"Monstermenneske", Kjersti Annesdatter Skomsvold

Veldig god bok hvor forfatteren tar oss med fra hennes dypeste dyp, opp gjennom håpet om normalitet, videre inn i skolering for en lys fremtid - og et glimt av lyset som titter inn. Hun skriver om viktige ting, fra et selvopplevd perspektiv; ei jente som har ME, sliter ut seg selv og noen rundt seg. Hun gir oss et innblikk i en fortvilet pausetilstand, men gjør det med humor, selvironi og varme. Hun tar oss også med inn i livet til ei jente som vil bli forfatter, og boka handler om ei som skriver en bok, prosessen rundt dette, medhjelperne hun har, og spenningene i forberedelsene til å gi ut en bok. Hun tar oss også med på en reise i sinnet sitt og inn i litteraturteorien. En bok som vil svært mye, og 600 sider er et vanskelig format, men med forfatterens historie, og sett i lys av at Knausgård har sparket inn en dør når det gjelder å skrive om sitt eget liv i egen person, og med at hun faktisk bruker egen erfaring på å skrive seg ut av intet, og den prosessen går gjennom å lære seg å skrive, tåler jeg at hun la på så mange sider. I boka er det et midtparti med litteraturteori, som det er lurt å vie litt oppmerksomhet og tid på for å forstå hele boka – uten at jeg vil røpe så mye om det nå 

Dette var en veldig spesiell bok. Jeg har ledd, fnist, grått og rødmet meg gjennom den. Innimellom har jeg kjedet meg. Det kjennes veldig vanskelig å skulle sette et terningkast på denne historien. Det blir som å trille terning på noens liv. For meg var ikke dette bare en fortelling om Kjersti. Boken er Kjersti.

Historien spinner rundt sykdommen kronisk utmattelsessyndrom, men den handler mest om Kjersti og menneskene rundt henne. Tankene hennes, meningene, opplevelsene - enkelte ganger var det så ubehagelig å lese at jeg tok meg i å se bort i håp om at det var forsvunnet da jeg snudde meg tilbake. Hun skriver fullstendig blottet for skam; det er både ekkelt og befriende å ta del i.

Men. Mest av alt skulle jeg ønske jeg kunne skrevet en anmeldelse som var snill og kjempefin og som sto i stil med alt det fine denne boken inneholder. Der kommer jeg nok til kort. Det er en fin bok og fortellingen er både fin og viktig. Jeg klarer likevel ikke å bestemme meg for om jeg synes boken var langtekkelig og kjedelig eller om den var skjør, vakker, skitten, morsom - og fin. Det er ihvertfall en bok jeg er glad jeg har lest, og den godeste Skomsvold ser jeg frem til å lese mer av i tiden som kommer.

Dette er en utrolig sterk bok, som lå på nattbordet mitt i månedsvis etter jeg ble ferdig med den, bare så jeg kunne få lese slutten et par ganger til. Den anbefales på det varmeste. Det er en lang bok, og man kan bli litt rastløs et punkt på midten, men slutten er fantastisk. Den vil gi et varig inntrykk hvis man lar den.

Kan man bli mer ensom og synke lavere når man er langtidssyk og føle at man ikke strekker til?

Å la seg styre av langvarig sykdom er selvsagt ikke lett. Det vet forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold alt om. I lang tid slet hun med ME (kronisk utmattelsessyndrom), noe hun fikk i ung alder. Hun opplevde folk som ga henne opp, og folk som ble for å gi henne støtte. Hun skriver om sin tapre kamp om det å komme seg gjennom hverdagen med en kropp som ikke ville lystre på en jovial og varm måte. Dette er ingen typisk sykdomsbok som blir fortalt i en trist og mørk tone. Snarere tvert i mot. Hun skriver om kampen mot sykdommen og fungere best mulig på en hjertelig og humoristisk tone. Hun beskriver hvordan det å være fokosuret på et bokprosjekt som holdt henne oppe i den mørke tiden. Hun skriver om hvordan hun skriver sin forrige bok Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, for å ha noe annet å tenke på istedet for å synes synd på seg selv hele tide, selv om det hender det også, selvfølgelig. Hun prøvde til og med å studere som alle andre på hennes alder og gjøre hverdagslige ting mens hun strevde med sykdommen, selv om det var dager da det føltes ut som sykdommen ville knekke henne helt.

Jeg ble først oppmerksom på denne boka gjennom Nrk2 - programmet, Bokprogrammet. Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren tidligere, men da hun ble intervjuet på det programmet hvor hun fortalte om boka Monstermenneske, ble jeg meget nysgjerrig. For forfatteren virket som en kvikk og morsom forfatter. Hun var så fascinerende å høre på, og jeg fikk store forventninger til denne boka av den grunn.

Men boka var dessverre ikke like fascinerende å lese som å høre på forfatteren, så det ble en liten nedtur sådan. Men jeg beundrer henne hvordan hun taklet sykdommen og kom seg gjennom det til slutt. Hun overvant alle de årene hun led av sykdommen og det forteller jo mye om en person. For det er ikke bare, bare å leve som alle andre og samtidig slite med sykdom, så der kjenner jeg meg godt igjen. Jeg har ikke ME, og kan måle meg med det, men vi mennesker sliter jo med hvert vårt og har og får forskjellige sykdommer. Og det å være langtidssyk anbefaler jeg selvfølgelig ingen, men det gjorde godt å lese boka selv om jeg ikke har samme sykdom som Annesdatter Skomsvold led av. For det var lett å kjenne seg igjen i frustrasjonen og det å føle seg som en helt annen person når man er syk. Man blir jo rådvill, og mister seg selv litt på veien. Da tar det litt tid til å komme tilbake til seg selv igjen. Så det var lett å kjenne seg igjen i det.

Monstermenneske er en modig bok om et sterkt menneske som overvant sykdommen ME. Hun kom seg styrket ut av det selv om fortvilelsen ble stor i enkelte tilfeller, noe som er forståelig. Selv om Monstermenneske ikke ble helt min type bok, er jeg likevel glad for at jeg leste den.

Det har vært en interessant opplevelse å være inne i hodet til Kjersti Annesdatter Skomsvold. Det mest fasinerende er at hun til tross for en (eller kanskje flere) alvorlige diagnoser klarer å realisere forholdsvis høye mål om å bli forfatter, dertil å vinne så stor annerkjennelse. Jeg håper at hun lever til hun blir 99 år, og at hun skriver masse.

Oppveksthistorier fra virkeligheten.

Mål for 2013: fullføre 50 av disse bøkene.

De bøkene jeg rakk å lese i det Herrens år 2012.

bøker jeg har lest i 2014.