtidig skulle opprettholde en krevende jobb og et hektisk liv som småbarnsmamma. Les den!

Dette er den første og eneste boken jeg har lest av John Green, og jeg er glad for at jeg gjorde det. Historien handler først og fremst om et mysterium som hovedkarakteren Aza prøver å løse, men den handler nok enda mer om mange av de tingene en tenåring kan oppleve som vanskelig; kjærlighet, vennskap, mental helse, skole osv. Green har en utrolig evne til å sette seg inn i hodet til en som sliter med angst, og jeg kan fortelle at historien fikk en voksen mann til gråte fordi han virkelig relaterte seg til denne tenåringsjenta.

Jeg anbefaler denne til både unge og voksne lesere, og tror mange vil ha godt av å lese om Aza uansett om du sliter med noen av disse problemene selv eller kjenner noen som gjør det.

Igjen blir jeg imponert av Kjersti Annesdatter Skomsvoll. Hun har skrevet så forskjellige bøker, den lille rare «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» med Mattea som tenker og sier så mye rart, eller den tykke og innholdsrike «Monstermenneske» om alvorlig syke Kjersti, der jeg bare ble så glad i denne personen. Årets bok er liten og fort lest, men med et nydelig språk og setninger og betrakninger til å dvele ved. Om å miste en nær venn, om å våge seg inn i et forhold, og om å bli mor for første og andre gang. Om skjøre mennesker som likevel våger. Nesten trist å bli ferdig med så fort, den var så god å være i, denne boka.

Dette var en fryd å lese. Inspirerende og kloke Henriette som jeg har hatt glede av å treffe flere ganger og hatt stor glede av å delta i hennes yogaklasser. Hun setter ord på så mange ting som jeg er enig i og det føles så godt at andre tenker det samme som meg. Hvorfor skal vi alltid sette andres behov før våre egne, hvorfor nedprioritere våre egne ønsker , hvorfor være så redd for å si nei til ting vi egentlig ikke har lyst til. Det er ikke egoistisk å gjøre det JEG vil. Ikke være så opptatt av hva andre mener om meg, men leve dette ene livet vi har slik JEG ønsker. Synes du dette appellerer til deg har du garantert glede av denne boken. Det handler jo selvfølgelig også om yoga, men mye om hva yoga gjør med deg utenom matten og hvor nyttig yoga er mot det stressende, noe overfladiske samfunnet vi lever i. Denne boken kommer til å ligge fremme og brukes igjen og igjen. Namaste..

Bøker som kalles happy tears er bøker som man både ler og gråter av når man leser dem. Vi lesere blir berørt av karakterene i bøkene sine liv på godt og vondt. Det er enkelte ting som er typisk og går igjen i disse bøkene. Hovedpersonene er nesten alltid en kvinne som står foran store forandringer og utfordringer i livet sitt. Det er ofte pga. sykdom, død eller skilsmisse.

Som oftest veksler handlingen i boken mellom nåtid og fortid. I nåtid er det hovedkarakteren sitt liv vi møter, og i fortid er det gjerne en slektning av henne. Ikke sjeldent er det ved hjelp av en arv, brev eller dagbok historien rulles opp. Da er det gjerne på eksotiske og fjerne reisemål hendelsene skjer og hovedkarakterene i bøkene reiser ofte i sine forfedres fotspor for å nøste opp i uklarheter. Hendelsene i fortiden har ofte konsekvenser for livene til hovedkarakteren i nåtid. Når alt er kommet for en dag, har karakterene fått orden på livet sitt, fått ny innsikt, framtidshåp og også ofte funnet kjærligheten på nytt.

En av de mest kjente forfatterne av happy tears bøker nå for tiden er Lucinda Riley. Her er andre forfattere av gode og underholdende romaner om livsskjebner, kjærlighet og historie.

Det disse forfatterne har til felles er at de skriver underholdende bøker om kjærlighet, lengsler, håp og drømmer.

Du kan legge til "Schopenhauerkuren" av Irvin D. Yalom. Fiksjonsdelen - selve romanen - er ikke særlig interessant, men de innskutte kapitlene om Schopenhauers liv og lære - og han var litt av en type! - er vel verd å lese.

Fantastisk å sette så gode ord på opplevelser som kan så være så vanskelige. For det er slett ikke nødvendigvis en idyll å ha små barn i hus, kolikk eller ei. Hvor var denne boka da jeg hadde småttis?? Ikke for det, jeg hadde vel nekta å ta den til meg. For "sånt kan du faktisk ikke si!" Eller tenke. Men verden går framover. Takk, Kristin!

Har du lest Amuletten og finner ikke noen gode alternativer? Her har du noen forslag. Vi legger kun til første bok i serier.

Når mors sykdom trumfer alt ...

Litt om forfatteren

Deborah Levy (f. 1959) er ingen ny forfatter, men "Varm melk" er likevel den første av hennes bøker som (så vidt jeg vet) er oversatt til norsk. Levy debuterte som forfatter i 1986, og har utgitt til sammen syv romaner, tre novellesamlinger, en sakprosa og en diktsamling. I tillegg har hun skrevet et helt lass med skuespill. Også i 2012 ble hun kortlistet til Man Booker-prisen, den gangen for romanen "Swimming Home. And Other Stories".

Levy er for øvrig født i Johannesburg i Sør-Afrika, men har bodd i England fra 1968 og frem til i dag.

Om "Varm melk"

Sofia er i midten av 20-årene. Foreldrene hennes ble skilt da hun var 12 år gammel. Hun ble boende sammen med moren Rose i England, mens hennes greske far flyttet tilbake til Hellas. Der giftet han seg senere med en 40 år yngre kvinne, som han nå har fått et barn med.

Sofia har mastergrad i antropologi og har en ikke fullført doktoravhandling. Hun har blitt med moren til Almería i Spania, hvor moren skal oppsøke hjelp hos dr. Gómez og hans datter, som står bak en omstridt alternativ klinikk. Rose klarer ikke å gå, til tross for at ingen finner noe galt med beina hennes.

I dag mistet jeg den bærbare datamaskinen min i betonggulvet på en bar på stranda. Jeg hadde datamaskinen under armen, og den gled ut av det svarte gummietuiet (som er formet som en konvolutt) og landet med skjermen ned. Den digitale siden er knust, men den virker i det minste fremdeles. Datamaskinen min inneholder hele livet mitt og vet mer om meg enn noen andre.

Det jeg mener å si, er at hvis den er ødelagt, så er jeg det også. (side 7)

Dermed er den noe mollstemte og sarkastiske tonen i romanen satt ...

Sofias mor er noe for seg. I og med at hun angivelig ikke kan gå, er det Sofia som må gjøre alt. Hente vann blant annet ... som alltid er feil. Morens tunge er skarp, og det er ikke mange oppmuntrende ord som kommer ut av hennes munn. Aller helst er det sylskarp kritikk av det nedbrytende slaget.

For å fylle tiden med noe som gir et skinn av å være meningsfylt, bader og soler Sofia seg når hun kan tillate seg å ta pause fra morens krav. Andalucias kyst er imidlertid invadert av Medusa-maneter, og i perioder er det risikabelt å bade i havet. Da heises Medusa-flagget for å advare badegjestene. Akkurat dette fikk ikke Sofia med seg, for hun trodde at Medusa var en gresk gudinne som ble til et uhyre etter en forbannelse. Medusa betyr manet på spansk ... Hun ender opp med brannskader etter å ha vært i berøring med brenntrådene til manetene. Slik kommer hun i kontakt med badevakten som behandler turister for brannskader. Senere blir han hennes elsker. Parallelt innleder hun også et heftig forhold med Ingrid, kvinnen som kaller henne Zoffie.

Til morens store fortvilelse starter Goméz behandlingen av henne med å ta fra henne noen av medikamentene hun går på. Mens Rose gjennomgår den ene undersøkelsen etter den andre for å avdekke om det skulle finnes en fysiologisk forklaring på lammelsene i beina hennes, stiger hennes skepsis overfor klinikken. Samtidig skjer det merkelige ting i kroppen hennes. Det pussige er nemlig at funksjonsnivået øker etter som flere og flere av pillene tas bort fra henne. Paradoksalt nok er ikke Rose glad for dette, som om hun trenger sykdommen for å være et helt menneske ... Sofias tålmodighet minker og frustrasjonen øker pga. det hun er vitne til.

Da vi kommer tilbake til bilen, ber jeg Rose om å reise seg fra rullestolen og vente mens jeg slår den sammen og legger den i bagasjerommet.

"Det er ikke snakk om vilje, Sofia. Jeg kan ikke stå i dag."

Da jeg har fått moren min på plass i bilen, etter alle stønnene, ynkingen, hvesingen og til slutt fornærmelsene som var rettet mot meg og alle mine feil, mangler og irriterende vaner, føltes det som om hun faktisk var en gangster som hadde tilranet seg livet mitt.

Jeg satte meg i passasjersetet, smelte igjen døra og ventet på at hun skulle kjøre i vei, men hun satt helt stille, som om hun var i sjokk. Vi hadde parkert utenfor en ruin av et hus som vi trodde var ubebodd. Men nå så vi at det bodde folk der, til tross for hullene i taket og de knuste rutene. En mor og den lille datteren hennes spiste suppe på verandaen. Alt var ødelagt, trillebåren, barnevognen, stolene, bordet og dukken med en arm som lå like ved bilen.

Det var et ødelagt hjem på alle måter.

Moren min var overhodet i sin egen lille, ødelagte familie.

Det var hennes ansvar å hindre ville dyr i å snike seg inn gjennom døra og skremme vettet av barnet hennes. Det var som om dette triste huset var et slags gjenferd hun bar inni seg, frykten for ikke å holde ulven unna døra vår i Hackney i London. (side 133-134)

Sofia har ikke sett faren sin på alle de årene som har gått siden han forlot henne og moren. Hun bestemmer seg for å reise til Athen for å besøke ham, hans nye kone Alexandra og halvsøsteren Evangelina. Sofia anser farens gjeld til henne som meget stor. Det er en gjeld som går langt tilbake i tid. "Som følge av hans første misligholdelse har moren min pantsatt livet mitt." (side 191) Hun funderer over om kreditorer er lykkeligere enn gjeldsofre.

Faren har et sterkt ønske om at Sofia skal se det hele - det vil blant annet si sviket mot henne - fra hans synsvinkel. Skjønner hun ikke at han måtte bort ... bort fra Rose´s hypokondri? Alexandra er på sin side ute etter å få henne til å forstå at det ikke er lett å være sammen med en mann som er 40 år eldre ... som om de var venninner. Faren som snart trenger en ny hofte og som har fått fire nye tenner som må ligge i en spesiell væske på nattbordet om natten ... Da faren ønsker å gi henne noe før hun reiser tilbake til Spania, og kommer trekkende med en 10 Euro-seddel (siden han hadde glemt å gå i banken), gir hun pengeseddelen spontant til en tigger. Avstanden mellom dem kunne knapt vært større.

Da Sofia vender tilbake til Spania, har moren vært innlagt på sykehus. Der har hun fått en hel haug med nye medisiner; kvalmestillende for bivirkningene av antidepressiva, piller mot høyt kolesterol og blodtrykk, mot svimmelhet og sure oppstøt, mot diabetes, podagra, betennelser samt sovetabletter, muskelavslappende piller og avføringspiller ... Så mye for Goméz´ opplegg ... Mens moren konstaterer at hun liker Sofias massasje så godt at hun skulle ønske at hun kunne kutte av seg hendene og la dem bli der hos henne mens hun var på stranda hele dagen ...

Hvordan går det med moren til slutt? Kommer hun til å kunne gå igjen? Og hva med forholdet mellom mor og datter? Blir det bedre, eller ender det i katastrofe? Og hva med kjærligheten?

Min oppfatning av boka

"Varm melk" er en lettlest og betagende roman om en ung kvinne som burde ha vært på full fart inn i voksenverdenen. Moren har likevel fremdeles et sterkt tak på henne, og dette har gjort løsrivelsesprosessen besværlig. Uten at det sies rett ut, skjønner vi at det er mye skyldfølelse ute og går. Moren sitter i rullestol og er fullstendig avhengig av henne. "Hent ditt!" "Hent datt!" Kommandoene hagler over henne, og selv om Sofia gjør så godt hun kan for å please moren, er ingenting bra nok.

De bitende kommentarene til moren er nedbrytende, og for å holde seg oppe må Sofia blant annet fortelle seg selv at hun faktisk har fullført en master med svært gode karakterer. Hun kan "takke" moren for at hun ikke har fullført doktorgraden sin ... Den uferdige avhandlingen er lagret på datamaskinen hvis skjerm hun knuser i bokas åpningsscene ...

Blir Sofia ved sin mors side fordi hun ikke orker å ta fatt på voksenlivet, og sånn sett dekker seg bak morens urimelige krav, eller er hun virkelig så bundet på hender og føtter som det tilsynelatende ser ut til? Vel, jeg hellet mot den siste tolkningen. Fordi morens sykdom hele tiden trumfer alt, blir det ikke plass til Sofia, og mangelen på morskjærlighet har antakelig gjort at hun betrakter det meste med en viss ironisk distanse. Det er som om hun er på utsiden av seg selv og bare lar ting skje, uten å investere 100 % i noen. Hun legger på svøm ut i sjøen selv om hun vet om medusaene, som om det å skade seg selv er en måte å få litt omsorg fra badevakten og elskeren. Samtidig er det fandenivoldskheten i henne som blir hennes overlevelsesstrategi til slutt ...

Noe av det jeg likte aller best med denne boka er alt det usagte som ligger mellom linjene, og som gjør at det er mulig å oppfatte historien på flere måter. Den fikk meg til å tenke. Selv om historien som sådan er temmelig outrert, og i utgangspunktet ikke er lett gjenkjennelig for de fleste, er det likevel noe universelt her. Det er nemlig mye makt i sykdom, og den syke kan holde menneskene rundt seg i en skrustikke over lang tid. Ja, i årevis. Skyldfølelse er viktig et stikkord. Kan man svikte en som trenger en 110 %? For Sofia handler det om å finne ut hvor moren slutter og hvor hun selv begynner. Det handler om å slutte å være et gissel. I hennes ironiske distanse til det som skjer rundt henne, er det mye mørk humor. Om man ikke skrattler av de bisarre situasjonene, så gjør det noe med følelsene til den som leser dette. Mens tittelen "varm melk" henspeiler til noe de fleste kan relatere seg til - nemlig bildet av en mor som viser omsorg for sitt syke barn ved å komme med varm melk - er rollene i denne dysfunksjonelle familien snudd opp-ned. Hva er moren uten sykdommen? Og hva er Sofia uten bindingen til moren? Våger hun å leve på egne premisser?

For meg ble dette en sterkt leseopplevelse, og jeg anbefaler boka varmt!

Varm, hysterisk morsom, spennende og klok. Kan jo ikke be om noe mer, da!